Huldra

Det er i utgangspunktet laget for oss ja, og det er derfra jeg har mine erfaringer. Jeg plages selv med legger som er fulle av sår om høsten/vinteren pga kløe (jeg klør meg til blods), og Xylocain smører jeg over de om morgenen og om kvelden, en sjelden gang trenger jeg det midt på dagen også, og da klør jeg ikke. Helt genialt! Sånn apropos; det brukes også for å bedøve før kateterisering (sprøytes inn i urinrøret), og ved noen former for lokale inngrep der feks armen stases og det sprøytes inn venøst og bedøver armen mens inngrepet foretas. Så det er fullstendig trygt å bruke på eksem, og ganske enkelt genialt!! Mitt favorittlegemiddel, hehe..

Er det noen som har prøvd dette? Er det så mye bedre enn vanlig fiskeolje eller annen omega 3-olje? Er det verdt prisen? http://www.apoteket.se/privatpersoner/radochprodukter/common/produktinformation.aspx?Varuid=241668

Uff, for en fæl situasjon du er i. Jeg vil bare komme med tips til de sårene; jeg har bare skumlest her, men hvis problemet er at de klør/svir, så kan det hjelpe å ha på Xylocain liniment (100ml flaske på apoteket er reseptfritt til ca 100kr). Det kan brukes både innvortes og utvortes, og lindrer kløe, svie, osv veldig raskt, og for en ganske lang tid. Vil tro det holder å smøre henne inn to, max tre, ganger i døgnet. Det er ikke farlig å bruke i åpne sår, da dette stoffet kan sprøytes inn venøs i andre former (lidocain). Det er forresten veldig lite som skal til for å få bedøvet området, kun noen få dråper som dekker sårene og området rundt. Linimentet flyter godt utover.

Da har vi vært hos dyrlegen, og hunden ble funnet frisk på alle punkt. Dyrlegen mente hesheten hadde sammenheng med pensjonatoppholdet; enten at hun hadde bjeffet seg hes, eller at hun hadde hatt kennelhoste uten typiske symptomer. Uansett var det over nå, og umulig å finne ut av ved feks en blodprøve. Årsaken til at hun var hes fremdeles (dog i mindre grad), var sannsynligvis pga arrdannelse i vevet i strupebåndet. Jeg må vel bare slå meg til ro med at jeg (heldigvis!) har en frisk hund, men som kommer til å bjeffe og pipe i mindre grad enn før. Det er jo forsåvidt ikke å forakte, det er bare litt "kjipt" fordi jeg er blitt vant til en hund som virker gal når bilen stopper når vi skal på tur, eller kommer hjem. Nå som hun tross alt bare er rolig (og faktisk ofte blir liggende), virker hun bare gammel. Alternativt kan jeg jo forsøke å innbille meg at jeg har trent henne til å bli en sånn veloppdragen, normal hund...

Tenkte det samme selv, og joda, det stemmer jo at vi kan ha vondt i halsen uten andre tegn. I utgangspunktet tenkte jeg at pensjonatet hadde løyet om at hun ikke hadde stått og bjeffet, men det kan jo kanskje være noe virus/bakterielt som hun har blitt smittet av da? Har prøvd å kikke i halsen, men det er neimen ikke lett.. Av det lille jeg kunne se, så det helt ok ut, men jeg er jo ingen dyrlege, og ønsker de lykke til med å få henne til å holde hodet rolig..

De må ta lymfeknuter for å sjekke om kreften har spredd seg. De skal ikke behøve å operere vekk mer enn vaktpostlymfeknuten, sjekke denne for spredning og evt reoperere dersom det har spredd seg. Det er i alle fall praksis hos msk, men vi får jo strålebehandling i tillegg da..

Har tenkt noe i de baner selv, men fikk bare opp kennelhoste når jeg søkte på halsbetennelse, derfor jeg nevnte at hun ikke har hostet. Men for alt jeg vet kan de få halsbetennelse uten å hoste også.

