Malamuten

Til triks og enkel lydighet vil nok de mastiffene og sikkert bulldoggen også, passe helt fint. De kan jo lære ting, men det er ikke det jeg ville satset på om du vil feks komme til start i lydighet. De er jo moderate hunder som ikke krever all verdens, glade i familien sin og stødige hunder. Det som kan kreve mest av en slik hund er jo vakt/vokt, og de er ikke av typen som "gir seg" om det blir kræsj med andre hunder. Men der er jo smak og behag hva man ønsker, orker og hva som passer, ikke nødvendigvis en negativ greie. Vær bare obs på hvem oppdretter du kjøper fra så du ikke får en som ikke har kontroll på vokten sin. Det kan være en del alvor og kan bli veldig utrivelig om man får en som ikke har "balanse" mellom drifter, mot, trygghet og meninger.

Sikkert noen som hadde skjenket det en tanke.. Det vil det alltid være. Personlig så synes jeg det er feil å ha hunder bare for en ting (altså at man da omplasserer alt som ikke passer inn, om de ikke er bra nok eller når de er blitt for gamle til å konkurrere etc), ihvertfall om man er helt ukritisk. Ifht avl så er jo den problemstillingen ganske lett å unngå med feks forvert. Har man ambisjoner i en hundesport så forstår jeg at ikke alle hunder passer, men nå går det jo an å ha to samtidig også, altså skaffe seg en til om den første ikke er bra nok, man må jo ikke kvitte seg med dem. Jeg kommer nok aldri til å forstå hvordan folk klarer å bare bytte ut hunder med mindre de må, men jeg har ikke for vane å dømme folk for å være annerledes enn meg, så så lenge de tar ansvar for å finne gode hjem så er det egentlig ett fett for meg hva andre gjør. Det viktigste er at hunden har det bra. Men sånn type veddeløp feks hvor man har hunder så lenge de kan løpe også kvitter seg med pensjonister for å ha plass til mange nok "pengemaskiner" på stallen, det synes jeg er hjerterått og feil på flere nivå, ikke bare fordi den enkelte hunden må bytte hjem, men fordi mange av dem ikke får hjem å det vet man, men man fortsetter å produsere valper å kjøpe valper med forsett når man vet at man ikke har planer om å gi dem et varig hjem, og at de ender opp avlivet eller på shelter, det har jeg problemer med. Det er tross alt levende dyr, at man vil drive veddeløp er greit nok, men da burde man kunne ta ansvar for dyret hele livet og heller ha litt mindre hunder/tjene litt mindre penger.

At noen har bruk og kast mentalitet, lite ansvarsfølelse for dyr (hunder som andre), eller manglende forståelse som fører til det samme er vell ikke noe man trenger å spekulere på, de finnes de, blant hundeeiere som ellers i samfunnet. Også finnes det mye der imellom og de som aldri kvitter seg med hunder uansett. Men det er vell egentlig ikke noe å diskutere en gang, det hele vil vell være veldig individuelt, det er ikke noe man kan lage en detaljert fasit på, fordi det er forskjell på både hunder, mennesker og livssituasjon. Og jeg tror alle her inne ihvertfall er enige om at man skal ta ansvar, at når vi diskuterer nå om at enkelte av oss synes omplassering er greit så er det ikke snakk om å kvitte seg med hunder pga dårlig oppdragelse eller små utfordringer i hverdagen fordi man ikke gidder å trene litt på det. Forøvrig skjønner jeg ikke hvorfor man skal ha såre tær, temaet kan da fint diskuteres, og det er sikkert noe man kan lære i begge leire om hvorfor, hvordan, og forståelse for andre situasjoner. Jeg har omplassert to hunder, det kan folk få synes akkurat hva de vil om for min del.

Det også, har en av de rett borti gaten her, hadde ihvertfall, vet ikke om de bor her lengre eller om hunden lever, den var ihvertfall ikke helt god til folk.

Siden de har snakket med eier så er vell ikke det så merkelig? Regner med eier vet hvilken hund h*n har. Ellers så kan jo thai ridgeback være skarp å har en del vokt/vakt, og det finnes de som ikke er helt riktig skrudd sammen (dårlig kombinasjon), så ikke nødvendig så veldig merkelig sak.

