Easy

Siden jeg ikke visste hvor dypt trappe-skepsisen hennes satt så valgte jeg å starte trappe-treningen litt forsiktig. Valgte samme strategi som jeg ville brukt ved nyinnlæring av et agility-hinder som bommen eller mønet; altså kjører baklengskjeding: Startet med å løfte henne opp i armene mine (jo, 28 kilo hund er litt tungt ). Sa ingenting, bare bar henne rolig opp de første fire-fem trinnene; snudde meg slik at hodet hennes vendte riktig vei og satte henne forsiktig ned (forbeina var vel på det tredje trinnet tenker jeg). Holdt henne rolig igjen til jeg kjente at hun hadde kontroll på hvor hun hadde alle fire bein. Da slapp jeg samtidig som jeg sa "værsågod!". I det øyeblikket hun hadde alle fire bein på gulvet roste jeg og skrøyt skikkelig av henne; "ååååååå; DET var fliiiiink jente det!!!" Prima ble skikkelig kry og glad og danset og hoppet og "lo" med hele kjeften slik bare hun kan. Kjørte kun den ENE repetisjonen første dagen. Gjentok det samme dagen etter; bar henne opp; satte henne ned (nå ett trinn eller to høyere opp) og lot henne gå ned igjen når jeg kjente hun hadde "bakke-kontakt" med beina sine. Ros og høylydt skryt, og en like hoppende glad Prima. Gjentok dette hver dag; kun en repetisjon og gradvis flere trinn etterhvert som jeg så at det gikk fint. Ca 5-6 repetisjoner tenker jeg over en uke. Når Prima viste at hun var trygg og hadde god kroppskontroll i den nedre halvdelen av trappa opp til andre etasje i huset mitt, så var det på tide å øve inn den øverste delen. Kjørte samme opplegg, bare at nå satte jeg henne ned med forbeina på det tredje øverste trappetrinnet og sa "værsågod!". Siden vi først var oppe i andre etasje så gikk jeg inn på soverommet mitt for å sjekke et eller annet (før jeg forberedte meg på å bære Prima ned igjen), men mens jeg var der så hørte jeg "dunk", dunk", "dunk" "dunk". Da hadde Prima gått ned trappa helt på egen hånd . Det foregikk i rolig og fint tempo så ingen usikkerhet (ingen av de klassiske gulvredsel-symptomene som lav kroppsholdning eller stive bein og forsøk på å klore seg fast i underlaget). Det at Prima plutselig valgte å "jukse" med trappe-treningen helt på egen hånd er igrunnen et godt eksempel på hvor effektiv og nyttig baklengskjeding er: Gjør hunden trygg på den siste delen av hindret og/eller øvelsen først, så går resten som en lek. Selv om hun nå viste at hun syntes det var helt kurant å gå ned trappa så var vi ikke helt ferdig med oppover-treningen så jeg tok et par repetisjoner til over to-tre dager. Fra da av har hun gått opp og ned trappa som om hun aldri har gjort annet. vi hadde også en "incident" her forleden natt der hun gikk på hue i trappa så det sang; det var et skikkelig rabalder: Lyset i trappegangen hadde gått så i det stummende mørket så hun antakelig ikke trinnene godt nok og gikk på tryne. Jeg tenkte at nå blir hun vel skeptisk til trapp igjen etter å ha fått vondt men nei da; helt uberørt etterpå og går fortsatt opp og ned av den som vanlig. Etter at hjemme-trappa var okay så avanserte vi til litt større utfordringer som betong/stein-trapper i flere etasjer, forskjellige heiser osv. Kjørte samme opplegg med å starte nederst i trappa osv. Men trengte ikke like mange repetisjoner på disse fremmede stedene så hun ser ut til å generalisere okay selv om hun er seint ute aldersmessig med slike grunnleggende ferdigheter.

