Orca

Herregud så søt, og så fint at hun fikk komme til deg ❤️

En annen ting er at nå er det ikke doodle lenger, men australian cobberdog. Og INGEN, seriøst INGEN, av disse folka vil fortelle meg noe so helsdt om hva slags raser disse består av. Labradoodle var jo bare labrador og puddel, mens med cobberdogs har de blandet inn masse annet rart, spesielt for å få de i ulike størrelser, men hva de har brukt, går det overhodet ikke an å finne informasjon om. Ikke noen nettsider, og ikke når man spør dem direkte. DET er shady! Hva er greia? Hvorfor så hemmelighetsfulle?

Har ikke lest hele tråden ,men en av grunnene til at DHH dras fram, er at alle andre som driver kennel med cobberdog, samarbeider med DHH, og dermed blir hele greia ganske shady spør du meg. DHH har på en måte monopol på all cobberdog oppdrett i Norge. For det er mye med DHH som ikke er bra. Som nevnt tidligere, en tid tilbake skrev de på hjemmesidene sine at man ikke trengte ha fri når man får valp, det var liksom en myte... bare å putte den i bur og gå på jobb, fordi valper skal jo ha så mye søvn... Det er hårreisende å si til ferske hundeeiere! De framstiller hundehold og rasen som easy peasy, uansett. og kontraktene dems er en helt annen historie

Følte for å oppdatere her, nå som jeg klarer det. Verdens fineste Dixieline gikk bort 20.desember 2018. En helt forferdelig dato, som jeg gikk lenge og gruet meg til, men visste den dagen måtte komme. Oktober den høsten begynte hun å tisse inne, ofte, og tisset på seg i sengen sin uten at hun merket det. Blodprøver viste at hun hadde begynnende nyresvikt. Hun begynte også å bli ustødig i bakparten. Svaiet litt om hun sto i ro, og hendte hun kollapset i bakparten. Hun var ikke plaget av det, reiste seg bare igjen og så ikke ut til å ha smerter. Men med familien ble det besluttet at det var på tide å la henne slippe, før hun ble sykere. Nyresvikten ville bare gå en vei, og vi ville heller la henne reise mens hun var smertefri og livsglad. Separasjonsangsten begynte også å tære veldig på oss som familie, spesielt da innetissingen gjorde det umulig å plassere henne bort til passere. Men Dixie ble en veldig gammel dame, hun ble 15 år og 3 måneder. Jeg er ufattelig glad for at vi fikk ha henne så lenge, og at vi sto i med separasjonsangsten og tilrettela så lenge vi kunne. Det var forferdelig å gå rudnt og vente på den datoen vi hadde bestemt. Men det var det rette. Dyrlegen kom hjem til oss, så hun slapp å oppleve noe redsel hos dyrlegen som hun var så redd for. Det gikk fort og hun sovnet uten ene neste rykning eller noe, veldig fredfullt. Etterpå opplevde jeg overraskende lite sorg, selv om jeg selvfølgelig savnet henne ufattelig mye, og ikke klarte se på filmer og bilder på lenge lenge. Livet mitt etter den julen endret seg veldig, jeg fikk min første faste relevante jobb etter studier, jeg flyttet fra kollektiv til en leilighet alene, og fikk en helt ny frihet. Det er klart at det for meg personlig var en lettelse å ikke lenger være tynget av separasjonsangsten, det hadde vært noe som hang over meg i mange år, og gjorde meg veldig sliten. Men jeg tror også det har veldig mye å gjøre med at jeg gjennom de siste årene hennes faktisk var veldig flink til å sette pris på de vakre øyeblikkene vi hadde. Jeg har aldri tenkt "ååh, om jeg bare hadde satt mer pris på ", for det gjorde jeg, hver eneste gang vi hadde sånne fine stunder. Jeg husker jeg ofte tenkte for meg selv, "dette er kvalitetstid, dette øyeblikket skal jeg huske", hver gang hun løp av gårde og var så sprek tross alderen, kastet seg i gresset for å rulle seg, ulte av glede, tøyset med de teite små pipelekene hun var så glad i, den rare måten hun lekte på, hvor sassy hun var når hun ville ha viljen sin, hvor fin hun var når vi trente sammen, hvordan hun var noe som knyttet søsteren min og meg sammen, alltid kunne vi le av henne selvom vi akkurat hadde kranglet, vi samarbeidet alltid om Dixie. Jeg fikk også tatt veldig mange vakre bilder av henne de siste årene siden jeg skaffet meg kamera i 2013, og også tatt mange fine små videosnutter. Så jeg sitter igjen med ufattelig mange gode minner, lærdom, og takknemlighet over å ha vært så heldig å ha hatt en hund som fikk bli så gammel. ❤️ Dette bildet fikk jeg trykket i stort format, og var julegave til søsteren min julen som var nettopp. Hun ble veldig glad, og det trillet noen tårer hos hele familien da hun pakket opp bildet. Jeg skal få trykket et bilde til meg selv også. Takk for alt, fineste Dixieline. ❤️

