Huldra

Men noen individer kan jo ha jaktinstinkt likevel.. Fenris blir jo nesten like tullete som Tulla (springer) når de værer elg, og han er også veldig interessert i fugl. Men om han hadde fungert som jakthund, er jo en HELT annen sak! Det er vel utrolig vanskelig å finne en rase som driter i alt som heter vilt, selv om de har vært avlet for et annet bruksområde de siste hundre årene. Det er jo fremdeles snakk om hunder, som stammer fra ulven, som er et rovdyr; så noen hunder har jo mer av dette jaktinstinktet enn andre.

Skal vi se.. Det var en lignende tråd på et annet forum for et par år siden, og da ramset jeg opp det jeg husket. Men det skal jeg droppe å gjøre nå, for listen, som da var veeeeldig lang, har nok tre-fire-doblet seg siden da..! Jeg har alt for mye, og jeg har ikke halsbåndfetisj engang! Men for å si det sånn, så er hele boden full av hundeting, en bokhylle er også full av bøker, pluss endel utstyr i poser og sekker og lager..For ikke å glemme at de nå har stjålet gjestemadrassen..!

Selv om en cairn ikke er stor av størrelse, virker det ikke som om de vet det selv. De tror de er store hunder, og bør oppdras på tilnærmet samme måte som en stor hund. Man kan kanskje tro at en cairn som drar i båndet ikke gjør så mye; den er jo så liten..! Men de er overraskende sterke til å være så små, og en fullvoksen cairn kan dra godt. Selvsagt kan det ikke sammenlignes med styrken til en rottweiler, men man skal ikke undervurdere kraften i en cairn. Det er irriterende nok med en liten hund som drar i båndet, og det ser dessuten ikke pent ut i det hele tatt med en hesblesende cairn som ligger flatt langs bakken i en stram line.. <_< Det er jo heller ikke bra for hunden å kave seg frem på den måten, men vil man lære hunden å dra, bør man lære den å dra på en hensiktsmessig måte, og i sele. Av utseendet virker en cairn noe rufsete, nesten litt rampete. Den strie pelsen er med på å underbygge et "rakker-image", og man forventer nesten at en cairn er litt "farskåt" (rampete på god trøndersk). I det siste har man sett at rasen som helhet har begynt å bli større enn hva rasestandarden sier (28-31 cm, 6-7,5 kg). Flere og flere dommere har derfor begynt å måle høyden på hunden når den stilles ut, for å hindre at hunder som er for store vinner. At rasen har en fortid som hi-hund ser man tydelig på bittet. Tennene og kjeven er overraskende store og kraftige i forhold til andre raser på samme størrelse. Skaden de kan gjøre ved et bitt må derfor ikke undervurderes - og det er minst like viktig å lære en liten cairn bitehemming som en hvilken som helst stor hund. En cairn er jo også en terrier og er uhyre kjapp i reaksjonene, og dette i kombinasjon med dårlig bitehemming er ikke bra. Men for å ha sagt det; jeg har ikke inntrykk av at det er noe problem på rasen! 99% av de jeg har møtt har vært veldig forsiktige med tennene sine, selv når de er ivrige på å få tak i godbiter i hånden min (da er det verre med springeren min *host* OT). Når det gjelder lyd, er ikke cairn den rasen som gir mest lyd fra seg. De kan for eksempel ikke sammenlignes med dverg schnauzer. Piping er nokså sjelden hos en cairn, men kan selvsagt forekomme. Derimot har de sin egen spesielle lyd, som jeg liker å kalle "terrier-lyd". Den høres nesten ut som hes brøling, og må ikke forveksles med knurring. En vanlig situasjon hvor de lager denne lyden, er når de løper ut døren for å komme ut på tur, eller når de løper ved siden av hverandre og dulter inn i hverandre når de leker. Generelt er stemmen til en cairn noe hes og "gurglende" eller knurre-aktig - vanskelig å forklare uten å ha en cairn som kan demonstrere.. Som jeg skrev i forrige innlegget, varierer det veldig om en cairn liker å svømme eller ikke. Men noe de aller aller fleste liker, er å rulle seg! De ruller seg i gjørme og dritt, i lyng og mose. Og når de er våte må de selvsagt tørke seg ved å rulle seg i det mest "naturlige"; selvsagt sand eller lyng eller noe annet som fester seg i våt pels (men som faller av når pelsen tørker). Mange liker å vasse i gjørmevann og legge seg ned for å kjøle seg ned i varmen, men dritt av diverse slag og andre "gode" lukter kan de gjerne rulle seg i uansett temperatur.. Som andre små hunder, kan en cairn leve lenge, gjerne til de blir godt over 12 år. (Tippoldefaren til min hund lever enda, over 14 år gammel.) Generelt er cairn en sunn rase med få problemer. Det er nylig gjort en helseundersøkelse på cairn, og resultatene er enda ikke klare. Tanken er at oppdrettere skal bli klar over hvilke sykdommer/plager som er mer eller mindre vanlige, og kan ta hensyn til dette i avlen før de er blitt et stort problem. For å være sikker på at man kjøper en sunn og frisk cairn (eller rettere sagt sannsynligheten for at hunden blir det), bør man snakke med oppdretteren om helsen til hans/hennes hunder, spesielt den nærmeste slekten. Helseundersøkelser eller tester (som HD-røntgen, øyelysning osv) er ikke så vanlig på cairn, noe som gjør at det stilles større krav til oppdretters vurdering av avlshunder, men også til valpekjøperen som må være flink til å undersøke helsen i slekten til den kommende valpen. Linker: Din cairn - en idealistisk drevet side, opplysninger om cairn, aktiviteter ++ Cairn.no - uoffisiell raseklubb for cairn Terrier klubben - klubb for alle terrierrasene