Regner med at det kanskje er noen soniser som lurer på hvordan det går med kortårscollien Bia, nå kalt Prima. Bilder av Prima tatt i høst av Hilde S. Løken: Prima er nå 16 mnd gammel og har bodd hos meg i snart fem måneder. Røntgen av hofter, albuer og rygg viste at hun var fri (A på hofter og albuer) og ryggen er uten anmerkning. Altså ingen LTV (lumbosacral Transitional Vertebrae) eller skjevheter. Hun er frisk og rask og en god nyhet er at haltingen/svikten i det ene bakbeinet ser ut til å ha forsvunnet for godt. Hun har ikke haltet eller sviktet i bakbeinet siden i slutten av august. I september var det kulltreff der Prima var ute i fem timer i strekk, mye av tiden i fullt firsprang sammen med sine brødre, uten å halte. Prima har også lært seg at trapper er til for å gå i. Etter å ha observert henne noen måneder så er min konklusjon at trappe-skepsisen hennes ikke skyldes gulvredsel: Hun virker uberørt av alle typer gulv og underlag enten det er tre, parkett, laminat, bølgeblikkplater, betong osv. Men det at hun har trengt hjelp til å lære å gå i trapper, og vegret da hun var valp mens hennes kullsøster løp opp og ned trapper uten problemer viser jo at man ikke kan skylde vegringen på noen miljøfaktor: De to kullsøstrene har vokst opp i nøyaktig samme miljø. Det er derfor sannsynlig at det finnes en genetisk faktor der. For meg ser det ut som at usikkerheten hennes bunner i en slags høyde/"rom-følelse". Rett og slett en slags mild høydeskrekk i mangel av et bedre ord. Ser det blant annet på hvordan hun reagerer mer på "space-følelsen"/veggene i f.eks trapperom, enn på selve trappa. Årsaken til at jeg tror "rom-skrekken" ikke stikker så dypt er at Prima har tatt trappe-treningen veldig raskt, har bra mestringsfølelse og generaliserer læringen ganske bra til nye trapper og nye settinger. Her er noen videoklipp som viser Prima i aksjon: Prima i trappa: Prima på rampa og i heisen: Mange spennende inntrykk i messehallen i Lillestrøm (Dogs4All): Prima er generelt en bekymringsløs og livlig unghund; til tross for at hun allerede har makulert tre Bia-bed'er (heldigvis den billige varianten fra Biltema) og liker å hjelpe meg med å bone gulvet med både kjøkkenruller og håndklær hun river ned fra tørkestativet så kan man ikke unngå å like henne; hun er en skikkelig sjarmør :-)

Finnes noe lignende for rasen korthårscollie også: http://www.smooth-collie.net/ . Vi som avler og eier kortiser vet ikke hvordan vi skulle klart oss uten... En privatperson som drifter siden.

Korthårscollien Nelson, snart ni år lever etter mottoet om at skjønnheten kommer innenfra

Oreo var et veldig passende navn på en blue merle synes jeg

Foredragsholderen fra Politihøgskolen, Petter Svensen sa seg enig med Tobias: Det er vanskelig å finne gode schæferhunder i dag. Han sa rett ut at de siste ti årene har ikke en eneste schæfer fra utstillingslinjer gått gjennom nåløyet deres. Hva de mener med det får du spørre dem om

Det han snakket om var den såkalte "burleken" (?) som tildels har vært populær å bruke blant endel: Altså at man shaper hunden til å frivillig gå inn i og bli værende i et åpent hundebur og vente der til det er hundens tur til å trene. Studiet viste at disse hundene var mer ukonsentrerte og slitne når det var deres treningsøkt enn de hundene som bare hadde blitt plassert bak en grind eller i bilen under treningspausen. Ganske logisk egentlig, da man kan tenke seg at en hund som leker burleken faktisk "er på jobb" mentalt sett og derfor ikke er like "fresh" og klar for treningsøkt og problemløsning enn den hunden som har hatt helt "fri". Moralen er at om man ønsker mer utbytte av her treningsøkt så er det best å la hunden hvile 100% istedet for at den er halvveis på jobb mellom slagene (ved f.eks å legge hunden i dekk eller at den "tilbyr venting" i et åpent bur.

Som et lite apropos så var jeg på atferdsseminar i regi av NKK i helga, og en av forelserne var Tobias Gustavsson. Hans mening er at det begynner å bli umulig å oppdrive gode schæferhund-emner for tjeneste i Norge/Sverige (både pga helse/fysikken og mentaliteten). Og sist han snakket med sine kollegaer i rasens hjemland Tyskland og spurte hvordan det var å finne gode emner hos dem, så lo de bare av han og svarte at schæfer-rasen "døde" for 20 år siden.

