Easy

Nei, er som sagt ikke lov å planlegge et slikt kull/søke på forhånd i Norge.

Det er ikke tillatt å planlegge en paring (kull) på en tispe med to fedre her i Norge. Valper kan registreres etter to forskjellige fedre men det er bare etter tjuvparing og etterfølgende blodprøver. Som andre sier her er det lov i Finland om man søker på forhånd. Jeg synes det er synd at det ikke er tillatt i Norge. Spesielt i små raser med liten genpool kunne det vært veldig nyttig. Men også ellers; f.eks på en eldre bra avlstispe som skal pares for siste gang osv osv.

For ikke så lenge siden snakket jeg med en meget erfaren myndedommer og samtalen kom inn på azawakh. Dommeren ga uttrykk for at det med at det skal være hvitt på labber og haletipp er noe ordentlig tull da rasen i dens hjemland (?) ikke har slike restriksjoner. H*n mener det er en moteting som dessverre snek seg inn i rasestandarden da den ble skrevet (forøvrig en standard med europeisk signatur som ikke er skrevet av rasens hjemland).

Hear hear! Godt skrevet colliegirl . Selv om jeg selv har valgt å MH-beskrive de fleste hundene mine så er jeg likevel enig med deg i at MH er bare en av flere verktøy; man må ikke stirre seg blind på resultatet og ihvertfall ikke på enkelthunders resultat som såklart kan være tildels misvisende. Men når MH blir brukt til sitt egentlige formål så blir det brukt som en avlsvurdering av hva foreldrene til det MH-beskrevne kullet gir mht til mentalitet! MH fyller derfor funksjonen sin først når hele kull blir beskrevet og man kan ane en rød tråd; man kan ane enkelte egenskaper/adferdstrekk kull og foreldre f.eks har til felles. Først da kan det begynne å bli virkelig nyttig i avlsarbeidet. MHer på enkeltstående dyr er ikke så nyttige; selv bruker jeg dem bare som veldig veiledende og sammenligner dem selvfølgelig opp mot hvordan hunden er i dagliglivet, å trene osv. Gode svenske oppdrettere vet dette . Har et glimrende eksempel på det: En ung men veldig ærgjerrig "bruks"oppdretter av rasen i Sverige har nettopp kjøpt seg en tispevalp som hun har stor tro på. Det til tross for at MHene til faren og moren til denne valpen er langtfra imponerende: Far måtte bryte MHet sitt tidlig i løypa, og moren viser lite eller ingen lekeinteresse i sitt MH. Så denne unge oppdretteren som har ekstremt høye bruksmål for sitt eget oppdrett våger å satse på en valp med under gjennomsnittet "sjanse" om man kun tok utgangspunkt i foreldrenes MHer. Så det er ikke svart/hvitt i Sverige heller, det er mange som forstår hvordan MH egentlig skal brukes og når det er pålitelig og når den ikke er det. Samme hensyn har jeg tatt ved valg av avlspartner til mitt eget kommende kull: Hannhundens MH er veldig gjennomsittlig og ikke noe spesielt egentlig; han kunne vist både mer lek og mer "pågangsmot". Men jeg kjenner denne hannen personlig også og vet at han har egenskaper MHen ikke nødvendigvis viser. Nemlig at han er over gjennomsnittlige snill (ikke hannhund-aggressiv) og stødig og vennlig mot alt og alle. Og dette er noe jeg ønsker å avle videre på selv om MHet hans ikke viser dette i noen særlig grad. Som sagt, MH kommer først til sin rett når hele kull blir mentalbeskrevet, å beskrive kun enkelthunder er ikke fullt så pålitelig. En god grunn til at potensielle valpekjøpere ikke bør stille seg blinde på kun MH-resultater, nei