Hadde slått et slag for golden jeg. Synes ikke det høres ut som lite aktivitet hos dere. Enig med Tyttebæra, er man vant til førerorienterte og trenbare raser, tror jeg eurasier kan oppleves som veldig sære og kjedelige. Fordelen med mer førerorienterte raser er jo at de er lettere å få hverdagslydige, og det er mye rom for å utvikle hundeinteressen om dere skulle det. Mange oppdager hvor gøy enkel trening er, ikke nødvendigvis mot konkurranse, men som lek og aktivisering i hverdagen. Noe så enkelt som å leke med ball, eller lære inn små morsomme triks. Det er veldig kjedelig og demotiverende med en hund som heller vil stå og glo eller gå rundt og snuse, og ikke lar seg motivere med hverken leke eller godbiter, synes nå jeg, men det er jo en smakssak Har hatt en sånn hund, som var sær og vanskelig å trene, og jeg synes det er en helt annen verden med en hund som er mer "hund". Uten at det nødvendigvis betyr at de krever så voldsomt mye. De fleste hunder lærer seg rutiner, som at det feks er rolig på dagtid, og at tur og mer akvititet kommer senere på dagen.

Ja da vet jeg hvem du mener Men jaktspringer blir jo noe annet igjen da. Når det kommer til vanlig springer er de vel ganske så jevne i gemytt trodde jeg. I allefall ikke vanskelig å finne en bra en.

?❤️ På dette bidlet hadde hun den aller fineste sveisen synes jeg ???

Versegod, jeg elsker å snakke om rasen og synes det er såå gøy når folk er nysgjerrige Jeg bor og i Oslo, så om du vil møte mine, er det bare å si fra! Veterinærinstituttet sier jo at det skal være ganske trygt å hilse på folks hunder. Ellers går det jo an å gå en tur uten at du klapper dem også. Spennende, du må spørre neste gang du ser en! Mange forveksler mine med jaktcocker, så kan jo ha vært det og, men de er jo ofte mye mindre og har et helt annet hode. Lotta ser nok ganske ut som en spesielt siden hun er så liten. Men Nora begynner å bli så stor at hun tydelig ikke er det, i tillegg til at hun har mer de "korrekte" trekkene en field skal ha Det bor i allefall 5 fielder i Oslo vet jeg, kan godt hende det var en! Ja, Nora er etter Emma En herlig og glad tispe. Emma skal dessverre ikke ha flere kull. Oppdretter beholdt en fortispe etter henne fra forrige kull, men er ikke sikkert hun skal ha kull på den. Nora og kullsøsteren ble solgt med avtale om ett kull på en av de, så kan hende det blir valper etter Nora eller søsteren, men det er jo sånn 3 år til i såfall Men ja, jeg var fast bestemt på at jeg måtte ha en valp etter Emma, fordi hun er så glad og trivelig... Emma er kjøpt i England og er etter engelske linjer, så kan jo hende du finner litt samme typen som henne der, jeg var inne på tanken om det selv, i tilfelle det ikke skulle komme en tispe til meg, pratet en del med en oppdretter som har faren til Emma. Jeg har alltid tenkt at springer helt sikkert hadde passet meg midt i blinken, men jeg har bare aldri klart å falle helt for dem slik jeg gjorde med field. Er noe med at jeg ikke liker så mye hvitt, og at jeg synes mange har litt rart hode. Tipper alt av utstillinger utgår framover, er ikke godt å si når det vil arrangeres som normalt igjen ? Men bare å si fra om du vil møte mine. Åh, jeg hadde inntrykk av at de var ganske så sosiale alle sammen. Men vil jo selvsagt være variasjoner. Fordelen med springer som er mer tallrik er jo at det da er lettere å finne en bra valp i og med at det er mer å velge i da. Så gøy! Hender at det er fielder på utstillinger! Men da må man passe på å være der når de har oppmøte, er jo ofte sjelden det er mange på én utstilling. Rekorden er vel Dogs4all hvor det ett år var 14 fielder tilstede eller noe. Ofte er det sjelden flere enn 5, ofte ingen.

