Ia

EFITEFITEFIT!

Jaa! Hei, juli!!

Hahaha! Dette er da ikke noe mer ondskapsfullt en da vi dreiv og lot som om vi besvimte på tur for å se hvordan hundene reagerte. Må da være lov til å tulle litt. Og jeg synes dette er kjempeunderholdende, det skal jeg stå for, så nå gleder jeg meg til å melde mitt sparsommelig møblerte hode på Paradise Hotel!

Sitter og fantasi-shopper på nett til min hypotetiske valp som kanskje eller kanskje ikke flytter inn om under en måned. Innser at den lille gutten kommer til å vokse opp med mye rosa, stakkar

Går det an å ønske seg farge på pelsen? Vet at det sikkert er vanskelig å planlegge, men jeg bare lurer

<3 Sender dere all verdens kjærlighet!

En sort chiwawawawa-gutt! Barndomsdrømmen, som jeg har lagt fra meg på grunn av innavl og fordommer, men jeg trooor jeg har funnet en oppdretter med hodet på rett sted. Jeg må fremdeles researche litt mer og møte begge foreldrene før jeg bestemmer meg, men det nærmer seg! Update! Skal prøve å gjøre dette uten å utlevere for mye av privatlivet, haha. Første del var en lang samtale (for nå noen uker siden), som han tok initiativ til. Den begynte med at hund var en forferdelig dårlig idé, og endte i at dette kanskje var lurt for min psyke sin del, og at det kanskje var han som måtte finne ut hvorfor det var et problem for han. Uten så mye innblanding fra min side, men han gikk gjennom en hel del tankeprosesser på den tiden diskusjonen varte. Vi snakket om Tinka, og fortid og fremtid, og jeg tror en del av han bare trengte å føle at han var en del av diskusjonen, og at jeg lyttet til ham og virkelig ville inkludere han i disse planene. Jeg sørget også for å være hundre prosent åpen for at han flytter inn akkurat når han vil, selv om jeg ikke tror det har så mye å si frem og tilbake sånn for hundeholdet sin del. Jeg har jo min leilighet, jeg, og han er velkommen til å bo der han vil. Vi er jo "bare" hos meg uansett, og den eneste store forskjellen bli halv skapplass og halv husleie, og ingen av de tingene haster det med. Andre del var at han har fått marinert det. Han tar opp dette med hund stadig vekk, og holdningen rundt det har endret seg kraftig de siste ukene. Det har gått fra en nesten spydig tone, til at det later til at han gleder seg til å bli en slags, rar, liten kjernefamilie. Han har spurt masse om hvordan jeg jobber med hund (frem til dette trodde han Cæsar Milan var gud, så jeg måtte starte fra skrætsj), bare så han ikke skal ødelegge noe ved å gjøre noe feil. En dag satt han og strøk meg over håret, og sa helt ut av det blå at han øvet på å klappe Marvin, mens han lo litt fortumlet over sin egen kommentar. Tredje del var at han reiste bort, på en ferie jeg ikke hadde mulighet til å være med på, og etter å ha vært borte fra meg i tre dager kom han frem til at han vil flytte inn så fort som mulig - "enten vi er 2 eller 3". Han har begynt å selv latterliggjøre litt at han ville utsette det på grunn av en valp, og unnskyldt flere ganger (det har vi begge) for at staheten. Han må fremdeles finne noen til å ta over i kollektivet og alle slike trivialiteter, men datoen er jo ikke så viktig for meg. Det som er viktig for meg er at alle de to (snart tre?) medlemmene av flokken min har det fint. Så ja, haha, her har ting skjedd litt av seg selv - inni hodet til fine kjæresten min. Han har innsett mer og mer hvor mye bedre jeg hadde det da Tinka levde, og faktisk begynt å glede seg. I går sendte han meg link til en hundeseng han syntes var fin!! Så det blir selvfølgelig den sengen! Tusen takk for alle råd! Jeg er lykkelig og skremt, og dersom det blir valp gleder jeg meg masse til å spamme dere alle med bilder og historier! EDIT: Vil bare legge til at grunnen til at jeg er aktiv her mellom 23-08 er fordi jeg jobber natt, og har en helt opp-ned døgnrytme

Vil bare nevne at dette ikke er en tråd om rasevalg eller fordommer/preferanser rundt chier eller små hunder generelt - jeg ber kun om hjelp til å tolke og orientere meg i DogWeb.

