Gå til innhold
Hundesonen.no

Hva synes dere om å skyte hunden fremfor å avlive på vet.kontor?


Aya

Recommended Posts

Sitter her og kjenner jeg blir litt små-oppgitt jeg. Unnskyld at jeg spør, men hvor mange av dere har i det hele tatt sett en avlivning, det være seg med kuler eller sprøyter?

Å dø momentant betyr at man dør med en gang.. Hvilket man som regel gjør når man blir skutt.. Og nei, jeg har ikke blitt skutt, jeg har ikke dødd, men hva med å lese litt medisin, om nervessystem og sånt?

- Jeg har forøvrig samme erfaring med skadde nerver som Loke, da jeg knuste langfingeren min for en hel haug av år siden, så gjorde det ikke vondt til tross for at jeg så at hele neglen var mosa ned i fingeren.. Bandasjeskift i dagene etter derimot, DET var vondt det :angry:

Jeg ødela den samme fingeren i ei dør noen år seinere forresten, hele neglen spratt ut og ble hengende i to skinnfiller.. Det var ikke vondt før flere timer etterpå det heller..

Noe av det siste som blir borte når man doper ned dyr (og mennesker) er hørselen, hvilket man vet fordi man ser at det fortsatt reageres på lyd, samt at folk har våknet opp av narkose og gjenfortalt hva leger og sykepleiere har snakket om mens de lå på operasjonsbordet..

Det høres så veldig fint ut at man skal holde seg kald og rolig og ikke la hunden merke noe.. Hunder leser følelsene våre hele livet sitt, hva får dere til å tro at det er anderledes den dagen dere må avlive han/henne?

Jeg har vært med avlive flere dyr, både kjente og ukjente, og veit dere hva? Det er alltid trist..

Det er skremmende hvor fort øynene blir glassaktige, hvor matt pelsen blir, hvordan hele kroppen ser ut til å visne.. Det er alltid trist når dyr død..

Men for all del, la oss lulle oss inn i en rosenrød fantasi om hvor vakkert det er når hunden får sovne inn.. Det er helt sikkert mye bedre enn et velplassert skudd mens hunden koser seg på tur, jakt, i sporet..

Jeg klarte heller ikke å la være å gråte når jeg måtte avlive min Gubbelille.. Etter f.eks 13 år med gode minner, skal du være rimelig flink til å kontrollere følelsene dine for å ikke gråte..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • Svar 130
  • Created
  • Siste svar

Synes det virker utrolig grusomt å se på hunden sin bli skutt og klapper sammen. Har jo sett på tv hvordan en elg e.l blir skutt, stuper, prøver å komme seg på beina før den går noen skritt før den kneler igjen. Sånn ønsker jeg ikke at min hund skal ha det.

Et utrolig trist tema. Håper det aldri blir aktuelt og at Tussie sovner stille inn som en gammel,men frisk hund.

Må bare svare på denne:

Det er forskjell på hund og elg, og det er forskjell på avlivning og jakt. Du trenger ikke bekymre deg for at en avlivet hund prøver å reise seg, vakle noen skritt for så å knele... På elgjakt sikter man på hjertet, fordi dette er den metoden som er den tryggeste måten å få en elg til å dø raskest og mest mulig smertefritt. Men - om et hjerte slutter å slå, så kan man likevel "leve" i noen sekunder etterpå - derfor skjer disse krampeaktige bevegelsen hos elg. Hvis man avliver en hund med skudd, skyter man i hodet/nakken, dvs man ødelegger hjernen, og dyret er momentant død.

Ellers helt enig i det 2ne skriver i innlegget ovenfor, meget bra formulert!

mvh

HeliX

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Djeeesus. Hunden husker jo ikke noe etter at den er død. Den ligger ikke i "graven" å tenker at eieren forrådte den :rolleyes: . Skal man tenke slik blir det jo et svik uansett hva man gjør. Det er jo vi som tar med hunden til vet for å avlive den, det er vi som tar avgjørelsen. Et "svik" vil det da bli uansett. Ikke gjør det vondt å være død, å ikke husker hunden noe om det etterpå.

nå høres jeg sikkert temmelig dum ut, men vi kan jo faktisk ikke vite hva som skjer etter døden da...! for alt vi vet kan det godt tenkes at "den ligger i graven å tenker at eieren forrådte den"!

