SandyEyeCandy

Gult slim = tom mage og overaktiv magesyre. Gi henne noe hun liker og spre måltidene godt.

Hvorfor var hun så "dyr"? (Ikke at hun ikke var verdt det, men du skjønner hva jeg mener).

Jeg er HELT uenig med Renate. Jeg fikk helt vondt i magen da du var så åpen om at moren din hadde dødd, og synes ikke du skal ta det med. Det at du sier at du har reist vekk for å ta del i det praktiske etter dødfall i nær familie er mye mer profesjonelt, og du kan heller fortelle mer om det, gitt at de spør, på et intervju. Jeg ville også droppa å ta med en del av de fritidsgreiene, det kan du heller legge til under "annet" på CV'en din. Ga akkurat dette tipset til en som kontakta meg: Når du skriver søknaden din, husker du på at mens CV'en er den kliniske beretninga om din gjøren og laden, har du i søknaden mulighet til å vise hvem du er ER, ikke bare hva du har gjort. Jeg ville unngått å skrive noe særlig om innholdet i stillingene du har hatt (for det står jo i CV'en, sant), men fokusert på hva du lærte, hvordan du opplevde de rollene og hva du føler du bringer til arbeidsplassen. Lykke til!

Men nå må du huske at Ganzie er en veldig gammel dame, og på den tida trur jeg ikke det var noen restriksjoner på registeringer utenfor kennelordninga.

Ja, jeg skjønner at det må komme som et sjokk hver sesong at bikkjer med dobbel pels, som fint kan bo ute under polare forhold, røyter.

Jeg mener jo at shibaer kan passe til mange, altså, men at det må være nettopp de spesielle sidene ved rasen en ønsker seg, ikke noe en sier en "kan leve med". Men nå kjenner jeg jo din hundeeierhistorie, og tenker at det er veldig fint for dere å få en så ukomplisert rase som mulig. Edit: Jeg ville sjekka ut dansksvensk gårdshund. DET trur jeg er noe for dere!

Ja, Christen er den som har holdt på med rasen lengst i Norge, og har både hunder av den ekstremt sosiale sorten (fordi han jeg tenker på har vokst opp på kennel i Japan og er helt utsulta på menneskelig kontakt), noen som er litt mer beskjedne, og noen som gjør riktig så mye ut av seg og hopper opp i sofaen og klemmer seg inn mellom dere. Ja, jeg forteller fine og gøyale historier om Sirkus Samurai. Jeg elsker de hundene, hands down. Men legg også merke til alle de gangene jeg forteller om sider som kan være utfordrende. Det er feks en grunn til at Imouto enda ikke har hatt noe kull, til tross for at hun er godt over tre år gammel. Hun kan være ganske heftig mtp vokt overfor andre hunder, men er samtidig verdens mjukeste og enkleste hund. Jeg har derfor vurdert henne tett hele veien. Andre hadde neppe vært like kritiske, men det får være deres sak. Men jeg pleier å si at jeg er VELDIG glad for at det var Aiko som blei min første shiba, og ikke søstra, for da hadde hun nok vært en helt annen hund fordi jeg hadde måtte prøve og feile litt mer. Aiko er verdens mest stabile, så der har feilmarginen vært uendelig. Med Imouto har det måttet være rett hele veien, mest mtp håndtering og støtte. Jeg trur at dere vil trives bedre med en rase med en mer selskapshund-profil (og da tenker jeg ikke nødvendigvis på de bittesmå, altså), en rase avla fram for å jobbe/være tett på menneskene sine. De er vanligvis fornøyde med småturer (men kjempeglad for mer, bevares), og får mest ut av å være sammen med familien sin. Det er her diskrepansen mellom shibaer og selskapshunder blir mest tydelig, synes jeg.