Det sa jeg da ikke. Rasestandarden er 500 gram - 3 kilo. Ganske stort spenn. Så, ja, de er store til chier å være, men ikke utenfor standarden

Skal høre med oppdretter - hofter spiller selvsagt en rolle, og alt burde testet, men det er vel ikke bare tull at større raser er mer utsatt for HD? Valpen er allerede forsikret, mor og far er avlsforsikret, og jeg fornyer forsikringen dagen før valp kommer hjem til meg dersom det blir slik. Etter å kun ha hatt hunder uten stamtavle tidligere, og betalt utrolige mengder sparepenger som følge av kreften til Tinka, er ikke forsikring noe jeg kommer til å glemme. Takk for gode råd! Har foreløpig bare sett film av dem alle, men får møte både mor, far, tante og søsken neste uke. Da skal jeg på valpebesøk, og får sikkert et bredere inntrykk av slekten. Etter hva jeg har sett av filmer virker de spreke, lekne og glade i å løpe alle sammen. De er litt store til Chier å være (ikke avlet for å veie det samme som en liten brus og bo i en veske, virker det som), og løper etter oppdretters hester på ridetur uten problemer. Så det lover jo godt! Er klar over denne risikoen, og at det er en del av dem på små hunder, som er en av grunnene til at jeg vil sjekke alt jeg kan før jeg takker ja til å ta med valpen hjem.

Pfjoh! Tusen takk for svar. Har litt å sette med inn i, ja. Er en chihuahua, så hoftene er det nok ikke så farlig med - men derimot diverse andre helserisikoer. Jeg er litt sånn at jeg satser på det hunden liker. Er 80% kos, men hvis det treffer skikkelig i lydighet eller AG gjør vi det, og hvis han skulle vise seg å treffe rasestandarden hadde utstilling vært dødsgøy, men det er absolutt ikke formålet mitt med å ha hund Men ja, tusen takk! Jeg ble en god del klokere nå!

Heisann! Vet ikke om jeg har nevnt det, men jeg får meg kanskje, muligens valp en gang snart Men før jeg gjør det er det jo litt forberedelser å gjøre, og for å ikke bare se på fluffy hundesenger og halsbånd med brodering av navn vil jeg gjerne søke litt i DogWeb. Syk hund har jeg hatt nok av, og hvis jeg kan forutse noooe som helst vil jeg gjerne prøve å gjøre det. Jeg vil egentlig prøve å forberede meg så mye som mulig, da jeg aldri har hatt en renraset (iallefall NKK-renraset) hund før. For første gang står jeg fritt til å søke opp både mor og far i DogWeb, men altså, det sier meg ingen ting. Stamtavlene kommer opp, men hvilke bokstaver ser jeg etter? Hva er premier, hva er sykdommer, hva er bra og hva er dårlig? Jeg er helt grønn. Finnes det en håndbok for det her? Er det en egen bachelorgrad i hundebokstaver? Please hjelp!

Gratulerer med dagen på etterskudd! Valpekåt som jeg er leser jeg gjennom "Min Hund"-trådene, og å lese de første innleggene her er helt konge! 11 år gammel tråd, det er søren ikke ille!

Så hjerteskjærende å høre om pus <3 Men gratulerer så mye med valp! Circle of life.. Apropos valp sitter jeg her med total valpeangst. Er fortsatt ikke helt sikkert, men kan være jeg blir "mor" igjen i slutten av Juli, og det er så mye å tenke på og engste seg over at jeg blir nesten helt gal. Halvparten av tiden hjelper det å lese og google og researche. Halvparten av tiden gjør det angsten hundre ganger verre. Tror jeg må få besøkt valpen fort som f***, så jeg endelig kan ta det valget. Dette blir første gang med valp i hus. Forrige hund fikk jeg jo fiks ferdig av @SiriEveline, og Tinka var min sjelevenn fra dag en, og det største problemet vi søtet på var at hun egentlig ikke likte å konkurrere i LP, haha. Nå skal jeg stå ansvarlig for at denne valpen blir et fornuftig medlem av hundesamfunnet, noe jeg jo ikke helt vet om jeg er selv enda en gang. Herregud, tenk hvordan jeg blir når jeg en gang bli gravid.