Jeg tror de fleste i denne diskusjonen er ganske enige jeg, det virker som det snakkes litt om hverandre, bruker benevnelser forskjellig og når noen sier omplassering av en hund så sier andre mange, da er det håpløst å diskutere. Noen forskjeller er det, men jeg ser ingen som sier at forbruk av hund er greit, at man ikke skal legge noe energi eller innsats i å forsøke å få til det man har eller ta ansvar for at hunden skal få det best mulig også i et evt nytt hjem. Så det eneste som da ikke alle ser ut til å være enige om er da "gyldige grunner" til å omplassere, men samtidig så ser jeg mange av de som sier de ikke forstår dårlig kjemi, heller ikke tenker på kjemi, men uoppdragenhet eller feil rase/individ (mtp egenskaper/væremåte) så da kanskje de heller egentlig ikke er så uenige?

Det der er bare tull, men noen rykter og gamle meninger er vanskelige å ta livet av. Det er helt andre ting enn hvor hunden sover, om den får ligge i møbler etc som avgjør hvordan hunden blir (på alle områder), så ha hunden der du har lyst Edit: Mine har alle ligget på soverommet, fordi det er enklest. Noen på gulvet, noen i sengen. Ingen av de har problemer med å sove andre plasser, i gulvet istedet for sengen som de er vant med etc senere. De sover der jeg sier de skal sove.

Det spørs jo hva du mener er "ordentlig" labrador, det er jo umulig for oss å vite hva du ser for deg. Det er store forskjeller også i utstillingslinjene, alt fra relativt moderate hunder som sikkert fint kunne hengt med greit(om ikke vinne mot BC så alikevell henge med) i AG til de som er så store og tunge at man bør tenke på skader og overbelastning og neppe bør se for seg noen super tid.

Men det der er jo ikke dårlig KJEMI, det er feil egenskaper som er noe helt annet. Dårlig kjemi er når man blir irritert uten grunn, alt er plagsomt, de man ikke blir spesielt glad i (sånn litt på spissen, men). De som kanskje ikke passer helt, men som man alikevell er glade i er hunder man har GOD KJEMI med på tross av manglende treningsglede, plagsomme rasetrekk, adferdsproblemer osv.

Da ville jeg sett på selskapshunder og andre moderate raser. Australian shepherd ville jeg strøket fra lista, golden retriever er kanskje ikke et dumt valg.

(de 3 første stryker på det meste på lista di så de er vell ute av bildet(?), virker jo som du også mener det). Både boerboel, bullmastif og bulldog kan vell være ganske krasse til andre hunder av samme kjønn. Ikke alle nødvendigvis, men det er jo raser som helst ikke lar seg pille på nesa og som går på om det først smeller. Vil tro disse tre også stryker på det første punktet ditt, "glad i og trene, ganske lettlært" kommer nok veldig an på hva du legger i det, men det er ikke det jeg forbinder disse rasene med ihvertfall. Som sagt så er det vanskelig å si hva du legger i kriteriene (siden du ikke skriver så mye om hvor mye, hva du vil drive med osv), men min første tanke er at det nok er andre hunder som passer bedre enn de som er listet opp i startinnlegget. Alle hunder tåler forøvrig en rolig dag eller to, så lenge de får det de trenger for å trives gjevnt over

Jeg ville ikke gjort det. Fordi jeg ville hatt ro i hele situasjonen. Ingen fiksering på kaniner og ingen intens forventning til belønning (det kan ta med stress og intensitet inn i situasjonen forøvrig).

