Ia

Nike Air <3 De er gode nok til at maange bruker dem på trening (inkludert meg), og de ser ikke så alt for ille ut! Jeg har de sorte, og de er diskre og fine, synes jeg Som Kanger sier er det jo veldig akseptert å gå med joggesko for tiden!

Å bo i 8. etasje Neida, men jeg har hatt gode erfaringer med sånne duftlys, jeg! Hvis man f.eks. skal sitte ute om kvelden Lukte godt gjør de også, mange av dem!

Jeg har skikkelig lyst til å bli flink til å strikke. Noen som har tips til ting det kan være greit å starte med? Og please ikke si gryteklut eller skjerf, det er så kjedelig

Tinka er fremdeles ikke min. Tre år etter at avgiften ble betalt

Ååå, jeg vil! Teite studenttilværelse!

Oi, oi, oi. Kan ikke folk få tro på det de tror på? Personlig er jeg ikke religiøs, men mener heller at mange former for livssyn har oppstått nettopp for å gi mennesket noe å tro på. Mange er, naturlig nok, så redde for døden at dette er nødvendig for oss. Ingen kan se for seg "ingenting", derfor blir fabler og drømmer mer virkelige. Men hvem i alle dager er vi til å sitte på et forum og dømme dette, og påstå det ene og det andre? Og hvordan kan vi påstå og Lars Monsen har skuffet oss ved å ha en annen tro enn den vi har selv? Hvis det gir han noe er da det bare flott. Og for alt vi vet kan det han tror være mye mer virkelig enn det vi "vet". For noen generasjoner siden trodde vi at jorden var flat. Kanskje vi fortsatt tar helt feil om alt. Vær litt forsiktig, da. Det er lett å glemme å respektere folk som har satt seg selv på TV, men folkeskikk gjelder alltid.

YEEEEEESSS etter siste episode. Har venta på at hun skulle fly, bare visste at det var det som kom til å skje for henne. De trenger egentlig ikke gjøre noe med han gutten. Men nå kan Sansa få den tronen, også tar hun over mer og mer, også ender alt i en SUPERKAMP mellom Sansa og Khaleesi!!!! Jeg har planen klar her

Mye hund for meg er en hund jeg eeegentlig ikke orker.

Ingen hund, nei (der har vi alltid takket ja ), men jeg har jo drømmehesten min. Florida, het hun. Født i 2008, og bodd i hjertet mitt siden. 13 år gamle Ia lå på en seng i Hellas da mamma kom inn med mobilen i hånden, og fortalte at Sassey, curlyhesten jeg pleide å ri, hadde føllet. Jeg kunne ikke vente med å møte føllet. Sassey er en helt fantastisk hoppe, og dette føllet hadde jeg ventet på i et år. Så snart vi kom hjem igjen til Norge var jeg på plass på gården, og der ble jeg møtt av den ekstreme energien som kan finnes i kjemi, som jeg kun senere har fått oppleve med Tinka. Det føllet var mitt. Sånn var det bare. Men jeg hadde ikke råd til henne. Teater hadde akkurat funnet veien inn i livet mitt, og jeg visste at fremtiden nærmet seg. Det var bare ingen mulighet for en egen hest i livet mitt. Hun var to år da hun ble solgt. Da hadde jeg vært hos henne så godt som hver eneste helg. Jeg hadde lært henne å gå i grime, stå på henger, og jeg elsket den hesten så ufattelig høyt. Eieren hennes var nesten like lei seg som meg da hun ble solgt. Hun visste hva hun betydde for meg. Jeg var nok en god hjelp for henne, som alene eide 13 hester, og vi visste begge at mye av mitt nærvær på gården skyldtes Florida. Gården var blitt en stor del av livet mitt, etter at jeg fant ut at allergien min taklet disse spesielle hestene. Florida ble solgt i juli. Etter det var jeg på gården én eneste gang, og hjalp til på åpen dag. Samme høst begynte jeg på videregående, teatret tok over livet mitt, og hest ble mer et sårt minne enn en glede. Jeg fikk meg en fôrhest i Oslo, men det varte kun noen uker. Det var bare ikke det samme. Jeg har vært på noen rideturer i forbindelse med ferier, og en gang passet jeg en venninnes hest en langhelg, men ingen hester er like "levende" for meg lenger. Jeg leter etter noe i dem som jeg vet at for meg bare finnes i en helt spesiell liten hoppe. I det siste har jeg drømt om henne nesten hver natt. Hun har en tendens til å dukke opp igjen når ting er litt skummelt eller vanskelig, jeg tror jeg bare savner den følelsen det var å drømme om henne. Å ha henne der, og å ha det konstante håpet om at ting på en eller annen måte ville ordne seg. For halvannet år siden var hun for salg igjen, men det går jo fremdeles ikke. Nå vet jeg ikke hvor hun befinner seg. Kanskje det er like greit, men jeg har nå, endelig, klart å kontakte hennes gamle eier for å finne ut av det. Jeg må bare vite at hun har det bra. Uff, nå sitter jeg i tårer. Herlighet. Tenk at valg man tar selv kan føles så grusomme? Nei, nå må jeg slutte. Unnskyld at jeg skriver om hest, forresten, men det er nå så og si det samme. Og unnskyld dårlig formulering i dette innlegget, jeg har alt for mye feber og pollenallergi. Da virker ting gjerne ekstra vondt også. Nå skal jeg gå og gråte litt.