Jeg hadde hunden på hundepensjonat i to uker (begynnelsen av aug). Dette stedet var nytt for henne, men jeg hadde lest mye positivt og det virket bra. Da jeg hentet henne etter oppholdet, spurte jeg spesifikt om hun hadde bjeffet mye, og om hun hadde stått og kjedebjeffet. Svaret var at hun ikke hadde gjort det, men bjeffet når de hadde gått på tur med andre hunder, når det kom biler, osv. Hun var temmelig hes, noe jeg merket først etter noen dager. Hun har ikke for vane å bjeffe mye, og har ikke bjeffet noe særlig på andre pensjonat hun har vært på. Jeg hadde selvsagt is i magen, og ventet på at det skulle gå over. Nå, halvannen mnd etterpå, er hun fremdeles hes. Ikke så ille som i begynnelsen selvsagt, men litt. Det rare er at det kan virke som om hun er helt frisk noen dager, og så er hun plutselig litt hes/rar i stemmen noen dager senere. Jeg mistenker at det kan være noe "mer" enn vanlig heshet, men jeg aner ikke hva. Noen som har innspill på hva det kan være? Det pleier da ikke å gå så lang tid før de blir helt friske igjen? Jeg har ikke merket noe på allemenntilstanden hennes; dvs hun virker normal, spist som normalt (dvs ekstrem apetitt), ikke hostet. Det eneste "unormale" med henne er at fysisk opptrening går saktere enn hva jeg er vant til, men nå sammenligner jeg henne med da hun var tre-fire-fem år; nå er hun over åtte... Dyrlegetime er bestilt, men vi var begge enige om at det ikke var noe som hastet, så timen er ikke før om et par uker.

Min hund tørker seg også etter at hun har spist. Overlykkelig for endelig å ha fått mat. Hun kan også finne på å gnikke og gnu seg i gulvteppet sånn helt uten videre (uten at hun har spist). Jeg tenker det er litt det samme som når hester ruller seg; de koser seg. Hun har også en annen sær vane; tørke tunga på sofan etter at hun har drukket.. Jeg har hørt om mye rart som visstnok skal være forårsaket av allergi, men dette har jeg ikke hørt før!

Jeg har 7-seter, men setene er sånn at jeg kan ta ut alle 5 bakseter, og dermed ha rimelig god plass til hundebur. Jeg kan lett ha minst fire hundebur av grei størrelse baki der, og da snakker vi vari kennel Large. Av og til kjører jeg på svenskehandel med venner, og da lemper jeg ut bur, og setter inn seter - veldig, veldig kjekt! Bilen er i lengde som en stasjonsvogn, men litt høyere, og den har ganske god komfort og føles som en helt vanlig bil. Peugeot 806 er den, og jeg tror nok jeg alltid kommer til å ha noe sånt, jeg klarer ikke å forestille meg noen bedre bil så lenge alt virker! Dette er en litt gammel type, så neste gang jeg skal kjøpe, skal jeg se etter samme type bil, men nyere. Det finnes samme type bil hos andre merker også. Det som er av litt vesentlig art her, er at når jeg tar ut baksetene, blir gulvet helt flatt, det er genialt!