Jeg tenkte å skrive litt om cairn terrier, siden jeg nå har fått en i hus selv. :rolleyes2: Jeg har etterhvert møtt en hel drøss med cairns, og begynner å få et visst inntrykk av rasen. Dog har de fleste hundene vært fra samme oppdretter (og dermed har de jo mange likhetstrekk), så at cairner kan være annerledes enn det jeg beskriver, kan nok hende. For meg er en cairn en livlig hund. Den er robust i forhold til sin nokså lille størrelse, og tåler mye! Man kan for eksempel løfte de etter halen (men det er kanskje ikke anbefalt å gjøre sånn i hytt og pine), siden de er avlet for at man skal kunne gjøre det. I "gamle dager" måtte man nemlig kunne få en cairn ut av huler/hi eller hale de vekk fra noe (fx når de drepte rotter), og da var halen grei å ta tak i. Hvis man prøver å løfte litt på hunden etter halen, kjenner man at den sitter utrolig godt fast, og det virker ikke så unaturlig og heller ikke vondt for hunden, i forhold til hvordan det ville kjentes ut med en annen rase, fx flatcoat eller en mynde. Når det gjelder mosjon kan en cairn klare seg med utrolig lite (dessverre kanskje?). Derimot er den overlykkelig og takknemlig for alt den får; og jo mer desto bedre! De er utholdende og kommer seg lett frem i terrenget, og kan godt få store mengder fysisk aktivitet til vanlig uten at hunden "går på veggen" om aktiviteten uteblir en periode. Inne er de rolige og ligger stort sett og sover, gjerne litt opp i høyden; som på sofaryggen eller oppå et bur. De liker nemlig å ha oversikt. Selv om de liker å ha oversikt, betyr ikke det at de gneldrer på alt. Det avhenger av i hovedsak to ting; linjer og oppdragelse/vaner blandt de andre hundene i huset. En cairn kan absolutt lage lyd hvis den vil, men det er ikke noe problem å få den til å holde kjeft heller. Har den blitt vant til at det er ok å bjeffe, vil den selvsagt gjøre det. Men blir det slått ned på, og/eller de andre hundene i huset ikke bryr seg, vil heller ikke en cairn bjeffe for den minste lille ting den ser. De cairnene jeg kjenner best (linjemessig) er veldig glad i mat. Tørrfôr er topp som belønning, og de hogger innpå med glede. Dette ser jeg at ikke nødvendigvis stemmer for andre linjer, så her er det nok endel forskjeller ute og går. Cairn terriere er.. vel, terriere! De elsker ting som rører på seg; baller og pinner osv er kjempegøy! Selv eldre hunder liker sånt, og de er lette å få med på lek (selv om de ikke er vant til det til vanlig). De er spesielt glad i ting som beveger seg vekk fra de - da skal det jages/jaktes på! Kommer det noe imot de er de tøffe og går ikke bort, men blir heller stående og klare til å "gå på" det som kommer mot de, om det så er en ball eller en hest eller noe annet. En cairn terrier er slett ikke en hund som flykter; da ville den ikke vært en terrier! Når det gjelder lekenhet med andre hunder har jeg inntrykk av at det er tisper som er mest lekne. Hannhunder blir raskt voksne, og da blir ting litt alvorlig for dem og lek er sjelden noe som prioriteres. Tisper har ikke samme behov for å hevde seg, så de kan tillate seg å leke, selv om de begynner å dra på årene kan de gjerne bli med på lek (med andre tisper). Tispene leker ved å bite i hverandre, rulle på ryggen og lekeknurre. De tygger og river i hud og hår, og så bytter de på å jage hverandre litt før de begynner å "munn-bryte" igjen. Hannhunder er det derimot veldig sjelden man ser leke på denne måten; da er det mer opp på to og virkelig bryte. Men som oftest leker de heller ved å løpe raskt raskt ved siden av hverandre. De løper gjerne om kapp, og dulter borti hverandre når de løper forbi den andre. Samtidig lager de "terrier-lyder", noe som kanskje kan høres litt voldsomt ut før man blir vant til det. Generelt trives cairner godt i flokk, og når de går flere på tur (i bånd), går de gjerne helt tett inntil hverandre, side om side. De skal fremover, og går sjelden og virrer til siden for å snuse annet enn når de skal markere/tisse/bajse. En cairnflokk er annerledes enn andre hundeflokker. De har strenge regler for hva som er tillatt og ikke, og det er tydelig at en eller to hunder er sjefen i flokken. Disse hundene bestemmer hva som er lov/ikke lov, og setter normen for hva de andre skal gjøre i diverse situasjoner. Jeg