Orca

Kort sagt: Jeg har field spaniel, fordi jeg ønsket meg noe lignende blandingshunden jeg hadde (svart cockerblanding, se avataren), jaktcocker var det nærmeste utseendemessig men ble for krevende antok jeg, og så tilfeldigvis møtte jeg en field spaniel på utstilling en gang, og de var det perfekte alternativet. De hadde alt jeg så etter i en hund Utseende jeg liker (ensfarget, langhåret, lange myke ører, større enn blandingen jeg hadde), og som spaniel er de veldig gode allroundhunder! Jeg ønsker meg noe som kunne fungere til å prøve "alt" med, og som kan gå løs på tur. Samt at jeg også ønsket meg noe som var veldig ukomplisert, noe jeg oppfatter spaniels som. Etter mange utfordringer med blandingen jeg hadde (separasjonsangst, aggresjon mot andre hunder, vanskelig å trene, sær), ville jeg bare ha noe mildt og enkelt, og noe som var tvers gjennom "hund". Jeg ville ha noe som likte enkle gleder som å leke med ball og som var matgal. Og noe som gikk overens med alt og alle. Og vil si jeg har fått det jeg ønsket meg! Skal sies at yngste ikke er så mild som jeg kanskje forestilte meg, hun er en skikkelig stabeis, og slett ikke så grei med alle andre hunder, har litt ressursforsvar og har ved flere anledninger vært skikkelig dritt mot valper og yngre hunder. Jeg håper det er noe hun vokser av seg. Eldste derimot er det yndigste som finnes. Finnes ikke noe aggresjon i henne. Hun er litt forsiktig av seg, og litt var for høye lyder, og usikker på barn, men ellers er hun den perfekte og mest ukompliserte hunden jeg vet om. ❤️ Beste med rasen er hvor greie og enkle de er synes jeg. De er med på alt, men tåler veldig greit noen rolige dager og. Og at de bjeffer veldig lite. Og selvsagt hvor ufattelig SØTE de er. Verste må vel bli røytingen, men den er langt fra så ille som på raser som labrador, buhund osv. Ellers er det jo synd at de er så sjeldne, for det gjør det vanskelig å finne oppdrettere, og navigere seg fram til en bra hund. Det er litt usikkerhet på rasen. Her er tråden jeg lagde om rasen:

Har også inntrykk av at det er litt sjansespill med hvit gjeter når det kommer til gemytt, mye usikre hunder. Slår et slag for spaniel jeg. Utrolig herlige og enkle hunder. Det er så fint at de er så milde synes jeg. De er ganske greie å oppdra, og kommer ofte fint overens med andre hunder, og lite samkjønnsaggresjon. Jeg vet om flere cockerfolk som driver med mer enn bare utstilling, mange går blodspor, en oppdretter jeg vet om konkurrerer på høyt nivå i agility Så jeg tror man bare må lete litt og ta kontakt med raseklubben eller cockergrupper på Facebook. Pelsstellet på cocker er dog ganske mye. Det er varierende med pels på de, men de fleste har mye pels. De fleste vanlige familier håndterer ikke pelsen, og ender med å skrelle de ned med maskin, noe som gjør de veldig stygge (synes jeg). Men spanieklubben arrangerer jevllig klippekurs, hvor man kan lære seg å klippe en fin,kort og praktisk sportsklipp som fremdeles bevarer det fine utseende Ellers har du springer, welsh og field som er litt større. Her er nok det tryggeste valget springer, siden det er mye å velge i og det virker som stødige hunder. Welsh har jeg inntrykk av at det er mer rusk på mentalt og mye separasjonsangst. På field er usikkerhet mot fremmede mennesker ganske vanlig, men det er også veldig mange supre og stødige individer. Jeg har field og tror ikke jeg kommer til å ha annet Veldig grei pels, lite stell. Ellers som de andre spanielene, milde hunder. Jeg har inntrykk av at det er mindre bjeffing og ressursforsvar hos field enn cocker. Vet ikke hvordan springerne er der.