Jeg har lignende erfaring selv, og har spekulert mye på hva dette kan skyldes. Det gjelder ikke bare passeringer, men også i andre situasjoner hvor jeg er alene og typen et annet sted. Det har blitt bedre med tiden, er usikker på hva det skyldes. Jeg tror nok uansett at årsaken ikke er et enkelt svar, men at det er flere faktorer som spiller inn. Hunden min kan gjøre utfall mot passerende hunder med bare meg, eller meg + typen. Med typen alene, oppfører hunden seg helt kurant. Nå kan den også oppføre seg bra med meg også, men mulig det er fordi jeg har endret taktikk ved passeringer, jeg vet jammen ikke. Det gjør seg også gjeldende når jeg er alene med hunden, feks har lagt meg for natta og typen fremdeles er ute med venner. Da skal det boffes og boffes for den minste lille lyd eller antydning til lyd. Med en gang han kommer hjem, blir hunden stille. Akkurat det siste tolker jeg ikke som usikkerhet i den forstand jeg kan tolke passeringer som usikkerhet, og hele opplegget gjør at jeg lurer på hvor mye usikkerhet det faktisk er, om det kanskje bare er dårlig oppdragelse fra min side?? Eller at en mann uansett alltid vil virke mer autoritær enn en kvinne pga stemmeleie. Jeg har ikke noe godt svar, men jeg synes det blir for lett å si at det enten er sånn eller sånn. Kanskje er det litt av begge deler. Kanskje ligger det usikkerhet i bunnen, kanskje kommer et form for vokter-behov inn i bildet, og kanskje blir det utløst av usikkerheten. Kanskje er det bare at hunden oppfører seg forskjellige med forskjellige folk, fordi vi gjør det også. Jeg har også hørt om flere andre hunder som har forskjellige måter å gjennomføre passeringer på, avhengig av hvem som går med de, eller om det er flere hunder med fra flokken eller ikke. Jeg har flere eksempler på at hunder oppfører seg forskjellig med forskjellige folk. Feks den ene hunden jeg hadde som var litt passe ulydig og utrenbar med meg, selv om jeg ifølge flere canis-instruktører gjorde absolutt alt riktig og hunden tilsynelatende ble belønnet for de riktige atferdene - det gikk aldri inn i hodet på hunden. Så bodde hun en periode hos en småbarnsfamilie, og de var ikke noen hundetrenere og hadde lite peiling. Der blomstret hun opp og det kom frem en lydig hund man sjelden hører maken til! Jeg kan ikke forklare det heller, i alle fall ikke med utgangspunkt i læringspsykologi, men det viser at hunder endrer atferd når premissene rundt endrer seg. Tilbake hos meg etter et opphold hos de, la jeg vekk treningen, og bare kommanderte hunden. Hun var like lydig mot meg som mot de så lenge jeg ikke hadde ordet "trening" i hodet mens jeg kommanderte, så lenge hun følte hun ble vist tillit. Gud hjelpe meg for en komplisert enkel hund...

Jeg har stiller ikke mer fordi jeg har fått deg jeg vil få på henne (championatet), og fordi jeg ikke kan få noe mer pga alderen hennes (veteran nå), dvs at jeg skulle gjerne stilt henne i utlandet men hun er for gammel. Jeg ser ikke noe poeng i å bruke massevis av studentpenger på å reise med en helt ok hund for ingen premiesjans, sånn omtrent i alle fall. Edit: Det var grusomt skummelt å stille i begynnelsen pga nerver, men da certene begynte å komme var det gøy. Da hun ble champion ble det bare kjedelig.

For å svare på ditt siste spørsmål; ja, det vil det. Ellers så skriver du mye som virker fornuftig, men jeg skjønner ikke helt hvor du vil? Et åpent spørsmål, enten til deg, eller til andre som fronter 100% positiv oppdragelse; ville du latt hunden fortsette å bjeffe midt på natta, selv om du visste at det forstyrret andre folk enn bare deg selv? Hvis ikke; hva ville du gjort?

Jeg synes det du opplevde med den bjeffende hunden, og det jeg opplevde, er sammenlignbart. Selvsagt er ikke min måte å håndtere den på noe jeg tenker tilbake på og gliser bredt ved. Men i nøden spiser fanden fluer, eller noe lignende. Jeg bruker heller ikke fysiske metoder når jeg trener, jeg klikkertrener så godt jeg kan i treningssituasjoner. Men når det kommer til slike typen situasjoner hvor man føler seg helt låst, så vet jeg at det ikke går an å ty til en klikker, det går ikke an å komme med en pølse, og det er for sent å avverge eller avlede. I etterpåklokskapens lys skulle jeg nok ha kastet hunden i fjøset først som sist, men jeg trodde ikke i min villeste fantasi at litt tassing kom til å ende opp i konstant bjeffing! Det å ha hunden i fjøset vil også si at lyden ble spredd mer i nabolaget og plaget andre folk enn meg. Jeg synes ikke jeg klarte å løse situasjonen på noen god måte, det har jeg aldri hevdet, men jeg vet heller ikke hvordan jeg kunne løst den. Hunden ville ikke være inne, og jeg kan jo ikke slippe den ut.