Aner ikke . Men virket ikke som eieren hans (som er ekspert nr en på rasen pr idag) mente at han var ekstremt unormal til å være canaan. Vet ikke om hvor mye som er (mangel på) oppdragelse og arv der da. Kjenner ikke rasen spesielt godt utover d individene jeg har truffet. De canaan-hundene jeg har sett på utstilling i Norge synes jeg generelt har virket litt sky og reserverte (ikke så godt miljøtrent kanskje?).

Synd han veier såpass mye som 41 kilo. Hadde du klart å bære han hadde jeg anbefalt å bære han ned. Siden han synes trappa er skummel fordi den er bratt og åpen så er det et altfor stort jafs å skulle klare å gå hele trappa ned på en gang. Dersom du vil unngå å skremme han for mye ved å tvinge han ned, så hadde det beste vært om du hadde tatt trappetreningen i små steg, og helst baklengskjedet det; altså begynt med at han måtte gå ned de nederste trinnene først og deretter lagt til flere trinn etterhvert. Det gir bedre mestringsfølelse og selvtillit. Men det krever at han må løftes noen ganger... Derfor sånn type trening er best å gjøre mens hunden fortsatt er valp og "lettvekter" :-). Er ellers enig med Snusmumrikk; ikke prøv å lokke; det kan ofte gjøre vondt verre. Har nettopp lært en hund å gå i trapp selv, men hun veide bare 29 kilo så ingen problem å løfte henne opp i trappa slik at hun begynte med noen få trinn ned om gangen. Funket meget bra og nå løper hun opp og ned trapper uten problemer. Skulle ikke mange repetisjonene til.

Selv om Habibi var veldig mye vakthund og skulle kontrollere gjester og fremmede så var han merkelig nok også sosial. Høres rart ut, men hvis jeg satte meg i sofaen så kom han gjerne og la seg på fanget mitt for å få kos og klapp. Han nøt oppmerksomheten og var på ingen måte lumsk. Så vet ikke helt hva man skal beskrive han som; en kontroll-freak med sosiale tendenser? . Men jo, Habibi er nok spesiell; de fleste sosialiserte canaans med normal "grensesetting" er nok noe mer veloppdragne i hjemmet.

Hm. Det med at man mest klikker og ikke gir uttrykk for følelser eller har noen "interaction" når man klikkertrener med sin hund var mest vanlig i klikkermetodens spede begynnelse her i Norge sik jeg har oppfattet det. De siste årene jeg har vært på kurs eller treningssamlinger arrangert av klikkertrenere så har det alltid blitt gjort et nummer av at man kan juble, ta bølgen, gjøre kollbøtte, ta en brytekamp med bikkja (om den liker det); you name it. Men som Helle sier, man venter til ETTER klikket. Og det er ikke minst Canis sin indre klikker-trener/instruktør-kjerne (inkludert sjefene sjøl) som oppfordrer til jubel og å "bruke seg selv" etter klikket. Så slik jeg ser det er det en seiglivet myte at klikkertrenere ikke kan eller skal engasjere seg følelsesmessig under trening