Du trenger ikke kle på en shiba, og du kan trene hva du vil med den, men den bestemmer sjøl når, hvor og hva den gidder å vise fram av kunster. Hverdagslydighet og triks er normalt aldri noe problem. Det er STORE indivuelle forskjeller på voktinga (om, hva og hvordan de vokter) og ikke minst lydmengde. Noen lager aldri en lyd, noen har et veldig bredt lydspekter uten å bjeffe, noen er skikkelige gneldrete og noen er helt "vanlige". Det kan godt hende dere vil trives godt med en shiba, men da bør dere legge opp til mer aktivitet enn det du nå beskriver. Det er ikke en rase som jevnt over bør beskrives med lite til moderat aktvitetsbehov, altså, sjøl om det finnes noen sofaputer det ute. Jevnt over er rasen alert, aktiv og blodtørstig (godt med jaktinstinkt, som arter seg på ulike måter), med varierende grad av nærhetsbehov til menneskene sine. Det KAN gå skikkelig galt, sånn at du får en utagerende, miljøsvak "idiot" som ikke vil bli håndtert (og som biter for slippe) og ikke være hyggelig å ta med seg noe sted i det hele tatt. Og det kan også være noe av det beste som finnes, med morsomme, uendelige kloke, sterke, friske, ekstremt selvstendige og vakre hunder. Uansett hvor grei og blid bikkja er, kan du ikke automatisk forvente at de skal godta besøk av andre hunder i hjemmet sitt, og du vil alltid måtte ha i bakhodet at det å ha den løs er bittelitt risikosport. Ikke fordi den nødvendigvis løper bort til andre hunder for å banke dem opp, men pga tidvis manglende impulskontroll (finnes det noe å jakte på midt i veien, er det ikke så viktig at det kommer masse biler, altså). Jeg synes det er viktig å huske at dette er en urhund som ikke lever for å være selskap for mennesker. En bør ville ha en shiba, ikke bare en vakker, liten spisshund, for å trives med rasen.

Aiko (shiba på 4 år, IKKE en apporterende hund! ) biter også i hendene på mennesker hun er ekstra glad for å se. Alle som kjenner henne veit jo hva som er greia, så hun får bare holde på. På din hund ville jeg nok bare instruert de han skal hilse på til å ikke LA han bite i hendene, altså at de tar dem vekk eller holder dem på kroppen hans og koser i stedet.

Han er så fiin! Skal han selges eller beholdes?

Dette er jeg helt enig med deg i! Men når en person bruker tusenvis med kroner for å importere en voksen hannhund fra et land langt borte, så synes jeg ikke det er så drøyt å ønske seg litt ekstra i sprang bare pga linjene, jeg da.

Aiko gleder seg vilt til å stå på stand! Håper vi får til noen litt lave benker vi kan sitte på sammen med dem som vil prate og kose. I fjor blei jeg sittende på gulvet på standen med folk som kom innom, med Aiko liggende på rygg og lekre seg.

Jeg er ikke oppdretter og kjenner ikke til andre rasemiljøer enn shibamiljøet, men ja, hos oss er det helt vanlig å betale mer for en japansk import (uavhengig av utstillingspremieringer) enn for en norsk hund som ikke har blitt stilt eller brukt til noe som helst. Fordi tispene jevnt over får så små kull er det heller ikke vanlig å gi prisen av en valp, men sprangavgift og deretter feks 1000 kr pr levende valp.

I går hadde vi også en fin tur. Imouto hadde på kløven sin, Aiko tutla stort sett løs (men måtte komme i bånd da hun etterhvert blei litt for vill i mørket) og det var stjerneklart og litt tåke over vannet. Var ute i bare en time og logga ikke mer enn 4-5 km, men det var bare oss, helt stille, og variert med skog, fjære og grøftekanter.

Men det gjør det jo. En kan betale en hel del mer i sprangavgift for en godt merittert hannhund enn en som aldri har vist seg fram på noen arenaer.

Mange stander har kortautomat, men det er også en minibank inne på messa hvor du kan ta ut kontanter.

Men juniorvinner er da også en vinnertittel! Heia heia!

Nei, hun er to mnd for ung.

Ånei du. Noen tar rundt 20.000 også, fra "vinnerlinjene". Jeg er heller ikke vant til at shibaoppdrettere tar seg fri, og jeg trur ikke det er så vanlig at noen er hjemme med valpene i 8 samfulle uker. Det er vel bare lærere som har så lang ferie uansett.

Jeg ser veldig tydelig forskjell på Aiko (eller Sleiko som hun kalles i visse situasjoner ) når hun vasker fordi hun vil være nær og kjærlig, og når hun sleiker for å "avlede" et intenst barn eller voksne som skal kooose på måter hun synes blir litt mye. Når det blir litt mye shibalove i omløp, sier jeg bare rolig "ikke vaske" til henne og fjerner hender. At Sansa legger seg inntil betyr jo ikke at hun vil bli dratt i pelsen, og at hun slikker voldsomt for å "avlede" ungen synes jeg er helt naturlig.

30 shibaer, veldig morsomt!