har inntrykk av at det er veldig sterk flokkmentalitet i forhold til hos andre raser; andre kan gjerne være mer individuelle og gjøre sine egne ting uten at de andre i flokken bryr seg så mye, mens i en cairn-flokk er det virkelig "oss" og "de andre". Valper lærer seg raskt å underkaste seg de voksne, og dette er spesielt noe jeg syns er forskjellig fra andre raser jeg kan sammenligne det med (fx springere). Springere er mye mer vennlige og åpne ovenfor andre hunder/valper spesielt, og det måpes om en springer knurrer til en valp hvis den ikke har en veldig god grunn. En cairn kan derimot knurre til valper uten at noen løfter så mye på ett øyebryn. Kanskje er det fordi det er tøffe hunder som tåler slik behandling, eller kanskje også fordi de allerede som valper må lære seg å innrette seg etter de eldre, for at de ikke skal bli alt for obstanasi som unghunder/voksne? Uansett, dette fører til at cairnvalper har en noe smiskete oppførsel; de legger ørene bakover og logrer lavt mens de så ivrig som de klarer kravler seg bort til en voksen hund for å hilse. De legger seg da på rygg og blottlegger magen mens de logrer febrilsk, og den voksne hunden overse de glatt. Dette har jeg aldri sett fx springere gjøre med sine valper, men det er mulig dette er vanlig hos andre raser. (Må spore tilbake igjen, dette blir nesten OT.) I mitt hode er cairn terriere veldig glade i folk, og da mener jeg labrador-glade i folk! Så lenge saken går på to bein, er vi bestevenner, virker det som om de mener.. Dette har jeg også sett at kan variere noe med linjer, men det er i alle fall slik jeg selv foretrekker de. Jeg har sett at andre linjer ikke er like entusiastisk interesserte i folk, men de er absolutt ikke skeptisk altså; de lever bare litt mer i sin egen verden og vi mennesker er ikke alltid like viktig. Noen cairn terriere liker å svømme, andre vil knapt vasse - dette har jeg inntrykk av at kommer veldig an på linjer og individer, og at det er atferd som arves. Vil man ha en badeglad hund er det derfor viktig å kjøpe valp etter foreldre som liker å bade, og også selv å legge opp til at hunden skal lære seg å like vann og svømming. Noen blir helt rå og hopper utfor brygger som en annen retriever, så det er bare å jobbe med saken..! Men uansett om hunden liker å svømme eller ikke, er ting som ligger og flyter i vann noe de aller aller fleste cairn syns er spennede. Noen MÅ dra det opp på land, andre bare knurrer og bjeffer og logrer til det (hvis de ikke tør/vil svømme). I tillegg er noen cairn terriere spontan-apportører og henter gjerne pinner man kaster til de. Jaktinstinkt finnes i varierende grad, og nå tenker jeg altså på vilt. Noen stikker faktisk ut på jakt etter storvilt på egen hånd, mens andre kunne knapt brydd seg mindre. Men generelt er de fleste cairn enkle å ha løse; de løper og koser seg, men holder seg rimelig i nærheten av eieren. Hvis eieren da i tillegg har litt godis med seg, bør det ikke by på problemer å kalle inn hunden. En cairnpels må nappes. Jepp - man river pelsen ut med roten! Det høres brutalt ut, og ser kanskje også sånn ut (de første 10 gangene), men pelsen er enkel å nappe ut i forhold til andre raser; den sitter ikke så godt som den gjør på en sheltie eller en schäfer. Pelsen består av underull og dekkhår, og det er altså dekkhårene som nappes. Dette må gjøres ca hver 3. måned, men kan også gjøres oftere, alt ettersom hvilken kondisjon man vil ha hunden i. Drar man ofte på utstilling bør man nappe oftere (men mindre hver gang). Dekkpelsen skal bestå av flere lag, så man napper ett og ett lag om gangen, eller man tynner ut pelsen sånn at lagene sprer seg og pelsen blir best mulig. Pels som ikke stelles skikkelig, dvs at den ikke nappes, men den klippes, blir myk, den klabber i snøen, den floker seg og den blir blass og grå. Dekkpelsen til en cairn skal nappes, noe som fører til at den blir stri og tåler all slags vær. Hvis den klippes trekker den til seg vann i stedet for å støte det bort, for eksempel. En pels som er klippet vil etterhvert feste seg bedre og bli vanskeligere og vondere å nappe hvis man skal begynne med det igjen etter å ha klippet hunden en periode. Og så; mitt eget lille sjarmtroll, Fabienne's Summer Skies: (3 mnd på bildene)