veit jeg høres gal ut, men det er jo sant da!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Unnskyld meg altså, men hvordan i alle verdens dager kan dere trekke konklusjonen at det er et større svik å la noen kyndige avlive hunden med hagle/avlivningspistol/bolt/gevær, enn å la en annen kyndig sette en sprøyte? Som hundeeiere har vi det tunge ansvaret at VI som regel må ta avgjørelsen om å avlive hunden vår. Det er VI som skal la hunden slippe nå, og det er vårt ansvar at det skjer på en human og rask måte. Å si at hos dyrlegen, der er man glad og later som ingenting til det hele er over- vel, det klarte iallefall ikke jeg.. Og det var fryktelig, synes jeg, at han stakk snuten opp til halsen min (som han alltid gjorde når jeg gråt), og at han skulle "trøste" meg. Men, som sagt tidligere i tråden, hunden leser følelsene dine hver dag, hver time, hele livet, og du skal være en rimelig god skuespiller for å lure hunden den siste gangen også.

Jeg avlivde Puma på veterinærkontoret, og selv om det gikk pent og rolig for seg, så var det ikke særlig morsomt. Han var stressa av å være på et nytt sted, han ble stressa med en gang han kjente at bedøvelsen satt i, men han døde stille i armene mine. For MIN del var det nok det beste, men det er da for pokker ikke oss eiere vi skal ta hensyn til når hunden skal få slippe? For Puma ville det nok være like fint å sette en avlivningsbolt, eller skyte han, akkurat i det han fikk en ball, eller mens han gikk spor.

For de av dere som tror hunden løper fritt rundt på ca femti meters avstand, mens jegeren febrilsk prøver å sikte- vel, det er IKKE realiteten.

Jeg kan godt forstå at endel av dere ikke ønsker å avlive hunden på noen annen måte enn ved veterinæren, men at dere DØMMER de som velger en annen måte- for hundens beste- det skjønner jeg ikke i det hele tatt!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

klarte ikke sitte på fingrene lengre jeg...

for min del så er det vet som gjelder, men dømmer ikke f eks jegere med jakthunder som lar bikkja få gjøre det den liker aller best, og kanksje kose seg med en digg biff eller noe, også mens den spiser så *PANG* død hund.. det er da en like bra måte å gjøre det på?

Hunden merker jo ikke noe uansett...

hører kanskje pang men det er nå det da...

og det å avlive hund hos dyrlege, hvis de hører sånn som 2ne sier, så syntes jeg synn i dolly.. for jeg grein som en liten unge da vi tok henne..

folk må få gjøre som de vil, enten det er det ene eller andre.. for skjønner ikke helt hva vi her inne har av erfaring til å dømme vet eller jeger som best eller dårlig..

begge har en fellesnevner da, at de vil gjøre det som er best for dyret.. eller hunden som det er snakk om i dette tilfellet..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

jeg tror vi kan diskutere og diskutere i evigheter om dette temaet. Og alle vil ha ulike meninger, og trekke opp mot-argumenter. Men det viktigste er vel at eiern føler at den gjør det som er riktig? Så lenge det ikke blir for ille for hunden da. (som det nevnt om grisedrukning). Om du velger å avlive hos veterinær, skyte hunden selv, eller få noen andre til å gjøre det, eller være så heldig å få med en veterinær hjem, eller på tur, så er det vel viktig at du valgte det du ville?! Hunden vil alltid merke at det er noe galt, uansett hvor passiv du klarer å være. For det er en uvant situasjon for hunden, og den vil garantert merke noe.

Jeg ville ALDRI klart og ikke gråte om jeg satt der med min bestevenn som bare skulle sovne inn.

Jeg vil håpe at hunden min dør av alderdom (og håpe at han har mange fine år igjen :P ), Og selvom det blir at den dør av alderdom, så kommer jeg til å grine. Og det kommer alltid å skje uansett hvilken måte den dør på...

Edit: Mener at det viktigste er at eiern gjør det dem tror er best for hunden sin. Og det beste er vel at den dør mens den har det gøy og er lykkelig?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Som tidligere vet.assistent har jeg sett avlivninger på klinikken, og som bondetuppe på landet har jeg sett avlivning ved skudd hjemme på gården.

