Gå til innhold
Hundesonen.no

Huldra

Medlemmer
  • Innholdsteller

    8,179
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

  • Days Won

    2

Alt skrevet av Huldra

  1. Kan bare svare for min del, men fordi jeg rett og slett ikke vil ta sjansen på å få et slikt individ dersom jeg skulle ha valgt samme rase. Kan godt hende at det var en dårlig representan for rasen, men likevel. Det kan jo ha noe å si på antallet man møter av rasen, feks ett lite godt møte med flat sammen med mange gode vil ikke gjøre sitt til at jeg ikke vil ha rasen. Men når mange flats er sånn og sånn, så gjør det sitt til at jeg tenker det er litt samme ulla som er ute og går i rasen. Kan også hende at det ene møtet var faktisk den ene gangen jeg virkelig møtte rasen (ikke bare så en på avstand), og da har det noe å si for inntrykket mitt. Og jo verre møtet er, desto flere gode møter skal til for å veie opp.
  2. Jeg vil legge til noe generelt, ikke bare en rase, men en farge. Leverfarget. For en snodig farge! Ikke brun liksom, men sånn utvannet, litt rusten, blodig... Og ikke minst, det merkeligste av alt: lever med tan! Hvordan kan en hund ha to brunfarger på seg uten at en av de er en skikkelig brunfarge? Jeg klarte liksom ikke å bli helt fortrolig med den fargen. Men jeg fikk meg jo lever/hvit springer, og da blir man vant til det, selv om jeg fremdeles syntes lever/tan var snodig. Nå ser jeg på det som den ultimate fargen, gjerne i kombo med hvitt. Alle hunder av alle raser blir nydelige bare de kles i lever med tan. Og det er overraskende mange raser som kommer i denne varianten, dog er det ganske så sjelden dessverre.
  3. Selvfølgelig må man tilpasse korreksen til den enkelte hund. Med litt erfaring ser man kjapt om hunden er på grensa til blokkering eller om den er "tilsnakkende". Med Tulla holder det stort sett å snakk med streng stemme, jeg kan i noen tilfeller gå mot henne på en truende måte. Med datteren "trengte" jeg ikke gjøre så mye engang, hun underkastet seg tydelig hvis jeg ble sur. Men på den andre siden var det bare spill for galleriet, og ingenting hadde gått inn i det lille søte hodet hennes. Hun fortsatte ugagnen med en gang korreksen sluttet. Hvis en bekjent derimot snakket hardt til noen (andre), så kunne hun krympe seg og da trodde hun tydeligvis at det var henne de var ute etter, og da virket jammen tilsnakket også (dog på feil hund selvsagt). Hunden som bodde hos meg hadde det forresten ikke hjulpet å slippe ut i gangen, da hadde han villet ut. Og hadde jeg sluppet han ut, hadde han løpt hvileløst omkring, hit og dit og gudene vet hvor. Antageligvis stukket av. Han ville ikke være der han var. Uten at det betyr han var redd. Hva jeg gjør når hunder ryker sammen er ikke noe jeg har skrevet om her. Da gjør jeg alt jeg trenger å gjøre for å få skilt de, om det så er å løfte de etter halen eller å dra de i bakbeina eller hva pokker som helst; de skal slutte å slåss, og instinktene mine slår inn - da tenker jeg ikke på om hunden kan føle seg traumatisert av meg etterpå for å si det sånn.
  4. Haha! Jammen det var jo ikke lett! Hadde han hørt etter da jeg gikk ut de første gangene og ba han rolig om å finne seg et egnet sovested, koste litt med han da han la seg ned, sa ligg og bli og sov godt, så hadde jeg da aldri gått til det steget å legge han i bakken fysisk. For jo, jeg prøvde det først, men det er ikke så "morsomt" å skrive om. Doh! Ikke vær så kjedelig 'a! Du kan jo blokkere meg, eller lese det senere og svare etterpå?
