SandyEyeCandy

Hun har en helt vanvittig vekstkurve. Da jeg kom fra jobb i går hadde hun fått lengre rygg, og hadde i dag blitt kraftigere over magen og låra.

Som mange veit, har Marianne og jeg flytta til et hus på landet. Vi har ikke hatt nett før i dag, så derfor denne forsinka EFIT'en som egentlig er en dag i bilder fra flyttekaos-rairai'en vår. Bøtteballetten er ute i hagen og koser seg. Lykkeboll i front, Marvin har tøffinghale og Aiko skal bort for å hilse: Trollbolla har stikki av med sokken til Marianne. Den var fin draleke, syntes hun: Dany de Vito er ute på vift: Inne for å slappe av litt etter å ha vært ute lenge: Som vanlig er det en viss frøken som trenger litt mindre hvile enn de andre, så da er det greit å holde litt oppsyn over nabolaget: Da var sjokofanten ferdighvilt også! Brace yourselfs! Vi rydder inn i koppeskapet: Knertis tar sitt ansvar som overoppsynskvinne meget alvorlig, her på venstresida av huset: Inne bygger Aiko og jeg hyller. Marianne hjelper til med å holde et sidestag i ny og ne, og ikke minst den viktigste oppgaven: Å holde sjokofanten unna! Etterpå feirer de røde farer innsatsen, og Aiko ser ut til å vinne, skal vi dømme etter trynet på knertis: Vi spiser middag på verandaen: Marvin og Imouto soler seg: Så går vi på tur: ...og baker boller: Jeg er fornøyd med 80-tallsstuevinduet vårt: Aiko matcher kjøkkengulvet, og så la vi oss.

Noen er litt pen, tenk! Bittelille skatten vår. Sjokofanten og knertmonsteret. Alle valper burde ha en Aiko! "Kom ut derfra, da, lille sjokofant!" Skjønningene: Dany the ork: Studie av en rynkemunn:

Jeg trur en golden hadde vært helt perfekt for deg, jeg. Glad i å kose, er mer enn gjerne med på tur, liker å trene og være sammen med deg, stort sett greie og ålreite med mennesker og andre hunder. Og så er de peeene. Jeg synes du har en del litt rare oppfattelser av noen av disse rasene du nevner. Collier brukes ikke til gjeting lenger, men lever som familiehunder, og de aller, aller fleste new foundlandshunder lever inne sammen med menneskene sine. Jeg jobber med flere som har og har hatt nuffe, hun ene med tre stykker på samme tid. Den andre brukte nuffen sin til trekk og kløv, noe som ligger helt naturlig i rasen, og de vil gjerne jobbe og lære ting, sjøl om det kanskje ikke går så fort. For det meste er det skikkelig ålreite bikkjer både mot mennesker og andre hunder, men de stinker jo hund hele tida.

Engelsk setter er rett og slett en pelsstellrase!

Så flott. Oppdretteren din er en real kar, så jeg ville ikke vært redd for å snakke med han om ting, uansett hva som måtte oppstå.

Lykke til med Kuro! Jeg hadde også tatt kontakt med oppdretter for å høre om han kanskje kunne tenke seg å dekke noe av dette, med mindre du fikk et durabelig avslag i prisen idet du kjøpte en valp som allerede da hadde et formidabelt overbitt.

Gratulerer så masse med stort kull!

Jeg synes logoen er veldig fin mtp kennelnavnet, (og jeg digger at du ikke har med staff et eller annet!) og plages overhodet ikke av lillafargen. Men jeg leser på mobil, så det er mulig det blir voldsomt på pc, hehe. Liker presentasjonen av Aïda, men savner stamtavle og en fane for valpeplaner. På min egen side er det feks en fane som forteller at vi foreløpig ikke har noen valpeplaner. Og sjøl om det er supert med aktivitetsbilde i headingen, så yter ikke det du nå har valgt Aïda rettferd, synes jeg. Det er meget mulig at hun ser rask og aktiv ut på det originale bildet, men når du klipper henne ut blir kroppen seende litt avstumpa og ute av proposjon ut. Da jeg lagde signaturen til Malinck her inne, brukte jeg hele bildet av Uva, men sudda ut omgivelsene sånn at bare kroppen og ansiktet hennes syntes. Kanskje du kan prøve noe av det samme?

