SandyEyeCandy

Poenget mitt er at det ikke er alle hunder som har en "supermotivator". Ikke alle liker skitne truser, baller, blodige filler, mat eller drakamp. Men de kan fortsatt like å gjøre ting, men på deres premisser og når de bestemmer. Og det er det naturlig nok ikke alle som gidder å jobbe med. Uten å gjøre dette til en personlig diskusjon, så synes jeg det er kjempegøy å trene lydighet med Aiko, og gjør det fordi hun blir så glad og viser med hele kroppen sin når hun blir stolt og fornøyd. Grunnen til at jeg fortsatt har en drøm om å kunne gjennomføre et lydighetsprogram med henne til tross for at alle prognoser tilsier at det kan bli en bitteliten utfordring, er nettopp pga alle de treningstimene gjennom uendelige måter å variere øvelser og innlæring på som jeg har lagt ned sammen med henne. Jeg har SÅ lyst til å klare å nå gjennom til henne og få en stabil hund som faktisk klarer å holde et program igjennom. Og selvsagt ønsker jeg å bli bedømt som ekvipasje på det samme grunnlaget som andre startende, sjøl om vi aldri har noe mål om å komme til elite. Lydighet er ikke en BC-sport, det krever innsats å ha noe å starte med, uansett hvilken rase en har. Og det er etter min mening for dumt å la være å starte fordi en ikke har en BC som kan konkurrere i toppen, så lenge hunden kan øvelsene og synes det er morsomt. Går det ikke an å trene og konkurrere i det små bare for gøy? Jeg mener jo definitivt at det er rom for det, og det synes jo også på startlistene i de lavere klassene, hvor en finner alt fra shiba, alaska husky, pomme, bc, berner, sheltie og rottweiler. Edit: Jeg har ikke sagt at jeg ikke har funnet nøkkelen til Aiko. Det er nettopp det at hun er trenbar som gjør at jeg fortsetter. Jeg veit at hun kan, derfor fortsetter jeg å prøve. Og så hører det med til historien at jeg er av typen som griner av glede fordi vi får 10 på innkalling og 7 på lineføring til tross for at vi må bryte programmet fordi hunden blir tilsvarende glad og må ta seg noen seiersrunder. Det hjelper litt å leve på lyspunktene heller enn å fokusere på alt det som er frustrerende, for å si det sånn...

Veldig enig i det du sier her: ...men ikke overraskende ganske uenig i det du sier her: Jeg tviler ikke et sekund på at du eller Benedicte hadde klart å få feks en shiba til å gå et bra lp1-program, men at det vil være nærmest som å vinne i lotto å finne en hund fra en eller annen "umulig" hunderase som faktisk gidder å prestere på konkurranse, gang etter gang, oppover i klassene. For det er der forskjellen ligger, mener jeg. Jeg veit de finnes, men det er få av dem. Og jeg blir mektig provosert av alle disse entusiastiske hundeinstruktørene som mener at grunnen til at hunder ikke gjør som eier ønsker eller er lette å trene, er fordi du ikke har funnet nøkkelen eller supermotivatoren til din hund (nå sikter jeg ikke spesifikt til borderen). Noen hunder blir bare ikke motiverte og vil bestemme sjøl når de skal vise sine kunster, til tross for at de synes det er gøy å utføre øvelsene. De må bare velge timinga sjøl. Hvis det var sånn at ALLE raser kunne blitt gode i lydighet bare nøkkelen blei funnet, hadde vel det blitt gjenspeila i rasene som er representert?

Jeg er nybegynner innen lydighet, og har i etterklokskapens navn innsett at "konkurransehunden" min ikke er klar til å starte på maaange år enda, uansett hvor stabil og nøyaktig hun er på trening. Men på de få stevnene vi har deltatt på, og de få øvelsene vi har rukket å gjennomføre hver gang før Aiko blir trollbolle, har jeg sett at det varierer en del fra dommer til dommer hvordan øvelser bedømmes (ikke overraskende ). Noen er helt iskalde og lar seg ikke imponere av annet enn perfekt utførte øvelser, andre ser an hunden og rasen i større grad. Aiko har feks fått 10 på en innkalling en gang, og hun er IKKE like kjapp som en BC, hehe. Men hun kommer lykkehoppende idet jeg roper og svinger i lufta inn i utgangsstilling, noe ikke så mange har sett en shiba gjøre. Vi har også fått 7 på en lineføring, og den lever jeg veldig på. Hadde jeg gått med en bc hadde jeg neppe fått 7 på den linføringa, for å si det sånn, men for Aiko var det intet mindre enn imponerende (men det kan jo ikke dommeren vite, utover rasekunnskap)... Jeg har absolutt følelsen av at en del dommere gir litt ved dørene, fordi de blir imponerte over at fører og hund sammen faktisk driver med lydighet, og har evna å lære øvelsene, og at dommerne derfor ønsker å oppmuntre heller enn å slakte. I de lavere klassene er det ikke så himla strengt, sånn egentlig.

Herregud, jeg ler og ler! Godt det endte bra, han er litt av ei skrue, altså.

Jeg synes det står respekt av avgjørelsen din når du forteller hvor langt det hadde gått. Og ikke minst av at du informerer andre om sykdommen. Håper det går greit med deg og at den andre hunden din og du kan få en fin vår og sommer sammen.

Knertis skal nok til Drammen, og stille i nakenklassen. Hun begynner å se såpass bra ut nå at fysikken hennes nesten kommer mer til sin rett uten pels, så jeg bryr meg ikke så mye om det, hehe.

Hehe, det kan jeg ikke uttale meg så veldig mye om.

