Malamuten

Var bare uenig i at det er så enkelt som å ta forhåndsregler som ikke hundepark osv, ettersom man sjeldent har kontroll på omgivelsene osv på tur, og de fleste av oss beveger oss jo ut i offentligheten med hundene våre. Men hvor problematisk man opplever det om det blir slossing er jo også individuelt så Jeg kan ikke se for meg at det var et stort problem opprinnelig ihvertfall da det nok var ganske harde kår. Dvs, ikke ubegrunnet aggresjon iallefall. Dog har det nok vært en kamp for å overleve også og det er nok mye der hardheten kommer fra, i tillegg til at de er ment å skulle jobbe tungt og tregt, og da trenger man å være ganske hard i toppen. Så at det er mye dominans osv er nok både meningen og en fordel på mange måter, også følger det nok med noen mindre positive sider av den egenskapen og. Men i en etablert flokk iallefall så går det nok veldig fint med "normale" malamuter for det meste. Usikker på hvorfor, men med annen fokus på avl kommer jo gjerne sånne ting da så ikke utenkelig at det er en sammenheng nei. Evt fordi det er/var en liten rase, og avlsbasen er ganske liten, kanskje.

Nettopp, og det var alt jeg svarte på, for det var vell det trådstarter spurte om. Jeg synes det er et problem, og velger da ikke en sånn type hund igjen. Andre får velge det de vil. Jeg ser jo også hvorfor man kanskje vil ha en sånn hund, dvs ikke fordi man ønsker en hundeaggressiv hund, for det tror jeg ikke det er mange som ønsker i seg selv, men fordi den hunden har andre egenskaper som man ønsker og da tar med hundeaggresiviteten på tross av. For ofte så er det som sagt en sammenheng mellom trekk i hunden og sannsynligheten for at man endrer også det positive i rasen ved å prøve å ta vekk en sånn utfordring er absolutt til stedet. Det jobbes en del med vet jeg ja, min oppfatning er at rasen ikke nødvendigvis er hundeaggresiv/samkjønnsaggressiv, det finnes absolutt, men det er det de jobber med og det har blitt mye bedre, dog er de litt hissige/dominante eller hva man nå skal kalle det, så blir det bråk så takker de sjeldent nei. Mine kunne være kjempefine med andre hunder og de kunne stort sett slippes med hva som helst av raser og kjønn, inkl ukjente for det meste. De var kjempetålmodige og trygge hunder når de ble kjent, men ble de møtt med høy hale, stiv kropp og utfordrende blikk eller noen prøvde å være dust på en ressurs så kunne det smelle rimelig kjapt. Og det er vell mer der jeg føler at problemet i rasen ligger ifht omgang med andre hunder. Og akkurat det vet jeg ikke om er noe som man forsøker å jobbe bort i veldig stor grad. Litt av den hardheten er vell det som gjør malamute til malamute og ikke husky, selv om potensielle basketak mellom hunder er en uønsket side av det. Til resten av tråden, det er vell ikke så vanskelig å skjønne hvor trådstarter vil hen sånn egentlig? Det er vell ikke mange her inne som ikke vet/forstår at det er forskjell på hunder og reaksjonsmønster? Alle hunderaser kan sloss, men det er vell noen som har litt større sannsynlighet for å gå godt sammen enn andre, og ikke minst kan det være tildels stor forskjell i utfallet av en evt klinsj ifht hvilke raser man velger. Det er forskjell på temperament, mentalitet, hardhet, osv i hunder, det er derfor vi har mer enn en rase.. Og det er nok heller ikke tilfeldig at visse type hunder er mer representert enn andre på finn.no for en type utfordring. Hunder kan få en klinsj selv om det ikke nødvendigvis er feil kjemi, utfallet av den klinsjen og hvor problematisk det blir i ettertid derimot kan være veldig avhengig av rase, selv om det var to individer som gikk veldig fint over ens før. osv. Man trenger vell ikke å lete lenger enn forumet her for å finne ut at det ikke er vanlig å ha mange staffehanner hjemme feks? De fleste som har sånne tar ikke sjansen på det, selv om det ikke har vært bråk. De tar rett og slett forhåndsregler fordi det er noe rasen er kjent for. Og jeg ser vell ikke for meg at det er veldig mange som har flokker med rottweilere sammen alene hjemme osv heller.. Bare for å nevne noen. Det er vell heller ikke veldig vanlig at malamutter står sammen alle sammen når de er alene, de blir vell ofte satt i par etter hvem som er trygge sammen. osv. Ikke at jeg mener at folk nødvendigvis skal synes det er et problem å ha sånne hunder, men det er vell ikke så vanskelig å skjønne essensen i startspm her? Jeg tipper svaret for de fleste er at de ønsker hunden på tross av evt utfordringer (feks hundeaggresjon) fordi den har veldig mange andre ting man liker eller trenger i en hund.