De fleste hunder kan fint læres opp til å være hjemme alene en arbeidsdag. Men det betyr at du må ha satt av god tid i starten til å vende den til det, man kan ikke gå fra en liten valp en hel arbeidsdag, så man må enten ta ut godt med ferie, bruke hundebarnehage eller pass i starten til hunden er klar for å være alene. Sånn ellers så er jo de aller fleste hunder i vanlige hjem hjemme alene mens eier er på jobb. Det er ikke optimalt, men hunder tilpasser seg rutinen med mindre de har sep.angst. Da bør man også passe på at den ikke er noe mer alene hjemme utover det de dagene, fordi 8 timer er lenge. En gang iblant går fint, men man bør innstille seg på at resten av dagen er man sammen med hunden, altså da tar den med seg om man skal noe etter jobb

Åh, ja hvis grensen har åpnet igjen så kan man det. Hadde ikke fått med meg at de hadde åpnet for innreise enda.

Vet om folk som har gjort det, men da må du gjøre det som kommersiell import, som er litt å sette seg inn i, med søknader og diverse. Du kan ikke bare møte oppdretter å få valpen levert uten videre lenger. Det gikk en stund, men så til Mattilsynet kontroll og siden man ikke henter hjemme hos oppdretter, så regnes det som kommersiell import.

Langhåret dachs ❤️

Tenker med en gang gruppe 8-hunder i allefall når jeg leser dette innlegget Retrievere blir kanskje litt store? Tollere er jo mellomstore, og kunne kanskje passet. Har ikke erfaring med de selv, og har hørt at en del kan være veldig stressa/hypre, eller nervøse, men her har kanskje andre mer peiling. Cocker spaniel passer jo godt, utenom pelsstellet - på cocker er det MYE pels, og de blir skikkelig stygge om du bare skreller de med barbermaskin (synes i allefall jeg ). Raseentusiastene påstår at man ødelegger pelsen om man barberer, og det kan for så vidt være sant, den blir aldri den samme igjen ser det ut til, men jeg tviler på det er et problem for hunden. Men som sagt synes jeg personlig at de ser veldig lite pene ut da, de har så kompakte kropper og ser helt rare ut med skrelte bein, som på små stylter, og de får rar struktur i pelsen på hele kroppen Du har jo springer spaniel som er litt større, også her er det en del pels, men noe helt annet enn cocker. Selv har jeg field spaniel, som igjen virker til å ha enda mer lettstelt pels enn springer. Jeg har 2 stk, og jeg klipper og børster de ca 1 gang i mnd maks. Da klipper jeg rundt øregangene og under poter og mellom tredeputer. Ellers er det litt mer stell om man vil ha utstillingsklipp. Field spaniel er sjeldne og man må belage seg på å vente eller hente i utlandet. Kun 3 oppdrettere i Norge pdd. I sølesesong som høst og vår må de oftest dusjes på labber etter tur, ikke så veldig smussavstøtende pels Du har også welsh springer, som også kan være aktuelle. Eneste er at jeg har hørt veldig mange sliter med separasjonsangst, og som tidligere eier av hund med det, er det nok til å få meg til å styre langt unna. Jeg lagde en tråd om field spaniel:

Min begynte på det i november/desember, husker ikke helt. Men jeg føler det fikk effekt ganske fort, men kanskje etter rundt 1-1,5 mnd før alle symptomer var borte. Skal sies at rett før hun begynte på det var hun på antibiotikakur mot hudinfeksjonen da, min hadde ikke særlig kløe før hudinfeksjonen fikk skikkelig fotfeste (før hun fikk antibiotika var det skikkelig ille) , og gikk ganske fort fra antibiotika til apoquel. Rakk bare komme litt skorper på kroppen de 2 ukene uten noe, så det var ikke så ille da hun begynte på apoquel. På antibiotika var hun symtompsfri fordi det tok infeksjonen, men kunne jo ikke fortsette på det. Kan ikke huske hun har fått utbrudd av skorper siden desember. Ca ingen kløe og.