Avslutt treningen. Det er hardt og brutalt, men lag deg en fast demonstrasjon som du enkelt kan gjøre for å vise at treningen er over. Jeg signaliserer til min hund at hun forsøker på feil atferd med å snu hodet vekk. Dersom hun gjør noe uønsket, feks piper/bjeffer, legger jeg godisen vekk og snur hele meg demonstrativt bort, uten å si noe. Noen har også et ord for når treningen sluttes pga sånt, feks "sorry". Dette funker best om du trener med klikker. Hovedpoenget med denne metoden er at hunden ikke skal oppnå noe med å bjeffe. Verken godis, eller fortsatt trening (for trening = godis + oppmerksomhet). Det kan ta litt tid før hunden skjønner det (i alle fall om den er så dum som min er, hehe), og den kan også prøve å bjeffe høyere/mer når du slutter å trene. Da må du bare holde på ditt og fortsette opplegget. Du kan begynne å trene igjen når hunden har roet seg.

Jeg har sett deg på utstilling flere ganger, og har tenkt at du alltid ser så smart ut. Dette har jeg ikke sett før, og må innrømme min første tanke er at denne drakten ikke kler deg. Grunnen er nok at jeg tror ikke det er riktig størrelse (har du slanket deg endel etter at drakten ble kjøpt?), og snittet kommer ikke så tydelig frem, evt så er det feil. Fargen kunne kaaanskje vært litt mer smashy-flashy (synes det kler deg!). Men i seg selv, det å ha skjørt og matchende blazer med en skjorte under; det er helt kurant utstillingsantrekk i min verden, så sant man klarer å løpe i skjørt da. Selv går jeg alltid i bukse, men så vet jeg at jeg må ned og stille opp hund, og da er det upraktisk med skjørt. Jeg har forresten kjøpt en kjole med kun utstilling i tankene. En så stygg kjole kunne jeg aldri gått med ellers, men den har høy (vid) hals (!), og lommer til godis osv, og går langt nok ned, pluss at den matcher bikkja i fargene. Grusom, og jeg tviler på at jeg kommer til å bruke den noen gang, haha!

Med fare for at det forstås som om jeg fronter disse, så tror jeg nok dessverre ikke de ville oppdaget det, verken at hun ikke gjorde fra seg eller at hun trengte å få gå flere hundre meter før det ble noe action.. Og de ville nok ikke koblet aggresjonen med forstoppelse heller. Som noen så klokt skrev lengre oppe her; kennel er bare en oppbevaring av hunder, sjelden noe mer.

Ble litt nysgjerrig på hvorfor du fikk en dårlig erfaring med det? Ellers må jeg si at jeg synes folk virker veldig naive, og er enig med Emilie og 2ne om at jeg tror forholdene på mange kenneler er slik. Folk som tror noe annet bør få opp øynene. Det er selvsagt ikke slik overalt, jeg har jo selv jobbet på kennel og der var det ikke sånn. Men bråk, det er det, uansett hvor mye man mosjonerer og aktiviserer og lar de stå ute (mange bråker faktisk mest ute, og minst inne). Jeg har ikke noe problem med å ha min hund på kennel, dersom jeg vet at den er ok. Nå er jeg litt spent, for denne har jeg ikke prøvd før. Jeg har heller ikke mulighet til vennepass da jeg ikke er i nærheten av noen venner for tiden. Kennelen fant jeg etter anbefalinger her på forumet, så jeg håper de stemmer! Tja, nå reiser jo vi som oftest til det billige utlandet til den prisen du snakker om, så det er vel ikke helt sammenlignbart. Men det høres jo ut som en besnærende tanke at hunden skulle fått samme opphold som meg selv til den prisen, for dyrt, det er det, selv om overskuddet til de som driver ikke er så stort at man blir så rik av det. Men jeg tenker også at det å faktisk ha ferie og kunne reise bort og bruke penger på sånt, er en luksusting. I likhet med det å ha hund nå til dags; det koster penger og sånn er det bare.