Fordi det er et problem. Som du sier selv. Ikke fordi jeg føler ansvar for den andre hunden, men fordi jeg føler ansvar for min hund. Det er jo ikke hyggelig for min hund heller selv om han "er med på leken". Det er ikke hyggelig for meg som kanskje må stikke fingre imellom. Det er ikke hyggelig om jeg går med barnet mitt og det blir et basketak rundt oss. Og det er ikke spesielt gunstig for meg ifht at min hund fort kan bli en større dust selv om h*n til stadighet får negative opplevelser/bekreftelse på at andre hunder ikke er kule.. Ja, det er et generelt problem at folk slipper løs dritthundene sine, men problemet for min del har gått fra å faktisk være et problem (med en hund som var mindre glad i andre hunder og ikke hadde noen stor terskel for å bli med på morroa) til å være ikkeeksisterende de siste 5 årene med annen rase. Dvs det finnes helt sikkert hunder som vi kan møte som vil bli et problem her og, men det er stor forskjell fra før og nå. Det som ville blitt bråk med malamuten er nå ikke et problem i det hele tatt. Og derfor er det et problem for meg å ha hund som ikke liker andre hunder. Folk er idioter liksom, det kommer man ikke unna dessverre, men problemet blir ikke mindre for meg, selv om ansvaret ligger en annen plass.

Nei, men det blir mitt problem. Og det problemet er mindre eller ikke eksisterende når man selv har mildere hunder. Derfor er hunder som kan ha hundeproblemer mer slitsomt/problematisk enn hunder som ikke har det. Om jeg ikke hadde trengt å forholde meg til andre hunder enn mine egne så hadde det jo ikke vært problematisk okke som. Det er ikke alle ufine hunder som kommer bort som flyr rett på liksom, for da spiller det jo ingen rolle egentlig hva man selv står med i hånda heller, men kommer det en jypling bort å er tøff i trynet så er det større sjanse for at det blir et problem om man selv har en hund som ikke er overbegeistret for andre hunder. Nå er det som sagt ingen pusekatter jeg har nå heller, og de er ikke hyggelige om det smeller, men de har i utgangspunktet ikke et problem med samkjønnsaggresjon eller hundeaggresjon sånn i bunnen. Og det er en merkbar forskjell. I tillegg er de jo en helt annen type hund som gjerne er litt lettere å kontrollere når ting eskalerer enn mange av de rasene som er kjent for sammkjønnsaggresjon, da de ofte også er ganske "harde" mentalt.

nja, jeg har hatt malamuter som forsåvidt var ganske greie de, men de var ingen retriever liksom, og selv om de gikk i bånd så støtte vi titt og stadig på problemer fordi andre folk ikke kontrollerer sine ufine bikkjer. Det var vell aldri fare for at de prøvde å myrde noen, men 40 kg hund i basketak er ikke så hyggelig og ikke er det så enkelt å forhindre heller alltid. Ikke bare å plukke dem opp liksom om andre kommer å vil bråke. Og misnt hyggelig er det kanskje at man må stikke fingrene borti andre hunder som man ikke kjenner. For det er jo gjerne to hunder i den slosskampen.

Det er jo bla bevist at det er en sammenheng mellom utseende på hunder og lynne, at visse trekk utseendemessig faktisk ofte henger sammen med visse mentale trekk. I tillegg er det vell i noen raser litt av det som gjør den rasen til den den er, altså ikke hundeaggresjonen i seg selv, men visse trekk i rasen som da også fører med seg at de blir litt hissige. Harde hunder mentalt kombinert med mye sosial kamp, mye dominans osv fører gjerne ikke bare positivt med seg. Det kan sikkert bli bedre okke som, men til spm ditt, ja, det kan faktisk hende at egenskapene til hunden forsvinner/endres om man prøver å få det vekk. Jeg er litt delt, jeg har jo selv en rase som ikke nødvendigvis er problematisk med andre hunder, men den er eksplosiv og blir det først slossing så blir det ofte ikke pent(med mindre man får stoppet det kjapt). Jeg skulle jo gjerne hatt hunder som ikke har et aggressivt hår på kroppen ifht andre hunder, men det tror jeg ikke går i kombo med det andre jeg ønsker meg.

