Jeg må si at jeg har litt blandede følelser etter å ha lest dette.
Først er jeg overrasket over at noen kan vurdere avliving, men samtidig si dette:
Etter å ha lest denne setningen, ble jeg veldig usikker på hva du egentlig føler. Jeg ser for meg at avliving kan lede til svært dårlig samvittighet. Som du skrev i enden av innlegget, ville du kanskje følt det egoistisk? Og da er det vel kanskje ikke egentlig det rette å gjøre?
I slike tråder som dette ser man ofte at trådstarter på forhånd har bestemt seg for hva de vil gjøre, og egentlig bare ønsker bekreftelse, men det er tydelig at det ikke er tilfellet her.
En ting som gjør det vanskelig å svare på dette, er at du skriver lite om i hvor stor grad hunden er et problem. Du skriver at hunden biter, men du skriver også at alle han møter blir sjarmert av han. Du skriver også at han kan være understimulert, og det er jo absolutt noe som kan repareres.
Vi mottok en problemhund for noen år tilbake. Etter din beskrivelse vil jeg tro at hun var langt verre enn det deres er. Det at hun aldri har bitt noen er ren flaks og forsiktighet fra vår side.
For å gjøre det kort: Vi har jobbet med denne hunden i seks år nå. Jeg var ti år da marerittet begynte, og det varte lenge. Men vi nektet å gi opp, og i dag er hun helt fantastisk. Det er veldig sjelden at hun har utfall, og inne er hun en drøm. Kampen vi har vært igjennom har skapt et spesielt bånd imellom oss, og for henne ville jeg gjort det igjen. Men når det er sagt, jeg unner ingen andre å gå igjennom det samme.
Vi tok et valg, og det viste seg å få langt større konsekvenser enn vi hadde drømt om. Og jeg ville ikke klandret noen for å la en slik hund slippe. Men da ville det vært like mye for hundens skyld som for eierens.
Jeg er ikke for omplassering av slike hunder. De ferreste vet hva de går til, og blir sittende med en byrde ingen fortjener. Men det er vanskelig å tyde ut ifra innlegget ditt om din hund er en "sånn hund", eller om dette er noe som er fullt mulig å kurere.
Kun en som kjenner hunden kan gi svar på det. Kun du og mannen din kan gi svar på det. Har han problemer i den grad at han ikke lever et godt liv, og dere ikke er villige til å ofre alt de neste årene for å redde han, forstår jeg hvorfor du tenker som du tenker. Og det skal du ikke klandres for.
Jeg vil også si at jeg synes det er flott at du er så klar på at du har gjort ting galt - det gjør det mye lettere å sette seg inn i situasjonen når eier er ærlig. På en annen side får det en til å lure på om denne hunden ville være lettere å handle for noen andre.