  5. Den ville jo ikke være i senga! Jeg måtte ha tvangsholdt tett inntil meg for å klart å ha den i senga; den ville ut. (Jeg ser at det er en faktafeil i det opprinnelige innlegget i Hundeprat-forumet, hvor det står at den ville være inne hos meg men at jeg hadde den på stua. Det stemmer ikke, jeg vet ikke hva jeg tenkte på da jeg skrev det. Han ville ikke være på soverommet, og heller ikke i stua.)
  6. Haha, jammen hva er poenget med å svare da? Hva er poenget med å quote hvis du ikke har tenkt å svare på det du quoter? Det blir litt for absurd for min del. "Jeg nekter å forholde meg til nye fakta som blir lagt frem, jeg tviholder på min gamle oppfatning fordi den er riktig"..
  7. Det var da heller ikke poenget å fortelle om egne hunder, og tidligere i tråden skrev jeg at dersom man ikke hadde eller kunne forestille seg sine egne hunder som ulydige, så kunne mitt eksempel bli brukt til å fortelle hva en selv ville gjort. Oppfordring herved avgitt!
  8. Sånn som jeg beskrev det i den andre tråden, så var det aldri ment at det skulle bli tatt bokstavelig, og jeg gadd heller ikke skrive hele situasjonen fordi jeg i mitt stille sinn trodde pølse-tante-boksen jeg tidligere var satt i stod ved lag og at folk derfor ville ta det jeg skrev med en klype salt og litt humor. Men jeg har vel vært for lenge borte fra sonen til at alle kjenner meg igjen. Da er jeg spent på hvordan du mener jeg skulle løst situasjonen, eller hva jeg skulle gjort? Det er alt for fryktelig enkelt å si at man ikke skal ta i nakkeskinnet på en hund man har hatt boende hos seg i et halvt år synes jeg.. Det er kanskje vanskeligere å si hva man faktisk burde gjort? Og sånn til tilleggsopplysning; hunden endret ikke atferd som følge av at jeg la han i bakken ved å holde han i nakkeskinnet. Den la seg ned idet jeg gjorde det, men ingen vedvarende reaksjon etterpå, og heller ikke noe eier kunne se da han kom tilbake. Mener du virkelig at det å ta samboeren sin hund i nakkeskinnet når den oppfører seg sånn er helt forkastelig? En hund som har bodd hos meg i et halvt år? Hva gjør du da med egne hunder som ikke oppfører seg? Og hvis jeg overtar en omplasseringshund, når kan jeg begynne å si fra om hva som er lov og ikke, og på hvilken måte? Når kan jeg gå inn og fortelle en hund som ikke vil gi seg med en uønsket oppførsel at det slett ikke er greit? Det blir helt søkt å sammenligne det jeg gjorde, med det du opplevde; såvidt jeg kan tolke hadde hunden din aldri hilst på disse folka før engang? Edit: Jeg har også hentet hund etter at den har blitt passet av andre, hvor jeg har sett at hunden har oppført seg "underdanig" mot de. Men det har ikke skjedd noe som dette; de har hatt en myndig tone, og når relativt fremmede folk tar en myndig tone med passehunder, kan noen ta seg litt sammen og oppføre seg. Ergo trenger det faktisk ikke å ha skjedd noe i det hele tatt, men noen hunder er mer åpen for tilsnakk enn andre, og kanskje spesielt av fremmede.