Helt normalt, dessverre og heldigvis. Og med staffer som kan være ganske intense så kan det hende dere bare må regne med noen sånne klikker fremover samme hva dere gjør. Dere bør for all del stoppe det, men det er ikke sikkert hunden helt greier å kontrollere seg før den blir litt eldre. Nå som den er blitt såpass gammel så er det kanskje lettere å få på plass litt hverdagslydighet, prøv feks å lære inn en "gå å legg deg" kommando som dere kan bruke når hunden bikker over, eller kanskje bare noe så enkelt som "sitt". Om hunden har forventninger til den kommandoen så vil den antagelig skifte fokus og sette seg i forventning av noe godt, og derfra kan man igjen be hunden legge seg og ta en pause. Jeg ville ikke begynt å legge hunden i bakken eller lignende fysiske baksetak, det er ofte bare bensin på bålet for sånn adferd. Prøv heller å vær så rolig som mulig, si nei og evt avled med en annen kommando.

Jeg tror det er greit å endre litt hvordan man ser det på, at du har hatt hunder som ikke har brydd seg om sånt tidligere har antagelig ikke så mye å gjøre med at du har trent på det fra valpestadie av. Veldig mange hunder bryr seg ikke om at mennesker tar ting fra dem, dvs de bryr seg nok, men de reagerer ikke negativt/aggressivt etc som regel. Noen hunder har et uønsket høyt ressursforsvar, også ovenfor mennesker. Dette er genetisk og skinner ofte igjennom selv med mye, og riktig trening. Bedre kan det nok uansett bli Tren på bytting, ha på hunden et tynt, lett bånd inne som bare kan henge etter slik at du slipper å konfrontere bikkja så veldig om hun finner noe og ligger litt vanskelig til. Men den viktigste jobben du gjør er nok å forebygge i så stor grad som mulig sånn at hun sjeldent finner spennende ressurser og du slipper å ta dem

Litt av grunnen til at det ikke skattes i mange tilfeller er vell også nettopp fordi det er så mange utgifter som kan skrives opp, så det faktiske innteksgrunnlaget er for de fleste rimelig tynt. Forøvrig er det ofte (ikke alltid, men ofte) en del forskjell på oppdretter vs vanlig hundeeier uansett om begge ville hatt hund okke som. En oppdretter, eller ihvertfall en seriøs sådan, og av de som sånn sett kan forsvare høye valpepriser, med høye krav til avelsdyr, vil jo antagelig ha flere hunder eller måtte kassere flere hunder, bomkjøp osv enn en som bare har hund. Ergo har man også potensielt/ofte større utgifter(litt avhengig av skala og evt flaks/uflaks). Både i innkjøp og i merittering og i helsetesting. Fordi der en sportshund antagelig lever fint og uten hindring med en c på hoftene feks, så vil jo samme hund i mange raser ikke kunne brukes i avl. Og mange oppdrettere ville kanskje ikke brukt hunden i avl uansett om de kan eller ikke. Mange oppdrettere tester litt mer enn den gjennomsnitlige hundeeier, ergo større utgifter. Mage oppdrettere (ihvertfall i bruksraser) er mer opptatt av merittering, prøver osv enn en del av sine valpekjøpere. Ikke alle slike raser er like populære brukshunder i praksis, så det kan være utfordrende å finne aktive valpekjøpere som meriterer hudnene, men en del av disse har fortsatt visse krav for å få gå i avl. og mange brukshundoppdrettere har jo garantier, så er man usikker på hva man får og ikke ønsker å betale mye for usikkerhet så kan man jo heller kjøpe hund av en sånn så får man evt penger tilbake og kan kjøpe seg en ny hund på deres regning. Null økonomisk tap for valpekjøper. Og at man faktisk tar den jobben med å følge opp valper, få gode valpekjøpere som forvalter valpene og rasen godt(feks mtp testing og meritering), all den tiden som brukes på å finkjemme stamtavler, linjer og enkeltindivider, reiser ifbm avl og for å sjekke ut hunder osv, ja rett og slett den jobben de gjør for rasen og for andre som "bare" vil ha hund, det er nå greit om de skal slippe å sitte igjen med regningen også, sånn litt satt på spissen. Og da må man også ta høyde for at man med litt uflaks kan sitte igjen med et ganske stort tap, og at selv en som har drevet i mange år og hatt mange kull også kan ha hatt mange ting som bidrar med negativ balanse i regnskapet. Det er forsåvidt helt greit at folk ikke vil betale veldig mye for en valp, men jeg tror ikke det er noen stor fare for rasehundene enda ihvertfall. Folk flest betaler nok mer i forsikring pr mnd enn de gjør for hunden. De med mellomstore/store hunder ihvertfall betaler nok enda mer pr mnd i for enn de gjør for hunden og forsikringen til sammen. Og for ikke å snakke om utstyr, det liker vell den gjengse hundeeier å handle relativt ukritisk hvor hundrelappene fint kan fly av gårde. Og om man ser på de rasene som virkelig koster så er det vell blant de at det bare er vanlige hundeeiere som kjøper. Eller man kan jo se på markedet for doodler til horrible priser, de går jo som varmt hvetebrød de. Helt vanlige mennesker har råd til hest liksom, det koster gjerne MYE mer enn hund, om enn ikke i innkjøp så i hold. Folk prioriterer det de ønsker og mtp at den blandingen som har tatt mest av de siste årene også er den dyreste, dyrere enn mange rasehunder, så tviler jeg på at det er det som evt får folk til å kjøpe blanding. Jeg synes det er sjeldent å se billige blandinger nå(sikkert pga disse kostbare designerblandingene som har dratt opp prisen og gjort det "greit" for blandinger å koste mye), det er vell ofte like billig å kjøpe seg en bc eller noe. sånn om man vil ha en rasehund.

