SandyEyeCandy

Kan du ikke bare bruke Glam nå og heller genteste kullet? Med tanke på øret til Foenix og at det ikke har vært så lett å få noe etter henne er det kanskje like greit å ikke «spare» en fin og tilgjengelig hannhund til noe som antakelig ikke blir noe av likevel? Med tanke på hvor uflaks du har hatt, så tenker jeg at det er lurt å legge til rette for suksess når en kan.

Jeg har strikka litt smågreier innimellom genserprosjektene. Her er to luer, strikka med håndfarga Ask (Hillesvåg Ullvarefabrikk) fra Værbitt, Pickles Merino i vrangborden og i duskene, og en tråd med mohair. Og en hals. Jeg synes det blir helt fantastisk med mønsteret i håndfarga garn. Den observante ser at brunfargen endrer seg, og det er rett og slett fordi garnet er farga med orekongler i to ulike batcher, så da er det ikke så rart at det blir litt forskjellig. Jeg holder på med en ingendikkedarergenser til ei venninne, jobber med å strikke ferdig ermene på en genser til meg sjøl, har begynt på en annen (den første jeg strikker fra bunnen og opp!), en genser til søstra mi på pinne 20, og så har jeg SÅ lyst til å begynne på Find your fade-sjalet!

49: 4.-10. desember Mandag: Tirsdag: Onsdag: @WelshenNemi Torsdag: @Poter Fredag: Lørdag: @SandyEyeCandy Søndag: 50: 11.-17. desember Mandag: Tirsdag: Onsdag: Torsdag: Fredag: Lørdag: Søndag:

Hunden er glad fordi det er snø. I stedet for å synes at denne begeistringa er slitsom, så kan du jo prøve å engasjere deg litt, ta på hunden sele og langline, løpe, ake og base, sparke snø (mine hunder trur at føttene mine er magiske, for fra dem kommer gøyale snøklumper de kan ødelegge) og prøve å jobbe med lek, samarbeid og hygge i stedet for dette fokuset på at turene bare er masete? Mtp hvor mye tid den gjengse hund tilbringer innendørs, så synes jeg det er helt naturlig og fint at de blir glade og irriterende gøyale utendørs når noe så stas som snø plutselig kommer.

Jeg må innrømme at jeg tidvis blir ganske sjokkert over hvor lite gangsyn folk har på tilstanden på bikkjene sine, både gjennom hva jeg har lest om her på sonen gjennom åra og hva jeg møter i hverdagen. Seinest for et par dager siden møtte vi på en eldgammel dachs som knapt klarer å gå, og som må legge seg ned hver tredje meter for å hente opp tilstrekkelig energi til å få humpa videre. Å forsere en fortauskant var en enorm utfordring. Sånt synes jeg er fælt å se. Samtidig er det jaggu ikke greit, jeg skjønner jo det. Men jeg håper og trur at jeg skal klare å tenke på Aikos beste og heller avlive henne mens hun fortsatt er med på notene heller enn så dårlig at jeg kan gjøre det med 100 % sikkerhet. Det er ekstremt egoistisk å tviholde på livet til en hund som er mett av dage eller sjuk, og det er ingen annen måte å si det på. Jeg synes det er helt skrekkelig med denne "reddes alt som reddes kan"-holdninga en kan se i ulike dyrevernsorganisasjoner rundt omkring, og jeg ville aldri latt Aiko leve videre uten funksjonelle bakbein eller med et lem for lite. Imouto hadde nok klart seg supert på tre bein, men ikke Aiko.

Jeg driver med ganske utstrakt tipping om dagen, så når jeg vinner, så kan jeg jobbe frivillig som kennelinspektør!

