SandyEyeCandy

Hei hei. Jeg heter Sandra, er snart 34 år, har ikke lappen, men en veldig fin hund jeg skal ha kull på dette året. Jeg har verdens beste, lojale, snille, støttende og happy-go-lucky venninne som ikke bare tar det for gitt at det selvsagt er vi som skal kjøre til Sverige for å hente hannhunden, vi har allerede planlagt hvordan vi skal ha med valpene på bilturer og selvsagt det personen som bistår meg under fødsel (hun har tatt imot to egne shibakull). I tillegg har jeg en huseier som hadde stått opp midt på natta og kjørt meg til dyrlegen om jeg hadde bedt henne om det. Ingen av alle de menneskene som er innom oss for å hilse på levende shibaer har noengang spurt meg om jeg har lappen, sjøl om det hadde vært helt greit. Jeg har jo et svar på det også, jeg. Mulig det føles som litt underordna når vi dønn ærlig snakker om utfordringer med rasen, slektshistorikk, bruksegenskaper, hvorfor jeg tilbakefører penger etter at de sjekker bikkja si og hvorfor jeg dekker MH, hva slags behandling og oppfølging valpene får hos meg før de flytter og hva som er lurt å fortsette med hjemme, tankene og målsetninga med oppdrettet og den konkrete kombinasjonen og hva det å leve med en shiba egentlig innebærer.

Asker hundeklubb har fellestreninger for en del hundesporter, har du sjekka med dem?

Det er vel ikke så mange som virkelig ønsker en karriere innen en hundesport som skaffer seg noe skikkelig utradisjonelt, vel? Det er vel mer som i feks mitt tilfelle, at en får seg ei bikkje som viser seg å være lett å lære ting, og vips så har en prøvd ruinsøk, lydighet, bruks, lure coursing, agility, freestyle, rally osv, og så får en lyst til å fortsette helt til egnetheten til bikkja og din egen tålmodighet setter stopp. Edit: Og at dersom en ønsker å satse utover det, heller tester en ny, mer passende rase neste gang.

Har likt, lykke til!

Dette kommer sikkert til å bli usedvanlig vakre hunder, og jeg er jo evig og alltid forelska i Tíbrá, ferdig snakka.

Nå høres det jo ut som Luna er DET nervevraket, og det er hun vel ikke? Flytt tingene dine og hent henne når du har flytta alt. Om hun tutler litt rundt og er rastløs fordi hun skjønner at noe er på gang, så er ikke det noe stort problem. La henne få et sted å ligge med griseøret sitt mens du rydder på plass og ordner, og ikke gjør noe mer nummer ut av det enn det. Lykke til med flytting!

Jeg har Baggen, og er superfornøyd. Hadde jeg vært tjukk hadde jeg fortsatt kunne bruke det. Men det er ikke et magebelte, da. Trekkbelter/turbelter skal ikke sitte rundt magen, men rundt hoftene, for da slipper du belastning på den utsatte korsryggen.

Jeg har ikke bildebevis, men jeg har seriøst pelsbelagt hele hagen hver eneste dag siden februar til for et par uker siden. BEGGE røyter, og jeg går snart fra vettet. Nå er det dekkhårene som faller av, og det er nesten verre, for ulla bunter seg jo sammen til kjekke dotter en kan støvsuge langs veggene, mens dekkhåra ligger strødd utover gulvet. Imouto er nå 3.5 år gammel, og dette er første gang hun slipper alt. Manken har hun egentlig pleid å beholde. Jeg støvsuger hver eneste dag. Ofte to ganger.

Jeg vaksinerer hvert tredje år, og kennelhoste hvert år. Vi er jo en del på farta, og sjøl om den hunden som stilles ut aldri har vært sjuk, så kan hun jo finne på å smitte søstra (som har hatt kennelhoste to ganger), så her får begge vaksiner samtidig.

Ja, jeg har truffet Mei mens hun var en 7-9 mnd gammel. Har også kontakt med eieren. Hun er nok en håndfull, men funker godt med ungen og i hverdagen.

Jeg skjønner ikke helt hvorfor du skal styre så masse med dette, jeg. Om hun likevel glemmer kattene etter 2-300 m er det da bare å gå ut av området i effektiv gange og holde henne tett inntil deg? Kattene rekker ikke å bli nærgående om dere faktisk er i bevegelse. Mange hunder får jaktreaksjoner på katter, og det er bare å være pragmatisk.

Jeg har også utelukkende positive erfaringer med det å være trygg, bestemt og vise hunden at 1) berøring er noe bra og 2) jeg bestemmer når du berøres 3) vi har det hyggelig sammen på utstilling og jeg er stolt av å vise deg fram, ikke nervøs for at du skal finne på ugagn.

Nei, jeg synes ikke det er mye jobb å ha hund, men så har jeg hunder som bortsett fra et ganske stort behov for fysisk fostring, ikke krever noen verdens ting. Det tar tid å gå turene våre, men så har jeg jo også over snittet stort behov for å være ute i naturen og puste, så det er bare fint. Og om jeg ikke orker det en dag, så koser vi på sofaen (Imouto leker da gjerne "hent rotta" 50 ganger riktignok, men men ) i stedet. Aiko var verdens enkleste valp, og Imouto glei bare inn i hverdagen, og sjøl om hun sov(er) ekstremt lite, så var hun bare grei. De er mer krevende mtp atferd nå, men jeg må ærlig si at jeg har et utrolig harmonisk og fint hundeliv. Jeg synes det skal være hyggelig å leve med hundene sine, og ville ikke vært spesielt lykkelig om jeg følte jeg MÅTTE en hel masse eller hadde dårlig samvittighet pga manglende kapasitet eller engasjement.

