Easy

Signerer den Malamuten; bra forklart

Min erfaring er at det kan være noe mer samkjønnsaggresjon blant korthårscolliene enn hos langhårscolliene. Jo livligere temperament, jo støre sjanse for at hunden er "hetere" i topplokket mht til andre hunder også. Men sammenlignet med andre raser er det fortsatt lite da . Colliene er vel stort sett ganske omgjengelige.

PS: Snakker av erfaring : Startet i LP klasse I men min eldste korthårstispe for noen år siden. Første konkurranse gikk tålelig bra; 170 ++ poeng og opprykk til klasse II. Men i klasse II gikk hun tregere og tregere for hver konkurranse. Ble ring-wise fordi jeg ikke hadde gjort en grundig nok jobb på forhånd og forberedt henne på å jobbe lange strekk uten belønning. Hun hadde bare sånn passe intensitet når det gjaldt lek så hun "tålte" ikke den slette innsatsen fra min side. En hund med høy intensitet hadde nok tålt dårlig trening/forberedelser bedre. Så kanskje det er den store forskjellen mellom en middelmådig konkurransehund og en god en: Den gode hunden "tåler" flere tabber og dårligere jobb fra trenerens side...

Rakk ikke å skrive alt jeg skulle i samme innlegg fordi jeg var på vei ut men her kommer resten: Sammenlignet med andre tradisjonelle bruksraser så har nok som sagt collien ofte litt for lite lekelyst/utholdenhet i konkurranse til å klare å holde fart og presisjon oppe helt til siste øvelse er over. Men, det er såklart individuelle forskjeller og noen oppdrettere avler jo bevisst for å få fram mer lekelyst og motor. Så sånn sett er det mulig å finne korthårscollies som har mer av den varen, men da må man være nøye med å undersøke foreldrene, slekta og ikke minst vurdere valpen selv. Det finnes absolutt noen juveler der ute for dem som ser etter litt mer "driv". Selv har jeg sett flere korthårskull og det kan være tildels store forskjeller kullene i mellom på hvor mye "drive" og pågangsmot det finnes. Tar en liten "test" på dem med et raslende nøkkelknippe som jeg beveger bortover siden av valpekassa for å sjekke reaksjonen: Noen valper rygger og ser skeptiske ut, mens andre kaster seg etter nøklene med stor entusiasme. Alle "middelhavsfarerne" i rasen som kanskje ikke når helt opp mht til mengde lekelyst/utholdenhet tror jeg kogså kan komme forholdsvis langt opp i konkkurranseklassene dersom man trener litt smart: Unngå fysiske eller verbale korrigeringer så langt som mulig; collien kan fort bli treg og uvillig så fort det blir antydning til "ubehag". Personlig tror jeg man kommer lengst (opprettholder best intensitet og motivasjon) ved 100% "positive" metoder (klikkermetoden). Og noe som er like viktig: Tren konkurranselikt så mye som mulig (når du har kommet så langt at de fleste øvelsene er kjedet sammen)! Og da mener jeg med f.eks ringbånd, belønning kun utenfor ringen; kjede to og tre øvelser etter hverandre før belønning kommer; lekedommere som kommanderer etc etc. Konkurranse-forhold/utholdehet bør være grundig drillet inn før man i det hele tatt vurderer å starte i konkurranse. Klarer man det er sjansen større for at man unngår en "ring-wise" collie som mister piffen i det den entrer ringen.

Carina har rett. Det som collien (begge hårlag) ofte har for lite av er lekelyst og det litt mer diffuse begrepet "motor". Trening og aktiviteter er ikke det samme som konkurranse. en collie som har full motivasjon på trening hvor belønning kommer ofte virker veldig lettmotivert og fokusert. Men det er gjerne i konkurranse at man skiller "klinten fra hveten" og her er det dessverre at endel collies kan komme til kort med ikke å ha nok utholdenhet/motivasjon til å holde "dampen" en hel konkurranse.