Jeg fikk valp mens min første hund var 13 år gammel. Hun var en sær dame som ikke var glad i valper, og hadde mye ressursforsvar rundt andre hunder, og det var få andre hunder hun likte. Det var et ******* de 3-4 første månedene, men etter det var det full tillit mellom de to, og det gikk helt supert. Minsten visste å ha respekt for gamlemor. Dersom du/dere er to, vil det gå bra tror jeg. Jeg satte bort gamlemor til søsteren min en periode fordi det var så slitsomt å skjerme henne mot den gale valpen, valpen ville bare plage og leke med henne, og jeg visste gamlemor ville fly på henne om valpen kom for nært. Men jeg vil jo si at det var verd det. Da minste bikket 4-5 mnd var hun blitt veldig grei, og de hadde funnet ut av det med hverandre. Det var aldri noe som helst problem mellom de to siden det. Utfordringen min var at gamlehunden hadde separasjonsangst, og som enslig var det vanskelig å fylle behovene til begge to. Yngste måtte ha tur, men det ble ikke så lange turer med mindre jeg fikk pass til den gamle. Sånnsett var det vanskelig, men om den gamle er grei med å være alene, eller dere er to, går det fint an å bytte ltit på slik at begge for oppfylt behovene sine. Dette er kanskje rasebetinget, gamle var en cockerblanding, nye var en field spaniel. Yngste har alltid vært veldig ydmyk og forsiktig type, yppet aldri mot den gamle som tenåring.

Veldig enig!

Jeg er alene og jobber fullt. Jeg sørger for at jeg er sammen med dem resten av tiden i hverdagene. En gang iblant kan jeg lufte dem og gjøre noe på kvelden i hverdagene etter jobb, men det holder jeg til et minimum, maks 1-2 dager i uken, sjelden så ofte heller. Da går jeg en god tur og er sammen med dem til 19-20tiden. Som regel er de med meg om jeg skal på besøk til venner eller familie, så det er sjelden de trenger være alene i ukedagene etter jobb. Jeg har to hunder, og jeg synes det er fint at de kan ha hverandre når de er alene hjemme. På sikt når jeg har bedre råd, håper jeg på å kunne få dem luftet i løpet av dagen 2 ganger i uka, eller benytte meg av hundebarnehage eller lignende 1 gang i uka. Eller at jeg kanskje en dag har en samboer som overlapper litt sånn at det ikke blir så mye alenetid. Det går greit å ha jobb og hund, men man må være forberedt på å prioritere hunden når man ikke er på jobb.

Shit, dette visste jeg ikke! Jeg har Gjensidige... Fy søren så dustete. Skal jammen meg sette meg inn i dette selv, og se om jeg får byttet forsikringene mine på de jeg aldri har trengt å bruke den på i allefal..

Hva synes du om vanlig cocker da? Som nevnt i tråden her så er working-variantene ganske hypre og krevende, om du finner ut at hundesport ikke var så gøy allikevel, eller bare i perioder, kan disse bli litt mye, tror jeg. Men vanlig engelsk cocker spaniel har jo mye av de samme egenskapene bare ikke like turbo. Vet om noen som konkurrerer på høyt nivå i agility med vanlig cocker. Ulempen her er jo åpenbart pelsen da - cockere flest har enormt mye pels. Det finnes dog linjer med litt mindre pels, og jeg lurer på om ikke røde cockere har en enklere pels. Men de må uansett klippes jevnlig på spesielt poter og ører, og om du vil ha sportsklipp blir det en runde på kroppen også. På tur om vinteren må man belage seg på kondomdress om det er kram snø. Ellers vil jeg si spanieler er fantastiske små hunder.

Sånn i forhold til shiba tenkte jeg, så tror jeg i allefall buhund er et bedre valg med tanke på trenbarhet Siden de vurderte shiba liksom. Men ja, de har en del lyd, og røyter.

Jeg vil igjen foreslå buhund Eller eventuelt lundehund? Eller kanskje en prosjekthund fra lundehundprosjektet? Det er krysninger mellom lundehunder og enten buhund, islandsk fårehund eller norbottenspets. Shibaer er veeldig sære... Ville ikke valgt de som en typisk familiehund. De er vakre, men virkelig for spesielt interesserte. Og jeg har ikke inntrykk av at de går godt sammen med andre hunder.