På klinikken er det sterilt og fint, dyret får en sprøyte for å sovne, blir roligere og sovner sakte inn i armene på sin elskede eier. Så får den en liten insulin overdose og hjertet stopper. Som oftest slipper man kramper. Det er jo romantisk og flott for oss tobente, men for den døende som ligger der så er det ikke så ålreit. Den mister kontroll over blære, spytt og muskler. Den har kanskje ikke vært hos dyrlegen så mye, og er nervøs under hele oppholdet. I tillegg er eieren fraværende, annerledes og unormal. Det er fremmede mennesker der, dyrlege, dyrlegeassistent, folk som venter på tur, katter, andre hunder. Og når det er over, når hunden er død og eier har sagt sitt, så betaler man og går. Når eier har gått så blir hunden lagt i en søplepose og slept opp i en fryser. Et par dager etterpå kommer det noen fra krematorie og henter hundeliket og kremerer den enten felles eller separat. Jeg blir kvalm av tanken :P

Hjemme på gården hadde vi en hund som pappa tok selv, med et skarpt våpen av noe slag. Jeg mener han brukte hagle, men er ikke sikker. Uansett, han tok henne med seg på jordet, lot henne svømme i bekken som hun hadde svømt i nesten hver dag i alle sine 14 år. Hun danset rundt på åkeren, rullet seg i søla, pappa kastet pinner til henne som hun hentet og stakk avgårde med. De løp rundt og lekte som tullinger, og når hun var på passe avstand, på pinnejakt så fikk hun et skudd i nakken og døde momentant i lykkerus. Pappa satt ved henne en stund, kjælte med henne. Så bærte han henne til en plass hvor han hadde gravd hull til henne, la henne pent oppi og gravde igjen hullet. Ingen fremmede mennesker, skumle dyrleger, rare lukter. Bare ren lykke til siste slutt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg syns det er mye bedre at hunden er lykkelig og har det bra når den dør, enn at den ligger på et helt fremmed dyrlegekontor og kanskje er redd (selv om Tinka ville vært glad for å komme dit igjen, hun elsker å være hos veterinæren). Sånn sett syns jeg det er mye bedre for hunder å bli skutt i skogen mens de gjør noe de elsker.

MEN: Jeg tror ikke jeg selv hadde klart å skyte min egen hund, jeg veit ikke om jeg er i stand til det. Det ville vært ille nok å ta den avgjørelsen om å avlive hunden, om jeg ikke skulle gjort det selv også.

For eieren er det mest sannsynlig bedre å ta det hos veterinær (i stedet for å skyte selv), men hvem skal man tenke på? Eieren eller hunden?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Chicka kommer til å sovne inn av sprøyte i fanget mitt her hjemme, jeg har privat avtale med vetrinæren min og hun kommer hjem og gjør avlivninger i hjemme miljøet.

Når det gjelder skyting så syntes jeg det er ok så lange de er lykkelige og den som skyter kan det.

Den avlivningen Charlotte fortalte om hørtes flott ut, men jeg har hørt om folk som ikke klarte å sette et dødlig skudd og hunden pep rundt og hadde det helt forferdelig, det er avskyelig måte å avslutte et liv på.

Grunnen til at jeg vleger sprøyte hjemme er fordi jeg ikke har noe forhold til våpen og for meg virker det ikke naturlig (eller jeg syntes det virker grotesk med alt blodet osv...), men jeg har full forståelse for de som syntes det er mer naurlig enn en sprøyte. :P

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg må si meg helt enig med Loke og Helix.

Jeg mener skudd og momentant død er vel så, om ikke mer, humant enn avliving hos veterinæren. Men hva jeg selv ville valgt kan jeg ikke gi noe svar på før jeg selv havner i en slik situasjon.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

som sagt regnbuebrotemaer gjør meg tute ferdig..

Men vi bør vel ha i minne at når vi forbereder den siste kjærlige handling, så er det fordi vi vil at huden skal ha det godt, ikke ha noen smerter mer.At livet levd ikke er noen positiv ting, at det isåfall ville være at dyret lever kun fordi vi er for trriste til å ta farvel.

Når Livet er ikke noe alternativ, det er da dødens tid har kommet.

Døden skal være en trøst, slippe å ha det vondt mer, som det sies klisje -aktig

jeg tror dette er et ubehagelig tema fordi vi ikke vil tenke på det.Døden er et tabu, vi lukker den ute og favner livet uten å tenke over den.

Døden er så kroppslig når det gjeldet dyra våre.