Jeg trenger hjelp, jeg. Etter åtte måneder med folkehøyskole, der det var nok fritid og overskudd for min del til at trening ble min nummer en hobby og prioritet ved siden av skolen, er jeg nå tilbake i Oslo. Dagen etter at jeg kom hjem, fikk jeg jobb. De ønsket meg som lærervikar ved Ekeberg skole, en jobb som viste seg å passe meg godt. Dette fikk de med seg, og jeg har nå jobbet nesten fulle dager i to uker. Jeg har vært helt avhengig av gruppetimer for å virkelig more meg med treningen. Jeg elsker å danse, svette og presse meg selv kollektivt. Problemet mitt er at disse timene ikke starter før rundt 17 alle hverdager. Jeg slutter på jobb rundt 14, og når jeg kommer hjem er jeg alt for sliten for å dra ut igjen. I tillegg ligger det nye "senteret" mitt på Lambertseter, så det beste er å trene på vei hjem fra jobb. Men jeg får ikke helt til å trene alene. Jeg har hatt timer med PT, og vet fra før også hvilke øvelser som funker best for meg. Men jeg sliter med motivasjonen og det å presse meg selv hardt nok. Jeg sliter også med å vite når jeg er ferdig å trene. Ingen er der og pusher meg, og ingen skryter når jeg gjør det bra, og ingen forteller meg når det er bra nok. Jeg får rett og slett ikke nok ut av treningen lenger. Jeg blir utslitt av den nye jobben min, som er utrolig krevende for en som ikke er vant til den. Jeg drar på trening av skyldfølelse for tiden, treningsgleden min begynner å bli borte. Jeg har trent 5 ganger på to uker, noe som for meg er helt ekstremt lite. Jeg føler meg oppblåst og svampete, jeg spiser ikke så sunt som jeg burde når jeg ikke har en trening i sikte, og jeg kjenner at det er ikke denne veien jeg ønsker at det skal gå. Så nå spør jeg dere, dere som jobber og har hund og kanskje til og med barn - hvordan klarer dere det? Hva motiverer dere, hvor får dere gleden fra? Og ikke minst; Har dere noen konkrete tips til ting jeg kan gjøre på trening, øvelser eller hva som helst, som kan være litt mer spennende enn vektene er for meg? Jeg begynner endelig å bli glad i kroppen min, for første gang siden jeg var veldig liten, og vil ikke komme tilbake dit jeg var. Det er vondt bare å tenke på det..

Tusen takk for svar! Etter å ha sendt forespørsel på alle aktuelle sykler på finn, uten å få en eneste respons, endte jeg opp med å dra til sportsbutikken allikevel da jeg fikk en liten overraskelsessum inn på konto. Der fant jeg akkurat det jeg ønsket meg, til en mye rimeligere pris enn hva jeg hadde trodd jeg kunne for en splitter ny sykkel! Jeg er helt overlykkelig for kjøpet, og må innrømme at det er godt å ha noe jeg kan slite ut helt selv! Så en happy ending her

Det hadde vært fint hvis noen kunne fjerne det enorme søtsuget mitt..