Ja, det var som sagt ikke ment som et alternativ, men som en sammenligning En slik vanlig krok lager nok åpning

Nei, han vet at dere er sinte, fordi han leser kroppsspråket deres, og prøver å komme unna/smiske fordi han blir usikker/forstår at det kommer noe ubehagelig (det typiske vi ofte kaller og feilaktig blander med "skyldig")

En grei regel er at før man kan straffe/korigere adferd så må hunden vite forskjell på rett og galt. Altså skal ikke straff være innlæring, først lærer man på en litt mer positiv måte, enten med belønning av riktig adferd, timeout for gal adferd (eller en blanding av de to), tålmodighet osv. Når hunden vet hva sitt, slipp, nei e,l. betyr så kan man begynne å stille krav til at hunden hører etter og gjennomfører. Men hele veien er det en balansegang, man må se an hunden, forstyrrelser rundt, hormoner osv, de er individer de også og kan ha vanskelig for ting noen ganger, så man må tilpasse seg og velge den løsningen som passer best til problemet. Er hunden feks veldig stresset (la oss si pga hormoner litt senere som unghund), så er det en grunn til at den ikke hører, at den er ukonsentrert etc, det er ikke noe den har kontroll over og i en slik situasjon ville det vært veldig urettferdig å være hard å tvinge igjennom. Da er det bedre å senke lista litt, unngå ting som skaper konflikt, tren på lette ting som kontakt og ta det som er mer vanskelig når ting roer seg i hodet. Altså ikke presse hunden for mye på en gang for så å straffe den fordi den ikke greier det. Feks raptus er en slik greie, hvor det omtrent ikke er mulig og stille krav, selv ikke når hunden er eldre fordi akkurat under raptusen er hunden helt borte i hodet, så da er det bedre for alle å bare hanke den inn, vente til det går over også er det ikke noe problem. Det er mye som skal læres, det kommer etterhvert Mitt første tips er å ikke stresse så mye med ting, det går stort sett bra og dere har en rase som ikke er spes umulig Det andre tipset er å ikke høre på alt andre sier. Det finnes mange forskjellige (og en god del dumme) meninger rundt om. Det er mange som er riktig (finnes mange veier til rom), og enda flere som virker, men det er også mange som (selv om de virker) virkelig hører hjemme i steinalderen med hard fysisk straff, hunder som hyler i smerte, dårlig timing, hunder som blir straffet selv om de ikke har lært forskjell på rett og galt, for feil som eier har gjort osv(regelrett misshandling). Og det finnes de i motsatt leir som er for ekstreme mtp å aldri stille krav til hunden, og masse i mellom der. Hør gjerne på hva alle sier, men tenk litt igjennom selv hva du synes om det, hvorfor du føler det er bra/ikke bra og hvordan du tror det virker på akkurat din hund. Hunder er forskjellige så ikke alt fungerer likt på alle. De fleste gjør jo ikke slikt for å være slemme, men det finnes så mange som faktisk ikke vet hva de holder på med selv om de fremstår som "verdensmestere", de bare gjør det fordi noen har sagt e.l. Vil du lære noe nytt så er det nyttig å spørre hvorfor folk sier det de gjør. Får du begrunnelse så er det også lettere å vite om man synes noe høres logisk ut, å kan de ikke forklare hvorfor så kan du i det minste ha i bakhodet at det tipset kanskje ikke er det beste. Men til hovedspm, ta på hunden en sele av noe slag og heng på en 15m line som kan henge på slep. Da har du kontroll om du må selv om hunden er løs. Trening vil ta tid med noen, men vær forsiktig med å gjøre innkalling negativt. Du kan også gjøre andre øvelser, feks kontakt, lek, bare belønne litt her og der med mat, spiller ingen rolle om hunden er løs eller i bånd, hjemme eller borte, ute eller inne. Alt som gjør at hunden får positive assosiasjoner til dere, kontakt med dere eller bare være i nærheten av dere vil hjelpe også på ting som innkalling, selv om det ikke er det samme.

Det kommer jo litt an på hvordan du står ellers? Står bilen i solsteken eller i skyggen? Det er ihvertfall stor forskjell på bare en liten glippe vs ingen glippe. Har selv brukt bare vannflasken å kilt i mellom, skaper kanskje noe ala en vanlig krok i glippe (evt litt mindre), men det er masse hjelp i det, og det holder fint så lenge bilen ikke står i solsteiken.