Flere korthårscollies som konkurrerer i AG klasse 3 i Finland (og også noen i Sverige mener jeg). Og som en liten kuriositet kan nevnes at i Tsjekkia er det en god del kortiser som trener (og konkurrerer?) i IPO inkludert bitearbeidet med ganske bra intensitet. Ligger endel videoer ute på youtube. Som alle sikkert vet har bitearbeidet i IPO ingenting med aggresjon å gjøre men med leke/gripelyst :-)

Glemte forresten å skryte av at bestefaren til mitt (forhåpentligvis) ventede valpekull var A-godkjent redningshund i Finland. Hans sønn er i følge eier/fører et bedre bruksemne enn sin far (totalt skuddfast; veldig stødig, mye lekelyst) men har dessverre aldri fått bevist det via konkurranse eller redningshundgodkjenning fordi eier nå er travel småbarnsmor og ikke har tid...

Hvis man ikke har veldig høye ambisjoner så kan man absolutt velge korthårscollie hvis man vil konkurrere. I konkurranser, ihvertfall i de høyeste klassene så vil man kanskje oftere ende "midt på treet" på resultatlista enn øverst, det er riktig; det er normalt ingen ekstremutøver slik feks BC er. Når det er sagt finnes det både godkjente redningshunder, AG, LP og bruks-champions i rasen, men det er ikke like mange individer som i andre mer "klassiske" bruksraser. Det tror jeg kommer av tre ting: Rasen er tallmessig liten; få korthårseiere trener aktivt/har høye nok ambisjoner, og rasens egenskaper når ikke alltid helt opp sammenlignet med de typiske bruksrasene. Men det er jo forferdelig kjedelig om alle som har lyst til å konkurrere bare velger BC eller kelpie. Alle kan ikke komme øverst på pallen eller bli norgesmester; så majoriteten av hundesportsutøvere som koser seg med trening og konkurrering men kanskje aldri blir gode nok for landslaget; hvorfor skal ikke de kunne blir fornøyd med en korthårscollie tenker jeg... -Eller en annen "middelhavsfarer"-rase :-)

Podenco portugues strihår/stor. Border terrier har jeg også sansen for. Kanskje en liten norsk buhund tispe. Ellers måtte det nok blitt en annen rase i gr 1, muligens schæfer.

Hunden ser helt klart dempet ut; hvor mye som skyldes at den evt er ekstremt myk fra naturens side av eller trent "hardt" er ikke så lett å vite kanskje, men generelt er det vel ikke feil å si at de fleste BCer man ser i eliten i Norge i dag har et helt annet kroppspråk med høye haler og alerte ører som er vendt framover (ihverfall når de venter på kommando og klarsignal).

Sånn bortsett fra at hundens eier virker å være av det griske og lite takknemlige slaget så har hun i prinsippet rett: Ingen kan ta fra noen en hund og omplassere den videre uten skriftlig samtykke fra hundens egentlige eier. Hjelper ikke om man er SPCA eller en annen dyrevernorganisasjon. Sier ikke det er lett og det var sikkert en kinkig situasjon å være i, men SPCA skulle nok ha anstrengt seg mer for å få tak i den egentlige eieren som de jo visste hvem var pga cippen.

Skulle tro at staffordshire bullterrier er det naturlige valget dersom man vil krysse bulldogen med andre raser for å bedre funksjonalitet/konstruksjon og helse. Om jeg ikke husker feil så er dette foreslått i rasens hjemland også, men møter selvfølgelig sterk motstand fra rasens "forsvarere". Dessverre vil nok ikke rasen utvikle seg til det bedre (vedr helse og bygning) så lenge de som forvalter rasen ikke ser skogen for bare trær.

