SandyEyeCandy

Kloløsning er en lidelse hvor neglene løsner fra poten, og som oftest rammer fuglehunder. Det er altså ikke snakk om å ved en ulykke rive av kloen. Jeg har ingen personlig erfaring med det, men har funnet en fin artikkel her.

Haha, er det mr Pissedritt du snakker om?

Hehe, sånn var det her også. Aiko smittes liksom av Imoutos ustyrlige glede over at jeg kommer hjem, for da hun var aleine, hendte det at hun ikke gadd å komme ut fra soverommet engang, så JEG måtte oppsøke henne fordi jeg var glad for å se henne igjen. Mens andre vi ikke bor med fikk hele spekteret med flate ører, vippende hale og lykkelig tripping. Makan, altså!

Det er så hyggelig når de koser seg sånn sammen. Veldig flotte bilder!

Jeg merker at jeg skiller litt mellom situasjoner som kan gjøre vondt for hundene og ikke. Det å klippe negler kan potensielt være vondt for hunden, så jeg skjønner at det ikke er så stas nødvendigvis. Da jobber jeg for at dette skal bli greit, for de må jo klippe negler. Dusjing, derimot, der gidder jeg ikke dille. Min ene hund blir helt rabiat når hun skal dusje, så her ville det uansett vært helt fånyttes med godis, de ville hun ikke tatt likevel. Her holder jeg henne på plass med en hånd og gjør mitt beste for å vaske henne med den andre. Innimellom synger jeg litt for å overdøve henne, og det hender til tider at jeg må bli skikkelig streng og sinna i stemmen for å nå inn til henne. Jeg synes selvsagt det er synd at hun føler det så skrekkelig å dusje, men veit jo at det ikke er vondt for henne. Hun liker å være sammen med meg på badet om morran og kvelden, og liker å sitte i dusjen og jakte på rennende vanndråper, så det er altså sjølve dusjinga som er kritisk. Idet hun er ferdig er hun kjempeglad og fornøyd og har drakamp med håndklær og tar gledespiruetter. Veldig traumatiserende, tenker jeg. :rolleyes2:

For meg er denne menneskeliggjøringen en del av et ganske humoristisk hundehold. Mine hunder er nemlig svært tenkende og kloke vesener, som tar selvstendige valg og vurderer alt hele tida, og da blir det ganske morsomt å leve med dem.

Sånn er det her også. Tar jeg fram klosaksa og glasset med de "spesielle" negleklippergodbitene, danser de lykkelige rundt meg og forsøker å vise hvor flinke de er ved å legge seg strategisk mellom beina mine. Dersom jeg bare klipper mens de ligger på sofaen feks, går også det helt uproblematisk. Ja, det er akkurat jeg prøver å si. Mine ligger aldri på rygg uansett om vi koser, klipper negler eller hva enn. Eller jo, nå juger jeg litt. Aiko kan rulle over på rygg for å være søt innimellom, og jeg kunne sikkert klippet neglene hennes da, men det er jo en koseinvitt, og med en hund som henne som først kom på at det kanskje var litt taktisk å ha bittelitt fysisk kontakt med mamsen sin etter at hun blei 1.5 år, tar jeg den kosen jeg får.

Ressursforsvar på mat.

Dersom mine hadde skreket, bjeffa og blitt helt gale, hadde jeg sikkert ikke vært så avslappa til det hele, men de er jo faktisk helt stille.

Nå er det slettes ikke alle hunder som lar seg legge på rygg for deretter å bli håndtert når de er så små, og da blir det ofte svært tvangsmessig og lite trivelig, noe i alle fall ikke jeg ønsker å ha som utgangspunkt når jeg skal klippe negler. Selvsagt er dette noe de bare må finne seg i, men hvorfor ikke gjøre det litt hyggelig? Jeg har riktignok en meget meningssterk rase, men med tanke på hvor vanvittig mange shibaeiere det er som sliter med negleklipp, så vil jeg trur at min metode fungerer ganske godt også på andre spradebasser, all den tid jeg fortsatt ikke har problemer med negleklipp på noen av dem, enda godis ikke brukes lenger, og negler klippes akkurat der de befinner seg. Jeg er helt enig i at det er dumt å styre for mye med godis og mas (spesielt med en hund som Fanta), men med små popcorn som helst vil være overalt, fungerer det veldig, veldig bra å holde dem opptatt med å tygge. Enhver får finne ut hva som fungerer for seg, og trådstarter var åpenbart ikke fornøyd med det hun har prøvd hittil.

Altså, de har ikke begge beina på bakken... De står oppetter beina på folk inntil de får beskjed om noe annet, det må jeg bare innrømme.

Ah, sånne dager hadde jeg også da jeg var tenåring. Det var tider, det! *Drømme*

Mine gjester synes ikke det er verken skummelt eller irriterende, men kanskje det har noe å gjøre med at mine er små og ikke lager lyd, ikke hopper som på trampoline eller vasker vilt? Det er gjerne gjestene som må oppdras her i huset, for de blir gjerne så oppgira av de glade hundene at det er DEM jeg må be komme rolig inn i gangen og slutte å hvine.

Jeg trente bort overlykkeligheten til Aiko idet jeg kom inn eller andre kom på besøk. Men så ombestemte jeg meg. Hun får være akkurat så glad og lykkelig og ellevill som hun vil, og det samme med den skjønne lillesøstra som tar piruetter av glede når noen kommer. Med min rase vil jeg heller framelske entusiasme ved nye møter eller gjensyn, enn å dempe det som jeg er så glad og stolt over at er der. Men hadde det vært snakk om rottweilere og ikke shibaer, så er saken litt annerledes...