Flott dag, og merkelig tekstur på bolledeigen.

Nå er jeg veldig, veldig rørt og stol og glad på dine vegne. Søndag kommer til å bli magisk, det bare veit jeg.

Har du fått deg en til?

Det er ikke bare litt av problemet, det ER problemet (sjøl om jeg ikke liker at du sier hun "får lov")! Utfordringa er at hun ikke gjør dette på trening, hvor jeg har mulighet til å ha på henne langline og kunne stoppe henne. Og nei, jeg har overhodet ingen måte eller verktøy å stoppe henne med når hun starter, fordi vi mangler kontakt og jeg kontroll. Derfor fortsetter vi å trene og gå på kurs, for å prøve å løse dette. Men så var det den motivatoren i det å faktisk være sammen med meg og jobbe med meg, da... Slutt på OT!

Poenget mitt er at det ikke er alle hunder som har en "supermotivator". Ikke alle liker skitne truser, baller, blodige filler, mat eller drakamp. Men de kan fortsatt like å gjøre ting, men på deres premisser og når de bestemmer. Og det er det naturlig nok ikke alle som gidder å jobbe med. Uten å gjøre dette til en personlig diskusjon, så synes jeg det er kjempegøy å trene lydighet med Aiko, og gjør det fordi hun blir så glad og viser med hele kroppen sin når hun blir stolt og fornøyd. Grunnen til at jeg fortsatt har en drøm om å kunne gjennomføre et lydighetsprogram med henne til tross for at alle prognoser tilsier at det kan bli en bitteliten utfordring, er nettopp pga alle de treningstimene gjennom uendelige måter å variere øvelser og innlæring på som jeg har lagt ned sammen med henne. Jeg har SÅ lyst til å klare å nå gjennom til henne og få en stabil hund som faktisk klarer å holde et program igjennom. Og selvsagt ønsker jeg å bli bedømt som ekvipasje på det samme grunnlaget som andre startende, sjøl om vi aldri har noe mål om å komme til elite. Lydighet er ikke en BC-sport, det krever innsats å ha noe å starte med, uansett hvilken rase en har. Og det er etter min mening for dumt å la være å starte fordi en ikke har en BC som kan konkurrere i toppen, så lenge hunden kan øvelsene og synes det er morsomt. Går det ikke an å trene og konkurrere i det små bare for gøy? Jeg mener jo definitivt at det er rom for det, og det synes jo også på startlistene i de lavere klassene, hvor en finner alt fra shiba, alaska husky, pomme, bc, berner, sheltie og rottweiler. Edit: Jeg har ikke sagt at jeg ikke har funnet nøkkelen til Aiko. Det er nettopp det at hun er trenbar som gjør at jeg fortsetter. Jeg veit at hun kan, derfor fortsetter jeg å prøve. Og så hører det med til historien at jeg er av typen som griner av glede fordi vi får 10 på innkalling og 7 på lineføring til tross for at vi må bryte programmet fordi hunden blir tilsvarende glad og må ta seg noen seiersrunder. Det hjelper litt å leve på lyspunktene heller enn å fokusere på alt det som er frustrerende, for å si det sånn...

Veldig enig i det du sier her: ...men ikke overraskende ganske uenig i det du sier her: Jeg tviler ikke et sekund på at du eller Benedicte hadde klart å få feks en shiba til å gå et bra lp1-program, men at det vil være nærmest som å vinne i lotto å finne en hund fra en eller annen "umulig" hunderase som faktisk gidder å prestere på konkurranse, gang etter gang, oppover i klassene. For det er der forskjellen ligger, mener jeg. Jeg veit de finnes, men det er få av dem. Og jeg blir mektig provosert av alle disse entusiastiske hundeinstruktørene som mener at grunnen til at hunder ikke gjør som eier ønsker eller er lette å trene, er fordi du ikke har funnet nøkkelen eller supermotivatoren til din hund (nå sikter jeg ikke spesifikt til borderen). Noen hunder blir bare ikke motiverte og vil bestemme sjøl når de skal vise sine kunster, til tross for at de synes det er gøy å utføre øvelsene. De må bare velge timinga sjøl. Hvis det var sånn at ALLE raser kunne blitt gode i lydighet bare nøkkelen blei funnet, hadde vel det blitt gjenspeila i rasene som er representert?