Kan være sprek hvis hun vil!

Flere bilder: http://borghildbirkenes.googlepages.com/Sv...lder19-full.jpg Begge av Tulla.

(Det nærmeste jeg kom et ikon for tilbedelse..) Skal prøves ut! Håper å få kjøpt at den lokale slakteren her, evt er jo Prior i Trondheim, og de må vel ha noen kilo kanskje?

Et vennepar av oss skal kjøpe seg cavalier. De er unge foreldre i midten av 20-årene med en gutt på ca to år, begge er vokst opp med hund. Etter å ha møtt litt forskjellig av cavalierer, og dessuten hørt at man må være forsiktig hva gjelder linjer med sykdommer, så lurer jeg på om noen kunne anbefale noen oppdrettere? Hunden vil være familiehund, rett og slett. Verken så mye mer eller mindre. Send gjerne pm hvis det er noen de bør holde seg unna, har selv et par jeg vet de ikke bør kjøpe av. Det er viktig at gemyttet er typisk cavalier; trivelige hunder, glade, passe aktive og relativt enkle å trene. Sykdom vil de unngå, både på øyne og ører og hjerte, men det er kanskje enklere å finne ut av enn gemytt?

Hva med en liten dings som kunne oversette hva hunden sa til deg? Absolutt genialt! Link til annonse/statsautoriserte translatørers forening

Ja, det var det helt sikkert! Her med tunga ut av munnen, lol!

Gratulerer så kjempemasse! Champion og greier! Hurra! :icon_fun: Var det forresten dere som kom og gikk tur på Toppe med noen rypejenter for noen år tilbake?

Vi skal så plen, når kan jeg begynne å gjøre det? Snøen er så å si borte, det er ikke tæle, men kan være noen minusgrader på morgenen. Er det for tidlig å gjøre noe nå? En annen ting er at det er endel steiner der; vi har fjernet de største, men det er ganske masse små steiner "grus/singel"-størrelse. Skal jeg bruke metall-rive for å fjerne, eller er det noe som fungerer bedre? Tenker at da får jo jorda snudd litt på seg også, og det er vel bra? Noen som har litt grønne fingre?