Hvis en med CM's metoder sikter til å bruke hunden fysisk så den er fornøyd og ikke trenger å holde på med ugagn, å kunne bruke kroppen sin til å vise hunden at den skal flytte seg eller gi respons, eller det å lære den å være rolig ved å være rolig og bestemt sjøl, så ja. Hvis en med CM's metoder sikter til tupping i magen, utfordring rundt ressursforsvar, strupe- eller strømhalsbånd, tsch-lyd og det å "sloss" med bikkja til den legger seg ned og peser, så nei.

Det er ikke opp til meg eller noen andre å komme med et fasitsvar på når det er riktig å få valp, fordi det vil variere så veldig fra person til person og mellom situasjoner. Men TS ba om innspill, og da får hun det. Jeg ville venta. Det er det som er å diskutere, å utveksle synspunkter og å argumentere for sitt standpunkt, ikke å måtte komme fram til et svar med to streker under. Jeg kan ikke begripe at det tidvis er så vanskelig å forholde seg til her.

@Mud - Jeg er helt enig med deg i at det kanskje er nettopp typisk familiehundraser som bør mentaltestes, nettopp fordi de skal fungere tett på barn, i tidvis hektiske hverdager og uten å være midtpunktet. Men det er ikke bare det at hunden er "slem" med unger som gjør at mange omplasseres, men også mer personlige årsaker, som at en helt oppriktig føler på at valpen/hunden blir tilsidesatt eller trekker seg unna, fordi fokus naturlig nok ligger på ungen. Det spiller en rolle. Det er ingen som har påstått at ikke barn og hunder har gjensidig glede av hverandre, selvsagt har de det, men det må jo gå an å legge litt til rette for at det skal bli best mulig for alle parter. Mine hunder, som ikke er oppvokst med barn eller har barn jevnlig rundt seg, "tåler" også de helt utroligste ting fra unger, som å bli klaska til i trynet bare fordi ungen går forbi, bli ligget på, gravd i øret, få plukka mat ut av munnen osv. De elsker barn, oppsøker dem når vi har besøk (i alle fall den yngste) og blir overlykkelige når barnegjenger flokker seg rundt dem på gata. De leer ikke på et øre når det er skriking eller mye lyd, så såklart "tåler" de det. Men det er ikke poenget. Poenget er om det er en bra tid å få seg valp på, når du har et småbarn fra før og en ny en på vei. Jeg vil ikke hevde det på generelt grunnlag, av hensyn til valpen først og fremst.

Du er så flink med henne, kjempegøy å følge dere!

@Margrete og @ida - jeg hadde aldri trudd noe annet enn at deres barn var ålreite rundt valper. Men alvorlig talt, mange barn bråker, herjer og er ofte veldig mye, og krever masse oppmerksomhet og oppfølging. Mtp hvor ekstremt mange omplasseringer som finner sted fordi det er endringer i livssituasjoner og diverse utfordringer med barn og hund, så er det mye empiri som backer meg når jeg påstår at det kan være svært krevende både å være hundeeier/forelder og valp i en sånn situasjon. Men hvor gammel ungen bør være før det kommer valp i hus trenger jeg heldigvis ikke ta stilling til.

Unger bråker da like mye uansett hvor erfarne med hund foreldrene er?

Jeg synes ikke at hundeparker er utmerkede steder å sosialisere valper, nettopp fordi folk flest er dritdårlige på å lese språket til bikkja si, misforstår hva dominant og "vaktmester" betyr, og føler at hunden deres er grei uansett og at all kjip atferd er "første gang at skjer". Jeg synes heller ikke at valper by default trenger å bli "satt på plass". Hundene innad i flokken kan oppdra og veilede valper (så lenge det er rettferdig), men et tilfeldig tispeskinn får ikke lov til å stramme opp valpen min bare fordi den har spisse ører, halen over ryggen og føler den eier verden. Akkurat som mitt tispeskinn heller ikke får lov til å stramme opp tilfeldige valper som eier mener at trenger å bli "satt på plass", til tross for at jeg forsøker å si at alt hun vil er å være fred for mas. Det er da heller eiers oppgave å ta valpen vekk og ut av situasjonen dersom det går litt hett for seg og den feks får helt oppheng i den gøyale halen eller de fine ørene på den voksne hunden den kanskje egentlig ikke kjenner så godt.

Det er mye fokus på hvor slitsomt dette kan bli for deg, men gud hjelpe meg for et slit det kan bli for valpen! En baby som skriker og krever masse oppmerksomhet, en annen liten unge som begynner å oppdage verden, kreve mye oppmerksomhet (og på en helt annen måte enn babyen), med masse lyd og kropp og sprell. Av hensyn til valpen ville jeg venta.

Jeg har en rase som normalt får mellom 1-3 valper, og hvor 5 anses for å være et stort kull. Her veit jeg kun om ett enebarn som er litt overivrig, men atferden hans er helt normal, bare mer ellevill gjeterhund heller enn shiba. Jeg ville ikke vært bekymra for at valpene her kun har hverandre, mer om moren ikke bryr seg nok om dem til å lære dem språk, reinslighet og trygghet.

Ingen fare, alle kan ikke like alt.

Så koselig!

Gratulerer alle fornøyde, og en "det går opp og ned" til de som ikke er helt der...