Det er visse fordeler med å ha en rase med små kull, da blir logistikken litt mindre omfattende. Jeg vil nok ikke besøke så ofte som da jeg skulle ha Imouto en evt neste gang jeg skal ha shiba, men det var en del saker som hendte underveis som gjorde det nødvendig for meg å vurdere både hvem av tispene jeg skulle ha og da førstevalget falt fra, OM jeg i det hele tatt ville ha valp fra det kullet. Dessuten hadde jo oppdretteren rukket å bli en kjær venn. Om jeg sjøl skal være oppdretter, vil jeg gjerne at folk skal hilse på oss før valpene kommer så de kan vurdere om de vil ha valp etter en hund som Imouto, og at de som ikke kjenner oss fra før kommer og hilser på både oss og valpene ofte etter at de blir store nok. Både for at jeg skal få en følelse av hvem de potensielle valpekjøperne er, og fordi det er viktig å tørre å ta i disse bikkjene, være sammen med dem, lære dem å kjenne, ikke bare sitte andektig og glo på det vakreste i verden, helt ør av lykke over en av dem skal være med hjem om noen uker. (Jeg har vært i begge leire, haha!)

Hva og hvor mye er dere villige til å endre ved deres hundehold for å få et ferskt forhold til å fungere? Jeg var jo i denne situasjonen for litt over et år siden, og hadde ingen problemer med at jentene ikke skulle sove i samme seng som oss da min fine mann var på besøk, som vel var det eneste han kommenterte at kanskje ikke var helt innafor. Og det legger unektelig en viss demper på stemninga å kjenne et svart blikk i nakken fra et visst knertmonster som lettere rystet står oppi senga med tanker om å legge seg i skje med mamsen som vanlig, for å bare å se henne drive med unevneligheter med et digert berg av et mannemenneske. Han er den første til å snike Aiko opp i "menneskesofaen" så fort Imouto og jeg går ut, og er ikke så veldig prinsippfast nå lenger som han var i starten, litt sånn typisk en som har mange fine tanker på papiret, men som kjenner at de reglene blir helt underordna når en varm, mjuk og god kropp vil være nær. Er dere villige til å bytte rase? Overhodet ikke. Nå er jeg så heldig at alle de jeg har involvert meg i de siste fire årene har blitt så begeistra for shibaene at det for alle står igjen som den eneste aktuelle hunderasen i hele verden, så jeg er ikke så bekymra for at det noengang vil ha motsatt effekt. Er dere som driver med hundesport villige til å endre rase i så stor grad at dere også må endre trengsmiljø og sport? Jeg driver ikke med noen hundesport i organisert form utover et spor i skauen i ny og ne. Hvis en partner ønsker seg en hund som krever veldig mye mer mental stimuli feks, så vil det bli vedkommendes hund, ikke min. Er dere som ikke bruker bur villige til å starte med bur? Selvfølgelig ikke. Dere som har flere enn en hund, er dere villige til å gå ned i antall hunder? Jeg ville aldri kvitta meg med hunder jeg tar med meg inn i forholdet, men jeg liker at partner er engasjert i hundeholdet mitt og vårt samliv, og ikke ønsker at hundene skal påvirke livet vårt utover å være et krydder. Jeg gir forøvrig bort halve Aiko til min fine mann i bursdagsgave, så jeg går vel strengt tatt ned i antall, men han overtar bakparten hennes. Hvorfor/hvorfor ikke er dere villige/uvillige til å endre ting ved hundeholdet? For meg spiller det ingen rolle om det er hundehold, hobbyer eller vennekrets det dreier seg om, jeg er ei voksen, fornuftig dame med fremragende evne til å ta egne beslutninger om hvordan jeg ønsker at livet mitt skal organiseres, så en partner vil uansett aldri ha nevneverdig innflytelse på de områdene, på reint prinsipielt grunnlag. Jeg kommer aldri til å ha barn med noen, så jeg trenger ikke å ta hensyn til andre aspekter ved et parforhold enn hva som føles riktig for meg i møtet med den andre. I motsetning til mange andre her, føler ikke jeg at hundene er en livsstil, da livet mitt ikke kretser rundt dem (eller jo, men det er jo fordi jeg setter betingelsene for livene deres, og det medfører et visst ansvar), jeg ikke er aktiv i en klubb og heller ikke driver med organisert hundesport. Jeg har heller ingen nære venner i hundemiljøet, da de jeg anser for å være nære venner ville vært det uansett, det er bare tilfeldig at de har hunder. Jeg kan også fint se for meg å aldri ha andre hunder enn Aiko og Imouto, for jeg vil aldri få noen som dem igjen og da er det like greit å droppe det, men det skal i så fall være min beslutning.

Jeg kommer innom sjøl om jeg er en gammal haug, tenk!

Jeg synes du skal kose deg med hunden din (som har verdens fineste navn!) så lenge du kan. Tenk så gøy at dere finner en ny aktivitet dere begge kan jobbe sammen om! Husk også at en dvergschnauzer på 8 år ikke er en gammel hund, bare en godt voksen.