Imouto debuterte i åpen klasse i dag, og blei beste tispe og eneste med ck. Hun slo hannhunden og blei BIR også! Nå mangler hun "bare" et storcert tatt i oktober før hun blir svensk og norsk utstillingschampion. Hun bar preg av å være sliten og veldig streng (mye lyd, som alltid uten noe alvor bak) utenfor ringen, men idet vi lekte før det var vår tur, var alt gøy og fint igjen. Noen hunder er fantastiske utstillingshunder fordi de liker seg på utstilling, elsker alt ståket, tida aleine med eier og alt som skjer, mens andre imponerer med arbeidsmoralen og den sporty holdninga de viser i ringen, til tross for at de synes settinga er slitsom. Knertis tilhører definitivt sistnevnte kategori. Å være i ringen er stas, å vente utenfor bare dritt. Uplassert i gruppa, men fortsatt kjempeflink. Lille hjertet mitt.

Tusen takk, men jeg skal stille mot dem i morgen, så da finner jeg det tidsnok ut! Og grattis med tjukken.

Velkommen som eier av hund som ikke har eier som sitt livs sentrum og hvor oppmerksomhet og nærhet må lokkes fram.

Gratulerer så masse til MollyC og Anette! Og ikke minst til alle fornøyde debutanter! Ingen med katalog som vil fortelle hvem de to voksne shibaene som stilte var? Pliiis?

Om noen kjøper katalog i dag, kan jeg kanskje få vite navnet på de to voksne shibaene? Takk takk!

Det må være så deilig å endelig kunne ta på henne, og den deilige, lille valpekroppen!

Man MÅ ha tre. Og det tar ikke årevis, altså, bare noen mnd.

Jeg er med deg, Pim og Pia i tankene gjennom natta!

Han er så søt når han har raptus! Og så flink han er til å vente på deg heller enn å stikke av for å drepe ting eller utforske på egenhånd.

Jeg er så utrolig glad på dine vegne at du har folk til å gjøre alt dette for deg! Det kommer til å bli helt fantastisk. Jeg låner forresten bildet av Pippin for å vise venninna mi som nå har wheaten-valpen Milo på 9 uker.

Jojo, hunden er flink og pen og sånn, men hver gang jeg ser dere gå agility, så er det egentlig mest deg jeg blir imponert over, Mokken. Du er så sinnssykt flink til å posisjonere deg riktig, og ikke minst være rolig og tydelig på banen mens infernoet av en Harly fyker rundt.

Haha, her ser han HELT ut som min Aiko i uttrykket! Rampetroll!

Haha, hun var litt ekkelt i starten, tenk, hun derre digre, svarte! SÅ skjønn når han legger seg ned på trappa og ser på deg... Og jeg liker at kameraet allerede har fått en Geo-suss!

Det vil sikkert Marianne, Marvin og Dany være med på, men mine er sånne jakthunder som ikke kan være løse i skogen akkurat nå pga kill, kill, kill, så de kan vente hjemme i hagen, for de er ikke så pene med halsbånd og kobbel på, hehe. Men det er jo sjokofanten som er stjerna, så det er HELT greit. Det er Marianne som har kommet opp med det, altså, rett skal være rett.

Skjønner, beklager misforståelsen. Det er da ingen som er skråsikre på når tidspunktet er riktig? Jeg veit i alle fall at det vil være vanskelig å vurdere, men nettopp derfor er det viktig for meg å ha en plan, fordi det kommer til å være så uutholdelig å måtte ta den avgjørelsen når dagen kommer. Derfor blir det viktig å ha noen kriterier å gå etter, spesielt når en har en hund som er under daglig form-evaluering.

Nå er det vel egentlig "ingen gjenboere" det står, eller? Det betyr i alle fall at det ikke er noen som bor så nære at de kan se inn til deg, forstå det den som kan.

Altså, du må gjerne komme hjem til oss og ta bilder av sjokofanten "vår" også, altså. Og gjerne ha med de røde farer og Marvinus på et par av bildene også.

Herregud, jeg føler sånn med deg! Jeg gruer meg så vanvittig til den dagen jeg må avlive min eldste hund (som på nåværende tidspunkt snart blir 3 år). Hun har sammenvokst lendevirvel og bekkenbein, og går følgelig litt rart (som med bleie) og er en del treigere motorisk enn andre av samme rase. Hadde hun ikke vært en shiba, trur jeg nok hun hadde måttet bli avlivet sommeren 2010, for da var det virkelig ille. Jeg har laget en avtale med meg sjøl om at den dagen Aiko er ferdig med å leke seg gjennom livet, så skal hun få slippe med flagget til tops. Det kan skje om en uke (sjøl om det er tvilsomt), eller det kan skje om 8 år. Det vil uansett være ganske lett å se, vil jeg tru, iogm at denne hunden gjør utrolig mye ut av seg, er ekstremt kjærlig og hengiven mot flokken sin, leker, tuller og tøyser hver eneste dag, og er veldig aktiv fysisk. Jeg synes ToneM sier det så vakkert, og jeg vil gi Aiko den siste gaven for å hedre det fantastiske livet vi deler og har hatt sammen. Hun skal få slippe å være dårlig, redusert og ikke være fri, bare fordi jeg skal klynge meg til den fysiske tilstedeværelsen hennes en kort stund til. Jeg håper du ikke lar hunden din bli lam en gang til, det er ikke retteferdig overfor hunden i det hele tatt. Jeg tenker at jeg ville latt den avslutte livet med deg mens den har det greit, når du likevel veit at dette ikke vil gå over.