Det spørs hva du ønsker i din hund? Hva du ser for deg å bruke den til og bla hvor viktig det er for deg og ditt liv at denne hunden går over ens med andre hunder osv. Jeg hadde også malamute som førstegangshund og tror ikke jeg kunne fått enklere hunder for det meste. Mitt inntrykk av rasen er at man får det meste gratis når det kommer til å være omgjengelig rundt folk, ikke noe vaktinnstinkt, sjelden med sosialt usikre hunder. De er tålmodige og tåler en støyt(både mentalt og fysisk) uten å få varige men, det er lite problematisk adferd som ligger latent som feks jaging/gjeting av ting i bevegelse (tenker da ikke på dyr, men sykler, joggere osv), ikke vokt/vakt, lite mentale utfordringer som man kan få på en del andre raser, sjeldent de er spesielt stresset, Man trenger ikke å tenke på hjernetrim osv, får de turen sin og evt jobbe litt når de blir eldre så er de fornøyde. osv. De har som oftest et sterkt jaktinnstink (ihvertfall som voksne) og de fleste bør/må gå i bånd, alltid. Ihvertfall når de nærmer seg voksen alder. Andre hunder har også sterkt jaktinnstinkt, men malamuten har dette blandet med at den også er veldig selvstendig, hard i hodet og lite opptatt av fører og hva vi "bestemmer" sammenlignet med en del av bruks og gjeterhundene feks, så der en annen hund kanskje avbryter på kommando eller jager til dyret er ute av syne er sjansen stor for at malamuten fortsetter mye lengre og evt ikke ser behovet med å komme tilbake til eier når den er ferdig å jakte, og det kan jo by på litt forskjellige mulige uønskede scenarioer. Men dette med jakt er jo stort sett enkelt å kontrollere da, nettopp ved å bare bruke bånd. Så synes man det er ok så er det jo strengt tatt ikke et problem. Det eneste jeg minnes med mine er en og annen gang når jeg hadde behov for å gå gjennom områder med sau feks så var det et helsikkes leven og to store, sterke hunder var ikke bare bare å komme seg forbi med nødvendigvis. Men det var ikke noe jeg opplevde ofte iallefall så sånn sett så var det jo stort sett ikke et problem. Hundeproblemet opplevde jeg stort sett ute på tur, og da for det meste med hannhunden jeg hadde, da det jo hendte at det kom løse hunder bort, ofte hannhunder av en eller annen grunn og ikke alle var like hyggelige. Det ble til en god del slosskamper, gjerne uten den andre eieren til stede og det er faktisk veldig lite kult når det er såpass store hunder. Heldigvis var han grei tross alt, aldri skadet noen selv om han var med i kampen. Men også kjipt siden dette etterhvert første til at han selv ble en dust til andre hunder pga ganske mange dårlige opplevelser etterhvert. Begge mine var stort sett veldig grei med nye hunder så lenge de ble introdusert på en grei måte (gå en tur sammen i bånd først osv) og hunder de kjente godt og traff jevnlig var ikke noe problem, uansett kjønn. Men det er ikke noen garanti for at det blir sånn da, det må man ha i bakhodet. Hundeparken og lignende hadde vi ingenting å gjøre i. De kan være en håndfull som unghunder, jeg har ikke møtt noen som er utrivelige til folk uansett årsak, men jeg har selv opplevd og hørt om mange som sliter bla med hjemmetrening. Ikke fordi hunden er nervøs for å være alene, men fordi de kjeder seg lett og makulerer interiør når de kjeder seg. Det er nok ikke uvanlig at unghunder er en håndfull, men på grunn av den selvstendige naturen og hardheten til disse hundene, samt deres makuleringsevner så er nok malamuten en av de mer krevende, kan være. De har sine negative sider, men alt i alt synes jeg det er en veldig fin og egentlig veldig enkel rase, til rett folk.

