Gå til innhold
Hundesonen.no

Er du nervøs/redd noen hundeR?


Guest Christine

Recommended Posts

Hei Ricco og andre schäfereiere, jeg må legge til at jeg ikke har noe imot schäfere generelt, synes det er flotte og trivelige hunder! ;) Det er bare når de er alene og kommer springende mot meg liksom... Har opplevd det et par ganger...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei Ricco og andre schäfereiere, jeg må legge til at jeg ikke har noe imot schäfere generelt, synes det er flotte og trivelige hunder! ;) Det er bare når de er alene og kommer springende mot meg liksom... Har opplevd det et par ganger...

Ja kan godt forstå deg jeg! For man vet aldri hva en løs hund som kommer alene kan finne på.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Egentlig ikke..som de andre nevner..atypisk atferd er aldri noe hyggelig. Men ellers skal det mye til før jeg blir redd egentlig.Jeg var nok mer lettskremt før jeg jeg hadde en hund som faktisk kunne være farlig. Nå føler jeg meg tryggere på meg selv på en måte og på at jeg kan lese signalene som skiller en livredd hund fra en bøllete hund (den livredde er jo stort sett den farlige).

Loke her prøvde jo å være skikkelig skummel et par ganger etter at jeg fikk han, men jeg bare knakk sammen av latter for det var så tydelig harmløs pubertal oppførsel (som sikkert kunne utviklet seg selvfølgelig) at jeg så for meg en liten guttunge med lekegevær som var sint fordi han måtte inn og legge seg ;)

Jeg lo ikke når Pan knurret. Han var desperat og mente alvor.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

har vel litt mer respekt for rottiser enn anre raser... bare av den enkel grunn at jeg blei bitt stygt av en rottis da jeg var liten... ;)

men jeg klarer ¨å hilse på de som virker normale i huet selvom.. har f eks hilsa på de herlige til richard ;) de er skjønne de :o og ikke minst snille, men må ærlig innrømme at jeg ikke er så høy i hatten hvis jeg går forbi en hage med en illsint rottis inni , går litt fortere forbi der ..

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nja, redd og redd fru Blom. Jeg er fryktelig skeptisk til enhver løs hund vi møter, hvor eier ikke er i nærheten. Dette fordi jeg sikkert baserer mye av "lesingen" på hvordan eier er i forhold til denne.

Det samme gjelder hvis vi møter en hund i bånd, det kommer veldig an på hvordan eier takler sin hund i møtet.

Mens noe rasetypisk reddhet har jeg ikke. Små terriere kan såvel som store rottiser få nakkehårene mine til å reise seg, så fremt de oppfører seg atypisk (som tidligere nevnt her) og eier enten er "missing" eller helt ute av kontroll over beistet ;-)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er nok oftere redd på vegne av hunden(e) mine enn på vegne av meg selv. Synes også enkelte raser er vanskeligere lese enn andre, og er nok mer skeptisk til de. Og - ja - størrelse, rase, kjønn, hvorvidt hunden er i bånd, utseende på eier, hvorvidt den er utenfor eget hus osv er også med i risikovurderingen. Har heller litt for mange fordommer framfor å ta unødvendige risiki når det gjelder egne hunder.

Ellers besøkte jeg noen med ei dobermann-tispe med 5 uker gamle valper en gang... og det tror jeg er den eneste gangen jeg har vært rimelig engstelig på egne vegne. Jeg holdt meg på god avstand til valpene - likevel patruljerte hun rundt meg og knurret lavt med jevne mellomrom - og nappet i ermet på jakka mi da jeg skulle gå... Ikke spes. hyggelig.

Har ellers vært forskånet fra hunder som har visst aggressive tendenser mot folk, men fikk meg en tankevekker der i forhold til å skaffe seg en hund med mye vakt i seg. Tror kanskje ikke helt det er noe for meg.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg var veldig redd hunder fra jeg var 5-10 år gammel. Det var fordi en hund kom å drepte kaninen min når jeg så på da jeg var 5 år... Så etter det var jeg _livredd_ hunder. Fikk helt sjokk når jeg så hunder. Men nå er jeg ikke redd :rolleyes: Jobber jo på hundepensjonat, så jeg må jo tåle litt. Selvfølgelig har jeg respekt for hunder, men er ikke redd lengre ;)

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke redd noen spesielle raser eller typer hunder, men det er noen spesifikke hunder jeg vet om som jeg har vært litt redd. Da er det fordi jeg vet at de ikke har vært helt gode i hodet, så det har vært en grunn til det. Ellers er jeg ikke redd noen hunder. Har f.eks. ikke noen problemer med å møte amstaffer eller rottweilere og slikt.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Arkivert