Tusen takk for at dere svarer, det setter jeg veldig stor pris på. Jeg kan selvsagt ikke si noe om det dere lurer på, og det er fint om det ikke sies så mye om innholdet i testen, da jeg ikke vil at folk skal farges på en eller annen måte før de svarer. Jeg kommer derfor til å be om at moderator endrer litt på noen av innleggene deres her, og håper på forståelse for det. Jeg kommer til å fortelle hva det dreier seg om etter at antallet respondenter er nådd, og takket være dere nærmer vi oss. Takk!

Som et ledd i et psykologisk forskningsprosjekt håper jeg dere kan bruke 10 min av tida deres på å gjennomføre denne testen. Dere må kunne lese engelsk (fordi teksten er på engelsk), og gjøre testen på en pc/tablet. Det foregår sånn: Du leser instruksjonene og trykker videre, og får da opp en rekke ord i ulike farger. Her skal du lese opp fargen på ordene høyt (dette gjør du selvsagt på norsk om du er norsk). Når du er ferdig, trykker du videre og gjentar lesinga to ganger. Det er mulig du får noen spørsmål til slutt, og det hele tar under 10 min. Ingen persondata oppgis eller lagres. Takker for all hjelp! Dere finner testen her.

Jeg har hatt TO hunder aleine i nesten 7 år, jeg, og det uten lappen!

Har ikke du en trekkhund...?

@simira, det at du trykkleifa på 8 og 10 uker er ikke fullt så dramatisk som at du avslører at du fikk Kovu ved to uker, altså!

Det var så hyggelig å gå tur med dere. Aiko håper at Frost er i form til å leke litt en evt neste gang, til tross for kløv.

Min shibakastrat på 8 år har endra pels. Før hun blei kastrert blei hun så naken under røyting at hun knapt hadde dekkhår igjen, og hun røyta i forbindelse med løpetid. Som kastrert slipper hun alltid litt pels, har enorme mengder underull, og røyter aldri helt ned. Hun ser ut som en piggfisk i full vinterpels. Det er hormoner (eller mangelen på) som gjør at det blir sånn, så oljer og fôring spiller nok liten rolle. Det vil jo også variere hvordan og om pelsstrukturen endrer seg basert på hva slags pels hunden i utgangspunktet har.

Jeg gir ikke julegaver til venner og familie, og har ikke gjort det på veldig mange år. I stedet gir jeg penger til veldedige formål, gjerne særs små og lokale tiltak, og gir kort som forteller hva "deres" gave har gått til. Mamma, søstra mi og kjæresten får gave, men også her er jeg særdeles nøktern. Julaften kommer uansett, og jeg har bare en tradisjon: Å gå en skikkelig lang tur i snø til låra med jentene. Middag blir det (i fjor kl 20 fordi hun som skulle kjøpe ribba hadde glemt det) og hyggelig har vi det uansett. Jeg synes det er skikkelig leit å høre om alle dem som stresser seg opp og som synes jul er mer mas enn kos. Det behøver ikke være sånn, altså. Det er ikke krise å gjøre ting sånn en sjøl vil.

Ja, DET var noe dritt. Heldigvis er han en nett puddel, så satser på at det kommer til å gå helt fint. Vi har gått Galdhøpiggen med Aiko og Yari i fri flyt oppover eggen, den ene med LTV, den andre med D-hofter.

@tmp, dette er hva Aiko har, og det er sjelden at det vises så godt som på henne. Det er nok vanligere enn en skulle tru, og hvis det blir avdekka på en rutinerøntgen uten forutgående symptomer, så hadde jeg ikke vært spesielt bekymra, for å være ærlig. Veit om en annen shiba som også har LTV, også oppdaga på rutinerøntgen, og helt symptomfri.

Det er veldig sympatisk og typisk sonen å ty til smerteforklaring på alle endringer hos en hund eller mellom hunder, og det er klart, noen ganger er det helt logisk og «enkelt» å luke ut. Men det bagatelliserer det faktum at hunder er tenkende og følende vesener som endrer seg pga hormoner, alder, at de blir lei hverandre eller andre faktorer. Økt ressursforsvar eller det at Felix har blitt eldre og trigga noe i Blaze som gjør at han vil ta den eldste (hunder er nådeløse sånn), og så var det han som fikk smellen, er nok vel så sannsynlig, og jeg synes du resonnerer smart, @Tonje. Håper det roer seg mellom gutta og at de fortsatt trives på tur sammen etterhvert.