Det varierer vell litt og noen får det jo aldri, men mener mine valper har hatt perioder rundt 4 mnd og 6 mnd hvor de forandrer seg litt, samt en runde rundt året igjen ca også rundt 2 år. Har variert veldig hvordan det har slått ut.

Tenker som tuvane, greit å ta det opp ja, men hvor mye de bryr seg og hvilke rettigheter du har aner jeg ikke så lenge det er innenfor 07-23 eller hva det er som er den der grensa for "bråk". Deler man bolig med flere så man man vell dessverre tåle litt lyder, men helt enig i at det er lov å ta litt hensyn og. Og det ligger i min natur og tenke sånn, men jeg vet av erfaring at ikke alle tenker det samme.

Etter mitt inntrykk så er de ikke nødvendigvis aggressive, dvs ikke uten grunn ihvertfall. Men det er dominante hunder som ikke trenger å bli bedt mange ganger før de blir med på "leken" om det ligger an til å bli bråk (med samme kjønn). Og det er helt klart ikke bare opp til eier. Det er en rase som har en del samkjønnsagressjon, det kommer man ikke bort fra, det er litt opp til det individet man får også selvsagt. Også kan man jo alltids påvirke selv med sosialisering og trening, men deres genetiske utgangspunkt ligger i bunnen der uansett. Det sagt så er det for det meste ingen problemhunder e.l. men det er kanskje ikke hunden man skaffer om det er veldig viktig å gå i hundeparken eller at hunden på andre områder må kunne gå sammen med "alt og alle". Sånn på det jevne, så finnes det unntak i begge retninger, de som er snille som lam uansett og de som er aggressive uansett. Ved å velge en oppdretter med fokus på det med mentalitet og omgjengelighet så vil du kunne øke sannsynligheten for å få en som er litt mildere i temperamentet ovenfor andre hunder.

Jeg har ikke hatt det problemet med hunden jeg tok over, selv om hun var generelt urolig, men jeg har opplevd det med hunder jeg har passet. Det varierer nok veldig fra hund til hund, men det er viktig at du ikke stresser, vær rolig, vær tydelig og hjelp hunden til å roe seg ned. Gå en god tur, det er fint både for å kvitte seg med stress(for dere begge) og ikke minst for å bygge bånd dere imellom. Kjøp med noe godt og når dere kommer inn igjen så må du ta litt kontroll og ikke la hunden stresse rundt. Du kan selvsagt ikke stoppe den fra å pipe, men du kan feks stoppe den fra å vandre rundt osv ved å be den legge seg. Vær konsekvent, men tålmodig, gjenta så ofte som nødvendig og snart skal du se at det bedrer seg. Valp eller voksen, at det kommer noen lyder fra en helt fersk hund må man nesten bare regne med, snakk med de i kollektivet ditt og forklar situasjonen. For din egen del og for hundens, jo mer du stresser med det jo verre blir det nok, hunden merker at du stresser osv. Forklar dem at det mest sannsynlig er kortvarig og be om forståelse for det samtidig som du forteller at du skjønner problemet og at du jobber med det. Edit: Du bør nok gi den litt tid før du forlater den alene der, men ifht stress når du er hjemme osv så bør det kunne bli betraktelig bedre ila dagen iallefall om du håndterer det på en bra måte

Ja, det så ut som det ble et problem når hun ble dyttet av/falt av senga i leken. For det ser ikke veldig ut som det startet som forsvar av noe. Kjipt uansett, håper det er et engangstilfelle som dere aldri ser noe mer til.