Til oppdrettere: Hvilke spørsmål spør dere valpekjøpere/hvilke ting er dere interessert i å få vite av en potensiell valpekjøper? Forlanger dere å "vite" hva valpekjøper vet om hund, eller antar dere at de vet det som trengs for å kjøpe valp? Skjønner at mange vektlegger at hunden skal brukes, men hvordan går dere frem for å vite om valpekjøper tenker noenlunde det samme som dere om den saken? Har dere en fast regle dere spør om, (eller til og med en test), eller lar dere valpekjøperne informere dere om det de vil, uten å spørre og grave alt for mye? Og hva vektlegger dere når dere skal selge valp, hvordan velger dere hjem? Går det på den individuelle valpen, eller går det kun på hvilke av kjøperne som fremviser mest kunnskap/lyst til å drive med hunden/rasen? Og tar dere noe som helst for gitt, eller forsikrer dere dere om alt mulig? Kort spurt: hvilke krav setter du til valpekjøper, og hvordan finner du ut av om kjøper tilfredstiller kravene? Ok, kan komme med eksempel: spør dere om jobbsituasjon, boforhold, andre hunder, barn, oppdragelse av de, hvordan de har tenkt å oppdra hunden, graver dere i hva de vet om rasen, spør dere om hva de har tenkt å bruke hunden til, og følger dere opp dette senere, spør dere om økonomisk status...? Noen av disse spørsmålene er litt på kanten, syns jeg, på den andre siden er det kanskje ikke alt man bør ta for gitt.. ? *dobbelpost, endret av mod. Charleen*

Til daglig går disse hundene under navnet "springer". De er en mellomstor rase, og stammer fra de samme linjene som cocker og field spaniel, selvsagt fra England. Noen stikkord: -mellomstor størrelse -førerorienterte -en del pelsarbeid, siden de må klippes -finnes i lever/hvit, svart/hvit og begge med tantegninger -befinner seg i gruppe 8 i utstillingsringen, ergo er de en apporterende fuglehund Kan brukes til nær sagt alt, bortsett fra gjeting. Vokting er de heller ikke noe særlig flinke til, men kan nok kjapt læres opp til å bjeffe på lyder (som de fleste andre hunder). Jeg ramser opp mulige bruksområder: redningshund, (rally)lydighet, agility, rundering, kløv, spor, felt, generelt bruks, familiehund, støtende jakthund, freestyle, osv osv.. De fleste springere liker: -å svømme -mat -mennesker -apportere/bære -å få brukt de naturlige jaktinstinktene (kan også få utløp for dette via fx feltsøk) -eieren sin Negativt: -har større potensiale enn andre hunder til å få ressursforsvar -kan markere ved å gripe over det de vil markere på. I verste fall ender det med to rifter etter hjørnetennene, men dette må ikke blandes sammen med bitt, som fører til hull -har ofte hudproblemer og allergi (sitat: "alle springere har hudproblemer") Siden springere er støtende hunder som skal jobbe innenfor skuddhold (som er 20-30m), er det veldig lett å trene de opp til å ikke stikke langt vekk når de går løs. Av og til kan det faktisk være vanskelig å få de til å gå lengre vekk enn 30 m! Det er av samme grunn relativt enkelt å trene opp kontakt med eier, siden hunder som fra gammelt av ikke brydde seg om jegeren; ikke ble brukt i jakt, og dermed heller ikke i avl. Når en springer blir glad (som når eieren kommer hjem), løper den ofte og henter noe som den kan bære. Når en springer bærer noe i munnen, kan man stort sett anta at den er skikkelig fornøyd, noe man gjerne ser på en litt høyere hale, og en stolt kroppsholdning. En springer må klippes. På ørene, potene, under halen og på bakbeina. Den må også nappes, men dette avhenger av individet, spesielt når det gjelder mengde. En springer må klippes ca annenhver mnd, og da trenger man skikkelig klippeutstyr, noe som ikke er billig. Man tjener derimot dette raskt inn om man bare tør å prøve og feile og lære seg å klippe selv. Oppdretteren bør gi veiledning i forhold til dette. Det finnes forskjellige typer springere, alt etter hva de er avlet for. Noen oppdrettere avler kun på jaktlinjer, andre kun på utstilling. I Norge er det mest vanlig å kombinere begge områdene, og man får da en såkalt dual- purpose springer. Springere i enten den ene eller den andre ekstreme retningen, vil se annerledes ut enn hva som oppfattes som "vanlig". Det er veldig lett å lære en springer å "nusse". Dvs, trykke snuten/munnen sin mot eierens munn. Aner ikke hvorfor, men det har jeg hørt, og min springer, Tulla, gjorde det nesten av seg selv. Her er en uklippet springer (min): Tilfeldigvis faren (klippet) til den uklipte springeren: Og hvem får vel ikke lyst på en liten sånn?? (Bildene er hentet fra Den svenske springerklubben) Den norske spanielklubben