De som har vært i collie-miljøet i mange år, både eiere og oppdretter vil nok synes det er litt fremmed at man omtaler CRD-hunder som "syke" eller ikke friske collies. Det er korrekt at CEA -collie eye anomali- er en defekt i øyet som forårsaker underutvikling av årehinnen som ligger under øyets netthinne. Men i praksis er det svært få collies som har nedsatt syn på grunn av CEA i mild form. CRD er betegnelsen for den milde formen av CEA. De aller fleste, om kanskje alle (?) CRD-affekterte hunder har helt normalt syn, i alle fall ifølge dagens kunnskap/forskning. Det er ved mer alvorlige former av CEA (colobom, netthinneavløsning) at hunden kan få nedsatt syn eller i verte fall bli blind på ett eller to øyne. PS: Det er likevel ikke alle hunder som er øyelyst med colobom som får nedsatt syn; mange av dem ser helt utmerket men man bør unngå å bruke dem i avl. De alvorlige formene er heldigvis ganske sjeldne foreløpig; 1-7 % hos langhårscollien og enda sjeldnere hos korthårscollien. Og siden CRD (CEA i mild form) er såpass utbredt i dagens collie-populasjon er det ikke tilrådelig å utelukke alle CRD-hunder eller CEA-bærere fra avl, det hadde i så fall vært kroken på døra for rasen. Siden CRD ikke utgjør noen helserisiko for den enkelte collie så ser jeg heller ingen grunn til at valpekjøpere skal være redd for å skaffe seg en klinisk frisk bærer eller CRD-affektert valp. Hvis man har lyst til å begynne med oppdrett selv og er interessert i å redusere forekomsten av CEA i rasen (bør være et langsiktig prosjekt som tar hensyn til at genpoolen ikke skal minke) så kan man selvfølgelig se etter enten en klinisk frisk bærer eller en genetisk fri valp. Det er forholdsvis mange genetisk frie kortiser (mange flere enn hos langhåren) så det vil neppe bli noe problem å finne en genetisk frisk make om man kjøper seg en klinisk frisk bærer. Selv har jeg uten å blunke importert en CRD-affektert hannhund fra utlandet på grunn av hans mange andre fordeler. CRD er bare en liten del av et hele. En liten kommentar om MH helt til slutt: MH er egentlig like viktig enten man "bare" skal avle fram gode familiehunder eller man skal avle fram super-brukshunder. Det er jo veldig viktig for den familien som får nurket i hus at valpen utvikler seg til å bli sosial og stødig og uten overdrevne redsler. Det er helt nødvendig om en hund skal takle dagliglivets utfordringer uten at det blir et slit for både familien og hunden. Tidligere, som spirende oppdretter (er fortatt spirende oppdretter) tenkte jeg at jeg ville prioritere masse lekelyst og mye motor i avlen min. Nå i det siste har jeg moderert meg litt og tenker at det viktigste er å avle fram valper som er tillitsfulle og stødige i gemyttet (ikke er reserverte/redde) siden de aller fleste hunder først og fremst er familiehunder. Har de lekelyst i tillegg er det et pluss. Har selv hatt kortiser som har mye lek og motor men mangler tilliten til folk og har diverse redsler, og det har jeg ikke lyst på igjen (ikke de framtidige valpekjøperne min heller regner jeg med :-)).

Her er et par bilder som illustrerer hvordan langhårscollien så ut før: Disse tre er fra Sverige og bildet er fra 1970-tallet: Og denne stolte karen er fra 1935: Som du ser er det egentlig bare de siste tjue årene eller der omkring at collien har forandret seg dramatisk utseendemessig.

Slett ikke sikkert din collie fra 1975 hadde amerikanske aner; på den tiden så de fleste collier i Norge og i resten av verden ut som "lassier" :-)

Enig, den gyldne middelveien er vel ofte den beste! I det hele tatt synes jeg det er kjempeinteressant at de fleste "normale" valpekjøpere og/eller ikke-colliemennesker jeg har snakket med (ikke bare det jeg har lest her i tråden) foretrekker en mer moderat "lassie-type" collie som verken er ekstrem til den ene eller andre siden hva angår utseende og pelsmengde. Jeg synes det er et hint som collie-oppdrettere uansett nasjonalitet skal ta avorlig :-). Kan hende at "menigmann" har et poeng...