Det måtte vel blitt en pitbull-collie :

En matskål som en hund spiser av må nødvendigvis bli "slimete" og seig. Hundens spytt er temmelig "seigt" og legger seg som et belegg i skåla når den slikker den rein. Hvis man tror at matskålen er "gullende" rein og ikke seig etter et måltid mat så har man ikke kjent etter med fingeren . Det samme med vannskåla: Selv om man skylder den og fyller på med rent vann hver dag så vil det unngåelig bli et belegg i skåla (etter noen dager). Både pga hundens sikkel som blander seg med vannet, og også pga av algevekst. Sier ikke at hunden nødvendigvis bryr seg om det, men seige og med belegg blir ALLE hundeskåler som brukes regelmessig dersom de ikke skrubbes og vaskes jevnlig. Mine hunder er muligens fine på det men jeg ser at de foretrekker å drikke friskt vann fra rein skål hvis de kan velge

Nydelig resonnert Linda. Det er lov å tenke litt langsiktig når man driver med avl :-)

1. hvilken dag i drektigheten dere tok UL/ Røntgen Husker ikke helt, men et sted mellom dag 30-35 må det ha vært 2. Hvor mange valper så dere? Fire fostre, men veterinæren sjekket bare nedre del av buken for å slippe å barbere siden det var kaldt og vinter. Hun mente det sannsynligvis var dobbelt så mange der inne 3. Hva så dere? (Blære, hjerteslag, tydelig/ utydelig?) Aner ikke; noen klumper LOL 4. Hva ble resultatet? (Hvor mange valper kom?) 10 valper ble det!

Lykke til Lill; det går så bra så :-) Berit

Det håper jeg da virkelig ikke skjer. At sheltien blir splittet i to raser altså. Er det en ting hunderasene våre ikke trenger så er det en enda smalere genpool enn de allerede har.

I min rase har innskrenking av farger vært mer negativt enn positivt i mine øyne. Innskrenkingen startet ganske tidlig i rasens historie. De tidligste standardene sa at alle farger var tillatt; etterhvert innskrenket man litt mer og sa at (hel)hvite eller setter-røde hunder var uønsket og at "showily marked dogs" var å foretrekke. Men det var heller ikke nok, så til slutt endte man opp med at kun tre fargevarianter var tillatt i rasen: Sobel, tricolour og blue merle. Og disse skal i tillegg være overveiende fargede, altså ikke ha for mye hvitt på kroppen. Konsekvensen i dag, ihvertfall i alt for mange collie-miljøer her i Europa, er at oppdrettere og utstillingsorienterte valpekjøpere har en fryktelig restriktiv holdning til hva som er "godtatt", langt utover det standarden dikterer. Har en stakkars collie en liten hvit flekk på ryggen eller litt høye hvite sokker på bakbeina så er det nesten verdens undergang (for hvitfaktor e fali det!) selv om det er helt greit ifølge standarden. Er redd for at slike holdninger fort kan føre til at man kasserer endel hunder i avl av redsel for å få fram farger/tegninger som man tror er fy-fy. Ofte fordi oppdrettere ikke har satt seg godt nok inn i fargegenetikken og er redd for det ukjente. Så selv om man ikke har mange godkjente farger i en rase så er det dessverre slik at oppdrettere likevel kan finne på å avle for farge mer enn de tar hensyn til andre, viktigere egenskaper. Redselen for hvitt i collie-rasen har ført til at det ikke lenger er mange langhårscollies å se med de klassiske hele og store, hvite kragene. Har lenge vært mest vanlig å se halve, små krager eller helt manglende hvite krager. Så den usunne "fascinasjonen" for farge tror jeg vi dessverre må leve med en stund til enten en rase har få eller mange godkjente farger. Personlig mener jeg at for min rase har ikke innskrenking av farge vært et gode, så slutter meg til dem som mener at en god hund har ingen farge (da snakker jeg selvfølgelig ikke om farger som er en følge av skadelige gener).