De er helt vidunderlige å leve med synes jeg! Min eldste er nå 4 år, og hun er virkelig blitt engelen selv. Sååå rolig og grei å ha med å gjøre, men likevel aktiv og full av futt når det kommer til tur og trening. Hun er virkelig definisjonen av søthet, verdens deiligste kosejente. Yngste er bare 1 år, og det er mye energi og tøys og tull Men hun og er helt herlig. Hun er den tøffeste og mest sosiale. Eldste er litt pyse og skvetten av seg, men liker de fleste mennesker. Fieldene er veldig snille og myke hunder. Sjelden konflikter med andre hunder. Mine bjeffer bare når de herjer og er gira. Veldig greie allroundhunder. Jeg trener litt lydighet med de, er kjempefine til det. Kanskje ikke på høyt nivå, det vet jeg ikke. For mer info og bilder har jeg laget en tråd her: Ellers er det en Facebookgruppe som heter Field Spaniels in Norway

"Faren" med raser som blir beskrevet som reserverte, er at det ofte gir rom for å lettere "akseptere" usikkerhet, mange ser på usikkerhet som det samme som reservert, eller så ser de ikke forskjellen. Eller så er det at det skal mindre til for at raser med reservert som egenskap blir usikre, da det er kortere vei fra "bryr seg ikke" til usikkerhet, enn fra "overhappy/oversosial" til usikkerhet. Så på veldig mange raser som regnes som reserverte, vil du ofte finne at usikkerhet, spesielt mot nye mennesker, er utbredt, selv om det ikke er det reservert egentlig betyr. Så det gjør at man må være ekstra nøye når det kommer til gemytt hos disse rasene, og når de i tillegg er fåtallige, blir det få oppdrettere og individer å velge mellom, og der det dukker opp usikre individer, vil de dermed ende opp med å være en stor andel av de få individene som finnes. Men om du har sett deg ut en rase du virkelig ønsker, ville jeg bare passet på å gjøre ordentlig research, møt mange, og gjør deg opp et inntrykk om individer og hvordan oppdrettere forholder seg til det. Jeg har en sånn rase, field spaniel, en av de sjeldneste spanielrasene, de er ikke delt i show/workingvarianter. Jeg falt pladask for de og MÅTTE ha en, og nå har jeg to. Men jeg har sett det jeg skrev om over, i standarden til field står det "kan være reservert", og på denne rasen finner du hele spekteret fra oversosial til usikker. Så det er noe å ha i bakhodet Men jeg har to sosiale jenter, den ene mer enn den andre, men jeg r kjempefornøyd med dem og nå kan jeg ikke tenke meg en annen rase. Jeg har vært i miljøet i flere år nå, og fått en viss oversikt. Som tidligere eier av hund med separasjonsangst, er jeg veldig skeptisk til welsh, som nevnt av andre, det er visst utbredt på rasen. Det gjør at jeg for alltid kommer til å styre unna dem, for separasjonsangst er ufattelig vanskelig å trene på og leve med.