  9. En hund som er grei å ha løs, tror jeg vil variere i definisjon etter hvem som eier den og hva eier forventer. En polarhund som er grei å ha løs er noe annet enn en retriever som er grei å ha løs, eller en selskapshund. Noen synes det er greit at hunden går 200 m unna, andre får fnatt av sånt. Noen synes innkalling er et must, andre synes det er greit så lenge hunden ikke plager/unngår de den møter. Noen vil kunne ha hunden løs i sentrum av en by, andre er fornøyde med å kunne slippe på et åpent jorde. Min oppfatning av det å ha en hund som er grei å ha løs, vil være om den kommer på innkalling i de aller fleste tilfeller (98%), om den ikke går veldig langt unna (35 m er langt for en spanieleier, men andre raser kan jeg tillate å gå lengre dersom de til stadighet kommer innom meg). Kravene til meg selv er at jeg må kunne finne egnet sted for hunden (avhengig av hunden selvsagt), og at jeg må være forutseende for ting som kan dukke opp og gjøre at ting ikke går som smurt, det være seg vilt, andre folk, hunder, osv, alt etter hvordan hunden er. Jeg kan heller ikke forvente mye av hunden mtp innkalling og å holde kontakt, uten at jeg har trent endel på det, og skal jeg i tilfelle ha en mer fremmed hund løs, stilles det større krav til meg. Alt som er enklere/bedre enn det beskrevet ovenfor, går også selvsagt inn i kategorien "grei hund". Eksempelvis cairn terriern min som jeg kunne ha løs praktisk talt over alt, dersom jeg bare hadde holdningen "frihet under ansvar", haha! Hvis hun merket at jeg trente henne (gud forby), var hun uoppdragen og kom ikke, stakk av. Dersom jeg gav henne frihet og tillit, var hun en engel, snåle dyret. Edit: Jeg håper jeg slipper å få meg en hund som finner ut at den kan stikke av for å jakte på egen hånd, det ville jeg taklet dårlig. Så lenge jeg kan lese hunden og se om den har fått fert av noe og så avbryte jakten, er det ok. En hund som stikker av på jakt etter fert er noe annet, huff..
  10. En positiv vri! I utgangspunktet var grunnen til at jeg ikke "likte" en rase som oftest utseende. Feks synes jeg vorstehre var ganske motbydelige; tynne, og så hadde de jo alt for kort pels! Prikkete var jo heller ikke fint, de så ikke ut.. Blodårene på ørene gjorde ikke saken bedre. Men så ble jeg kjent med noen på en kennel jeg jobbet på, og fant ut at det var da ganske ålreite hunder. Reale, beint frem, og enkle sjeler. De ble jo faktisk ikke så verst utseendemessig heller.. Mynder er for de fleste også en tilvenningssak, og jeg er nok ikke noe unntak. Jeg tenkte de var skjøre, for tynne, osv. Men etter å ha blitt kjent med noen, kan de være ganske så robuste, og jeg synes mange av dem er vakre. Bichon frisè.. fysj for noen gneldrebikkjer med overhormonell produksjon av testosteron! Trodde jeg.. Men en liten kar klarte å få meg til å tro det motsatte. Og siden jeg kun har blitt kjent med en bichon frisè, så tror jeg at alle er like gode og snille som han. Cairn terrier; gneldrebikkjer det også. Jeg stålsatte meg da jeg skulle på besøk til en oppdretter med 12 stk, og banket på døra. Ikke et knyst. Hvor var de? Jeg hørte noen rope at jeg skulle komme inn, og gikk inn. Jeg måtte passe meg så jeg ikke tråkket på noen av de tolv som lå strødd i diverse kurver og på gulvet, men hissige og bråkete var de i alle fall ikke! Basset griffon ett-eller-annet-strihåret-langhåret-noe.. Er ikke dette en jakthund da? En sånn som ikke kan være løs og som bjeffer hele tiden? Som sikkert ikke liker andre hunder heller, og bare er opptatt av å snuse på alt i skogen? Ei tispe på pensjonatet fikk meg derimot til å tro at dette er en koserase deLuxe. Ligge på gulvet i kennelen og rulle seg og lekebite på en nabokompis?! Noe så avslappet og deilig harmonisk er det lenge mellom hver gang man møter.