Hei, hei! Jeg søker en kvinnesykkel i osloområdet. Gjerne godt brukt, så lenge den er i god stand. Litt gir trenger jeg, og den er nødt til å egne seg både til asfalt og pen grusvei. Det estetiske er viktigere enn det kanskje burde, men kom gjerne med hva som helst! Vet ikke riktig hva jeg vil ha, er bare litt kritisk. Så hvis du har eller kjenner noen som kan ha noe, ta gjerne kontakt! Angående pris er jeg åpen for forslag, men så billig som mulig. Planen var egentlig å kjøpe en ny sykkel, men nå endte jeg spontant opp med å kjøpe meg ny PC istedenfor. Sååå, ja, ikke så mye penger igjen å rutte med. Grunnen til at jeg ønsker kvinnesykkel, er den at jeg bruker mye skjørt og kjoler til hverdags, og sykkelen er ment til hverdagsbruk. Kurv foran er et pluss

Jeg er veldig stolt! For første gang på noen år passer konfirmasjonsbunaden min, den jeg skrev om her i 2012. Dessverre har alle søljene mine forsvunnet i en eller annen flytteprosess, noe som er ubeskrivelig trist da de var konfirmasjonsgaven fra min mor og fulle av affeksjonsverdi, blir jeg likevel å bruke den

Beklager min dårlig formulerte tittel. Jeg har visst glemt hvordan jeg soner. MEN. Jeg har alltid misunnet hundene mine litt. Som liten, hver dag jeg måtte gå på skolen eller rydde rommet mitt, kastet jeg lange blikk mot terrieren som lå i sengen sin og sov. Fremdeles har jeg av og til tenkt på det når ubehagelige ting venter. Selvangivelser, eksamener, økonomiske bekymringer, at herlighet så vanvittig deilig det må være å bare ligge der. Å bare sove, spise og gå på do. Men her om dagen slo det meg, at hvis jeg tenker litt mer konkret på det, er det kanskje ikke så fryktelig deilig å være hund allikevel. Det jeg la merke til da, var at jeg stod og så på Tinka mens hun bæsjet. Av og til får man et "stirrepunkt", og mitt stirrepunkt akkurat da, var den ynkelige hunden som så tilbake på meg med et blikk som ba om litt privatliv. Jeg tror det er noe av det mest fantastiske jeg kommer på akkurat nå, ved å være menneske. At ingen står og stirrer på deg når du sitter på do. Men jeg vil høre fler. Sånne små ting. Er du glad du er et menneske? Hvorfor? Hva tror du hadde vært det verste hvis du plutselig ble hunden din? (Ikke noe snakk om intelligens og ambisjoner og slike seriøse ting nå. Bare helt konkrete situasjoner. Hva gjør livet fælt for hunden?)

Har ikke lest bøkene, men vil bare si at det blir vesentlig mindre gørr etterhvert i serien Trodde jeg bare var blitt herdet, helt til jeg så de første episodene på nytt for en liten stund siden - og æsjameg! Det roer seg, heldigvis!

Da jeg var yngre, bare et par år yngre, sa jeg at jeg aldri kom til å bli som mamma @ida, som gråter av alt og ingenting. Nå er jeg ti ganger så ille. Jeg gråter og gråter hele tiden, jeg. Skal jeg nevne én ting; Jeg må være svææært forsiktig når det gjelder hvem jeg ser Disneyfilmer med for første gang. Tangled, Brave og Frozen fikk meg til å tute som et lite barn. De handler om familiekjærlighet alle sammen, hendholdsvis til foreldre og søsken, og når det kommer til akkurat det går jeg helt i oppløsning! Heldigvis er kjæresten min nokså lik, så vi kan sitte og tute sammen

Altså, altså, altså - Jeg er enig i begge sider her - Sansa er ikke feig, hun er knalltøff, men hun har blitt tvunget til å være underdadig og tafatt alt for lenge til at jeg klarer å ha tro på at hun alene forgiftet Joffrey. Jeg tror ikke hun var med på det heller. Som sagt, jeg stoler på reaksjonen hennes da det skjedde, og selv om hun nok godt kunne ønsket å gjøre det, er det bare ikke Sansa slik vi har lært henne å kjenne. Tyrion kunne det godt vært, karaktermessig, men da hadde vi visst noe om det, tror jeg. Da hadde tegnene vært klarere. Han er for slu og for smart til å bare putte gift i en kopp under bryllupet til kongen. Det samme går forsåvidt for Sansa. Men denne serien har jo vist meg før at jeg aldri vet så mye som jeg tror jeg vet

Det hadde jo vært en kjempefin konspirasjon... Men jeg tror liksom Sansa står utenfor. Sånn vi kjenner henne stoler jeg på overraskelsen hun viste Joffrey ble forgiftet. Og hvordan Tyrion reagerte da han ble fengslet også. Nesten som om han godt kunne ta den dommen, bare fordi dritten endelig var død, men det virket ikke som om han anså seg selv som skyldig? Null skadefro eller gjenkjennelse når han ble utpekt. Aahh. Kanskje jeg blir nødt til å lese bøkene en dag

Måtte selvfølgelig se episoden med en gang. Jeg tror det er Olenna, bare sånn magefølelsegreie, og så fant jeg denne og ble enda mer overbevist. Det er så mange små ting! Ahhh.