Jeg kjenner meg igjen i dette. Jeg hadde en hund med separasjonsangst. Det var veldig få som kunne passe henne, bare folk som var hjemmeværende eller kunne ha hunden med seg på jobb. Det var ikke mange, så det var et stort problem. Vår kunne heller ikke ligge i bil en gang. Hun ble gammel, vi klarte på sett og vis å tilrettelegge nok i mange år. På et vis klarte hun å være alene hjemme i huset til foreldrene mine som hun vokste opp i, men det var stadig tilbakefall hvor hun fikk panikk. Jeg klarte å trene henne opp flere ganger da jeg tok henne med på flytting hjemmefra, men jeg flyttet litt rundt og måtte begynne på ny hver gang. Men selv om jeg klarte trene henne opp, kom det alltid tilbakefall før eller siden. På denne tiden var hun blitt såpass gammel at jeg visste omplassering ikke var et alternativ. Men jeg tenkte mye, hadde hun vært en yngre hund, hadde det definitivt vært noe vi ville prøve. Jeg klarte i løp av de siste årene som student å sjonglere det med å studere mye hjemme, og kjøre henne hit og dit til pass når jeg skulle noe, men jeg visste at så snart jeg fikk en jobb etter studiet, så ville det ikke lenger gå. Så jeg tenkte mye på det. Og jeg var alltid sikker på at om hun hadde vært ung ville vi omplassert til noen som er hjemmeværende eller har en jobb der hunden alltid kan være med. For ellers så går det rett og slett ikke, man kan ikke forlate en hund som er livredd å være alene. Og jeg kjenner igjen bekymringen ang å ligge i bil og, man får ikke ro når man ikke vet om temperaturen er bra nok. Dessuten blir det jo for varmt om sommeren. Enkelte her inne vil helt sikkert tipse om krok til å låse bakdøren åpen, silvershade osv, men for min del hadde ikke det lettet min bekymring. Tenk om slemme mennesker hadde lukket døren likevel, tatt bort silvershaden, plaget hunden osv. Ikke alle har en jobb som ligger slik til at man kan la en hund ligge ubevoktet i en åpen bil. Jeg synes det høres ut som dere har gjort det dere kan. Separasjonsangst er virkelig vanskelig. Dixie ble aldri bra, selvom vi prøvde all slags treningsformer. Det var alltid tilbakefall før eller siden. Jeg tror jeg ville prøvd omplassering om jeg var dere dersom det ikke løser seg med jobb. Og en annen ting å tenke på er jo at cockere kan bli veldig gamle. Ønsker dere å leve med slik tilrettelegging i 7-8 år til? Det krever så mye og det tærer virkelig på en. Jeg var veldig sliten den siste tiden med Dixie. Om dere synes det er ok med tilrettelegging, finnes det jo stadig flere hundebarnehager, kanskje det kan være et alternativ. Dixie kunne ikke være i det, fordi hun var gammel og ikke forsikret, dessuten ville det stresset henne med mange andre hunder. "Heldigvis" slapp jeg ta valget om å avlive henne kun pga sep.angsten, da hun som 15 år fikk begynnende nyresvikt. Hun kunne kanskje levd lenger, men angsten var delvis grunnen til at vi valgte å la henne slippe på det tidspunktet. Jeg hadde akkurat fått meg fast jobb, og nyresvikten gjorde at det i allefall var umulig å sette henne bort til andre, fordi hun mistet kontroll på blæren. Så hun fikk slippe mens hun var i god form. Men som sagt, hadde hun vært en unghund ville jeg prøvd omplassering først. Jeg prøvde å henge opp lapper overalt hvor jeg søke hjemmeværende eller pensjonister, men fikk ikke noen napp. Pratet med 3 stykker som trakk seg. Så det var ikke så lett som jeg trodde å skulle finne dagpasser. Jeg så for meg at for pensjonister ville Dixie være den perfekte venn, men vi fant ingen. Prøvde både lapper i butikker og delte innlegg på Facebook. Lykke til, hva enn dere velger. Jeg forstår hvor tungt det er, og det er ikke en skam å omplassere eller avlive. Hunden har det ikke godt om den blir nødt til å være alene. ❤️

Fordelene KAN jo være noen. For det første får man gjerne mye oppfølging og guiding av oppdretter når man er forvert, i de ideelle tilfellene i allefall, at man har tett kontakt. Det kan være en støtte for ferske eiere feks, å vite at man alltid har noen å spørre, selv om dette burde være like selvsagt om man kjøper til full pris og. Kanskje føles det betryggende å vite at om alt virkelig skulle skjære seg, kaan de levere den tilbake til oppdretter. Så kan det jo hende at man lærer mye av å være med i prosessen med utstillinger, avl og oppdrett, at man får delta i prosessen uten å sitte med ansvaret selv. Og så er det jo det med at valpen blir billigere. Om dette er fordeler som veier opp for ulempene må man selv vurdere. Selv ville jeg helst kjøpt hunden til full pris framfor å være forvert, i frykt for potensielle konflikter om man ikke eier hunden på papiret. Det må være forferdelig om oppdretter gjør seg vanskelig og mener man ikke gjør som den synes en burde, og at man blir fratatt hunden, eller at man ikke får lov til ditten og datten,