Mulig jeg var en moden ni-åring, men jeg ville skjønt at hunden ble avlivet fordi jeg ikke klarte å høre etter. Hadde nok hørt etter litt bedre etter det, for å si det sånn, men jeg skjønner at det er drøyt. Jeg ville ikke avlivet. Jeg ville holdt mine hunder borte fra den jenta til hun ble tenåring, minst, eller beviselig er rolig og til å stole på. "Straffen" hennes for å ikke høre etter, er å ikke få ha kontakt med hunden hun sier hun er så glad i, det kan nok være hardt nok for en ni-åring. Ellers er jeg enig i at det er foreldrenes ansvar å forhindre at jenta oppfører seg sånn, og deretter hundeeiers ansvar å skjerme hunden når de ssr at foreldrene ikke mestrer jobben. Jeg har selv måttet skjerme mine hunder fra barn som var på besøk fordi foreldrene ikke evnet å sørge for at de var rolige nok til å omgås hunder; barn som kaster seg baklengs ned fra sofaer og omtrent lander på hundene (deriblandt små valper på 5-6 uker), er IKKE noe som tolereres i mitt hjem. Samme med niåringer; kan de ikke oppføre seg og ta til seg tilsnakk (noe de absolutt er gamle nok til), så hadde jeg stengt de ute fra mitt hjem. Kunne jeg ikke det, feks pga slektskap, hadde jeg stengt hundene vekke. Hundene er de som blir potensielt mest skadelidende oppi dette mener jeg; de kan risikere å bli avlivet. Noe slikt hadde jeg aldri tatt sjansen på, og derfor holdt hundene borte. Skulle hund og barn omgåttes hverandre, skulle det skjedd under tilsyn og veiledning, ikke i vill lek og herjing og da heller ikke innendørs. Man må bare innse at noen barn har "teken" på dyr, andre ikke. Denne jenta har åpenbart ikke teken. Jeg husker en episode da min lillesøster var bare noen år gammel, og vi skulle få hilse på kattunger. Hun løftet de opp ved å holde de rundt magen, noe som tydeligvis var lite godt for kattungen. Jeg ble så sint da jeg så det, og for å lære henne litt empati, løftet jeg henne opp på samme måte. Effektivt det. (Haha, kanskje de kunne ristet litt i jentungen da, for å vise henne hvordan det kjennes ut å bli ristet i, eller sittet på? )

Dra på dyrebutikker og legg frem saken. Vi pleier å komme tilbake med en hel drøss av ting, inkl fôr! Ellers, FK, sportsbutikker, eller noe annet som kan være relevant. Man kan også spre ordet blandt medlemmene i klubben, og si at de kan komme med gaver fra sitt oppdrett til en valgfri vinner; feks på utstilling kan kennel XXX premiere beste unghundtispe med å donere en gave, feks en flaske vin, tyggebein, osv.

Jeg regner med at du er en av de som flittigst bruker rapport-knappen når noen går etter deg/andre med personangrep eller noe som grenser til det? Hvis ikke, hvordan skal moderatorene vite hva du reagerer på? Og hvordan skal de du diskuterer med skjønne at du oppfatter noe som personangrep dersom du svarer med samme mynt? Litt inspirert av Lippestad her, men la gå: dersom man ønsker å stå opp for en sak, en urett begått mot en, så må man ikke handle likedan tilbake, man må ikke ta øye for øye, tann for tann. Man må gå foran som et godt eksempel, fronte den saken man selv vil skal vinne (diskusjon av sak og ikke person), og heller bruke rettssystemet (moderatorene). Man kan i alle fall ikke forvente at det skal bli en endring dersom man ikke gjør noe selv. Jeg ville forsøkt å oversett forsøk på personangrep mot meg selv, og bare svart på det diskusjonen faktisk dreide seg om; da ville det nok ikke blitt like gøy å fortsette med personangrepene heller, når de ikke ble besvart.