Vi vil aldri klare å etterligne en annen hund. Det er ikke bare at man rister, klyper eller gjør sånn og slik. Det er en helhet, kroppsspråk forøvrig, hvor hardt, hvor lenge osv, for ikke og snakke om at mennesker og hunder ikke har samme "forhold" som hund vs hund (ihvertfall ikke mor/valper eller flokkmedlemmer), men fysisk straff funker stort sett det, men det gjør mye annet også, og mye annet funker ofte langt bedre og er hyggeligere for både hund og eier. (forøvrig så er det ingen hunder som rister hverandre i oppdragelse...) Og mennesker har en tendens til og være hardere, holde på lengre, være litt irritert (slik at man skaper unødig og ekstra frustrasjon og usikkerhet), fordi vi ikke kan hundespråk. Og valpen er enda en baby, og kalle slikt utrivelig er egentlig en underdrivelse når hunden ikke har mulighet til å forstå hvorfor og blir truet. Det er som å straffe en menneskebaby for at den gråter, den fatter ikke hvorfor å blir redd.

Ikke bare tror jeg det er nok, jeg tror det vil ha både bedre og raskere effekt enn fysisk straff Og ikke vær bekymret for slike ting, alle valper gjør slikt i varierende grad, det er ikke noe de gjør bevist, det er ting de ikke kan kontrollere, som et barn på sukkerkick eller overtrøtt. Det de trenger å lære seg er å roe ned, avreagere å håndtere stress noe kommer av seg selv med alderen og noe kommer med litt hjelp, dvs timeout, hvor valpen blir "tvunget" til å roe seg og får belønning (frihet) når den slapper av. Enkel læring som ikke ødelegge forhold mellom dere, skaper stress eller usikkerhet. Raptus(eller annen uønsket adferd) = kjedelig i valpegrinden, rolig hund =frihet og gøy.I tillegg skal de selvsagt lære bitehemning, signaler, str, ok/ikke ok osv også, men dette er ting som må læres og som kommer etterhvert med alder/modenhet, og fysisk straff er ikke læring. Først må de lære også når de evt har lært så kan evt begynne å korrigere adferd. Men igjen, uavhengig av rase og str, dette er valpegreier, det er ingenting som kommer til å resultere i en problemhund eller problemadferd, og det meste av det kommer til å forsvinne helt av seg selv bare fordi hunden blir eldre.

At han gir seg tilslutt betyr ikke at det funker eller er bra. Virker det ikke med en gang så er det ikke bra, spesielt ikke når det inbefatter risting, og truende adferd. Hunden er enda bare en baby og det er større sannsynlighet for at slik behandling skal gi dere problemer enn at dere er "snille". At han fortsetter er fordi han er stresset, sant. Det er jo derfor han gjør det i utgangspunktet. Streng er greit og smart, men ikke på en slik måte. Konsekvent, klare grenser, men man skal være rolig og snill å bygge tillit og trygghet, det gir også trygge, snille og veloppdragne hunder. Streng og konsekvent er så mye annet enn fysisk straff. Som sagt, ignorering, timeout, eller man kan til og med holde fast valpen (men ikke på en sint måte og ikke i nakkeskinnet), bare holde den uten å si noe eller være irritert og slippe når den "gir seg" eller med andre ord, slapper av, når raptusen er ferdig. Og dere har en berner sennen, det er snille bamser jo, jada, de er store, men ikke bekymre deg, det går nok helt fint.