Jeg har 2 fieldjenter ja ❤️ Rasen har truffet meg midt i blinken. Fantastiske hunder synes nå jeg. Det som skiller field fra springer mest er kanskje at fielden kan være reservert. Men dette er veldig variabelt. Jeg føler at det ikke er noe homogenitet i rasen når det kommer til dette. Du har alt fra de som elsker alle mennesker, til de som absolutt ikke bryr seg, til de som er sky og usikre. Så det kan være litt sjansespill når det kommer til det, men om du er nøye på at du liker væremåten til foreldrene, hvor sosiale de er, tror jeg man er på god vei. Jeg har to som er veldig forskjellige. Den ene er en svært forsiktig type. Hun liker de aller fleste folk, spesielt menn, men hun kan reagere med å være tilbakeholden eller unnvikende om det er noen som oppfører seg veldig voldsomt/høylytt eller rart. Hun er også usikker på barn, og trekker seg unna dem. Dette skyldes nok manglende sosialisering, men jeg tror ikke en retriever feks hadde blitt så påvirket av manglende sosialisering som henne. Dog viser hun aldri noen form for aggresjon eller noe som helst den veien, er hun usikker går hun enten bort /skvetter unna (brå bevegelser som hos barn) eller lar være å ta kontakt. Den andre jeg har er derimot helt annerledes, hun elsker alle og hilser med hele seg på alle, og hopper gjerne i båndet mot alle hun får øyekontakt med. Hun er bare 1 år, så hun kan også bli roligere med dette med alderen, men usikker tror jeg ikke hun vil bli. Moren hennes er helt lik, svært sosial. Ellers vil jeg tro de er ganske like springer. Jeg har hørt fra de mer erfarne fieldfolka at det er mer motor og jaktegenskaper i fielden enn vanlig springer og cocker, og når jeg har sett de jobbe i terrenget vil jeg si meg enig der. Springerne og cockerne (utenom jaktvariantene) virker litt trege i forhold til mine når de jobber i felt En del fielder har også mindre pels enn springer. Du kan lese mer og se flere bilder av fielder i tråden min er om rasen. Ellers lagde jeg akkurat en instagramkonto hvor jeg poster bilder av fielder i Norge. Den heter @fieldspaniel_norge

Såvidt jeg har hørt, har de greid ganske greit å avle seg bort fra dette, så jeg tror ikke det er et like stort problem som før. Hva sier oppdretter? Er det noen spesiell grunn til at dere vil ha fra akkurat Irland og ingen i Norge/Sverige?

Det er fullt mulig så lenge du sørger for å gre ut de floker som måtte oppstå jevnlig så det ikke utvikler seg til vanskelige tover som lugger Jeg går tur med en dame som har to cockere i full utstillingspels, og det plager ikke hundene, de går skogsturer, bader i søle og konkurrerer i spor, så det går helt fint. Det blir bare mer jobb for eier å stelle pelsen etter slike aktiviteter Her kommer det jo også inn at det er viktig å vende valpen til stell, slik at det ikke blir en kamp, for det er jo utrivelig for både hund og eier. At den skal være rolig og la seg håndtere. Da blir stell kanskje mer en kosestund enn en kamp Så hvor mye pels du orker ha på din vil du nesten måtte se an selv tror jeg. Men jeg har inntrykk av at de fleste som ikke stiller ut velger en kortere klipp. Selv hun jeg kjenner klipper de kortere i perioder hun ikke stiller ut så mye. Jeg synes det høres bra ut med morgen og etter tur, gjør du det så jevnlig vil det holdes ganske ok tror jeg, spør gjerne andre cockereiere Igjen, vil anbefale deg å melde deg inn i Norsk Spaniel Klub og enten ta et klippekurs, eller få noen erfarne til å vise deg Jeg er ikke veldig erfaren innen pelsstell, så jeg har bare noen enkle produkter, en vanlig børste, en karde og en metallkam. Saksene har jeg lagt litt penger i da, siden det er håpløst med dårlige sakser. Jeg har et sett med en spissaks og en effileringssaks fra Roseline. Og en maskin fra Andis til ører og hals.