Jeg har vært så heldig å besøke Shaar Hagai-kennelen i Israel som Myrna driver. Om hun ikke er rasens mor så er hun ihvertfall en god nr to. Hun har overtatt stafettpinnen etter rasens "grunnlegger" og det er takket være henne det fortsatt hentes inn nytt avlsmateriale fra ørkenen. Pga de åpne stambøkene tror jeg man trygt kan si at canaan-hunden er en frisk rase. Gemyttmessig skal man være obs på at det er å regne som en "urhund" da: Som skrevet over her så kreves det grundig miljøtrening om du ikke vil endre opp med en sterkt mistroisk og reservert hund. Men selv en godt sosialisert canaan er ingen labrador; de skal ha en god porsjon vaktinstinkt. Det nytter heller ikke å prøve å trene dem med tvang. Da jeg besøkte Myrna hadde hun noen halvvoksne valper igjen etter to kull. Jeg fikk også hilse på en ung tispe og husets sjef med stor S; den hvite (lys krem?) canaan-hannen Habibi. Den unge tispa var uvanlig sosial og trivelig, mens Habibi tok vaktrollen MEGET seriøst. Hobbyen hans i følge Myrna er å skremme vettet av gjester ved å hoppe fram og nibjeffe dem rett i øret når de minst venter det Habibi morer seg storlig når folk hopper himmelhøyt av påfunnene hans. De fleste gjester som kommer innom er ikke hundevante nok til å takle "voktingen" hans så han blir stadig vekk forsterket for adferden sin, for å si det sånn. Siden Myrna hadde advart meg om Habibi på forhånd så gjorde jeg et nummer av å ignorere han og forholde meg passiv dersom han gjorde "utfall", og ikke gi han øyekontakt. Det fungerte bra, men de fem dagene jeg var der tok han aldri fri fra pliktene sine og var alltid på vakt. Etterhvert tolererte han mitt nærvær nok til at jeg (med rolige steg) fikk lov til å forflytte meg fra stua til kjøkkenet for å hente meg et glass vann. Men prøvde jeg å åpne kjøleskapsdøra, gå til gjesterommet eller på do så kom han som et olja lyn og nibjeffet på meg; kjeften med perleraden av hvite tenner sånn ca ti cm fra låret mitt Høres kanskje voldsomt ut men jeg oppfattet han ikke som aggressiv, mer at han var en vakthund med mye yrkesstolthet. Hadde jeg derimot oppført meg irrasjonelt eller f.eks truet Myrna så er det ikke umulig at han hadde gått hardere til verks. Men jeg valgte å ikke teste det ut . Nå bor Myrna nærmest alene ute i villmarka så hun har valgt å ikke kontrollere Habibi så veldig og lar han holde på (med mindre hun får mer følsomme og lettskremte gjester). Så de fleste godt sosialiserte canaan-hunder er sikkert ikke så ekstreme som Habibi. Men tror ikke man skal gamble på å få en sosial hund; vaktinstinktet er normalt ganske sterkt. Bilde av Habibi nedenfor. Han likte ikke at jeg begynte å knipse bilder av de firbeinte damene hans (kameraet var en mistenkelig greie): Da stilte han seg opp mellom meg og tispene og nibjeffet.... : Habibi til venstre og den sosiale ungtispa i midten. De kikker over gjerdet ned i valpegården for å se hva ungdommen driver med. En av valpene jeg traff; hannvalpen Oreo (dette var i 2012). Canaanhunder kommer i de fleste farger selv om krem vel er mest vanlig. I ett av de siste kullene sine har Myrna hatt mange kule farger; hvite valper med store brune eller sorte flekker. Tror Oreo var far til disse.

Interessant! http://www.instituteofcaninebiology.org/blog/how-breeding-the-best-to-the-best-can-be-worse

Helt enig, det blir som å pisse i havet. Det er derfor en helomvending må til. Både i hva vi legger i definisjonen rase og hvordan majoriteten av oppdrettere praktiserer avl. Det er en lang vei å gå, men alternativet er å gi opp.

Det ene utelukker ikke det andre.

