SandyEyeCandy

Hehe, jeg har også alltid dubba alt rundt meg, som hester, babyer og nå hundene. Når det bare er jeg og jentene prøver jeg å beherske meg litt, og ikke snakke på vegne av dem, men sammen med andre er det en konstant forklaring av hva de "sier". Aiko er stort sett alltid lett overbærende eller veldig, veldig glad, mens Imouto er mer sånn "Se meg da! Se meg da! Se meg da! Se hva jeg kan da! Se, jeg kan hoppe ut av vinduet, jeg!" Kiyomi er ganske stille, hun er en veldig passiv og rolig shiba.

Nå kom jeg på en ting jeg sier som jeg synes er ganske søtt: Kiyomi og Aiko MÅ herje og leke med Imouto hele tida, og de går sammen om det. Jeg pleier å si at Imouto er den pene og populære som alle vil leke med, og at de andre to rett og slett ikke klarer å styre seg.

Sjøl om to av de andre alt har oppdatert med egne tråder, lager jeg resultattråd. Aiko og jeg var påmeldt klasse 1 og jeg gleda meg til å vise dommeren hvor flink hun har blitt siden sist. Aiko var over stisnittet lystig da vi entra hallen, og gikk feks rett ned i lekestilling for å få med Issi på hyss. Hurra, tenkte jeg, her må vi brenne litt energi. Så Aiko, Imouto og jeg dro ut på joggetur i 15 min, før vi prøvde igjen. Hun var helt krakilsk av glede og forventning, og hver gang vi kom inn i hallen, kom hun med høyefrekvente bjeff, fullstendig ukarakteristisk. I tillegg fantes det noen skikkelig kule fugler hun burde drepe ute på jordet. For å toppe det hele skulle vi ligge i fellesdekk med en berner, det kunne jo bli interessant, pga X'en ELSKER nemlig Aiko alle bernere. Hun har dog aldri brutt en fellesdekk, så jeg var egentlig ikke så bekymra. Hun var rett og slett helt mongo, så for at ikke alt skulle bli helt krise, måtte jeg ta grep. Så Aiko og jeg hoppa hinder, dreiv med avstandskommandering og hadde flotte, ivrige innkallinger mens vi venta på vår tur. Jeg blei helt rolig og forventningsfull, for trollbolla kan, henne! Idet vi skulle i gang med fellesøvelsene blei hun veldig ivrig igjen, og ville helst leke med sheltietispa ved siden av, og blei skrekkelig lykkelig da berneren kom løpende på plass. Jeg fikk kontakt, hun satte seg pent på plass, og fikk 10 på tannvisning. Deretter klipsa jeg av båndet og rakk å få briefing på hvordan fellesdekk forgår, før trollbolla gjorde seg fortjent til navnet sitt. Etter omtrent 6-7 minutter med idiot-løping med viltre forsøk på å få de andre hundene med på lek, hvor vi var fire-fem personer som prøvde å fange henne inn, var det endelig noen som fikk huka tak i henne. Jeg fikk på meg jakka og røska med meg den ***** møkkabikkja, og måtte bare ut og løpe igjen, for jeg var så utrolig sinna, skuffa og lei meg. Jeg har aldri noensinne begynt å grine over noe hun har funnet på, bortsett fra de gangene jeg griner fordi hun er så flink at jeg blir rørt, men dag brast det helt for meg. Det er ikke spesielt kult å alltid være hun idioten som dukker opp tilsynelatende på lykke og fromme med en hund som gir fullstendig ****, og spesielt ikke i dag hvor hun involverte så mange andre også. Hun kunne nulla på absolutt alle øvelser uten at jeg hadde blitt opprørt, så lenge hun i det minske hadde PRØVD. Hvis man skal velge å trekke fram det positive, så begynte hun festlighetene sine FØR vi hadde starta på dekk og hundene var lagt ned, i tillegg til at hun bare er altfor, altfor glad og vil leke og være gøyal framfor å være seriøs. Hun kunne i teorien vært ute etter å ta de andre bikkjene. Så Aiko er pensjonert fra ordinær lydighet som 2-åring på ubestemt tid, hvis ikke permanent. Det at hun kan hele klasse en og flere øvelser både i 2 og 3 får forbli en godt bevart hemmelighet. Jeg har verken råd, samvittighet eller nerver nok til å gi henne tillit til at det vil gå bra DENNE gangen. Nå ligger hun ved siden av meg med en pote på armen min og puster meg på halsen. Jeg elsker virkelig den hunden, og jeg respekterer at hun heller vil være tøysekopp, turkompis og spordronning heller enn å slite seg gjennom lydighet uten motivasjon. Det er de som fortjener minst å bli elska betingelsesløst som behøver det mest, sant?

