Det er jeg veldig enig i.
Jeg har to bestevenninner, og har hatt kvelder med dem begge etter at Tinka kom.
Men jeg missliker å dra fra henne. Fem dager i uken har jeg skole, og dagene blir ofte lenger enn de burde på grunn av lang reisevei. Da kan jeg ikke dra fra henne igjen på kvelden, for reiser man noe sted fra Ytre Enebakk blir man borte, liksom. Vi bruker tre timer på å dra på butikken
Helgene blir liksom vår tid, da vi kan gjøre hva vi vil, og jeg synes det er synd å skulle reise fra henne da også. Da passer jeg på å få utnyttet tiden vår, og jeg er glad for at jeg kan koble det med venner. Jeg har jo en hund som bare "er der". Vi sov to netter hos den minst hundevante av venninnene i sommerferien, og det var null problem. Hun er jo ingen byrde, vi har det like koselig når vi sitter i sofaen med kakaoen vår selv om hun ligger og sover på teppet, liksom
Jeg er veldig heldig, da, som har så mye støtte fra moren min. Skulle jeg plutselig trenge å dra til en venninne, vet jeg at mamma tar Tink for meg. Men jeg liker det jo ikke, selv om jeg vet at de har det aldeles strålende sammen. Jeg har jo hund for min egen skyld også, ikke bare hundens.
Jeg er et skikkelig sært menneske. Hunden er viktigere for meg enn de fleste "vennene" mine, og jeg ville aldri nedprioritert Tink for en jentekveld med 15 mennesker jeg vet at jeg ikke kommer til å beholde i fremtiden, da tar jeg heller med meg hunden. Alle elsker henne, og hun elsker alle, det fungerer helt fint, det! Å pleie vennskap er viktig, men jeg er så heldig å ha to vennskap som virkelig pleies istedenfor 27 som det smøres litt salve på en gang i blant. Det sosiale livet mitt tar jo syv timer av dagen min på skolen, og da vil jeg bruke resten av døgnet på de som er viktige for meg. Også har jeg sonen, da
Dette ble langt... Jeg føler meg bare veldig heldig