Våger meg på et innlegg til jeg så ikke det første skulle bli så langt. Her er illustrasjoner på forskjellen på pels og kropper på amerikanske og europeisk collies. NB: Som sagt tidligere finnes det ganske stor variasjon på begge sider av atlanter'n men bildene illustrere generelle tendenser i alle fall: Alle disse tre er amerikanske collies. Ikke alle over dammen er like staselige som disse selvfølgelig, men generelt synes jeg at am.collies har en nydelig, stolt reisning og ofte bedre bevegelser enn mange europeiske. Her er et lite knippe "moderne" europeiske collies: Inntrykket er at langhårscollien i Europa generelt er kortere i ryggen (virker mer kompakt), og endel har også ganske korte halser så inntrykket blir mindre elegant. Overpelsen er ikke nødvendigvis så mye lenger i Europa, men det er mer mengden underull som skiller. Den siste europeiske collien som er avbildet her er nok av det mer ekstreme jeg har sett: Han har knapt hals i det hele tatt, og underullen er så voldsom at den bryter gjennom overpelsen (kan vel umulig være korrekt ifølge rasestandarden). Men de fleste europeiske langhår er ikke så ekstreme heldigvis. PS: Ingen av colliene som er avbildet her eller i den forrige tråden bor i Norge eller kommer fra Norge :-). Elise

Lurer på om det ikke er en liten myte det der at den engelske og den amerikanske rasestandarden for collie er så voldsomt forskjellige. Den amerikanske er i store trekk som den engelske bortsett fra "små" detaljer som tillatt mankehøyde etc. Den største forskjellen består i at den amerikanske har en mye grundigere beskrivelse av anatomi, bevegelser, ønsket gemytt osv. Rett og slett en mer detaljert versjon av den engelske altså. Årsaken til den tydelige forskjellen i utseende er ikke rasestandardene men tolkningen av dem! Oppdretterne på hver side av kjølen har rett og slett vektlagt forskjellige detaljer i eksteriøravlen sin og har dermed også havnet på hvert sitt ytterpunkt. Sannheten om hva standarden sier at collien egentlig skal se ut som ligger kanskje et sted midt i mellom...? Det som er interessant å merke seg er at man ser ikke den samme polariseringen i utseende på korthårscollien som man gjør hos langhårscollien: Et amerikansk korthårscollie-hode er ikke så veldig forskjellig fra et europeisk korthårscollie-hode. Kort sagt har korthårscollien, uansett hvor den er født, beholdt den gamle hodefasongen med f.eks et knapt merkbart stopp. Korthårscollien ser omtrent ut som den gjorde for femti år siden! Det samme kan ikke sies om langhårscollien... De mest ekstreme amerikanske og de mest ekstreme europeiske langhårshodene har beveget seg lengst vekk fra utgangspunktet, mens de mer moderate typene a la klassiske "lassie" er mer lik collien slik den så ut på femti og seksti-tallet. Problemet som man ser både i USA og i Europa er at man tenderer til å avle mot det ekstreme, enten det er helt mangel på stopp eller for mye av det. Samme med pelsmengde: Jo mer jo bedre tror noen... Her er noen bilde-eksempler på forskjellige typer collie-hoder: Disse tre hodene er alle amerikanske; det til venstre er et eksempel på en mer ekstrem type; legg f.eks merke til de veldig små øynene. Bilde nr 2 er av en mer moderat type mens bilde nr 3 viser den klassiske lassie-collien, ikke ulik collien slik den så ut i gamle dager. Og ett par "moderne" europeiske collie-hoder: PS: Også i Europa finnes det mer moderate hoder enn dette, mer likt "lassie", men de vinner kanskje ikke like mye på utstillinger da endel europeiske dommere foretrekker hodene ovenfor... Personlig synes jeg kanskje at collie-hoder som blir så ekstreme som dette ligner mer på chow chow i uttrykket enn collie :-). Og så ett par hodebilder i profil så man kan se forskjellen: Personlig synes jeg dette amerikanske hodet (som er forholdsvis moderat med et lite stopp) er veldig nært det jeg vil kalle perfekt, slik collien pleide å se ut også i England for noen år siden... Dette hodet er også svært likt dagens korthårscollie-hoder. Den europeiske hodeprofilen har en skikkelig hoppbakke av et stopp. Ingen tvil om hvilken profil som har beveget seg lengst vekk fra "originalen" ;-). Så det kan kanskje diskuteres hvem det egentlig er som avler etter rasestandarden i collie-rasen idag ;-). Personlig synes jeg det moderate "Lassie-hodet" ovenfor uten tvil er det vakreste og det nærmeste slik collien skal se ut. Så jeg er nok enig med de fleste i tråden her :-). Elise