Dette er så vel fortjent!

Det finnes mange hunderaser som ikke har hale, eller som har flere typer lengder. Australian shepherd (aussie) feks. Her kommer både stumphale, halv hale og lang hale, og på jakthunden breton kommer det også både stumphale og lang hale. Dansk-svensk gårdshund har også flere lengder. Og boston terrier kan vel heller ikke påstås å ha mye til hale, hehe (ei heller en del av bulldogene). Jeg veit også om en shiba som blei født uten hale, men det tilhører jo uten tvil unntakene.

Du ser jo nerva under lettere enn over, hvis det er det du mener? På svarte negler foretrekker jeg å snu poten, sånn at jeg ikke klipper lengre inn enn vinkel nr to under neglen (hvis du tenker at vinkel nr en er ytterkanten på neglen).

Lazuli likte jeg veldig godt.

Jeg tenkte på en sånn her, og skjønte ikke helt sammenligninga! Mvh flower power-hippie...

Linda Moore Carlsen på PetVet er veldig god på munn. På avdeling Majorstua har de også 20% på alle behandlinger fram til jul.

Jeg flikker og klipper rundt kloa, og klipper heller ikke rett av. De blir liksom runde foran. Og klipper jeg oppå kloa, er det foran (den delen man ser når hunden står) langsmed nerva.

Jeg er veldig flink til å klippe negler faktisk. Har til dags dato fortsatt ikke skamklipt knertis, og Aiko har begynt å blø to ganger, men hun bare fortsatte å ligge i fanget mitt, fordi den tørrfisken var så innmari god. Men ja, det er jo den muligheten for å skamklippe som gjør at jeg forstår at hunder ikke nødvendigvis synes det er supert med kloklipp. (Hurra for menneskeliggjøring, akkurat som de har noen formening om hva det betyr når eier tar fram negleklipper første gangen. ) Et par grand old ladies innen shiba i Sverige forklarer shibaers redsel for potene sine med at dersom en fot blei skada før i tida, så ville hunden bli hengende etter flokken og til slutt vitre hen og dø, og DERFOR passer de sånn på potene sine. Altså, det kan meget vel være sant, men det er fullstendig irrelevant i dag, og DET kaller jeg i alle fall for dill. Guri malla, men unnskyld at jeg ler. Mine er godt oppdratt, og det MED godbit. I dag kan jeg klippe neglene på begge to akkurat der de befinner seg uten godis, og når knertis begynner å dra til seg foten (sikkert fordi hun er redd for at jeg skal skade henne så hun blir hengende etter flokken :rolleyes2: ), sier jeg bare at hun får gi seg, fordi jeg må få klippe. Så da gir hun seg, da.

Kloløsning er en lidelse hvor neglene løsner fra poten, og som oftest rammer fuglehunder. Det er altså ikke snakk om å ved en ulykke rive av kloen. Jeg har ingen personlig erfaring med det, men har funnet en fin artikkel her.

Haha, er det mr Pissedritt du snakker om?

Hehe, sånn var det her også. Aiko smittes liksom av Imoutos ustyrlige glede over at jeg kommer hjem, for da hun var aleine, hendte det at hun ikke gadd å komme ut fra soverommet engang, så JEG måtte oppsøke henne fordi jeg var glad for å se henne igjen. Mens andre vi ikke bor med fikk hele spekteret med flate ører, vippende hale og lykkelig tripping. Makan, altså!

Det er så hyggelig når de koser seg sånn sammen. Veldig flotte bilder!