Vel, så generelt sett... hunder som røyter

Uff, så forferdelig! Vi hadde to Tollere da jeg var yngre, begge fikk vi gjennom omplassering direkte fra oppdretter, mor og datter. Mor var tydelig ustabil, men mulig å jobbe med. Datter var et mareritt, spesielt med barn som jeg da selv var, og så godt kjent som vi fikk blitt med moren ble det tydelig for oss at dette var en valp (av mange) som aldri burde vært avlet frem. Vi hadde henne fra hun var 7 måneder, og hele familien dedikerte ekstremt mye tid, krefter og tårer på å til slutt kunne gi henne et godt liv. Hun bodde hos oss i 6 år før vi til slutt lot henne slippe - hun var da blitt ekstremt mye bedre, men helt bra ble det aldri, og som Tonje skriver ble det aldri mulig å stole 100% på henne, enda så godt man kjenner hunden etter så lang tid. Mor levde lykkelig til hun var gammel og grå, men ble heller aldri en stabil hund. Vi angrer ikke noen av oss på at vi beholdt dem så lenge. De lærte oss ekstremt mye om hund og hundehold, er grunnen til at hele familien fant hundesonen, og indirekte også kilden til hunder vi har hatt senere. Men om det for datteren hadde vært best å slippe - ja, jeg tror kanskje det, i retropektiv. Vi kom aldri dit vi trodde vi kunne, selv om vi kom langt, og jeg tror aldri hun hadde det helt bra. Så tenk deg/dere nøye om, og velg det dere tror vil være det beste for hunden er mitt råd. Er det best for henne å slippe, er det nok dessverre også best for dere. Dersom det er valget dere tar, vil jeg at dere skal vite at det er helt lov, og ingen ting å ha dårlig samvittighet for. "Mental sykdom" - hvis man kan kalle det det på en hund - er også sykdom, men en all verdens dyrleger ikke kan kurere. Sender masse kjærlighet og støtte!

Hvor, forresten? Marvin og jeg vil besøke!!

Gratuleeeeerer! ?

Skjer det flere gøye ting 23. Juli? ?

Det kan godt være. Han er veldig "egen" (kunstner han også), men veldig hengiven og kjærlig. Gjør stort sett alt for at jeg skal ha det bra. Tror ikke du tar helt feil, men tror kanskje ikke han forstår hvor mye dette betyr, eller klarer å se realiteten i at hund blir det uansett. Jeg har en angstdiagnose, og han dro "det har jo vært så mye for deg i det siste". Da spurte jeg om han ikke så mønsteret i at angsten ble verre da Tinka ble borte, og at folk har terapihunder av en grunn. Den så han. Det er nok førstnevnte. Håper vi! Dette er iallefall det eneste området han har denne holdningen til - alt annet er stort sett opp til meg, hahaha. Du har helt rett i at det er mye man ikke vet om hverandre etter 4 måneder - men i likhet med valpen er det noe med magefølelse. Jeg vet at han er den jeg trives best med av alle korte og lange forhold jeg har vært i, at vi har samme fremtidsutsikter på alle andre plan og at vi "gjør" forhold likt. Men, ja. Jeg tror at hvis jeg utsetter hund, og det blir slutt, er det forferdelig. Men jeg tror også at hvis jeg utsetter hund og det varer vil jeg føle at han har tatt fra meg et eller annet. Nja, jo, jeg skjønner at det virker sånn. Men på alle andre plan klaffer livene og interessene våre veldig godt, så det er vel derfor også dette er en såpass vanskelig situasjon. Hahaha, jeg vil jo sjeldent på byen uansett. Drar kaaanskje en gang i måneden fordi noen har bursdag og jeg "må", eller fordi det er en eller annen premierefest karrieren min krever at jeg er på. Jeg har jo SAVNET å ha hunden som unnskyldning for å dra tidlig hjem! Bilde og masse dill og dall og fortelling og tråder kommer GARANTERT!! Jeg tørr bare ikke før alt er i orden. Har aldri hatt valp før, så jeg blir garantert superaktiv hvis han kommer til meg, haha. Enig! Enigenigenig! Jeg er jo klar over at dette er et hundeforum, så jeg må jo prøve å ikke bli for påvirket av all hundestøtten jeg får her. Selv om det selvsagt er det jeg vil ha. Som jeg skrev til Marie også, han er ikke noen slemming her. Han kan bare ikke relatere til viktigheten av det, og det er jo min jobb å, som du sier, kommunisere så åpent og ærlig jeg kan. Skulle gjerne sitert alle, er så deilig å få så mange meninger og svar. Virkelig til god hjelp, og ikke minst hjelper det meg med å rydde i mine egne argumenter.