Noen tanker etter Dyreveldferdsseminaret som ble arrangert av NKK for noen dager siden: NKK blant annet ved Astrid Indrebø hadde en meget flott presentasjon av hvilke tiltak NKK har for å bedre helsen i rasene våre, spesielt med fokus på usunn konstruksjon (pusteproblemer i kortnesede raser osv). Det ble nevnt at stadig flere raseklubber innfører obligatorisk gentesting for avlsdyr, og om opprettelse av helseregistre og standarder som blir "omskrevet" til det bedre (eks chihuahua som ikke lenger skal ha åpen fontanell iflg standarden). Og man la vekt på at NKKs (og rasenes problem) er at andelen uregistrerte valper øker også i Norge spesielt av de populære smårasene som f.eks fransk bulldog. Og at disse useiøse oppdretterne (og importørene) står utenfor NKK og ikke er så lett å påvirke til sunnere avl. Med det regner jeg med det ble implisert at avl av f.eks fransk bulldog innenfor NKK-systemet er mye mer seriøst og at disse hundene har en sunnere anatomi og derfor også mindre pusteproblemer (?). Det som overrasket meg litt var at det var kun en av foredragsholderne som var invitert som tok opp temaet genetisk variasjon og den genetiske størrelsen på rase-populasjonene. Det ble ikke nevnt med ett eneste ord av de andre. Når man snakker om dyrevelferd i forbindelse med avl og å forbedre helsen på rasene våre så burde vel i det minste genetisk variasjon være en viktig del av det vi oppfatter som dyreetisk , forsvarlig avl? Når vi vet at en smal avlsbase og dertil tilhørende innavl fører til dårligere immunforsvar, dårligere fertilitet og økning av andre defekter? Pr dags dato er de renrasede populasjonene delt inn i 3-400 raser, 99% av dem med lukket stambok, mange av dem med faretruende liten genpool etter 100 pluss år med lukkede stambøker, linje/innavl og matadoravl. En ting jeg var enig med Anne Woldmo i som hun nevnte i sitt foredrag, er at alle de gode tiltakene som NKK liste opp blir omtrent som å sette et lite plaster på et stort blødende sår. Det er godt ment, men det hjelper så lite når skoen trykker et helt annet sted. Pr dags dato får jeg dessverre inntrykk av at Anne Woldmo og hennes meningsfeller er i sterkt mindretall i det kynologiske miljøet. Hennes meninger om innkryssing av andre raser i eksisterende raser for å øke genpoolen til en sunn størrelse oppfattes som radikalt og ekstremt. Men er de det? Skal vi fortsette i det samme sporet som vi har gjort til nå, og vente med å krysse inn nytt blod i en rase til det ikke lenger er etisk forsvarlig å sitte og se på alle de sjuke dyra, og rasen praktisk talt er i ferd med å dø ut, slik som med norsk lundehund? Eller skal vi våge å ruske litt i gamle og utdaterte forestillinger om streng typelikhet og raserenhet? Jeg tror det vil presse seg fram en endring i hvordan vi tenker raseavl og hvordan vi praktiserer den. Både fordi vi tilslutt MÅ mht til innavlsdepresjon, og fordi det ikke lenger vil være akseptabelt i samfunnet som vi er en del av å bedrive etisk uforsvarlig hundeavl. Vil vi som oppdrettere, raseklubber og kennelklubber bli tatt på senga og dratt ufrivillig og skrikende i den retningen, eller kommer vi til å følge med i timen og komme frivillig? Som et lite apropos kan nevnes at FCI (mye takket være Astrid Indrebø og The Breeding Committee som hun er leder av) nå har åpnet opp for at rasevarianter kan krysses med hverandre (f.eks belger-variantene, schnauzer-fargevariantene og bull/miniatyrbullterrier) fordi man nettopp ser at størrelsen på genpoolene er langtfra sunne. Så det går i riktig retning, men hvor lang tid tar det før vi tør å åpne opp for ytterligere innkryssing på tvers av rasene? Her er en youtube-video som bare MÅ sees. Dessverre litt dårlig lyd og illustrasjonene er tildels teite, men budskapet er superviktig, og veldig interessante rasekrysnings-eksperimenter som nevnes:

Å lære inn en god apport kan være litt av en utfordring. Belønner man f.eks et nanosekund for seint så forsterker man at hunden åpner munnen og spytter ut i stedet for å bite ned. Krever god timing