Det er jo litt vanskelig å si da, jeg feks har jo aldri filmet mine så jeg vet jo ikke hvordan de oppfører seg ila dagen. Men har jo tenkt at så lenge huset står og hunden er rolig når jeg kommer hjem så har den ikke hatt det ille. Man ser jo om de stresser veldig feks, da blir de jo gjerne litt ville i blikket, peser e.l. Og jeg tenker ihvertfall at det er en viss forskjell på å være usikker kontra å kjede seg litt, selv om man selvsagt vil begrense sistnevnte litt også da. Både for hundens del og for å få beholde inventar osv uten skader. Men en enkel test, om dere går en bra tur med henne på morgenen nå i noen dager, la oss si feks hver dag i neste uke. Hva skjer da? Kjeder hun seg så burde jo et relativt enkelt tiltak som det å få ut litt mer energi før dere drar være nok til at dere får et positivt resultat relativt med en gang. Men nå er det jo uansett ikke noe å stresse med, om dere har mulighet til å hente henne og at det ikke er for mye bry så er det bare fint å kunne ta seg god tid til hjemmetreningen. Det kommer på plass til slutt uansett Men ifht om dere er for bløthjerta eller ikke, synes dere det virker som uroen kommer fra negativt stress typ usikkerhet, engstelse? Eller ser dere mer en relativt avslappet hund som kjeder seg litt?

Det er ganske sjukt faktisk.. Man får jo strengere straff av å snylte litt på staten (ikke at det er greit altså, men) hvor tapet blir dekt i sin helhet i tillegg til evt fengselstraff. Dette tapet er ikke noe man kan fikse, man kan ikke ta tilbake smerte påført et uskyldig vesen, eller gi livet tilbake.. Og i slike saker så handler det jo strengt tatt ikke bare om de handlingene mot den ene hunden, men at folk som gjør sånt mangler en del sperrer og det er ingen garanti for at dette ikke kan bli verre og gå over til (om det ikke allerede har) å ramme mennesker. Og en ting er at fengselsstraffen ikke blir evigvarende, men hvorfor i alle dager skal man få tilbake retten til å holde dyr? 5 år? Det er ikke en gang tilsvarende et normalt langt livsløp for en hund...

Ja, useriøse oppdrettere er et problem og alle er ikke i stand til å vite hva som er hva, men jeg tror liksom ikke vi blir kvitt disse useriøse så noen må nødvendigvis bare være uheldig med valg av oppdretter og, om de ikke har greid å sette seg godt nok inn i ting før kjøp (og det kan være vanskelig så ikke noe kritikk for det), dessverre. Så får raseklubber og andre mer drevne hundeeiere gjøre sitt beste for å veilede og gi tips til uerfarne kjøpere som ikke vet helt hvor de skal kjøpe. Evt enda strengere krav til avl. Tror dessverre uansett ikke man blir kvitt dem, uansvarlige/useriøse(/uvitende) oppdretter kan jo være så mangt og det er mye rom for dem også innenfor de gitte krav som finnes.

Jeg ville gjort det, for å være sikker på at det ikke blir noe ytterligere problem fordi jeg ble redd å holdt de adskilt, om det hadde vært meg og mine. Men selvsagt, det trenger ikke å være utelukkende positivt det heller, feks om det viser seg at det sitter i og de får enda en negativ opplevelse. Optimalt sett så hadde man vell vært to med en gang og gått en båndtur sammen eller noe, men ja.

Jeg tenker at antagelig så var det jo den senga som trigget det, og med den vekke så burde det ikke være et stort problem. I tillegg så er jo sjansen mindre for at det er vonde følelser sånn i ettertid med tispe hannhund kontra hva det kanskje hadde vært med to tisper feks. Så jeg tenker at det går sikkert bra, men skjønner følelsen lell, har jo selv hatt to som røyk sammen, dog betydelig mindre hunder, men det er ikke hyggelig, spesielt ikke når man er alene og vet at konsekvensen av at man ikke får skilt dem er skader. Potensielt store skader. Er du usikker så ville jeg dratt å fått tak i noen vbillige munnkurver, en til hver også går du en tur med dem også kan du slippe dem sammen på stua. Går det ikke bra så er det jo lettere å få de fra hverandre og uten skader på noen av dem eller deg.