Jeg merker at jeg skiller litt mellom situasjoner som kan gjøre vondt for hundene og ikke. Det å klippe negler kan potensielt være vondt for hunden, så jeg skjønner at det ikke er så stas nødvendigvis. Da jobber jeg for at dette skal bli greit, for de må jo klippe negler. Dusjing, derimot, der gidder jeg ikke dille. Min ene hund blir helt rabiat når hun skal dusje, så her ville det uansett vært helt fånyttes med godis, de ville hun ikke tatt likevel. Her holder jeg henne på plass med en hånd og gjør mitt beste for å vaske henne med den andre. Innimellom synger jeg litt for å overdøve henne, og det hender til tider at jeg må bli skikkelig streng og sinna i stemmen for å nå inn til henne. Jeg synes selvsagt det er synd at hun føler det så skrekkelig å dusje, men veit jo at det ikke er vondt for henne. Hun liker å være sammen med meg på badet om morran og kvelden, og liker å sitte i dusjen og jakte på rennende vanndråper, så det er altså sjølve dusjinga som er kritisk. Idet hun er ferdig er hun kjempeglad og fornøyd og har drakamp med håndklær og tar gledespiruetter. Veldig traumatiserende, tenker jeg. :rolleyes2:

For meg er denne menneskeliggjøringen en del av et ganske humoristisk hundehold. Mine hunder er nemlig svært tenkende og kloke vesener, som tar selvstendige valg og vurderer alt hele tida, og da blir det ganske morsomt å leve med dem.

Sånn er det her også. Tar jeg fram klosaksa og glasset med de "spesielle" negleklippergodbitene, danser de lykkelige rundt meg og forsøker å vise hvor flinke de er ved å legge seg strategisk mellom beina mine. Dersom jeg bare klipper mens de ligger på sofaen feks, går også det helt uproblematisk. Ja, det er akkurat jeg prøver å si. Mine ligger aldri på rygg uansett om vi koser, klipper negler eller hva enn. Eller jo, nå juger jeg litt. Aiko kan rulle over på rygg for å være søt innimellom, og jeg kunne sikkert klippet neglene hennes da, men det er jo en koseinvitt, og med en hund som henne som først kom på at det kanskje var litt taktisk å ha bittelitt fysisk kontakt med mamsen sin etter at hun blei 1.5 år, tar jeg den kosen jeg får.

Ressursforsvar på mat.

Dersom mine hadde skreket, bjeffa og blitt helt gale, hadde jeg sikkert ikke vært så avslappa til det hele, men de er jo faktisk helt stille.

Nå er det slettes ikke alle hunder som lar seg legge på rygg for deretter å bli håndtert når de er så små, og da blir det ofte svært tvangsmessig og lite trivelig, noe i alle fall ikke jeg ønsker å ha som utgangspunkt når jeg skal klippe negler. Selvsagt er dette noe de bare må finne seg i, men hvorfor ikke gjøre det litt hyggelig? Jeg har riktignok en meget meningssterk rase, men med tanke på hvor vanvittig mange shibaeiere det er som sliter med negleklipp, så vil jeg trur at min metode fungerer ganske godt også på andre spradebasser, all den tid jeg fortsatt ikke har problemer med negleklipp på noen av dem, enda godis ikke brukes lenger, og negler klippes akkurat der de befinner seg. Jeg er helt enig i at det er dumt å styre for mye med godis og mas (spesielt med en hund som Fanta), men med små popcorn som helst vil være overalt, fungerer det veldig, veldig bra å holde dem opptatt med å tygge. Enhver får finne ut hva som fungerer for seg, og trådstarter var åpenbart ikke fornøyd med det hun har prøvd hittil.

Altså, de har ikke begge beina på bakken... De står oppetter beina på folk inntil de får beskjed om noe annet, det må jeg bare innrømme.

Ah, sånne dager hadde jeg også da jeg var tenåring. Det var tider, det! *Drømme*

Mine gjester synes ikke det er verken skummelt eller irriterende, men kanskje det har noe å gjøre med at mine er små og ikke lager lyd, ikke hopper som på trampoline eller vasker vilt? Det er gjerne gjestene som må oppdras her i huset, for de blir gjerne så oppgira av de glade hundene at det er DEM jeg må be komme rolig inn i gangen og slutte å hvine.

Jeg trente bort overlykkeligheten til Aiko idet jeg kom inn eller andre kom på besøk. Men så ombestemte jeg meg. Hun får være akkurat så glad og lykkelig og ellevill som hun vil, og det samme med den skjønne lillesøstra som tar piruetter av glede når noen kommer. Med min rase vil jeg heller framelske entusiasme ved nye møter eller gjensyn, enn å dempe det som jeg er så glad og stolt over at er der. Men hadde det vært snakk om rottweilere og ikke shibaer, så er saken litt annerledes...