åh, så gøy, du burde spurt hva det var og hva den het Hvor var det hen? Er litt sånn alle kjenner-alle i fieldmiljøet siden det er så få av de Jeg føler field er et veldig godt alternativ for de som vurderer cocker eller springer. Mange likhetstrekk. Men når du nevner det, er det mer "saafe" å gå for feks springer om du ønsker en som er glad i alle mennesker, for fielden kan være reservert, og her dukker det da opp hunder som er usikre på mennesker innimellom. Er i allefall lurt å orientere deg godt i miljøet, og møte hundene selv og gjøre deg opp en egen mening. Det er ikke helt uvanlig at en del fielder vegrer seg for å la seg håndtere på utstilling for eksempel, selvom de ikke skal være sky. For mange er det bare en fase i unghundtiden, men noen forblir usikre. Ellers så har du mange fielder som er veldig glade i mennesker, du kan finne alt imellom, fra reservert, til de som elsker alle. Lite homogen når det kommer til det. Min eldste liker godt å hilse på de aller fleste mennesker, men om de er merkelige, kan hun bli skeptisk. Har opplevd et par ganger at hun har syntes det var veeeldig mystisk om vi er på tur og møter på en person som bare står i ro uten å si noe. Hun er dog en ganske forsiktig type generelt. Med nr 2 valgte jeg å gå for valp fra en tispe jeg visste var i det mest sosiale spekteret, og litt tøffere. Hun er nå 6 mnd, og er en veldig trygg og fin jente som elsker alle Ikke opplevd noe som helst spøkelsesalder med henne heller. Ressursforsvar har ingen av de. Det har jeg inntrykk av er vanlig på cocker. Alene hjemme har det gått helt strålende med den eldste, aldri vært noe problem overhodet, og hun kan være alene overalt, løs eller i bur. Jeg brukte god tid da, siden jeg var hjemme med masteroppgave da jeg kjøpte henne. Valpen sliter jeg foreløpig litt med, men jeg tror det er forventninger som har komplisert ting. Det gikk helt strålende de første 2 månedene, og hun var alene i 4 timer uten problemer, og jeg har hatt henne med på jobb ellers, hvor hun ligger i bur på en kennel. En dag jeg trodde hun var klar for å bli hjemme, og gikk på jobb, men det gikk ikke helt bra, da ble det stressing og uling. Men jeg tror det var fordi det hadde blitt en så inngrodd vane å gå tur sammen til jobb, at hun ble veldig fustrert da jeg bare gikk. Så jeg har gått tilbake til scratch nå. Jeg vet jo at hun KAN være alene, hun avr alene masse i flere timer før denne ene dagen, og på jobb ligger hun alene både med eller uten Lotta i et bur hele dagen, uten noe problem overhodet, så jeg har tro på at det går seg til. Ellers har jeg inntrykk av at separasjonsangst ikke er spesielt vanlig på field. Men de fleste sier at de trenger god tid på å bli modne for å være alene, hva de legger i det har jeg selv vært litt usikker på. Men jeg hadde nok ikke stolt på at en 3 ukers ferie hjemme med valpen var nok i allefall. Om du vil møte fielder, er de som oftest å se på en del utstillinger rundt omkring, hvor holder du til?

