SandyEyeCandy

Nei, jeg skjønner ikke helt hvordan dette kan være grunnlag for diskusjon, for å være helt ærlig. Jeg har aldri sagt at en ikke kan velge shiba rasjonelt. Jeg la fram to måter å generelt velge hund på, ikke nødvendigvis tilknytta spesifikt shiba eller lundehund. Om dere mener at den ene måten jeg presenterte er bedre enn den andre, er helt greit, men det mener ikke nødvendigvis jeg, da det bare er to alternativer. Det er også helt greit om dere ikke er enige i at dette er to måter å velge hund på.

Men i all verdens land og rike. Jeg gjentar meg sjøl: Jeg har aldri sagt at den ene måten er noe kvalitativt bedre enn den andre. Det er bare to måter å velge hund på, sånn jeg ser det. Hva ulike personer legger til grunn for sitt valg er da helt opp til dem. Hvorfor diskuterer vi dette?

Ja. Bildene fra havet er bare vakre. Stakkars, stakkars Tillikum og de andre.

Det har de sikkert, men jeg tenker at det er en forskjell på å oppsøke en rase og velge den pga egenskaper og på tross av andre, og det å ha en rekke kriterier på en liste, og etterhvert "sitte igjen med" en rase. Utvelgelsesprossen er litt annerledes da, da den første tilnærminga til rasevalget er emosjonell, mens den siste er mer rasjonell. Tilbake til topic: Jeg trur sheltier kommer overens med det meste, jeg. Det er ikke dem det står på, liksom. Nå kjenner jeg bare til @Caroline sine, men det viser jo at det helt fint går an å få sosiale, kule og trygge sheltier.

Jeg har ikke sagt at noe av det er et problem, bare at jeg oppfatter de to tilnærmingene som ulike.

Jeg tenker som så at det er viss forskjell i måten en tilnærmer seg en rase på, altså om en oppsøker en rase nettopp PGA egenskapene, eller om en velger en rase basert på bortvelgelse av egenskaper og ender opp med et slags minste felles multiplum av det en i utgangspunktet ønska seg.

Litt dårlig formulert fra min side, skjønner jeg: Med rolig mener jeg ikke sedat eller lat, men ikke stressa, og greie å ha med seg overalt. Det trur jeg du har helt rett i. Jeg pleier feks å si til de som har lest om shibaer og har bestemt seg for at det blir helt supert, at en må ønske seg en SHIBA for å bli fornøyde med rasevalget, ikke bare en vakker og funksjonell spisshund.

Haha, finskspetsen og dachsen skjønte med en gang at han der ikke var til å stole på, ja!

Jeg kommer nok til å tette igjen åpningen i starten, og regne med at de blir mobile ganske raskt.

Jeg skal kjøpe en sånn rund plastseng, jeg. Det enkle er ofte det beste. Det har vært fint for alle mamma Tias og bestemor Sivas kull, og jeg tipper at knertisen egentlig føder akkurat der det passer henne.

La oss kalle det eksponeringsterapi. Jeg tok dykkerlappen i Norge i 1997, og instruktørene synes det var bittelitt vanskelig og fryktelig morsomt med en elev som ikke kunne se på NOEN av instruksjonsvideoene. Opplevelsen av å være under oppleves som en skikkelig terrorbalanse: Jeg kan ikke stige opp, så jeg kan like gjerne nyte det mens angsten sliter i meg. Enig, murener er ikke noe særlig, men de er fortsatt ikke like ille som en siluett med finne på ryggen... Skrur på filmen nå. Dette blir interessant.

Jeg har faktisk dykka med leopardhai. De har planktonmunn, men er ellers helt vanlige haier. Årsaken til et så usannsynlig scenario var at de bare dukka opp, og når du er på 35 meters dyp kan du ikke bare dumpe alt av bly og frese til overflata, så der fløyt jeg da, mens buddyen min holdt meg hardt fast. Det var murener der også, men de ser ikke ut som fisker, så det er ikke så fælt for meg.

Aiko. Hunden jeg ikke engang kan tenke på hvor hinsides jeg elsker uten å begynne å gråte. Hun som har kjempa seg fram hele livet med en defekt og tung kropp, men som tappert er med på alt så godt hun kan. Hun som elsker alle mennesker og aldri forventer noe annet enn at de skal være like glade for å se henne som hun er for å se dem. Hun som er som en klippe for søstra. Hun som er som en førerhund i miljøstyrke, bare iblanda jaktinstinkt. Hun som er like stor som en hannhund, sånn at hun dekker hele overkroppen min når jeg bærer henne. Hun som får raptus av glede hver dag. Hun jeg aldri trenger å si noe til på klatreturer, fordi hun venter på meg så jeg får hjulpet henne over ting. Hun som sukker nytelsesfullt hver gang vi koser tett, tett. Hun som ikke finnes territorial. Hun som berører hjertene til alle som blir kjent med henne. Hun som får meg til å le bare fordi hun ser så himla goofy ut. Hun som bærer tusen års visdom og store mengder ramp i blikket sitt. Hun som gir meg grå hår. Hun som viser meg hver dag at jeg er hennes menneske. Det er nesten ikke sunt, veit dere.

Men er alt filma over vann? I så fall går det bra. (Det hørtes veldig feil ut...)