  11. Slik jeg ser hovedproblemet med den andre tråden, så er det at hele historien ikke ble fortalt, som Angilja skriver. Jeg skrev litt "fort og gæli" fordi det var en tråd med et humoristisk preg, i motsetning til her. Hadde jeg skullet skrive hele historien, ville den vært mye lengre, og da ville det kommet frem at hunden hadde bodd hos meg i ca et halvt år mer eller mindre permanent og var vant til å være der både alene og sammen med meg/andre, den hadde ikke seperasjonsangst, og det var en voksen hund som jeg kjente godt, den hadde fått mosjon og luftet seg, osv osv. Videre kan jeg jo nevne at jeg ikke gikk direkte til "angrep" på denne hunden ved første pip, det eskalerte fra jeg forsøkte å overse pipingen og tassingen, til å gå ut og snakke normalt til den ved å be den legge seg og finne roen fordi det var natt (som til et barn som ikke vil roe seg), dette gjentok jeg flere ganger. Deretter hevet jeg stemmen noen hakk i flere omganger fordi han fortsatte å pipe og pistre (høylydt piping), deretter gå bort til han og «se hardt» på han mens jeg snakket til den flere ganger. For hver gang jeg snakket til han, la han seg ned, men satte straks igang før jeg rakk å komme tilbake til senga. Etterhvert gikk jeg bort til den og snakket hardt og trampet i gulvet for å vise at jeg mente alvor. Da han heller ikke sluttet pga det, gikk jeg ut og tok den i nakkeskinnet; sånn oppfører man seg ikke som voksen hund. Etter fem timer tok jeg den til slutt i nakkeskinnet og presset den i bakken. Den hunden fikk sabla mange advarsler før jeg tvang den i bakken med en neve, - keitete "humoristisk" beskrevet som "å grisebanke hunden til den hylte". Og selvsagt, hadde jeg visst den ville roet seg inne hos meg, så hadde den da fått sove der, men han hadde tenkt seg vekk; det var ikke min dør han krafset på og ville inn, men døren ut til gangen. Hadde jeg tatt han inn på soverommet hadde han fortsatt likedan der. Hunden var ikke redd, den ville ganske enkelt ikke være der av en eller annen grunn (og før noen finner ut at de skal skrive at det var pga måten jeg behandlet den på, så må jeg si at jeg aldri hadde tatt i han verken før eller siden, og det var jeg som stod for mating, stell og mosjon selv om eier var der). De som har jobbet på pensjonat eller passet de rette goldens, vet at noen kan være voldsomt sta, og det var nettopp denne staheten som skulle bli beskrevet gjennom den historien. Hvis man aldri har opplevd en sånn type hund, så er det fryktelig vanskelig å forestille seg hvordan de er, men jeg skulle gladelig lånt vekk den hunden til de som ikke tror meg, slik at de kunne fått oppleve selv hva det vil si med en sta hund. Jeg skal ikke påstå å vite hva som utløser denne staheten, men det er ikke redsel, og de oppfører seg slett ikke som en vanlig «urolig» hund som savner eier,og aller minst en redd hund. Er forresten rimelig nysgjerrig på hva andre ville gjort i denne situasjonen, og dersom noen ikke klarer å se for seg sin egen hund ulydig og hvor langt de ville vært villig til å gå i oppdragelse, så kan de bruke denne situasjonen som eksempel i stedet. Jeg har sett denne staheten på pensjonatet også; feks en golden som ikke ville inn i en hundegård (fordi det jo var kjedelig der, ingenting som skjedde). Da stoppet den, rygget og forsøkte å komme unna. Eller samme opplegg hvis jeg fant ut at neivel, vil den ikke være i hundegård kan den stå inne, så nektet den å gå inn også. Eller hvis jeg gikk tur og skulle snu, så mente hunden at vi ikke hadde gått langt nok nå, så den nektet å snu og bli med tilbake. Det er slett ikke redsel, det er stahet, i alle fall er stahet det beste ordet jeg har for atferden. Disse trekkene hadde jeg sett hos den aktuelle hunden, og atferden var lik, blikket var likt, holdningen lik. Jeg kan jo også si at hadde jeg hørt at en av mine hunder hadde oppført seg som en tosk mens den ble passet av andre (uansett om den var kjent på stedet eller ikke, og uansett om den var kjent med personen eller ikke), så ville jeg håpet at de som passet den sa klart i fra. Jeg skjønner at folk kan reagere på måten jeg skrev om dette på i den andre tråden, det kan jo virke som om jeg sparket og slo en vilt fremmed hund første natten jeg passet den og eier var borte fordi jeg var sint fordi jeg ikke fikk sove. Akkurat dèt er langt fra sannheten, og de som kjenner meg vet at jeg aldri hadde gjort noe sånt. De som kjenner meg vet også at det skal temmelig mye til før jeg tar i en hund. Da kan jeg jo selv svare på tråden min: jeg gjør som Margrethe; et kremt (eller tilsvarende), og dersom hunden ikke gir seg, går jeg mer fysisk inn. Med det mener jeg at jeg kan lempe hunden vekk fra situasjonen, holde den i et øre (praktisk med spaniel!), be den legge seg og presse den til å legge seg ved å trykke ned baken. Min egen hund tror jeg ikke jeg noen gang har gått til det skrittet å ta i nakkeskinnet, men jeg har holdt henne i leppa med et litt bestemt grep. Behandlingen tilpasses situasjonen, advarslene i forkant, og hva jeg forventer av hunden, og også hvor ille «overtrampet» til hunden var.