Løs valp, forsøk å bare gå fra han så kommer han nok etter. For sikkerhet kan dere ha på en langline som bare henger etter, slik at der kan få tak i valpen om dere må. Evt kan linen brukes for å "hanke inn" hunden om den ikke reagerer på komando. Jeg ville ikke begynt å bli streng enda, nei. Innkalling bør være positivt, dessuten er valpen enda alt for ung til å egentlig forstå derfor vil den egentlig ikke lære så mye annet enn at innkalling er negativt om dere er streng nå. Det dere derimot bør være er konsekvente, dvs at dere enten går videre slik at den etterhvert må komme, eller at dere bruker lina til å fiske inn valpen, begge de to vil jo føre til at valpen ikke får "velge" å høre etter. Raptus, ja valper får det. Dere bør absolutt ikke være strenge eller riste i nakken, valpen gjør det ikke for å være vanskelig eller "slem", det er mer sammenlignbart med et barn som er overtrøtt, de har ikke helt kontroll på hva de driver med, og det er ikke greit å være stygge med dem i slike situasjoner. Spesielt ikke med en som er så ung. Det er heller ikke så rart at det fungerer dårlig og det er ikke den beste måten å gjøre det på. I mange tilfeller vil det bare være å kaste bensin på bålet å resultere i at valpen bare blir mer stresset. Finnes mange måter å roe ned raptusser på. Timeout i bur/valpegård/på et annet rom/i bånd (alt ettersom hva man har tilgjengelig). Ikke kjeft eller vær sint/streng, bare geleid valpen stille og rolig dit du skal ha timeout, fest den/lukk døra og vent til den er rolig. Rolig betyr ikke bare at den slutter å bite på ting, men at den faktisk slapper av. Da får den slippe løs/ut igjen. Eller man kan også bare snu ryggen til og ignorere om det går (kan være vanskelig om hunden er stor og hopper etc eller om hunden biter i klær og dermed for belønning/forsterkning av adferd e.l.)

Husk også at hunden nå (pga rabiesvaksina) ikke kan importeres før den er 3 mnd og 3 uker gammel (tidligst) noe som gir ny eier en uke på det meste, til å prege valpen før "vinduet" lukkes ved 4 mnd alder. Tiden frem til 4 mnd er veldig viktig for hvordan hunden blir resten av sitt liv, så om man ikke kan gjøre jobben selv er det veldig viktig å finne en oppdretter som både kan og vil ta den jobben for seg, og ikke minst en som gjør den jobben på en god måte (!). Spesielt viktig vil jo dette være på litt spesielle hunder, dvs hunder som kan ha litt mer utfordringer ifht forskjellige ting(instinkter, kontakt, vokt etc) enn andre raser/typer.

Det er jo langt imellom perfekt og helt feil. At man ikke har kjemi med alle, betyr jo ikke at det kun er de perfekte, once in a lifetime hundene man vil og kan ha. Det handler som sagt heller ikke om å ikke like hunden eller å ha valgt feil rase (joda, sikkert et problem for noen, men det er ikke det som er KJEMI), men denne diskusjonen er jo helt umulig så lenge folk bruker disse orda om hverandre. Kjemi er ikke dårlig oppførsel, feil rase, rasetrekk, utseende eller andre fysiske ting. Kjemi er det som gjør at man bare klaffer eller ikke klaffer uten at man helt kan si hvorfor. Det er selvsagt mange andre ting som kan være problematisk for noen i hundeholdet, rase, personlighet, dårlig oppdragelse, egenskaper, krever for mye osv, men det er noe helt annet enn kjemi. Det er instinkter, rase, str, mangel på interesse, dårlig mentalitet etc. Edit: Man kan ha kjemi med selv den verste uoppdragne dritthunden av feil rase, en hund man på mange måter aldri ville hatt, men man kan alikevell ha kjemi.

Det får selvsagt være opp til hver enkelt, og uten at jeg vet hva jeg ville gjort i et slikt tilfelle så ser jeg likevell forskjellen på å ha en ekstrem hverdag med jakt, trekk, tur, kløv osv, langt over gjennomsnittet (som en del jakthunder har) hele året for å holde form og prestere og det å leve et normalt aktivt liv. Mange hunder har aldri problemer med en hd diagnose, men det finnes også mange som har/får problemer før eller siden. Og om ikke bare for resultater av jakt, så like mye for å spare hunden unødig belastning så ser jeg absolutt et poeng og heller la en slik hund komme til et litt mer "normalt" hjem hvor den kan leve lykkelig og aktivt uten overdrivelser. Det blir jo strengt tatt ikke så voldsomt annerledes enn at jeg også ville tatt visse forhåndsregler med hvilke som helst hunder om de hadde hatt HD, selv om jeg ikke hadde pakket de inn i plast. Det er også forskjell på hvor mye man jakter, hvilket terreng man jakter i, forskjellige typer jakt og jakthunder, ergo er ikke alle tilfeller sammenlignbart bare fordi man jakter. Så en hund med feks d hofter passer kanskje bedre hos noen som jakter på hobbybasis mer enn noen som er jaktguider og jakter timesvis hver eneste dag hele høst og vinteren. Nå sier jeg ikke at det ene er mer riktig enn det andre, men jeg ser definitivt at det er forskjeller og at jeg kan forstå begge egentlig. Enten man bruker hunden som vanlig så lenge det går og lar den slippe når den evt får smerter, eller om man tar hensyn å forsøker det man kan for at hunden skal leve lenge å ikke utvikle symptomer/forkalkninger/smerte, så lenge man kan gjøre det og samtidig gi hunden et rikt, aktivt og godt liv.