Ja, der kan jeg jo være tydeligere. Det gikk forbi oss en hund av samme rase på gaten, og han kom med en morsom kommentar (den var rett og slett litt rar, noe de er). Da passet det fint å ta det opp, at jeg hadde vært i kontakt med en oppdretter som uventet fikk en ledig valp, at dette ikke var planlagt fra min side men at det som kunne være drømmevalpen hadde dukket opp, og at jeg hadde forferdelig lyst til å gripe sjansen. Han tok det ganske pent, og var helt klar på at dette var noe jeg måtte avgjøre selv. Så la han frem at han da ville vente med å flytte inn. Dette er første gang han skal ha samboer, noe det ikke er for meg, og selv om han gleder seg fryktelig tror jeg samboer+hund føles litt overveldende for ham. I tillegg er det aspektet med at han gjerne vil være "ung og fri" litt til, som egentlig stritter litt imot hvem han er. Alt han ønsker i livet er kone og barn, haha, men han vil nok gjerne utsette alt det så lenge han kan. Jeg stilte spørsmål ved når den perfekte tid ville vært, da han personlig jo ikke ønsker seg noe mer hund om et år, og jeg ikke får noe bedre tid (tvert imot, tror jeg) når jeg er ferdig utdannet, og veldig sjelden kan planlegge ferie etter egne behov. Jeg har fritatt han fra alt ansvar, men han er alt for snill til å ikke lufte hvis jeg blir sen fra jobb og slikt, så vi vet begge to at litt blir det. Han er på ingen måte en "bad guy" i dette, og jeg synes det er flott av ham å være ærlig med en gang. Han sier rett ut at han går ikke fra meg selv om han får hund, han vil bare roe ned innflytningen. For meg ligger det absolutt en sorg i det at dette er en glede og en kjærlighet vi ikke kommer til å dele. Han HATER jo ikke hunder, og jeg er overbevist om at hvis man ser en valp vokse opp blir man til en viss grad glad i den, men den valpegleden og valpetåken vil jeg stå alene i. Det synes jeg er trist, men det er også en sorg jeg ikke kan ta på forskudd - kanskje han overrasker. Han koste jo tross alt på Tinka av og til, han likte det bare ikke så godt når hun bæsjet på gulvet. Hver dag. Det er også en tilleggsgreie som har skjedd: Guttene han bor i kollektiv med har nå kanskje funnet en som kan ta over for ham i august. Egentlig skulle han flytte inn i oktober, etter tre måneders oppsigelsestid, men nå kan det da være han slipper denne. Men da har han jo heller ikke noe "valg", hvis roomiene erstatter han, og det blir enda vanskeligere å skaffe hund uten at det føles som tvang og manipulering. Så det må jeg også snakke med ham om. Hoihoihoi. Takk gud for at denne oppdretteren har tilbudt meg delbetaling, for det ser mer og mer ut som om jeg skal bli valpemamma 23. Juli <3 Iiiiiiiik!!!

Deeet kan godt være! Det har jeg ikke tenkt på. Men han har argumenter som at han ikke vil på byen uten meg når jeg må hjem til hunden og at han vil kunne ta meg med til vennene sine når han vil, uten hund. Så ja, kanskje. Men det kan jeg vel neppe si til han. Og hva i alle dager gjør jeg med det? Tinka tok jo mye tid og oppmerksomhet mot slutten, og det vil jo den lille også gjøre. Heldigvis er familien hans hundeglade, og hunden er velkommen både på besøk og på hytta. Det samme gjelder de fleste av vennene hans. Vet ikke om han er klar over det selv hvis det er slik..

Jeg nekter jo å skulle leve uten hund resten av livet uansett. Og det forstår han godt, sier han, det er bare ikke "riktig tid". Men det er det da aldri, og jeg skal ha fem uker ferie rett etter at valpen er leveringsklar, så noen bedre tid finnes vel knapt i arbeidende menneskers liv. Så hvis han først skal finne seg i hund er det vel greit å gjøre med en gang - og hvis det ikke går, og blir en ordentlig utfordring for forholdet, får jeg heller ta den kneika før enn siden. Jeg skal snakke med ham igjen. Vil som sagt ikke lure eller overkjøre han, så han må få vite hva jeg bestemmer meg for. Jeg kjøpte en bamse til valpen i dag. Da har man vel egentlig bestemt seg?

Jeg vil også nevne at det er snakk om en liten hund dette her, ikke noe jaktinstinkt eller behov for 7 timer i skogen hver dag. Jeg vil selvsagt trene og mosjonere den skikkelig, men skal man først leve med hund finnes det ikke en som er til mindre bry. Begge foreldrene er kjemperolige, og han har alle forutsetninger for å bli en enkel og snill herremann!