Jeg tror at dersom dette er en normalt oppegående og flink oppdretter, vil den sosialiseres greit der, med mindre det er snakk om en useriøs kennel hvor valpene vokser opp i en hundegård uten å aldri se noe annet enn den, og at de voksne er fra nervøse linjer. Men regner med du har gjort litt research på hvordan oppdretteren er jeg forstår bekymringen din, jeg har hatt en omplasseringshund med mange atferdsproblemer, og man er jo livredd for å få slike ting igjen, da har man jo en stor trang til å ville forme valpen selv fra scratch. Men det går stortsett bra

Så hyggelig med cocker, det er virkelig noen herlige hunder De trenger en del pelsstell, og det er viktig å begynne med tilvenningen allerede fra den er valp, selv om det i starten ikke er så mye å børste på. Vende den til å stå på bord og dulles med, og lære seg å få ører sjekket, lyden av saks som klipper, og at dere får lov til å ta på poter og overalt. Best å begynne med korte økter mens den er valp Og masse godis! Jeg har ikke erfaring med cocker selv, men jeg vil tro de krever ganske mye børsting etterhvert som pelsen vokser. De fleste som ikke stiller ut cockeren sin klipper dem i en praktisk "sportsklipp" . Mange ender med å barbere dem helt ned, men dette anbefales ikke da det endrer litt teksturen på pelsen og de blir ganske stygge (min mening i allefall). Med litt trening derimot kan man fint klippe sin cocker selv til en praktisk sportsklipp. Norsk Spaniel Klub arrangerer titt og ofte pelsstellkurs, som jeg virkelig vil anbefale! Da lærer man å klippe en praktisk klipp, som også beholder cockerutseendet Så jeg vil anbefale dere å bli medlem. Man sparer jo litt penger på å lære seg jobben selv framfor å bruke hundefrisør. I tillegg er det mange hundefrisøer som ikke vet hvordan spanielpels skal stelles, og de ender opp med å skrelle ned hele hunden med maskin enda man ikke har bedt om det - dette har skjedd svært mange har jeg inntrykk av. Skal du få hjelp til klipp, har Spanielklubben en liste med erfarne spanielfolk som kan klippe hunden din slik en spaniel skal klippes Sånn ellers er det viktig å holde pelsen rundt øregangen og pels Mellom tær og poter helt kortklippet. Dette er vel det som er mest kritisk, ettersom gjengrodde ører fører til øreproblemer, og tjafsete poter drar med seg masse skitt, i tillegg til at det kan danne seg vonde floker og tover mellom tærne og tredeputene om man ikke holder dem stelt. Øregangene er det lettest å barbere rundt. Jeg har field spaniel, og de har kortere pels enn cocker, men jeg klipper ører og poter ca en gang i måneden, mulig det må til noe oftere med cocker. Jeg ville tatt kontakt med oppdretteren eller andre erfarne cockereiere. De får ikke så mye pels at de blir for varme om sommeren, hvor lang dere vil ha pelsen kommer an på hva dere synes er praktisk. Elsker dere dulling og pelsstell, kan dere fint ha dem i full pels så lenge de stelles så ofte som det trengs. Floker MÅ børstes ut, hvis ikke dannes det vonde tover som kan floke seg helt inn til huden og lugge. De fleste velger som sagt en litt kortere sportsklipp som er mer praktisk og ikke drar med seg så mye kvist og styr. Dekken må du nesten se an hvor kaldt det er der dere bor. Det er greit å ha et vinterdekken til de aller aller kaldeste dagene, eller om hunden skal være i ro når det er kaldt. Regndekken føler jeg selv er mest for min egen del - jeg bruker regndekken på mine om vi skal på besøk feks, eller om jeg vil holde dem renest mulig hvis jeg ikke orker styre med dusjing ot tørking. Mine bryr seg ikke om regn, så for dem spiller det ingen rolle. Skal vi på skogstur bruker aldri mine regndekken siden de ikke fryser så lenge vi er i bevegelse. Men det er veldig individuelt, noen er mer frysepinn enn andre og kan bli kalde om de blir våte.

Jøss, tenk så andre tider det var! Hunder som løp rundt og parret seg i gatene, haha. Helt absurd å se for seg idag!