Det har jeg ikke heller, og ikke har jeg blitt tante engang, men ser jeg skrev på en slik måte at det lett kunne misforstås, beklager. :-) Sent from my GT-I8190N using Tapatalk 4 Beta

Ja. Min egen toåring eller noen jeg er tante til som jeg har passet mange ganger før. Hvis han f.eks slår seg vrang foran godteriet i butikken og ikke tar annet tilsnakkelse først, mener jeg det er helt på sin plass å ta den ungen i armen og trekke han vekk eller ut fra butikken. Helt ærlig mener jeg langt flere burde gjøre det samme. Sent from my GT-I8190N using Tapatalk 4 Beta

Feil. Straff er per definisjon virksomt, dvs at den som blir påført straff, lærer noe av det. Det samme gjelder belønning forresten. Hvis vi først skal diskutere hunder, kan vi like gjerne holde oss til definisjoner av de ordene vi bruker, som har opphav i forskning på dyr. Haha, her også! Jeg forsøkte å presisere at det ikke skulle være en tråd om pølse-trening vs kadaverdisiplin, men ikke alle har fått med seg det tydeligvis.. Det er slett ikke alle ting man trener så forbaska strukturert på, man bare forventer at hunden ikke gjør det. Feks at en voksen hund ikke markerer inne. Når hunden er fire år og husrein, og man ser at den tisser inne, ja - da ville jeg blitt fysisk med den hunden. Nei, ikke hvis jeg mistenkte en uvi (det ser man lett på tissemåten om det er markering eller noe som faktisk plager hunden), og nei, jeg trener selvsagt ikke valper opp til å være husrene på denne måten. Men de få gangene min voksne hund har tisset for å markere, ja da har hun sannelig fått høre det og kjenne det at SÅNN holder man faktisk ikke på! Og man holder heller ikke et svare leven på natta når det ikke feiler man noen ting, da skal man sove. Jeg forventer det av mine hunder, etter at de har fått "trening" i å sove for seg selv, stille og rolig, gjennom hele natta. Det gjøres ikke ved å kjefte på valper og legge de i bakken når de savner flokken sin, ei heller hunder som ikke er kjent et sted og som jeg passer. Men hunder som er kjent, jeg VET de ikke pleier å gjøre sånn, og som ellers ikke feiler noe, de har jeg ikke noe problem med å gi klar beskjed om hva jeg forventer etter at de har fått beskjeden litt penere pakket inn tidligere. Hvis det hadde vært min hund som hadde bråket på denne måten en gang vi overnattet et fremmed sted, hadde hun fått høre det også. Jeg kan jo fortelle om to andre hunder jeg passet (disse kjente jeg ikke så godt, hadde bare passet de noen uker en god tid tilbake). Begge markerte inne. Jeg hadde tøysofaer, og det funket dårlig med hannhundpiss på de. Jeg klarte ikke å alltid se hvor og når de hadde tenkt å markere, for i begynnelsen føyk de hit og dit for å snuse og gjøre seg kjent. Det var ingen vits i å prøve å si ifra. Enden på visa ble at de fikk bo på badet, der var det litt mer ok å vaske opp og jeg kunne begrense hva de kunne markere på. Det siste verset var at den ene faktisk var så stressa av å være på besøk, at han drakk litersvis med vann og dermed ble inkontinent og det endte med dyrlegebesøk og drikkerestriksjoner. Det er ikke sånn at jeg legger i bakken alle hunder jeg passer, fordi de gjør noe jeg ikke finner meg i.. Men når jeg kjenner hunden og vet hvor jeg har den og hva den kan og ikke kan, da mener jeg at det er helt riktig å kunne fortelle andre sine hunder hva jeg mener når de faktisk er i min varetekt.

Skriver under på denne, og vil samtidig tilføye at jeg er enig i at ting kan endre seg i løpet av livet. Raser jeg tenkte at jeg skulle ha "senere" fordi de ikke passet livsstilen min ennå, passer plutselig, selv om jeg trodde det ville ta mye lengre tid.