  12. Hva gjør du hvis du er hjemme da, antar du ikke hiver hunden i bilen da, eller drar frem kjettingen? Vi kan gjerne si det er en voksen hund, og den hopper opp på kjøkkenbenken, forsøker å stjele noe fra salongbordet, bjeffer på noe den ser ut gjennom vinduet (en katt, hund, glad for at noen kommer hjem, etc), eller noe annet som man vanligvis ikke "trener" på, men som er en del av oppdragelsen. Hunden forsøker seg altså på dette, du kremter, og den reagerer ikke, evt så fortsetter den med en gang du har sluttet å kremte. La oss også si at du ikke har noe bur/annet rom å stappe den inn i, bare for å være vanskelig.
  13. Ok, takk for oppklaring!
  14. Ok, så ble det oppfordret til å starte en ny tråd om behandling av hunder etter at tråden i Hundeprat begynte å skli litt ut. Dette har vi da vært gjennom før, men sist jeg var med var flere år siden. Da ble jeg nok satt i kategorien pølse-tante, eller noe i den dur. Så da spør jeg: hvor hardhendt er det greit å være med hunder i oppdragelsesøyemed? Vær gjerne konkret når du skriver, sånn at alle skjønner hva det er snakk om og vi slipper misforståelser. Samtidig lurer jeg på om det går an å være kategorisk på dette; dersom noen mener at å snakke hardt til en hund (evt sett inn noe annet) aldri skal forekomme, mener de i tilfelle da at man aldri skal kunne gjøre det, at det aldri vil være ganger hvor det likevel er ok? For å presisere, så er ikke dette en tråd om klikker vs. kadaverdisiplin, men om hva du mener man "har lov til" å gjøre i oppdragelse (ikke direkte trening) av hund, og da i situasjoner hvor hunden ikke hører etter, det være seg et kremt, en kommando, tilsnakk, osv. Altså; kan man bli fysisk med en hund, når kan man bli det, og hvor fysisk kan man bli?
  15. Kan godt hende, dette var fra 2006.
  16. Kan jeg få slenge på et spørsmål; hva betyr 0.CHK, 2.CHKK?
  17. Redd?? Sent from my GT-I8190N using Tapatalk 4 Beta
  18. Definèr grisebanka da. I min verden, dersom jeg tar tak i nakkeskinnet på hunden min og legger henne i bakken, da er det grisebanking, evt knøvling. For noen andre er det normalt i oppdragelsen. Heldigvis kan jeg ikke huske å ha måtte gjort det med min egen hund, men hun hadde definitivt tatt poenget lenge før det kom til noe sånt. Du får avgjøre om jeg overdreiv, eller om jeg er en person verdt å mislike fra nå av. Lurer forresten på hva du hadde gjort i samme situasjon? Hvis overseeing ikke virket, tilsnakk ikke virket, hadde du stått smilende opp kl fire på natten for å gjøre hva? Gå tur? Og jeg som trodde jeg var havnet i pølse-klikken... Til opplysning fikk eier klar beskjed om hvordan hunden hadde oppført seg, og hva jeg hadde gjort, og at jeg aldri kom til å passe den bikkja igjen.