Da var den svarte Ask, kullbror til Nora

Morsomt, de var nok fra Hilde sitt oppdrett, Kennel Hasaty Ellers så bor Nora sin kullbror Ask (svart) i Bergen sammen med Lotta sin kullbror Birk (brun) Det var rekord i antall valper ifjor høst, med hele 3 kull. Det har aldri skjedd i Norge. Og det utrolige var at alle 3 ble født samme uke. Så det ble altså født 23 field spaniel i Norge i 2019 Noen havnet i utlandet, men de fleste i Norge. Jeg er ikke så godt kjent med de andre spanielene, men jeg tror det er ganske likt. Noen i fieldmiljøet har sagt at fielden kanskje har noe mer motor og jaktegenskaper enn vanlig springer, men jeg vet ikke hvorvidt det stemmer eller ikke. Men generelt er de aktive ute, men svært rolige og greie å ha med å gjøre inne. Jeg synes ikke Lotta er spesielt krevende. Hun elsker tur og å være ute, men om det blir en rolig dag går hun ikke på veggene av det. Hun er så glad i kos og nærhet ❤️ Takk, enig der, hun har et nydelig hode synes jeg. Jeg liker at hun er så nett og fin. Gøy at du sier det, må jo prøve å reklamere litt, jeg tror field er en rase som kan passe mange, bare de vet ikke om den Ja faner må man regne med må stelle litt- Verst på vinteren når det er snø med snøballer, det er noe herk. Men jeg synes ikke Lotta er fæl til å samle kvister etter tur i vanlig terreng. Jeg børster henne svært sjelden. Kun når hun skal klippes til utstilling i grunnen. Så pelsen er veldig uproblematisk. Det er ikke vanlig å trimme fanene nei. Ørene bør klippes rundt øregangene, men sjelden folk klipper de ned. Vet om ei som gjør det innimellom, og hunden blir veldig søt. Men jeg synes de er finest med beheng på ørene da

Lotta og Nora har egen insta for de som vil se flere bilder og filmer, kontoen heter "LottaandNora"