Vel, forråsidetsånn: Sånne filmer som "alle" har sett? Vel, de har ikke jeg sett. "Den lille havfruen"? Fryktelig vanskelig. "Finding Nemo"? Ikke begynn! "Flipper"? Bare å glemme. Jeg er ikke redd blod. Jeg er redd for gapende fisker, filming ut i intet og så kommer det bare en finne "tilfeldig" forbi og sånt. Jeg klarer riktignok i disse dager å beherske meg og heller holde meg for øynene heller enn å få hysterisk anfall. I dag på kontoret mens sola skinte skvatt jeg bare da jeg så bildet av den gapende haien. Nå klarer jeg ikke å se på det uten å begynne å puste tyngre. Jeg må tenkte litt på om hvordan jeg skal se "Blackfish". Jeg synes jo at traileren var litt vanskelig også...

Du, jeg trur det er mye erfaringer fra "gamledager", hvor viktigheten av håndtering, miljøtrening og sosialisering ikke var kjent for hvermannsen (eller andre), som spiller inn på hvordan veterinærer og andre tenker om mange raser. Jeg og svært mange shibaeiere med meg får jo akkurat samme responsen som du her beskriver når vi er hos dyrlegen med hundene våre, fordi det forventes at de skal være atale, bitete og unhåndterlige. De shibaene som kom til Skandinavia på 70-taller var ikke akkurat noen walk in the park mtp gemytt (og noen er det jo fortsatt ikke), og jeg kan tenke meg at lundehunden tidligere sikkert har fått tutle rundt med sitt og fått være "sære" og utilnærmelige, så lenge de funka. Jeg har kjent en del lundehunder i løpet av mitt (korte) liv som hundeeier, og sånn bortsett fra at jeg synes de ser ganske underlige ut (men Shensi er fortsatt skjønn, altså! ), så synes jeg de er helt herlige. Rolige, sosiale, fine med folk, konfliktsky med andre hunder, tidvis litt i sin egen verden, men veldig trivelige. Det er så leit med helsa, for bortsett fra det, så trur jeg nok det kunne vært et godt alternativ for @.

U no nice... Jeg skjønner at du ikke vil ha shiba, altså, men å kalle verdens mest praktiske hale som er ser ut som et mekanisk ror når den logrer for GRISEKRØLL? Makan!

Din dritt! Men jeg har blitt flink! For et par år tilbake ville det bildet etterlatt meg hysterisk gråtende med full hyperventilering, styrtende ut på gangen for å slippe unna, men nå bare skvatt jeg!

9 shibaer. Tipper Bergensbanden stiller sterkt.

Hun ser helt fantastisk søt ut, og jeg digger den oransje manken.

Du kan også endre dersom du blir selvstendig igjen (eller i tillegg) og ikke ønsker å styre med forskuddsskatt. Da kan du endre skattekortet ditt og legge inn personinntekta fra næring, slik at du trekker skatten fra ordinærlønna di.

The Cove viser regelrett slakt og massakre av delfiner. Havet farges rødt av blod, og det er veldig grafisk. Men det er ekstremt effektfullt (og dessverre helt ekte) for å skape reaksjoner.

Jeg har ikke helt samme problem, for Aiko bjeffer ikke, men hun blir helt vill i fletta da vi kommer tilbake fra tur og de slippes inn i hagen, og skal herje og mase med Imouto. Det er ikke lov, så hun må kontrolleres. Jeg jobber med det sånn at hun må gå pent fot inn i hagen og legge seg ned. Deretter koser vi litt rolig, og hun får reise seg. Så tusler vi litt rundt og er rolig, og så "slipper" jeg henne. Nå har vi kommet så langt at hun nesten alltid legger seg ned når hun får beskjed om det dersom hun blir litt for heit, og det er jeg ganske fornøyd med, altså. Ser for meg at vi i framtida er på en lydighetskonkurranse og hun blir gøyal igjen, men smeller ned i dekk når hun får beskjed. Det hele dreier seg om kontroll og det å beherske seg. Sånn der bæljebjeffing er forferdelig, så dersom dette er et mønster du ser gå igjen i flere situasjoner, ville jeg jobba ro og kontroll og for å dempe forventningene.

Jeg har vært en sånn irriterende kid som slåss for/mot regnskogen/pelsdyroppdrett/testing av kosmetikk/sirkus/kjøtt/younameit siden jeg lærte å lese, så jeg forundrer meg stadig over folks manglende evne til kritisk og empatisk refleksjon rundt ting som dyreparker og underholdning som helt åpenbart (for meg) er til belastning for dyret. Hey, jeg er fortsatt en sånn irriterende kid! Jeg skal se filmen, men jeg har bare helt nylig begynt å kunne se ting under vann på film pga en livsvarig fobi mot haier/spekkhoggere/delfiner/makrellitomatreklamen, så jeg må nesten vite hvor mye "under vann" (i basseng går forholdsvis greit, ute i fri er det litt mer problematisk) det er snakk om, og ikke minst om angrepene på trenerne involvere tenner eller om det kun er "puffing". Hvis de blir spist og vi får se det, så blir det for voldsomt kost for meg fortsatt...

Et par spørsmål før jeg kan komme med innspill: 1) Er du selvstendig næringsdrivende og betaler forskuddskatt? 2) Er du ansatt?