Det er vel en veldig forenklet framstilling Woldmo kom med der men det betyr ikke at det ikke er et godt poeng som generelt stemmer. Ja, det finnes helt sikkert eksempler på raser med små genpooler som foreløpig er friskere enn raser med større genpooler fordi man har vært heldig med å ha oppdrettere som har sørget for å ta vare på den lille variasjonen som finnes (?) samtidig som de har klart å selektere vekk (eller hatt flaks med å) holde unna de verste recessive sykdommene. En venninne av meg gjorde meg for en liten stund siden oppmerksom på en undersøkelse i Finland som tok for seg genvariasjonen (mer spesifikt antall haplotyper) i de finske nasjonalrasene. Av rasene finsk støver, karelsk bjørnehund, finsk spets,finsk lapphund og lapsk vallhund skilte lapsk vallhund seg markant ut som den rasen med et stort antall haplotyper (to-sifret tall). Mens antallsmessig store raser som finsk støver ikke hadde så mange å rutte med. Var vel finsk spets som kom verst ut mener jeg med færrest haplotyper. Hvorfor er lapsk vallhund en så kjernesunn rase mht til antallet haplotyper? Jeg gjetter på at hovedårsaken er at rasen fortsatt har åpen stambok/innmønstring. Undersøkelsen ramset også opp en rekke andre raser som f.eks jack russel og chihuahua som også har overraskende stor genpool med et godt utvalg av haplotyper. Jack russel har jo hatt åpen stambok for ikke så lenge siden. Om man skal sammenligne lapsk vallhund med feks langhårscollien så hevder enkelte at antall haplotyper er nede i skarve 2-3. Snart like utrydningstruet som geparden med andre ord. Og collien er nok ikke alene om det om man skulle begynne å grave litt etter fakta. Men jo, enig i at en stor genpool alene ikke er nok. Man må også over tid klare å endre oppdrettere og kennelklubbers holdninger og praksis i forhold til rase-forståelse og prioriteringer.

Litt mer lesestoff: Denne artikkelen hevder at det er en rekke defekter i øyet som kan forekomme oftere der merlegenet er tilstede (også i enkel oppsetning om jeg forstod rett): http://www.eyecareforanimals.com/animal-eye-conditions/canine/296-merle-gene.html Har ikke lest artikkelen grundig nok til å gjøre meg opp en mening om det, men har som sagt ikke inntrykk av at det er spesielt mye øyesykdommer på collie (verken blue merle eller andre farger) med unntak av CEA-defekten da.

Denne undersøkelsen er ofte nevnt på svenske collie-forumer. Men vet ikke noe om hvor mange hunder som er med i statistikken og evt hvilke linjer, er for lenge siden jeg leste om undersøkelsen. Kunne vært interessant å finne ut av og om det evt er gjort undersøkelser i andre land for det samme.

Bølla har jo rett i at merlegenet gjør noe med pigmenteringen i øyet siden mange merle (collies) får blå øyne, men i hvilken grad det kan påvirke synet vet jeg ikke. I collie-miljøet har vi vel ikke hørt om at blue merle collies skulle se dårligere enn de andre fargene egentlig. Men det finnes riktignok tall som indikerer at blue merle collies har en liten forhøyet risiko for colobom sammenlignet mot de andre fargene. Og et colobom kan jo gi nedsatt syn eller blindhet. I collie-rasen ser colobom ut til å være direkte knyttet til CEA, så collies som er CEA-frie får ikke colobom. Forekomsten av colobom på rasen er vel på noen få prosent tror jeg (litt mer i utlandet enn her på berget).

Synes ihvertfall du skal være stolt av de fine valpene (og det vet jeg jo at du er)

Hehe, med enkelte ting, som farge, er "ok" noen ganger bra nok :-)

Genetisk sett er det ikke så lett å se hvordan sobelfargen i rasen kan ha noen påvirkning på blue merle fargen. En blue merle collie er genetisk sett en tricolour hund; merlegenet demper kun sortfargen flekkvis. Og som vi vet så består jo en tricolour collie av to gener for tricolour; den har ikke engang et anlegg for sobelt (hadde den hatt et gen for sobel hadde den fenotypisk vært sobel og ikke tricolour). Men om det finnes andre gener som på en eller annen måte påvirker blue merle-fargen dersom det finnes soble forfedre i stamtavlen kan kanskje være mulig? Har ellers overhørt oppdrettere si at det eneste man kan gjøre for å prøve å påvirke hvilken blue merle-farge avkommet får er hvilken sortfarge foreldrene har (og da mener de også hvilken sortfarge den blue merle-forelderen egentlig har, ikke bare den tricolour forelderen). Men noen garantier finnes det nok ikke . Ellers synes jeg Lill er uvanlig pirkete da; de fleste oppdrettere hadde vært mer enn fornøyde med den fine blåfargen disse valpene har; det får liksom være grenser for perfeksjonisme