  19. Jeg har også det inntrykket av gordon, og når jeg tenker meg om fikk jeg det etter å ha flyttet til trøndelag.. Hmm, kanskje det finnes noe dårlig avl der? Mitt inntrykk, hovedsaklig fra hundepensjonat: Gordon: Gemyttmessig ikke god, stresser noe. Engelsk: Stresser desidert mest, men ok gemytt. Skjelver av stress, pistrer, mest lyd. Irsk: I all hovedsak trivelige, og med minst stress. Kom på en episode med en golden jeg skulle passe noen dager, som jeg kjente.. Den var en håpløs greie altså, sta som søren, og ble helt snål da eieren dro, og ville ikke høre på meg. Han er ikke alene om å ha forsøkt å rygge vekk fra noe (hvilke hunder finner egentlig på noe slikt, jeg HATER hunder som prøver å rygge, det gjør alt så mye vanskeligere for meg.. ) Om natta ville han sove inne på mitt rom, men jeg hadde han på stua. Der brøyt han seg ut i gangen, og forut for det hadde han pepet og kvint i flere timer. Dette var en voksen hund, så man skulle ikke forvente noe sånt. Jeg bandt han i en stolpe i stua, for å hindre han fra å rømme, men da satte han igang og bjeffe. Jeg gikk med jevne mellomrom ut og fortalte han hvor skapet skulle stå, jeg virkelig grisebanka den bikkja, så han hylte, men han tok ikke poenget.. Jeg skulle tidlig på jobb dagen etter, og da klokka var fire på natta kasta jeg han ut i fjøset og stengte han inne i den tomme stallen. Der stod han og bjeffet hele resten av natta.. Grr..... Så eitrandes sint og forbanna tror jeg ikke jeg har vært før, eller møtt en SÅ provoserende hund! Nei, det var absolutt ingen unnskyldning for oppførselen hans, han var kjent hos meg, hadde bodd der før da eier var på besøk, og var rolig da. Det var kun protester fordi eier var borte og han ikke ville være hos meg alene. Slike hunder, med litt for mye egne meninger, takler jeg ikke. De skal være dumme. På en annen måte enn golden-dum. Så har du dalmantinerne fra hundepensjonatet som freaket meg ut med det olme blikket sitt. De så oppriktig talt onde ut. De gjorde aldri noe, men pga blikket visste jeg aldri hvor jeg hadde de. Gi meg heller en mishandlet, knurrende briard sier bare jeg... Japaner kommer heller aldri inn hos meg, etter at jeg ble helt uprovosert bitt av en da jeg skulle slippe han ut fra en hundegård. Synes forresten denne tråden begynner å bli lærerik, i alle fall på kvasi-nivå. Jeg har bare sett en Faraohund på avstand noen ganger, og den var stille og rolig, men nå forbinder jeg de med bråkebøtter. Mannfolk også, for den saks skyld!
  20. Feil. En mod overvåker ikke, de tar imot rapporter og ser gjennom det. Ellers er de vanlige brukere. De skal følge reglene for forumet, men det skal jammen vanlige brukere også..