HÆÆÆ Herregud, gikk inn her og tenkte; "Greit, har ikke sett siste, men hvor mye kan vel skje i episode TO, liksom!". MEN FY FLATE, ER DET SANT? Er han død?? ENDELIG :D

Hvilke rettigheter har man når man bor uten kontrakt? Skal ikke en kontrakt alltid være på plass, hvis man som leietaker ønske å sikre seg noe særlig med rettigheter i det hele tatt?

Likt

De siste fire ukene. Det ser mye ut (de siste), men jeg sørger for å ha 1-2 hviledaget i uken, og trener aldri hvis kroppen sier nei. Denne uken og neste har jeg enormt med skole og trafikalt grunnkurs, så tiden svikter meg litt, og det er faktisk kjempedeilig å kjenne at jeg savner treningssenteret! Det viser meg hvor langt jeg har kommet. Elixia er faktisk noe av det beste som har skjedd meg. Å pleie og styrke kroppen min har blitt noe jeg gleder meg til, istedenfor noe jeg "må" og en kilde for dårlig samvittighet

Hvilke reaksjoner har dere fått fra omverden når dere har bestemt dere for å få hund? Det var jo aldri noe jeg gikk inn for - Tinka falt liksom bare ned i fanget mitt. Men jeg har egentlig aldri opplevd noe annet enn at alle elsker henne. Hun ble fort en del av vennegjengen og hverdagslivet vårt. Hun har vært med på skolen flere ganger, stått på scenen med meg under en anledning, blitt med på rolige sammenkomster og overnattinger - hun og jeg er liksom bare en pakkedeal, så det har gått veldig fint! Hvordan har dere overtalt foreldrene deres? Mamma skjønte noen dager etter at vi møtte Tinka, at dette var noe som bare måtte skje. Vi hadde en så enorm kjemi, og mamma ønsker det beste for meg Det tok noen tårer og iherdige løfter, men nå er jeg heldig å ha en mor som er minst like hundekjær som det jeg er. Hvilke ordninger har dere med foreldrene? Hvordan fordeler dere ansvaret? Jeg og mamma bodde stort sett fra hverandre allerede da jeg fikk Tinka. Jeg vil jo alltid helst ha henne hos meg, men da jeg gikk på videregående hjalp mamma til om det var nødvendig. Nå har Tinka bodd hos mamma i åtte måneder mens jeg har vært på Folkehøyskole. Til høsten flytter jeg etter all sannsynlighet inn på en hybel, og kan ikke se for meg noe annet enn å ta hunden med meg. Har dere måtte velge i mellom hund og trening og f.eks fester? Selvfølgelig. Bare på den måten at jeg ikke synes alkohol og er noen god kombinasjon, og at jeg jo alltid har måttet dra tidlig hjem. Men jeg er så kjip at jeg ikke føler jeg går glipp av noen ting på den måten. Ansvaret for et dyr du elsker føles alltid viktigere enn å se venninnene rølpe rundt i grøfta. Hvordan blir dere møtt i hundemiljøet? Stort sett med respekt, opplever jeg. Blandt de som kjenner oss blir vi jo gjerne de "små og søte" (hunden er på 6 kilo, og jeg er jo sonenprinsesse ), men det er bare koselig. Jeg tror det handler mer om hvor flink du er med hund enn hvor gammel du er når det kommer til skikkelige hundemiljøer. Hvilke erfaringer har dere med oppdrettere? Vil de selge til unge hundeeiere, hvorfor/hvorfor ikke (her kan gjerne oppdrettere også svare!). Jeg fikk Tinka gjennom omplassering, og hennes tidligere eier har blitt en god venn. Jeg tror ikke hun tenkte stort på at jeg var 16 da hun tok valget - jeg hadde jo alt hunden kunne trenge. Har dere eksempler og historier om hvordan dere er blitt møtt, ting dere har opplevd eller annet? Det eneste jeg kan nevne er at man av og til føler seg som en "ung mor". Folk er veldig behjelpelige, de jeg kjenner på samme alder har stor respekt for omsorgsrollen jeg påtok meg tidlig. Dette ble skrevet fryktelig fort, jeg skal tenke litt på det og fylle inn hvis jeg kommer på noe mer