Så at det manglet en tråd for field spaniel her, det måtte jeg gjøre noe med Som en av de mer sjeldne spanielrasene, er det ikke så mange som har hørt om dem, og er derfor litt gøy å kunne vise dem fram. Selve ordlyden i navnet "field spaniel" blir veldig ofte forvekslet med jaktcocker og jaktspringer, som ofte på engelsk faktisk blir kalt field spaniel, fortkortet fra "field bred cocker/springer spaniel". Men en FCI/AKC field spaniel er altså en helt separat, godkjent rase uten noen inndeling i show eller working. Utseendemessig kan de minne om en stor cocker, eller en ensfarget springer, men det er altså en del som skiller den fra disse. De skal ha et annerledes hode, med et "verdig" uttrykk, og de kan være mer reserverte enn de andre populære spaniel. Hvorfor det er så få av dem kan skyldes rasens opphav, hvor de i starten var samme rase som cocker, kun skilt ved størrelse, de store ble kalt fielder, og de små cockere. Så cocker og field var altså samme rase. Men da de ble offisielt skilt, ble field spaniel utsatt for en tidlig ekstremavl hvor det ble avlet til helt kortbente , tunge hunder, som følgelig ikke egnet seg til jakt overhodet. Så interessen døde nok ut her for mange. Rasen ble reddet ved å krysse inn bl.a springer for å få den høyere på bena igjen, og ser idag ut som en normalt bygd hund. De er likevel mer rektangulære, altså lengre enn de er høye, men uten at de er kortbente. Jeg er veldig fornøyd med valg av rase, den har en mer håndterlig pels enn cocker. Ulempen er at det finnes en del individer som er usikre/sky, og når det er så få oppdrettere, er det vanskelig å orientere seg. Jeg har selv inntrykk av at det er litt variabelt hvor mye de bryr seg om fremmede. Enkelte elsker alle mennesker, noen bryr seg ikke, mens enkelte er altså sky. Det første og andre er helt greit og innenfor standard, men de skal ikke være sky. Når det kommer til farge er de aller fleste leverbrune, nestflest er svart, begge kan ha hvit brystflekk/stripe. Men de kommer også i Black/tan, lever/tan, roan, brunhvit og svarthvit. I miljøet er det etter in oppfatning en del diskusjon om hva en "ekte" roan er, ettersom FCI-standarden sier at ren brunhvit eller svarthvit er "uakseptabelt." Så de aller fleste fieldene som blir betegnet som roan, har den samme fargen som en springer, ofte mer hvitt og. Den ene siden hevder at dette er lever/svart-hvit og ikke roan, fordi en ekte roan er slik som en roan cocker er, altså myye mer brun/svarte hår i det hvite. Dette er ikke en diskusjon jeg har engasjert meg i For de som er nysgjerrige, har vi en norsk facebookgruppe som heter Field Spaniels in Norway, hvor vi er en gjeng entusiaster og et lite miljø, alle liker å snakke field og poste bilder Hender vi arrangerer treff og. Mitt inntrykk er at field er et likegodt alternativ for mange familier som vurderer cocker, men at få får øynene opp for dem simpelthen fordi de ikke vet om rasen. Fielden har definitivt enklere pels enn cockeren, men likevel ganske grei i størrelse. Dette er sakset fra NKK: Historikk: Rasen er en av flere spanielvarianter som har samme opphav. De er tradisjonelt brukt som støtende fuglehunder (tar ikke stand) på de britiske øyer, i tidligere tider for å reise fugl for fangst med nett, senere for å reise fugl og annet småvilt innenfor fellingsavstand av skytevåpen. Rundt slutten av 1800-tallen og i begynnelsen av 1900-tallet var rasen regnet som den samme som cocker spaniels. Hundene ble veid, de minste ble registrert som cocker spaniels, de største som field spaniels. Det kan tidvis være vanskelig å spore rasen tilbake til tidlige tider, da de ulike rasenavn ble brukt om hverandre. Egenskaper/Mentalitet: Vennlig, stødig, verdig, ganske rolig, noe mer reservert enn de fleste andre spaniels, dog uten å være aggressiv eller vanskelig å håndtere. Samarbeidsvillig. Det er en sosial hund som liker selskap og aktivitet. Stort sett sosial med andre hunder. En del individer kan være sky og veike i temperamentet, og vegrer å ta kontakt med fremmede. Lydømfindtlighet og skuddredsel er kjent, men ikke særlig utbredt. Aggresjon er ytterst sjelden. Størrelse/Utseende: Field spaniel er en høyreist og edel spaniel, størrelsesmessig midt i mellom cocker spaniel og engelsk springer spaniel. Høyden er 43-48 cm og vekten ca. 18-24 kg. Den har et meget edelt hode med et tenksomt og litt sørgmodig uttrykk. Den skal ha god beinstamme, velutviklet kropp, være stram og velmusklet og ha sunne, frie bevegelser. Pelsen er silkeglatt på kroppen og den skal ha moderat beheng på ører, bein og buk. Fargen er enten ensfarget sort eller leverbrun, eller skimlete (roan), eller hvilken som helst av disse variantene med rødbrune tan-tegninger. Rene sort/hvite eller brun/hvite tegninger er ikke ønsket. Se hele rasestandarden her. Pelsstell: I likhet med andre spaniels krever den ukentlig pelsstell, men har normalt ganske begrenset beheng. Den skal trimmes jevnlig. Lyst til å vite mer om rasen? NKK anbefaler alle å ta kontakt med raseklubben for de raser de er interesserte i. Rasestandarden beskriver rasens fysiske og mentale særtrekk, og er også anbefalt lesestoff for alle som vurderer å gå til innkjøp av en valp av denne rasen. Lykke til! Her er noen bilder av mine jenter: Lotta Periwinkle's Charlie's Angel), født oktober 2016: Lotta har en amerikansk pappa, og har virlelig arvet hodet hans. De ser noe annerledes ut i USA, litt kortere i hodet og mer markert stopp ofte, mens de i Europa vil ha dem lengre i hodet og mer markert romernese for å få fram det de synes gir dem det edle og noble uttrykket. Jeg er ikke så opptatt av sånt, så jeg synes de amerikanske er nydelige, og at Lotta er verdens søteste. Men hun ser ikke veldig nobel ut, hun ser mest ut som en valp, og det, sammen med de litt for høyt ansatte ørene, gjør at hun gjør det dårlig på utstilling, og ute på tur blir hun veldig ofte tatt for å være en jaktcocker, spesielt siden hun er liten for å være field. Dette er Lotta sine foreldre: Pappa Charlie (Sandscape & Nautica Picture This): Mamma Issa (Periwinkle's Gennie): Den andre jeg har er i skrivende stund 5 mnd, og det er allerede tydelig at hun vil få et mer korrekt hode, og vil mest sannsynlig gjøre det godt på utstilling. Hun er født i Sandnes og heter Nora (Fields of Joy' Bright as a Button): Nora sin mamma Emma (Coverwell Black Ice): Her er diverse bilder jeg gjennom årene har tatt av fielder i Norge og Sverige:

Nydelig, og så velproporsjonert ?