At han VIL markere når han kommer til dere er ikke det samme som at han skal få LOV, altså. Guri malla. Jeg har opplevd at en hannhund jeg passa markerte to steder inne, og dessverre ferska jeg han ikke. Han kommer likevel ikke til å bruke magebelte neste gang han kommer, han blir heller fulgt som en smed og får ikke drive og åle seg inntil ting. Makan!

Jeg tillater meg å lenke opp min egen meget pedagogiske negleklipper-video av frøken sprettpopkornknertmonster og meg.

Nå synes jeg du har litt vel store forventninger til valpen din, altså. Han kommer neppe til å slutte å bite i ting før tenna skiftes, så det at han fortsatt holder på etter 4 uker er ikke spesielt merkelig. Når det gjelder det at han stikker av når han har funnet seg noe stilig er også ganske naturlig. Tren bytting med han, sånn at hvis du feks sier "Se!" idet han stikker av med noe, og du står klar med godis eller en kul leke, så vil han komme til deg fordi det du har er mer attraktivt. Når det gjelder hvorvidt du er for hard, så synes jeg du skal snakke med oppdretteren til hunden din om hva h*n tenker.

Jeg bruker billigste sort pølser som godis, tviler på at det er særlig sunt. Men de spiser super fôr ellers, så det lille de får i seg i løpet av trening har neppe noen avgjørende effekt på systemet og helsa i et overordna perspektiv.

Jeg antar du spør fordi Kuma enda er ung og du har lyst til å trene med henne alt nå. Det kan du trygt gjøre.

Fordi Kiyomis matmor har vært supergravid og forsøkt å føde helt siden fredag kveld, og nå vender hun seg til rollen som småbarnsmor (mens hun fortsatt er på sjukehuset). Kiyomi og jeg skal hilse på Oliver for første gang på søndag, og kanskje hun blir igjen hjemme, og kanskje hun blir med hjem til meg, det får vi se. Sjøl om hun sikkert savner mamsen sin masse og det sikkert er lurt å komme i gang med hverdagen raskt, så har hun det veldig kult med bestevenninnene sine og får veldig mye mer trim med meg enn hjemme, hehe.

Skjønningen, altså! Har jo ikke sett henne siden hun var 7 uker gammel, det er så gøy at de beholder uttrykket sitt sjøl om de blir eldre.

Ja, hun bor på Ullevålseter, og var åpenbart bare ute på vift en tur. Det var alt for mørkt (og folksomt med alle disse hundene) til at jeg kunne drive og flytte på henne, ellers hadde jeg selvsagt satt henne på beitet igjen. Ja, vi ligger ikke på latsiden. Stakkars Kiyomi ser tidvis litt desillusjonert ut.

Jada, 1.5 mil på under tre timer i DET terrenget er intet mindre enn imponerende. Jeg trudde først det var den albinoelgen, og blei litt skeptisk, men da jeg så at det bare var en liten hest som sto der og gomla så uskyldig, var det ikke noe stress.

Kl 8: Vi våkner til melding om at Kiyomi har blitt storesøster i løpet av natta. Aiko passer å vaske Lille-K rein så hun er fin til hun skal hilse på broren sin: Kl 9: Jeg er framme på jobb og gleder meg til jobb med studiekatalogen. Hvis Norges unge ikke vil studere lingvistikk etter å ha lest DENNE teksten, så veit ikke jeg, altså! Kl 10: Jeg er på møte og dropper å ta bilde. Kl 11: Jeg finner ut at ingenting i kjøleskapet tilhører meg, og hører magen romle. Kl 12-14: Jobber med studiekatalogstekstene, glemmer å ta bilde. Kl 15: Møter disse tre i gangen. Etter at Imouto har tatt ca 37 piruetter av lykke, Aiko har forsøkt å komme bort til meg for å få kos, og Kiyomi har skreket høyt av fryd mens hun jobber iherdig med å holde de to andre unna meg, får jeg dem oppi senga så alle kan få kos samtidig. Imouto har ikke tid til å ligge pent, og da må hun kjeftes på litt til, mener Kiyomi. Aiko oppfører seg som vanlig perfekt. Kl 16: Vi er på vei ut på skogstur. Idioti, skulle det vise seg. Fra venstre: Kiyomi, Imouto og Aiko. Kl 17: Jeg har innsett at tåke, tett skog, svarte natta og regn ikke er noen krem-kombo når man prøver å ta seg fram i ulendt terreng, og har måttet ta fram hodelykta til tross for at Aiko jakter på den. Fant forøvrig løsninga på DET problemet: Bare å rette den veldig langt fram og håpe at jeg ikke tråkker feil, for da jakter hun framover og blir en fremragende trekkhund! Kl 18: Midt i skogen treffer vi på sønnen til albino-elgen Albin. Dessverre viste det seg at det bare var en helt vanlig islandshest på vift. Ingen av hundene bjeffa på henne. Kl 19: På vei hjem med t-banen. Møkkete og slitne jenter. Kl 20: Fornøyd med turen til tross. Jentene får mat. Imouto koser seg med sin, mens Kiyomi ikke kan forstå at livet kan være så urettferdig at hun må spise aleine på gangen (for ikke å stjele de andres mat) og bare fikk en bitteliten dæsj med mat (hun fikk like mye som de to andre...) Kl 21: På kino med Eirik og se Oslo 31. august. Kl 22: Passer seg ikke med bildetaging midt under norsk, cinematografisk eksistensialisme. Kl 23: Eirik må ha dopapir, så jeg passer på sykkelen mens han er på butikken. KL 24: Jentene er klare for senga.

Skjønn kua er når hun ligger sånn oppi halsgropa.