Kramper og hivede pust eller blod og gørr, begge avslutter livet.

og vi vil ikke tenke på det, ikke nå.kanskje også fordi vi her og nå lever med dyret vårt, og døden er langt framme

og vi vet ikke hvordan vi vil reagere : for å spørre på en annen måte : hvor mange tror de vil klare å ta farvel uten å føle at hjertet holder på å briste??

jeg er kvalm her nå, bare av å tenke på det...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

akkurat det har jeg mine tvil om..Døden skal inntre fort, uten angst. Tror ikke nasse opplevde det sånn..

Er ikke jeg som sier det er humant, men de som har greie på avlivningsmetoder;-)

Dyret dør mye fortere enn et menneske ville gjort da dyret ikke har den kunnskapen vi har, ergo: det puster inn vann hele tiden og dør veldig fort og smertefritt!

Dessuten var dyret halvdødt og orket nesten ikke å puste!

Jeg hadde ikke klart å drukne noe som helst slags dyr!

Det er kjent at når man slakter høner, løper de rundt en stund selvom de er døde og kanskje mangler hode,

derfor hadde jeg ikke fikset å hakke huet av en høne heller(den jeg tok livet av kunne ikke gå, så den løp ikke død rundt-heldigvis!).

så da syns du at det siste hunden husker skal være at den lekte med eieren f.eks også plutselig forådte eieren den med å drepe den?

Sier ikke at det er feil, men blir litt nedtur å først ha det morro med eieren også plutselig tar matmor eller matfar å tar livet av den..

Hvis hunden dør med engang trur jeg nok ikke at hunden ville tenkt: Hvorfor i H*** gjorde du det?

Jeg trodde du elsket meg!

Jeg ville uansett ikke gjort det selv, sier at hvis jeg ikke hadde noe valg, så ville jeg klart å ta livet av min egen hund, men det er noe annet når man står der og skal gjøre det så jeg vet ikke...

Jeg ville ha fått en kyndig til å gjøre det!

Grunnen til at jeg ikke ville avlivd hunden hos dyrlegen eller hjemme hos meg med dyrlegen på besøk er fordi hunden min skjønner at noe foregår og han er drit redd for dyrlegen og alt som har med dyrlegen å gjøre, han ville rett og slett hatt det skikkelig ille den siste tiden sin!

Har ellers ikke noe imot avlivning hos vet.

Alle vil hundens beste uansett, så får man se hva man synes passer best!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Utrolig trist diskusjon, og et tema jeg håper jeg slipper å ta stilling til på veldig mange år...

Jeg skulle ønske jeg hadde klart å skyte min egen hund, men jeg VET at selv om jeg hadde vært verdens beste skytter, så hadde jeg ikke klart det. Men jeg er over hodet ikke i tvil om at det er en mye mer human møte å dø på for hunden.

Jeg hadde en grusom opplevelse på veterinærkontoret når jeg måtte ta min forrige hund. Jeg var helt ødelagt fra jeg bestilte timen, til vi møtte opp på kontoret dagen etter. Dette merket bikkja, og hun var helt utenfor det samme døgnet.

Inne på veterinærens kontor skydde hun veterinæren, som hun alltid tidligere hadde vært glad i, og klatret på meg for å få trygghet. Jeg følte meg som verdens verste person. Etter den beroligende sprøyta, stresset hun rundt og kjempet i mot virkningen, og jeg glemmer aldri det redselsslagne blikket hennes. Når den dødlige dosen ble satt kom krampene.....

Jeg glemmer heller aldri den døde kroppen som lå igjen på kontoret. Og heller ikke det tomme halsbåndet og kobbelet jeg sto med i hendene mens jeg betalte.

Jeg har aldri siden vært på dette veterinærkontoret, ikke pga veterinæren, men fordi jeg er helt sikker på at jeg ikke vil takle å se det samme kontoret igjen. Jeg har heller ikke oppsøkt "skogen" vi gikk den siste turen i fordi jeg husker så godt den vonde følelsen jeg hadde når jeg gikk der den siste gangen.

Jeg var og veldig i tvil om jeg noen gang ville ha hund igjen, men etter en liten stund fant jeg (heldigvis) ut at jeg aldri ville vært foruten alle de gode stundene og de gode minnene.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Uff så fælt molly! jeg gruer meg så sinnsykt til denne dagen skal komme. :P Det kommer til å bli helt forferdelig. Og jeg vet også at det kommer til å bli min jobb, for samboern klarer ikke sånnt. Han klarer ikke å se at hunden sovner inn til narkosen engang. Nei huff og huff.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ser det er mange her som håper hunden deres vil sovne inn av seg selv, av alderdom.