Nå er det jo faktisk en god del shelties med mye amerikansk blod som er vist på utstilling i Norge og det med meget bra resultater. BIR på NKK Bø i år var jo en flott sheltie-hanne med mye amerikansk bak seg. Husker ikke om han ble mestvinnende i fjor men lå ihvertfall høyt oppe på lista. Har også sett noen bi-black i utstilingsringen når jeg har slentret forbi men vet ikke hvordan den fargen gjør det. Så lenge hunden er bra bygget så kan jeg ikke tenke meg at fargen i seg selv er et problem siden det er en tillatt farge i rasen.

Hehe, du er nok for seint ute; Easy har allerede funnet seg en flott ny familie. Årsak til omplasseringen er allergi (jada, det hender det er en ekte grunn også, ikke bare et skalkeskjul :-). Den forrige familien hennes var ihvertfall strålende fornøyd med henne ellers. Det er forøvrig en ulempe sammenlignet med langhårede hunder; det påstås at allergikere lettere reagerer på korthårede hunder enn langhårede, sånn generelt.

Det er vel ingen som vet hvor utbredt gulvredsel er på collien i Norge men man hører jo en del rapporter fra collie-eiere som forteller at den håpefulle har varierende grad av det. Heldigvis kan det se ut som at Norsk Collie Klub kommer til å utarbeide en spørreundersøkelse i samråd med Frode Lingaas som skal sendes til alle collie-eiere. Forhåpentligvis blir det en del spørsmål om mentalitet og gemytt også, ikke bare helsetilstand. Det ville vært en unik mulighet til å få litt oversikt over status quo i rasen og hva man evt må fokusere på i avlen. Veldig få collie-oppdrettere som går MH med sine hunder/avkom pr idag men jeg tror det sakte men sikkert blir flere etterhvert som oppdager at det både er interessant og nyttig. Jeg har booket MH for korthårskullet mitt til våren :-) Om jeg husker riktig er HD-forekomsten på collie langhår i Norge på rundt 15-20% (regnes som middels forekomst). På korthår er det nesten ikke HD; et sted mellom 0-2%.

Det er skremmende at en rases gjennomsnitts-innavlsgrad er så høy som den er på mange raser ja. Har inntrykk av at det er adskillig verre i Storbritannia pr idag enn i mange europeiske land; britene er ikke så kjappe med å ta til seg forskning på området og tviholder på gammel avlspraksis. Min rase er nok blant verstingene; på langhårscollie er den gjennomsnittlige innavlsgraden i populasjonen i England på 13,7%! Til sammenligning så tilsvarer halvsøskenparing en innavlsgrad på 12,5%... Da er det kanskje ikke så veldig rart at det rapporteres om fertilitetsproblemer i rasen; tisper som ikke tar seg, som aborterer, små kull med en og to valper osv osv. Følgende er ganske symptomatisk for hundeavl tror jeg (muligens ikke bare i England?): På hjemmesiden til Smooth Collie Club of Great Britain ligger det en artikkel om fertilitetsproblemer i rasen. Det listes opp en rekke punkter som kan negativt påvirke fertilitet/forårsake små kull, at tisper går tomme etc. Ikke ETT av punktene nevner innavlsdepresjon som en evt mulig årsak... Virker som det rett og slett er et ikke-tema.

= To sider av samme mynt :-). Hvis man deler en rase opp i flere fargevarianter og forbyr å pare fargevariantene med hverandre så sier det vel seg selv at det før eller siden må bli linje og innavl innen hver fargevariant om man skal få til noen avl i det hele tatt. Litt avhengig av hvor stor rasen er og hvor vid genpoolen er i utgangspunktet selvfølgelig. Men siden den vanlige avlspraksisen fram til nå i alle (?) raser er utstrakt bruk av linje/innavl så er det som sagt to sider av same mynt.

Ja, jeg svarte bare på det med farger innen schnauzerne jeg da :-) Å pare pare innenfor en fargevariant vil også skape innavlsdepresjoner spesielt om genpoolen innen den enkelte fargevarianten er veldig smal. Og det er vel bl.a. det FCI har observert at de kan være.