Forøvrig så tenker jeg at selv om det er en hobby, så er det ikke helt likt veldig mange andre hobbyer, fordi selv om jeg regner med at de fleste oppdrettere avler i stor grad for sin egen del så gjør de jo også en veldig stor jobb for andre som også har hund som hobby. Som ikke trenger å ta disse utgiftene, eller alle disse arbeidstimene etc. Og noen voldsom timebetaling er det jo uansett ikke snakk om for de aller aller fleste som legger ned mye tid og som har en del utgifter også ifht kull. Men at man i det minste kan gå opp i opp, eller kanskje ha et lite pluss som man da kan investere i videre oppdrett, det synes jeg er helt på sin plass. Så får det være opp til meg da å plassere mine penger der jeg synes de er fortjent. Så får de useriøse bare holde på.

For det første tror jeg det spørs veldig hva man legger i regnestykket, om man regner med mat, utstyr, forsikring,helsetester, utstilling, andre prøver og tester osv og generelt alt avlshunden også koster iløpet av sitt liv så går man neppe spesielt mye i pluss uansett hvor heldig man er med antall valper og minimalt med utgifter ifht kullet, men om man da heller regner sånn at det er normale utgifter som alle med hund har og ikke tar med det i oppdrettsutgiftene direkte så blir nok regnestykket raskt bedre. Men om man også tenker at oppdrettere drar utenlands, flybiletter, overnatting mm og kommer hjem med tom hund feks, og det kan jo skje mer enn en gang så er det plutselig ikke så rart at oppdrettet går i null, selv med et eller flere kull senere som enkeltstående går i pluss. Fordi man allerede ligger i minus. Jeg vet av opdprettere som mange mnd etter planlagt kull fortsatt betaler på utgiftene de hadde ifbm forsøket på kull som det ikke ble noe av, så nei, lukrativt trenger det absolutt ikke å være. Jeg vet av oppdrettere som har hatt flere bomturer til det store utland på rad, hvor tusenlappene løper raskt avgårde. En del oppdrettere, ihvertfall i bruksraser har ganske gode avtaler ifht om hunden ikke står til forventningene også, så de pengene som evt måtte være i pluss kan liksom ikke investeres i noe annet med det første ihvertfall, for plutselig må man kjøpe tilbake en hund eller noe. Dessuten er det en del som importerer hunder for å få nytt avlsmateriale, der kan man jo gå på mange smeller og tape mye penger når det kanskje viser seg at de ikke blir gode nok. Osv. Ikke synes jeg prisene er horible heller, for det meste, men nå har ikke jeg de dyreste rasene heller. Men det er nå 10 år siden jeg kjøpte min første hund, da betalte jeg 12000 og i dag koster de 13 eller 14 tror jeg, synes ikke det er spesielt drøy prisøkning ihvertfall, ganske sikker på at lønnsnivået her til lands har steget betraktelig mye mer enn det de siste 10 årene. Det er for all del mye penger, men det er vell en drøy 100 lapp i mnd om man regner innkjøpspris på 15000 og at hunden lever i 10 år. De fleste av oss bruker vell altså mer penger på mat til hunden enn vi gjør på hunden selv, så det overlever vi nok. Jeg ser absolutt poenget med at høyere summer =større potensiell inntjeneste og dermed også kanskje mer fristende for useriøse, men for det meste tror jeg ikke det er helt sånn, de fleste raser har en del krav som må gjennomføres og selv hvor få det er hos noen så tror jeg det alene er nok til å skremme unna en del av de som bare vil ha profitt, de har jo tross alt enda enklere løsninger tilgjengelig med blandingshunder hvor det ikke er noen krav over hodet. Noen er det nok, men jeg tror vi i det store og hele vil tape mer om de som er seriøse, som legger ned mye arbeid, reising, tid og penger på å gjøre det som er best for rasen ikke lenger har råd til å forsvare det de driver med. For mange av de useriøse som er ute etter penger kan forsvare å holde på lenge selv om prisen går litt ned. Kanskje har de både tispe og hannhund selv og det meste av det de får ut av et kull går rett på konto og går de tom så er det ikke store tapet fordi de har så godt som ingen utgifter ifbm kullet. Det er ikke de som taper. Og at vi frivillig betaler mer for hunder som har en viss farge etc sier meg at det enda er en god stund til vi når den grensa hvor hund blir for dyrt. Dessuten finnes det jo enda en del raser som er rimelige i innkjøp, så man kan jo velge annerledes om man reagerer på prisen på enkelte. Også kan jo vi valpekjøpere da også velge hvor vi legger igjen pengene våre, om vi ønsker å legge igjen like mye til de som gjør minimalt med arbeid eller om vi heller vil kjøpe fra en bedre oppdretter.