Hva får dere til å tro at alderdom gjør at hunden bare sovner stille inn, mens hjertesprøyte uten tilstrekkelig muskelavslapning gir voldsomme kramper?

Prøver ikke å skremme noen, men jeg synes synd på dere om dere fortsetter i den tro, og må være vitne til naturlig død, det ville nok være et sjokk. Døden er slettes ikke så pen som på film.

Å la hunden dø av seg selv er det aller, aller siste jeg ville valgt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min manns beste venn er veterinær og han brukte å komme innom hele tiden (før vi flyttet) Vi tok nesten aldri hunden med til veterinærkontoret. Han kom hjem til oss å vaksinerte og gjorde alt det nødvendige. Så når vi bestemte oss for å la henne slippe kom han hjem til oss som vanlig. Han satte den første sprøyta og hunden var helt rolig og avslappa (trodde nok det var vanlig vaksinering eller noe) Hun sovnet inn stille og rolig. Og da det var over så det ut som om hun lå der og sov. Jeg er så glad for at hun slapp å bli stresset opp og redd hennes siste øyeblikk. Men det jeg vil frem til er at det betyr ikke så mye hvordan hunden dør. Etter at det er over føler de heldigvis ikke noe. Det som betyr noe er hvordan deres siste øyeblikk er. Om du har en hund som er redd veterinær eller blir stresset av vet.kontor ville jeg ha vurdert skyting.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Vanskelig spørsmål.Veldig vanskelig. Da jeg måtte avlive sheltien min,var det å ta henne med til dyrlegen en selføglig. Hun hadde vært syk fra hun var valp,så hun var kjent hos dyrlegen å elsket alle som jobbet der. Hun sovnet stille inn i fanget mitt.Helt forferdelig grusomt,å jeg får fortsatt ikke fred inni meg med tanken på at det var en avgjørelse jeg tok(selv om hun var så dårlig at det var det eneste rette )Men når det måtte bli sånn så var det både for henne og meg trygt å avslutte livet på et sted hun var trygg.

2 år etterpå måtte vi avlive familiehunden vår-en Gordonsetter.

Det hele skjedde veldig fort pga akutt sykdom,da vi satt inne på dyrlegekontoret(faktisk i det samme rommet lille sheltiejenta mi hadde blitt avlivet ;) )var det vanskelig. Zita hadde alltid vært livredd for dyrleger å hele hunden lå å skalv av frykt.

For henne tror jeg et skudd i skogen,mens hun gjorde det hun elsket-jaktet på fugl, hadde vært det,beste,men jeg vet ikke.

Er vel både for og imot da på en måte.

Men husker da jeg måtte avlive chanel å vetrinæren sa til meg at hun kan forsatt høre deg(når hun bare hadde fått den beroligende sprøyta først)Å at jeg måtte prøve å ikke gråte hysterisk mens hun kunne høre det tenkte jeg. Husker at når hjertet sluttet å sl,var øynene hennes helt opp,å det gikk ikke å lukke dem igjen...Jeg som håpet at det skulle se ut som hun sovnet rolig inn.Åsså husker jeg når regninga fra krematoriet kom å skriften lød: Kr..... for felleskremering av ditt dyr.Da var liksom idyllen om å sovne inn å komme til hundehimmelen helt brutt...Når du fikk det på svart og hvitt at hunden din er nå kremert sammen med en haug med andre dyr...Ikke noe speiselt for bare henne liksom. :D Det var jævelig det.

Døden er vanskelig..så utrolig vanskelig :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg hadde aldri klart å avlive hunden min selv, men synes det er fint for de hunder som kan ha sin siste stund i en positiv situasjon!

De fleste som skyter hunden sin selv gjør jo dette nettopp fordi de tenker på hvordan hunden skal han det inni seg i sine siste timer! Omtenksomt og fint gjort synes nå jeg da :D

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

synes måten vetrinærer gjør det på virker ganske humant , de slipper smertene og sovner inn.. virker også som eiern får si farvell og gjør hele prosessen litt lettere og takle

Ja, er veldig enig. Syns det er greit og humant at folk velger å skyte hunden. Men jeg personlig vil at sånt skal skje rolig og i trygge omgivelser.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ja, er veldig enig. Syns det er greit og humant at folk velger å skyte hunden. Men jeg personlig vil at sånt skal skje rolig og i trygge omgivelser.