Nå skal jeg være brutalt ærlig: Jeg synes eurasiere er noe av det mest lumske og ustabile jeg veit om i hundeverden. Både egen erfaring, hva folk forteller om dem og hvordan jeg ser andre bikkjer reagere på dem (ikke ulikt hvordan noen reagerer på shibaer, fordi mange er veldig stive og vanskelige å lese i møtet med andre, med unntak av ståører og krøllhalen de ikke kan noe for). Hver eneste gang jeg ser en eurasier med normal respons og litt liv, så blir jeg glad, på samme måte som hvis jeg ser folk får til noe med dem, for da tenker jeg at det er håp. Hvis ønsket er en lærevillig spisshund, så ville jeg heller sett på lapsk vallhund.

Det lages allerede små shibaer i Japan, såkalte mame-shibaer, men det er uglesett. Det finnes allerede dårlig gemytt (og med det mener jeg shibaer helt uten drifter med masse redsler), utypisk hunder og rovavel, spesielt i USA. Heldigvis har vi NIPPON, en egen organisasjon som jobber med historisk og kulturelt insentiv til å bevare de japanske rasene som de er, så de som liker fluffy, kortbeinte og flate shibaer vil alltid bli motarbeida av NIPPON og de som faktisk er oppdrettere, og aldri vinne. Det føler jeg meg veldig trygg på.

Kimer bare inn for å si at havanisen absolutt er kjent for seperasjonsangst, og at flere oppdrettere av den grunn helst ikke selger hund til dem som ikke kan være sammen med hunden store deler av tida. Tibetansk terrier har fryktelig mye lyd, men her er det mulig at de drar hverandre opp i flokk, og at det er årsaken til at jeg aldri noensinne har hørt så mye bjeffing fra en rase noen gang, men om det er lytt mellom enhetene ville jeg styrt unna.

Jeg er helt enig med deg i at det er kjempeproblematisk at mange helt oppriktig later til å tru og mene at det kun skal litt sosialisering til, så blir alle hunder omgjengelige som tamme lam. Derfor snakker jeg MYE med potensielle og ferske shibaeiere om at de kan gjøre så godt de kan (og det skal de!), men om hunden deres ender opp med å ikke like hunder av samme kjønn, så er det høyst sannsynlig ikke deres feil, men noe som ligger i bikkja, og som de som eiere må lære seg å håndtere og kontrollere. Når det gjelder ressursforsvar, så er også det utbredt på min rase, men ikke i en sånn utstrekning som du her beskriver. Shibaer har så og si alltid ukompliserte fødsel og ordner ting sjøl, og har en veldig harmonisk måte å være melkebar på. Det dreier seg som oftest om atferd overfor andre hunder, både når det gjelder mat, mennesker og områder, og det er helt greit å kontrollere, så lenge eier er våken og ikke gnåler om at bikkja er "sjalu" og synes det er søtt. Jeg har også hørt om hunder (andre raser enn shiba) som ikke lar oppdretter nærme seg valpekassa ved fødsel, og en sånn vokting høres mildt sagt utrivelig ut. En annen ting jeg synes en skal være obs på, er at jo mer "primitiv" eller ekstrem en rase er på den ene eller andre måten, jo mer vil visse atferdstrekk slå ut på en voldsom måte. Jeg opplever jo feks at en shiba som virkelig ikke vil, slåss for livet til tross for at det dreier seg om "udramatiske" ting som kloklipp, veterinærbesøk og det å ha på sele, mens en annen, mjukere rase gir etter og kapitulerer. Det ene er en mastiff/molosser/spisshund-basert rase som heter amerikansk akita, og det andre er den største av de japanske nasjonalrasene, og heter akita. Inu betyr hund, og brukes av engelsktalende mennesker og japanere, fordi alle de japanske rasene har navn etter opphavssted, så for å skille sted fra dyr, kalles hundene shiba inu, hokkaido inu, akita inu osv, men også shiba ken, hokkaido ken osv. Inu er altså egentlig ikke en del av rasenavnet. Etter amerikanernes inntog i Japan blei akitaen blanda ut med importer og andre hunder, så i mange år fantes det bare stor japansk hund. Så begynte arbeidet med å splitte rasene for å gjenoppbygge den japanske varianten, og det endte med de to ulike hunderasene, hvor amerikansk akita nok passer bedre inn i gruppe to (og tilhørte også den før), mens akitaen er en mer reindyrka spisshund. Ser en på bilder av akitaer fra noen tiår tilbake, har de akita-kropp og amerikansk akita-hode, ganske morsomt å observere. I atferd er de etter hva jeg har forstått ganske like, bare at amerikaneren er litt mer av alt.