Dette emnet er nå arkivert og stengt for flere svar

  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive


  • Nye innlegg

    • Det kan være at strået har forårsaket et sår eller noe som holder på å gro. Hvis du er usikker, ta en telefon til dyrlegen og hør hva de sier. Jeg ville sett det an et par dager til om hunden ikke er plaget ellers.
    • For ca 3 dager siden startet hunden min å nyse noe voldsomt. Plutselig kom det masse neseblod, og mens jeg hastekjørte til vetrinæren kom det plutselig et gress-strå ut av nesa hans… Dro det forsiktig ut, og da stanset både blødning og nysing og lillemann var like kvikk og glad som ellers!  Bare snu bilen å komme seg hjem…  De siste to dagene har han gått rundt å «harket» innimellom. Det virker som om han har noe ubehag i halsen. Ser ingen gress eller noe annet som sitter bak i svelget… Såå kan det være ubehag fra strået som kom ut av nesa?  Eller bør jeg ta han til vetrinær og få sjekket? Føler meg som en hysterisk hundeeier her jeg sitter, så hvor lenge skal jeg se an «harking» før jeg ringer dyrelege?🤣 Han har ingen problemer med pust, og harkingen kommer hvis han blir litt gira 
    • Ede er bra i magen igjen, etter en lang periode på kost bedre egnet for gris enn en hund. He doesn't seem to mind ^^ Jeg uttalte nylig at det som en periode har tedd seg som Sir Edeward nå har begynt gjenoppta mange uvaner han hadde som yngre. Kampen om kjøkkenbenken, motvilje mot utgangsstlling, vil ikke slippe leker på kommando. Han har begynt te seg valpete igjen, på alle måter.  When Dickhead Awakes var en boktittel jeg lekte med da jeg planla hundeholdet. Selv om han fortsatt sitter og tisser som en jente og spiser som en toåring, så blir nok de neste sidene i denne dagboken hetende nettopp det.
    • Labrador Golden  Toller?  Det jeg gjorde når e skulle velge rase var å møte opp på treninger/konkurranse jeg synes var spennende og snakke med eiere og observere rasene e likte. Da får en bedre feeling for hvordan rasene er, hvis man møter flere individ av samme rasen. Mitt forslag -lykke til!  
    • Jeg tror hun bjeffer når hun blir stressa. Det brukes som en protest, under stress, som et språk hun bruker for det aller meste nå på sine eldre dager. Det hender hun tisser litt inne,som regel på min side av senga. Hun skjønner ikke helt greia med å gå på do før vi skal dra lenger. Hun er vant til åpen dør til hagen, så vi må følge henne rundt for å passe på at hun gjør det hun må før vi drar. Kom på at hun heller ikke vil være i et annet rom når vi er hjemme. Hun vil ikke ligge og hvile på et annet rom,da må vi være der sammen med henne. Vi hadde en som skulle reparere komfyren her ved to anledninger. Da var mannen oppe med reparatøren,mens jeg og hundene var i kjellerstua og på soverommet. Den ene gangen hadde jeg radioen på,da fikk hun ikke med seg at han kom. Den andre gangen bjeffa hun omtrent hele tiden de tre timene mannen var her. Hun vil ha tilgang til hele huset, slik hun har hatt siden vi flyttet hit for snart 6 år siden, og stengte dører er ikke greit. Da bjeffer hun hele tiden. Hun vil ikke være på soverommet og kjellerstua med stengt dør, ikke på soverommet, og hun vil ha oversikten slik at hun kan gå der hun føler for selv. Hun er fysisk sprek, men jeg er usikker på det mentale. Hun inviterer junior til lek selv,og synes det er veldig gøy en stund,men når hun ikke orker mer,så er hun så mild at hun ikke sier i fra klart nok til den yngste. Og junior er sterkere og naturlig nok mer utholdende,så da blir det for mye for henne. Junior vil mer enn gjerne løpe, leke og herje hele tiden,så vi må inn for å stoppe det ofte. Hun begynner jo å roe seg litt mer, men er fortsatt ganske umoden som lapphunden ofte kan være ganske lenge. Og da blir det mye bjeffing. Da skiller vi de. Det er jo ikke så lett å få gjort når de er alene,og derfor tenker vi det er best for den gamle at de er hver for seg. Men,hun bjeffer når de er alene sammen og junior ligger og sover også,så hvorfor,det vet vi ikke. Det eneste som stopper bjeffingen i alle situasjoner stort sett,er så lenge hun har en frossen kong eller noe annet å tygge på. Da er det som regel stille til hun er ferdig med det, og så er det på igjen med bjeffingen. Hun elsker mat,går helt i transe og koser seg så hun er helt i sin egen verden. Så ja,det er ikke bare en ting, men det mest utfordrende akkurat nå,er at det blir vanskelig når de ikke kan være alene i samme hus. Jeg har prøvd å snakke til henne via kamera for å roe henne når hun bjeffer så mye,men da eskalerer det enda mer fordi hun ikke ser meg. Og junior blir jo med i bjeffekoret,og står da å uler. Vi har heldigvis meget tålmodige naboer, men det går jo ikke i lengden når de hører lyden inn i husene sine i timevis. Jeg synes egentlig løsningen med at den gamle har hele huset med tilgang til kjeller, mens junior har gangen med en kompostgrind mellom de burde være en god løsning, men det synes altså ikke pensjonisten vår at var greit.
  • Nylig opprettede emner

×
×
  • Opprett ny...