  21. Såvidt jeg kunne se, så er ingen blitt irritert? Og hva er så humor med det da..? Jeg kjenner jeg vil forsvare "utstillingsoppdretterne" litt jeg. Ja, de stiller ut, og ja, de er nok opptatt av titler. Men utover det tror jeg de fleste er opptatt av nettopp det at hundene skal være gode samfunnsborgere. De avler ikke på drittbikkjer med vitende vilje fordi de mener den har best meritter, i beste fall avler de på slike hunder med begge øynene lukket (litt sånn som deg som ikke vil innse at en høy hale kan føre til usunnhet). Det er heller ikke sånn at utstillingsoppdrettere selger valper skjult til kun utstillingshjem. De aller, aller fleste havner i helt vanlige hjem. Der det forventes at de er gode samfunnsborgere. Så hører oppdretter med valpekjøperne om hva de synes om hundene, og får høre at de er strålende snille og gode borgere. Og så avles det videre. De snakker med sånne som deg, som synes hunden din er verdens snilleste, eller med Hansen nedi gaten som kanskje bare har problemer med at hunden ødelegger når den er hjemme alene og derfor må være i bur, men ellers er jo hunden snill som et lam og det er lett å hanskes med hunden når man bare kan putte den i et bur. Er det rart om det da kommer hunder i avl som kanskje ikke burde fallt gjennom i dine øyne? Eller kanskje er det valpekjøperen det er noe galt med som ikke kan å oppdra hund? De utstillingsoppdretterne jeg kjenner, er veldig opptatt av at hundene skal fungere i familier, i hjemmet, i hverdagen, som gode borgere. Det er nettopp dèt de har som krav til hundene foruten gode meritter på utstilling. Det er nettopp dèt de brukes til utenom ringen også. Og hvis hunden ikke skal brukes på jakt eller bruks eller hva det nå er, hva er så galt med den måten å avle på? Mange helsetester jo hundene i tillegg, og prøver å presse valpekjøpere til å teste også (det er faktisk ikke så lett som man skulle tro!). Så da blir mitt spørsmål tilbake: hva er galt med den måten det gjøres på? Hvor mange flere hunder skulle gått i avl, og på hvilket grunnlag? Hvilke hunder skulle evt bli tatt ut av avl på bakgrunn av denne måten å avle på? For meg virker det som om du er litt snurt fordi bikkja di ikke rekker helt opp utstillingsmessig, og at det gjør at du ikke kan avle på henne. Litt ren, god gammeldags misunnelse med andre ord. Correct me if I'm wrong..
  22. Det kom kanskje ikke tydelig nok frem for alle hva jeg mente med denne tråden. I den grad den har en fornuftig mening, tror jeg ikke den er spesielt stor, men heller mer for underholdningsverdi, samt å evt avdekke om oppfatninger av forskjellige raser er like til tross for at raseentusiater eller rasebøker sier noe annet. Jeg var ute etter å høre hvilke raser folk ikke ville ha pga "fordommer" man gjerne har skapt seg på bakgrunn av ett eller noen få håpløse individer, dette blir gjerne raser man ikke kjenner så godt eller møter så mange av, men som i utgangspunktet kunne ha passet det hundeholdet man ønsker å ha. Å trekke inn jakthunder som uaktuelle pga jaktinstinkt når man ikke jakter, faller utenfor kategorien. Å komme med mops og andre "flatnesede" hunder fordi man ikke takler snorkingen er også utenfor; fortell heller da om en gang du ble holdt våken av en snorkende mops du passet! Det er ikke meningen å henge ut raser heller, men heller individer som gjør at all logisk tankegang om ikke å dømme en rase på bakgrunn av individ forsvinner, fordi dette individet er så grusomt at hadde man fått det i hus hadde man villet kverke det før det rakk å legge igjen et eneste hår. Innimellom leser jeg noen epistler som jeg ler meg skakk av, fordi noen har klart å møte på et utilpasset individ i helt feil hender som bare gjør at de aldri kommer til å ville ha noe mer med den rasen å gjøre igjen.
  23. Oppfordring til de som kanskje føler seg litt støtt og hårsåre: BLOKKER brukeren du blir støtt av, så slipper du å se innlegg derfra. Kanskje kan det gjøre forumet til en mer hyggelig plass for deg? Jeg har selv gjort det da jeg syntes det ble litt vel mye spydigheter en vending, og det fungerte utmerket. Du kan velge om du vil se innleggene innimellom. Etter en stund kan det kanskje vise seg at du savnet en litt spydig bruker, at de faktisk gjorde forumet til et interessant sted å være?
×
×
  • Opprett ny...