De lavthengende ørene liker raseentusiastene fremheve ved at de barberer øverste delen av øret. Så om du ikke liker den "looken", ser det fort ut som de er høyere ansatt om du lar pelsen gro på utsiden. Det er dog viktig å holde øregangene luftige, så helt fritt fram kan de ikke gro, men du kan fort få en naturlig look om du vil. Disse to er feks kullsøsken, førsye stilles aktivt hele året, andre eies av noen som ikke bryr seg om utstilling: Lilje Nellie Som du ser har klippen mye å si. Det er kun 3 oppdrettere i Norge, og de holder til i Bergen, Sandnes og Larvik. I høst ble det født 3 kull, ett hos hver av oppdretterne, og det er rekord - så det kan være det er en stund til este gang det er valper i Norge. Fields of Joy i Sandnes planlegger muligens et kull i år, kanskje på tispa jeg la bilde av her, Lilje. Lilje er helt nydelig! Rart du ikke fant gruppa! Field Spaniels in Norway. Helt sikker? Den skal være synlig for alle! Det finnes også en internasjonal, den heter bare Field Spaniels. Men kanskje mest interessant med den norske.

Åååh, du vil ha en Lotta. ❤️ Lotta er en field spaniel, fra Kennel Periwinkle i Sverige: Da jeg skulle velge rase hadde jeg veldig like ønsker som deg. Jeg ønsket en allroundhund, som jeg kunne prøve det meste med. Jeg var ekstremt svak for alt som lignet den gamle cockerblandingen min (se avatarbildet), og var til å begynne med veldig interessert i jaktcocker, men fant ut at det kanskje var tryggere å gå for noe mildere/roligere, i og med at jeg vet jeg kan være lat og treningsmotivasjonen kommer og går. Så da virket det lurt å ikke gå for working-varianter som er renavla arbeidshunder. Så da jeg tilfeldigvis møtte noen field spanieler på utstilling, var jeg solgt. Leste meg opp og snakket med så mange jeg kunne som kjente rasen, og traff flere. Jeg liker heller ikke hvis de blir for tunge og for mye hengelepper/hengeøyne. Det er ganske variabelt på fielden, du kan få noen som er veldig nette og pene, mens andre er veldig kraftige og tunge. Lotta sin mamma er av den nette typen: Hannhund fra samme kull, altså Lottas onkel: Lotta er "dessverre" (i mine øyne perfekt, jeg som i utgangspunktet ønsket en nettere hund og elsker jaktcockere) ikke helt etter standard, og kan nok defineres som ganske utypisk for rasen i utseendet. Hun har en amerikansk pappa, og der ser hodene litt annerledes ut, og Lottas far har et ganske kort og søtt hode, FCI-standarden vil ha dem litt lengre i hodet slik at de ser mer elegant/noble ut. Og moren til Lotta kan sies å ha litt for høyt ansatte ører for rasen, og Lotta arvet begge disse "feilene", for kort hode og for høyt ansatte ører, og ser derfor veldig ut som en jaktcocker. Men hun er verdens søteste, og mange faller for rasen på grunn av henne ❤️ Lottas pappa: Jeg er veldig fornøyd med rasen. Aktivitetsnivået passer meg helt supert. Med på alt, men helt ukomplisert inne. Merker lite til det om hun har dager hvor det skjer lite, men full fart ute. Elsker å trene, førerorientert og både leke-og matmotivert Helt overkommelig pelsstell, klipper rundt ører og poter. Børster veldig sjelden. Nå er ikke Lotta den mest pelsede da, enkelte har en del pels, spesielt hanner. Men likevel langt enklere enn cocker, kan ikke sammenlignes egentlig. Har og hørt at fielden har enklere pels enn springer. Om jeg skal nevne noe negativt, er det at en del kan være sky/usikre på fremmede. De skal kunne være reserverte, men skyhet er en feil, men finnes likevel. Fielden er lite homogen her - noen elsker alle, andre bryr seg ikke om nye mennesker, og alt mellom dette er helt greit, men greit å se opp for sky individer. Ufordringen er at det er så få oppdrettere, og dermed kan være vanskelig å orientere seg. Er 3 oppdrettere i Norge, flere i Sverige. Ta kontakt med en oppdretter, besøk hundene, oppsøk de gjerne på utstilling, det er ofte der du finner dem. Hvor i landet holder du til? Dersom du er på østlandet anbefaler jeg deg å komme til Norsk spaniel klubs utstilling i Porsgrunn 15.februar. Der kommer det en del, jeg skal dit med mine to Jeg likte rasen så godt at jeg akkurat kjøpte en til, lille Nora fra Kennel Fields of Joy i Sandnes. Henne valgte jeg først og fremst fordi jeg kjenner oppdretter godt, og tispen hun er etter har et fantastisk gemytt, elsker alle mennesker. Og fordi jeg hadde en drøm om en svart tispe Lille Nora er nok en ganske kraftig tispe og mer "korrekt" etter standard. Hun er en skikkelig goding, og er spent på å se hvordan hun utvikler seg Lille Nora: Noras mamma Emma: Ellers så synes jeg ofte at fieldene er mye finere i virkeligheten enn på bilder. Mange ganger har jeg møtt hunder jeg på bilder synes har for mye lepper, ellerfor hengete øyne feks, men så møter jeg dem i virkeligheten og synes de er kjempeflotte! Så jeg anbefaler deg å treffe noen in real life Vi har en facebookgruppe som heter Field Spaniels in Norway, meld deg gjerne inn, så kan du se flere bilder og spørre om rasen, du finner også oppdrettere der Her er en drøss bilder av forskjellige fielder jeg har fotografert, jeg elsker å ta bilder av fielder, fordi de er så lite utbredt, vil gjerne vise frem rasen: Ryktes at denne tispen skal parres i år:

Ja ❤️

Hvis dere liker cockeren ville jeg gått for det! Det er fantastisk herlige hunder, veldig grei størrelse. Den største ulempen jeg vil si med cocker er pelsen, de har fått en ganske vanvittig pels som vil kreve mye stell. Mange sliter med å håndtere pelsen, som floker lett og drar med mye rask inn, og mange gir opp og skreller ned hele hunden med barbermaskin. Da blir de dessverre ikke veldig pene. Men om man tar et klippekurs (spanielklubben arrangerer jevnlig kurs) får dere innføring i hvordan dere kan holde en kort sportsklipp, uten at hunden ser skambarbert ut Så finnes det enkelte linjer som har mer pels, mens noen har ganske moderat pels. Kjenner selv to av hver, og det er virkelig en helt annen verden de to ulike pelsene de jeg kjenner har. Så det er muligheter. Angående med ørene, så bør de holdes godt klipte rundt inngangen, så det blir mest mulig luft. Er man ikke flink med dette, kan øreproblemer fort dukke opp tror jeg. Ellers, om dere går litt opp i størrelse, er engelsk springer spaniel et godt alternativ. Ganske likt utseende, men mindre pels. Samme gjelder welsh springer spaniel. Field spaniel har ofte igjen mindre pels, men er sjeldne og vanskelige å få tak i da det er få oppdrettere. Men jeg støtter virkelig spaniel som forslag. Det er vidunderlige hunder, myke og snille, og lettlærte, gode allroundhunder. Finner du en dyktig oppdretter tror jeg ikke det skal være et problem å unngå aggresjon hos feks cocker. Ta gjerne kontakt med spanielklubben, eller kom på en av spanielklubben sine utstillinger, der får du hilse på alle spanielene Bildene er av fieldjentene mine https://spaniels.org/rasene/

ååååh serr, de er dødsfine!!! Og nydelig hund og så klart. Bor du i Oslo altså? Kan vi ikke gå tur så kan du vise meg hvordan du tar sånne fantastiske bilder :D Jeg har kamera og gode linser, men jeg får det bare ikke til...