For en del så er vel nettopp skogen/fjellet "rolige og trygge omgivelser". Derfor velger de å avlive hunden der.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Selv hadde jeg aldri klart å skyte hunden min, det hadde jeg overhodet ikke taklet :D Men jeg ser jo også at det er godt for hunden å dø mens den er lykkelig og gjør det den liker best. Så jeg ser ikke ned på de som velger det. Men når den tid kommer, skal jeg få veten til å komme hjem til oss.

Når jeg leser innleggene deres, begynner jeg å gråte, for jeg gjorde tydeligvis helt feil med min første hund..Jeg greide ikke å holde meg rolig, og gråt som bare pokker mens hun lå i armene mine for siste gang.. :P Det er det verste jeg har opplevd, for jeg elsket henne over alt på jord, og selv om det nå er gått 2 år siden Toya døde, savner jeg henne fortsatt og tyr ofte til tårene..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Guest Vicky

Men en ting jeg lurer på. Mulig det er dumt spørsmål, men spør likevel. Hvorfor avliver man en hund som er frisk nok til å jakte og komme seg opp på fjellet?

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Men en ting jeg lurer på. Mulig det er dumt spørsmål, men spør likevel. Hvorfor avliver man en hund som er frisk nok til å jakte og komme seg opp på fjellet?

Jeg ønsker i hvert fall at min hund skal slippe å lide, og har han en dødelig sykdom så vil jeg velge å avlive han før han slutter å gå for å si det sånn...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive



  • Nye innlegg

    • Jeg er ute og går tur med hunden min i belte. Det er mellom 2-3 m. langt og gjør at jeg har god kontroll på henne. Hun går stort sett fint og rolig ved siden av meg. Hun kan trekke litt i begynnelsen da hun har høy energi, men ellers rolig og fint kroppspråk.  Jeg ser en fyr som kjører sikk sakk i veien på skateboard med en bulldog/boxer. Hunden stopper opp og bjeffer på min. Som den ansvarlige hundeeieren jeg er går jeg inn en sidevei for å vente på at de passerer på hovedveien. "Er hun ikke gira?" "Er det tispe?" "Dette er gutt. Han er ikke farlig?" Han spør igjen to ganger om hun ikke er gira. Jeg har sagt at hundene har møtt hverandre før og det ikke er en god match og at avstand over greit.  Hundene er tydelig usikre på hverandre og viser det gjennom kroppsspråket sitt. Dette er ikke situasjonen for å hilse. Begge hundene er i bånd. Det var forøvrig flere mennesker rundt og en vei det også ferdes mye biler fra folkene som bor der. Hvorfor så vanskelig å lese situasjonen? Eller ser jeg flere som går tur og snakker i mobil, eller med headset som stenger ute lyd og er i egen verden. Det mest frustrerende er kanskje de som snakker i tlf. som stopper midt i veien (som forøvrig er trang) med hunden sin slik at du bare må vente på at de ser deg og dere blir enige på en eller annen klønete måte om hvordan passeringen blir.  For egen og andre sin del forsøker jeg å være oppmerksom på både egen hund og omgivelser på tur. Da blir det hyggeligere og enklere for alle andre.  Sånn, det var dagens utblåsing for egen del. 
    • Hei! Vi har nå fått svar fra dyrlegen - han hadde ikke kronisk betennelse i bukspyttkjertelen. Rart med det, for jeg ble nesten litt skuffet. Nå vet vi jo ikke hvorfor han stadig har slimete avføring, men kan kanskje utelukke at det har noe med fettinnholdet i maten å gjøre.  Skal snakke med dyrlege om vi kanskje kan sjekke for IBD. Vil jo i alle fall prøve å ha mest riktig tørrfor. Han har jo ikke hatt noen "alvorlige" hendelser med tørrforet han går på nå (gastrointestinal low fat), men det er stadig ganske løs og slimete avføring. Kanskje vi skulle forsøkt å bytte...
    • Noterer en nydelig dag med no stress. Virker som lysterapi, magnesium og lakseolje begynner virke. Ble bekymret da han begynte trekke i selen i forrigårs. Han har gått så naturlig pent i bånd hele tiden, som om programvaren var preinstallert da han kom ut av esken. I forrigårs begynte han plutselig trekke med viten og vilje. Flaks da, at vi hadde en privattime i går.  Hjemmeleksen vi fikk, med metoden for å reinforce krav om å holde seg bak skotuppene mine, den er litt i konflikt med stress-ned-prosjektet vårt, fordi Ede går høyt i stress når hans autonomitet blir utfordret. Peser og får virkelig vondt av det. Å bli stilt absolutte krav til er noe annet for ham å forholde seg til enn å bli tilbudt frivillige oppgaver mot god betaling.  Fordi jeg måtte ta en selvstendig avgjørelse i hva jeg oppfatter som et dilemma: belaste det nevroendokrine stressystemet ved å kreve disiplin i halsbånd, eller prioritere stress-ned-prosjektet, så valgte jeg utsette hjemmeleksene og gå rolig tur med "ikke trekke" og "ikke gå i veien for meg" som eneste krav, og så være veldig bevisst på å bare belønne når han selvstendig gjør de riktige valgene uten å bli bedt, uten godbit i hånda eller hånda i lomma.  Jeg har nemlig ikke nok erfaring til å føle meg sikker på å klare gjennomføre hjemmeleksene fra privattimen alene uten å forårsake mer stress på det endokrine systemet hans enn godt er.  Det viste seg å være en god vurdering. Foruten noen få barnlige byks av glede som i korte øyeblikk strammet båndet mer enn akseptabelt, så var Ede SÅ flink og rooolig og grei hele veien. Naturlig slak line. Når han vimser bytter han i de aller fleste tilfellene side bak meg. Kun noen få uakseptable avskjæringer rett foran meg, og de kom helt på slutten av turen, tett på hverandre, antakelig fordi han er sliten og i bakhodet husker at det der var måten å få bli plukket opp i bæreslynge på. Han velger å gå pent og pyntelig på min venstre side mesteparten av tiden, uten å forvente belønning for det. Det går nå an å hale tiden ganske lenge uten at det stresser ham når han selv velger å gå fot for å se om det kommer en utbetaling. Selv hjemveien gikk rolig og avslappet. Først 10 meter fra porten hjemme kom første stressutbrudd med trekking. Gladstress de siste meterne av en timelang spasertur i mitt tempo. En klar forbedring. Han ble skuffa og såret av grensesettingen de siste meterne, for det virket helt sykt autoritært og tyrannisk og uten mål og mening for ham å bli hindret i å gladbykse gjennom porten og døren, inn til godis og myk og varm seng, men han tok det til seg at kravet "ikke trekk" gjelder de siste meterne av turen også. Ingen raptus da vi kom inn heller. Det var en milepæl. Bare la seg rolig og pyntelig til å sove. Perfect day. ..og det er før vi har fått noen CBD i posten.  Vi fikk forøvrig mail om å huske båndtvang fra i dag. Det har Edeward tydeligvis fått med seg.  Snudde seg utålmodig mot lykkeland mens muttern fomlet med kamera:   Oppdaget at muttern begikk en kriminell handling!! Reiste seg og kom inn hver gang muttern forsøkte gå lenger unna enn båndlengden for å få tatt et godt bilde. Her har han til slutt gitt opp å få muttern på rett kjøl og bare håper hun får tatt det ***** bildet før han svimer av i bekymring for å bli tatt og få et kriminelt rulleblad. Genetikk er ingen spøk. Ede identifiserer seg som sikkerhetspersonell og tjenestehund, og han tar de oppgavene alvorlig.   
    • Ja ikke den største oppfinnelsen 😂 Men kanskje noen hadde erfaringer å komme med; kanskje de elsker det kanskje hunden ble dårlig i magen på det. Kanskje det er bløtere enn annen v&h, kanskje noen opplever å måtte fôre dobbelt så mye på det som på en annen variant. Kanskje noen var superfornøyd og andre missfornøyd. I want to know it all 😂
    • Det finnes alltid unntak, men det bør aldri være grunnlag for anbefaling av en rase. Vil man helst ikke ha lyd/røyting/whatever så velger man en rase som vanligvis ikke har tendensene til det. Oppdragelse, trening og miljø kan påvirke, men genetikken kan ikke overstyres. Lyd på riesen er ingen overraskelse for meg, det er jo en hund med mye driv.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...