Har akkurat fått høre om en oppdretter som har tatt 20.000 kr for shibavalpene sine. Er så ****** skuffa og oppgitt.

Hvorfor folk vil ha hunder med samkjønnsaggresjon? Fordi det bare er ett av mange trekk ved bikkja, og alle de andre veier opp i hopetall for det som stort sett bare er vanskelig vanskelig å takle for uerfarne eiere eller andre som strengt tatt ikke trenger å bry seg. Jeg har ei tispe som går hundre ganger utenpå de aller fleste andre hunder hva gjelder miljøstyrke, mentalitet, intelligens, lekenhet og humor, så det at hun ikke liker fremmede tisper er meg riv, ruskende likegyldig. Det er en fuckings gave å få dele livet med en sånn hund, hvor det virkelig ikke er NOEN atferdsproblemer eller greier å ta hensyn til, bortsett fra at jeg ikke slipper henne på et hundejorde, og jeg tar tak i henne dersom vi møter på en fremmed tispe i skauen. Jeg ville valgt både henne og lillesøstra som aldri gjorde forskjell på kjønn, bare om hun likte bikkja eller ikke, om og om igjen framfor en rase som er kjent for å være svært omgjengelig med andre, men som har så mange andre trekk som hadde drevet meg fra vettet, som lyd, null drifter, smisking, uselvstendighet og miljøsvakhet. Jeg har hund for MIN del, ikke for alle andre og deres anerkjennelse.

Åh, så stas at hun med den flekken ved nesa som gir henne et konstant litt nedlatende blikk skal bli!

Det er kjempeflott å lese seg opp og være forberedt på å få valpen i hus, men det er flere og flere som blir "lesende hundeeiere", dvs mennesker med mye teoretisk kunnskap, uten evne til å kontekstualisere og faktisk lese egen hund. Pass på å ikke bli en sånn, vær pragmatisk, se an hunden din og lær sammen med den først og fremst. Det beste eksemplet på sånne "lesende hundeeiere" synes jeg er nettopp de som henger seg opp i de dempa signalene, og sitter og gjesper sammen med bikkja for å liksom roe den ned, og som overanalyserer alle bevegelser heller enn å bare henge med bikkja. Jeg synes det var superinteressant å lese boka og deretter observere min hund og hennes flokk sammen, som konkrete eksempler på kommunikasjon og signaler mellom hunder. Da blei det lettere for meg å lese henne ellers også, samtidig som jeg ikke akkurat dvela så voldsomt ved tingene hun gjorde. Alt må settes i kontekst, og når en hund oppsøker eier for å få kos og setter seg med ryggen til, så er det jo ikke dempende, men antakelig praktisk for hunden. Som andre nevner, er Rugaas sitt hovedfokus på "problemhunder", og alle de tiltak hun foreslår og situasjonene hun analyserer, må sees i lys av det.