En vanlig, enkel nylonsele som kan stilles mye er greiest i starten, spesielt på en såpass stor hund, de vokser så fort at å kjøpe noe dyre greier er bare bortkastet. Så kan man heller kjøpe en ny og litt bedre sele når valpen er rundt 4 mnd feks, da er det nok mulig å få en som vil passe resten av valpe og unghund tiden om man kjøper den litt stor

Det er en håpløs situasjon,men jeg ville mye heller avlivet og sånn sett helgardert meg mtp at da vet jeg ihvertfall at han ikke havner i feil hender osv. Spesielt mtp en hund i hans situasjon. eneste unntak ville vært om noen jeg kjenner godt og som hunden kjenner godt vil ha han til det siste, det tilbudet hadde jeg tatt. Men ingen andre. Det er en mager trøst, jeg har selv vært igjennom lignende avgjørelse og vet hvor forjævlig det kjennes, men når alt kommer til alt så er det viktigste at man har gitt hunden et så godt liv som mulig så lenge man kan også vet man at hunden hadde det godt til siste slutt, om det enn ble litt tidligere enn det skulle ha vært. Det er bedre det enn at hunden får en dårligere livssituasjon den siste tiden for å henge med et år ekstra. Føler virkelig med deg altså Helt forferdelig situasjon.. Klem

Ja, ifht det der med å få oppmerksomhet så kan man jo sammenligne litt med mennesker som er litt usikre/sjenerte. Det siste man vil da er jo at alt fokus rettes mot seg liksom. Og selv om et sjenert menneske kanskje ikke blir redd i den forstand så er det litt det samme, bare med litt forskjellige følelser. Nå er det litt vanskelig å si akkurat hva som trigger henne, helt sikkert noe usikkerhet, men det kan jo og være et snev av ressursforsvar/eiendomsforsvar som trigger det ekstra inne, eller bare at hun ikke har noen fluktruter. Eller rett og slett at hun er tryggere der, ikke helt trygg for da hadde hun ikke oppført seg sånn, men kanskje trygg nok til at hun blir litt "tøff i trynet" istedet for å gå vekk. Heldigvis så spiller ikke årsak noen rolle tenker jeg, jeg ville tilnærmet meg det på samme måte uansett. -få et bånd på hunden slik at dere alltid kan holde henne unna og under kontroll når det kommer besøk. Siden hun oppfører seg som hun gjør så trenger hun ikke å gå bort å hilse i det hele tatt tenker jeg, ihvertfall ikke i det folk kommer, kanskje etter hun har roet seg om det går bra, det får dere bare teste og se evt. Men helt i starten kan det bare være greit å droppe hele greie, så hun ikke trenger å forholde seg til besøket i det hele tatt. -Når hun da evt skal hilse så bør ikke folk strekke ned hånd eller noen ting, de kan bare oppføre seg som det ikke er noen hund i rommet så kan hun evt bare lukte på benet deres eller noe om hun ønsker. -om dere greier å bryte oppførselen hennes med en kommando så er det helt supert, fortsett med det, men ha også på båndet i tillegg så hun ikke får mulighet til å komme seg bort til besøket og hisse seg opp. Og belønn med noe hun liker der dere får det til ihvertfall - På sikt så så er det supert om andre folk på besøk også får ta del i å gi henne kommandoer og belønning, men jeg ville ikke startet med det, ville først bare fått hennes forventning helt vekk fra besøket. -ifht sånne som din mor da så er det nok best at de bare ignorerer henne fullstendig, og er det et ønske om at de skal gå sammen så tenker jeg at de må engasjere seg litt i hundens behov. Gå noen turer, servere mat osv så de må forholde seg til hvernadre, men på en positiv måte. Det kan gjøres gradvis og du kan godt være med i starten. Det er ofte liten tolleranse for sånne hunder i samfunnet, så det må dere nok bare tåle en stund, men basert på det du skriver så synes jeg det høres ut som en hund som har potensiale til å bli ganske ok med litt trening og litt regler. Om det er noen trøst