Så sykt søte de er Nora hadde godt over uke uten uhell, og jeg tenkte oi, husren ved 12 ukers alder? Men så sklei alt ut og virket som hun tisset hele tiden inne, og plutselig bæsjet hun inne flere ganger og haha. Er som om det er litt vanskeligere å forutsi når hun må bæsje, nå som hun har blitt litt større, for da er det jo ltit lengre tid mellom hver gang, og hun må ikke umiddelbart etter mat liksom. Menmen, jeg har tro på at det ordner seg så fort hun får kontroll, for hun foretrekker helt klart å gjøre fra seg ute

Ville heller ikke gått for en stående fuglehund av denne typen. Langt fra så samarbeidsvillige og enkle å trene som vanlige spaniels. Vil du ha en spaniel som ikke er så vanlig, men samtidig fullt spaniel i egenskapene, kan du jo se på field spaniel. Sjeldne i Norge, men blir stadig flere av dem Supre hunder, bare vær obs på usikkerhet, da noen av dem er skeptiske til folk. De skal være noe mer reservert enn feks cocker og springer, men ikke redde. Her er noen bilder jeg har tatt av field spaniels Min er tispen på bilde nr 2 og 4. Valpen på bilde 5 er også min

Lille Nora har vært her 5 dager nå. Hun er helt nydelig, såå søt! Og hun og Lotta går fantastisk godt overens! Leker og herjer, og ofte skulle man trodd det var Lotta som var baby og ikke omvendt Nora er mye roligere enn det Lotta var som valp. Og jeg merker stor forskjell på denne tiden fra da Lotta var liten. Da Lotta var liten var jeg hjemme med masteroppgaven, og var dritstressa på grunn av den, og jeg bodde i 3.etasje. Og da jeg fikk Lotta hadde jeg Dixie som da var 13 år, og overhodet ikke noe glad i eller veldig snill med valper. Husker det var et slit å løpe opp og ned trappene, og inne måtte jeg konstant holde henne vekke fra Dixie. Jeg var såå stresset fordi jeg ikke fikk gjort noe på masteroppgaven de første 2 mnd, og klarte ikke nyte tida. Nå bor jeg sånn at jeg kan gå rett ut i en inngjerdet hage bare 3 trappetrinn ned fra leiligheten, Lotta liker valper, og jeg har ikke noe skolearbeid. Derimot har jeg fast jobb, og fri i to uker og pass fram til over jul - Så det jeg stresser med nå, er alenetrening, hvordan jeg skal gjøre det. Er virkelig helt i villrede. Jeg ser at det potensielt kan gå fort om jeg lar henne være sammen med Lotta, jeg har prøvd noen ganger å gå ut døren mens hun er med Lotta, det bryr hun seg ikke om. Men jeg vil jo heller ikke at hun skal bli avhengig av å være med noen alene hjemme. Jeg er litt usikker på om jeg skal prioritere med en gang å lære henne å være alene uten Lotta, eller om jeg skal la henne ha støtte i Lotta den første tiden, sånn at jeg fort kommer meg tilbake til normal jobbhverdag, og trene alenetrening ved siden av og la det ta så lang tid det trenger, feks å gå separate tisseturer på kvelden, og jobbe mer med det i helgene. Noen som har innspill eller erfaring? Samtidig har jeg en valpegrind, som jeg etter planen tenker skal være henne sted når hun er alene fram til hun er ferdig med å bite på alt og har roet seg litt mer, fram til hun kan være løs alene sammen med Lotta. Hun protesterer med en gang hun blir satt i grinda og kan holde på lenge og sutre og hyle, og prøve å hoppe ut - er det faktisk bare å fortsette å vente henne ut til hun er stille, og så vil hun akspetere det etterhvert? Jeg har vært synlig alle gangene. Har ikke tatt henne ut før hun er stille. Hvor lenge bør hun egentlig være stille før hun får komme ut? Noen sekunder? Eller så lenge at hun har gitt opp og lagt seg til å sove?

Henter lille Nora om 2 dager ❤️

Skal jo sies at man myye oftere finner grå schäfere blant brukslinjer da. Synes aldri jeg har sett en grå utstillingsschäfer. Har sett noen påståtte grå fra utstillingslinjer på bilder, men ingen av de har hatt en farge som i mitt hode er grå på lik linje som hos bruks. Men ser gjerne flere bidler om noen har

Spennende!! Hvilken kennel skal du ha fra? Jeg venter og på en spanielbaby, sort jente fra Kennel Field's of Joy Hun er 6 uker nå.