Fordi kjemi er noe helt annet enn egenskaper, rasetrekk, oppdragelse eller lynne. Som sagt, for å dra paralleller til mennekser, noen mennekser liker man bare ikke/går ikke over ens med, selv om de ikke har gjort noe galt eller oppført seg dumt. Andre igjen klikker man med som bestevenner etter 1 min samtale, uavhengig av alder, interesser, osv osv, man bare går bra sammen. Samme med kjærester, det er ikke nok hverken at de er snille, ser ut på en spesiell måte, har en bestemt hobby eller er av riktig kjønn, noen faller man for, andre ikke (litt annet, men alikevell godt eksempel på kjemi).

Noen har mer bruk og kast mentalitet enn andre, og det er helt uavhengig av hva man driver med eller ikke. Mer enn nok folk som driver med hundesport som kasserer gode hunder fordi de ikke gidder eller er flink nok selv (altså, det står ikke på hunden nødvendigvis), og "vanlige" hundefolk som blir lei av hunden, ble for "krevende"(man kjøpte seg schæfer, men gidder ikke gå tur i det hele tatt typ), bytter ut hunden hver gang det blir slutt med typen og kjøper seg ny etter en stund etc. Det har jeg lite til overs for, uansett hvem som gjør det, man kan alle gjøre feil, og har feilen først oppstått så er det jo best for alle (inkl hunden) å få gjort noe med det, men når det er en selv det stopper på så burde man i det minste la være å skaffe seg en ny en når man har kvittet seg med den første. Selv er jeg alt for bløt til å "kvitte" meg med dyr, det sitter langt inne og jeg finner meg nok stort sett i mer enn jeg hadde trengt og burde, men jeg har stor forståelse for at andre velger annerledes, for jeg har selv flere ganger kjent på tanken om at det hadde vært godt å kunne vært litt mer kynisk noen gang, spesielt ifbm problemhunder. Jeg har vell ikke hatt dårlig kjemi med noen av mine hunder tror jeg, men jeg forstår ikke hvorfor det skal være så vanskelig å forstå? Og dårlig kjemi er jo ikke snakk om å ikke like hunden, det er snakk om at man ikke går så bra sammen, får frem det verste i hverandre osv, full kresj, slik man kan ha med noen mennesker helt uten grunn tilsynelatende. Selv om det er greie folk som aldri har gjort deg noe så er det noen man bare ikke går over ens med. Type hundehold kan sikkert være med på å gjøre manglende kjemi både mer og mindre problematisk, men hvorfor tviholde på en hund bare fordi? Hva skulle det være godt for? Hunden?(det er jo ikke det). Nei, for noen år siden så hadde jeg sikkert vært enig, men jeg har lært meg å være litt mer realistisk, verden er ikke en rosa sky, noen ganger så er det bedre for alle å omplassere eller "kvitte" seg med. Men jeg synes lite om uansvarlighet. Dvs har man skaffet seg en hund så tar man ansvar. Ansvar for å finne GODT nytt hjem, ansvar for å ta vare på hunden, og/eller i det minste ta ansvar å lær av feilene man gjør så man slipper å gjenta de. Og selv om det skal være kos og gøy med hund så synes jeg det er lov å jobbe litt for ting. Så en balansegang er fint tenker jeg.