Jeg er nybegynner innen lydighet, og har i etterklokskapens navn innsett at "konkurransehunden" min ikke er klar til å starte på maaange år enda, uansett hvor stabil og nøyaktig hun er på trening. Men på de få stevnene vi har deltatt på, og de få øvelsene vi har rukket å gjennomføre hver gang før Aiko blir trollbolle, har jeg sett at det varierer en del fra dommer til dommer hvordan øvelser bedømmes (ikke overraskende ). Noen er helt iskalde og lar seg ikke imponere av annet enn perfekt utførte øvelser, andre ser an hunden og rasen i større grad. Aiko har feks fått 10 på en innkalling en gang, og hun er IKKE like kjapp som en BC, hehe. Men hun kommer lykkehoppende idet jeg roper og svinger i lufta inn i utgangsstilling, noe ikke så mange har sett en shiba gjøre. Vi har også fått 7 på en lineføring, og den lever jeg veldig på. Hadde jeg gått med en bc hadde jeg neppe fått 7 på den linføringa, for å si det sånn, men for Aiko var det intet mindre enn imponerende (men det kan jo ikke dommeren vite, utover rasekunnskap)... Jeg har absolutt følelsen av at en del dommere gir litt ved dørene, fordi de blir imponerte over at fører og hund sammen faktisk driver med lydighet, og har evna å lære øvelsene, og at dommerne derfor ønsker å oppmuntre heller enn å slakte. I de lavere klassene er det ikke så himla strengt, sånn egentlig.

Herregud, jeg ler og ler! Godt det endte bra, han er litt av ei skrue, altså.

Jeg synes det står respekt av avgjørelsen din når du forteller hvor langt det hadde gått. Og ikke minst av at du informerer andre om sykdommen. Håper det går greit med deg og at den andre hunden din og du kan få en fin vår og sommer sammen.

Knertis skal nok til Drammen, og stille i nakenklassen. Hun begynner å se såpass bra ut nå at fysikken hennes nesten kommer mer til sin rett uten pels, så jeg bryr meg ikke så mye om det, hehe.

Hehe, det kan jeg ikke uttale meg så veldig mye om.

Imouto debuterte i åpen klasse i dag, og blei beste tispe og eneste med ck. Hun slo hannhunden og blei BIR også! Nå mangler hun "bare" et storcert tatt i oktober før hun blir svensk og norsk utstillingschampion. Hun bar preg av å være sliten og veldig streng (mye lyd, som alltid uten noe alvor bak) utenfor ringen, men idet vi lekte før det var vår tur, var alt gøy og fint igjen. Noen hunder er fantastiske utstillingshunder fordi de liker seg på utstilling, elsker alt ståket, tida aleine med eier og alt som skjer, mens andre imponerer med arbeidsmoralen og den sporty holdninga de viser i ringen, til tross for at de synes settinga er slitsom. Knertis tilhører definitivt sistnevnte kategori. Å være i ringen er stas, å vente utenfor bare dritt. Uplassert i gruppa, men fortsatt kjempeflink. Lille hjertet mitt.

Tusen takk, men jeg skal stille mot dem i morgen, så da finner jeg det tidsnok ut! Og grattis med tjukken.

Velkommen som eier av hund som ikke har eier som sitt livs sentrum og hvor oppmerksomhet og nærhet må lokkes fram.

Gratulerer så masse til MollyC og Anette! Og ikke minst til alle fornøyde debutanter! Ingen med katalog som vil fortelle hvem de to voksne shibaene som stilte var? Pliiis?