Easy

Du blir ikke skutt av meg ihvertfall, om det hjelper :-). Jeg er mer enig med denne Lill, enn med den som kategorisk sier nei uansett, hehe. Avl har aldri vært enkelt og alle kombinasjoner er en vurdering av fordeler og ulemper. Uansett hva du bestemmer deg for så har du min respekt.

Jeg har inntrykk av at det av og til kan gis antibiotika forebyggende i tilfeller der hunden egentlig ville klart seg uten? Typ at hunden har fått seg en kuttskade eller et bittsår? Endel går jo til veterinæren om hunden har kuttet opp tredeputen litt, eller fått hull i huden etter en hundetann? Har flere ganger hatt hunder som har kuttet seg opp i poten eller fått hull i huden etter bitt og/eller fått flenget opp huden uten at jeg har gått til veterinær. Har renset såret grundig selv og fulgt opp daglig. Aldri blitt betent eller hatt behov for antibiotika. Dersom det BLE betent så hadde det så klart vært på plass med en tur til vet'en. Men mange drar jo avgårde allerede når såret er ferskt og "ubetent", og får da kanskje en AB-kur...? Mange bekker små blir en stor å, så jeg tror at all "småbehandling" av både mennesker og dyr bør bli mer restriktiv selv om mange land er verre enn oss.

Så la oss si en spansk familie skal flytte til Norge og vil ha med seg sitt firbeinte familiemedlem som aldri har bodd på gata men tilfeldigvis har "ukjent opphav", dvs ingen stamtavle-papirer; deres hund vil da bli nektet innreise selv om alle helsekrav er fulgt?

Sikkert fint i teorien å nekte gatehund-importer, men hvordan har myndighetene tenkt å skille mellom gatehunder og andre hunder? Gjetter på at en innstramming bare vil gjøre det enda vanskeligere for oppdrettere og andre "seriøse aktører" å hente inn nytt avlsmateriale.

Jeg er ganske opptatt av genetisk variasjon siden jeg selv har en rase som er liten genetisk. Det sies at 80-90% av alle korthårscollies med europeisk herkomst stammer fra tre kull etter én og samme tispe (men med tre forskjellige langhårede fedre) på femti-tallet. Jeg tror måten å opprettholde den lille genetiske variasjonen som finnes er å bruke flest mulig hunder i avl i hver generasjon, den grad det er mulig (mht til helse etc). I praksis betyr det at i stedet for at èn flott og populær hannhund eller tispe i ett kull skal brukes flere ganger, så er det bedre å bruke 2-4 søsken i samme kull én gang hver. På den måten får man overført flere gener fra far og mor videre til neste generasjon. Også lurt å tenke på å ikke overbruke barnebarn av populære avlshunder i de følgende generasjonene, mens etterkommere av andre hunder blir lite eller ikke brukt. Parallelt med det så er det lurt å få inn litt "nytt" blod fra andre linjer som er bevart i andre land. Synes korthårsoppdrettere i Europa er generelt flinke til å hente inn nye avlshunder med jevne mellomrom. Ja, ser ut som det finnes litt kulturelle forskjeller på hvordan man ser på det med avl og genetisk variasjon. Har f.eks blitt positivt overrasket over at oppdrettere i rasens hjemland har tatt inn nye avlshunder fra andre land (egentlig fra de samme linjene lenger bak, men etter noen generasjoner er det jo likevel litt ulikt), men samtidig blir jeg skuffet over hvordan de forvalter de "nye" genene: Etter få generasjoner er nå 80-90% av alle kull linjeavlet på de showy nye utenlandske hundene, og man skal lete en stund for å finne kull der de gamle engelske linjene er bevart. En generasjon til nå så finnes det ikke lenger "rene" engelskættede hunder å oppdrive; med andre ord genetisk variasjon som har gått tapt for all ettertid. Pussig måte å "redde" rasen på i mine øyne. I land som USA har jeg inntrykk av at man fortsatt bruker linje- og innavl i stor utstrekning for å befeste type, men samtidig gjør de fleste oppdrettere det på en noen lunde "vitenskapelig" måte og sørger for å utavle til ubelslektede linjer/familier for hver fjerde eller femte generasjon. Denne metoden funker muligens ganske greit så lenge det er nok ubeslektede linjer å ta av. I land som England er det ikke det; der skal "alle" bruke de samme få populære hannhundene... Ellers har jeg inntrykk av at oppdrettere av rasen, spesielt i Nord-Europa er blitt ganske bevisste på det med å bevare og helst øke den genetisk variasjonen. Resten av verden er ikke like opptatt av det.

Tips: Les SKK-artikkelen som tråden linker til! De fleste her som er kategoriske/kritiske til å bruke C-hunder i avl overhode kan tydeligvis ikke ha lest den :-). En skikkelig eye-opener, denne artikkelen. Artikkelen forklarer veldig bra hvordan indeks virker og skal brukes, og hvorfor en C-hund kan (men trenger ikke) være en bedre nedarver av gode hofter enn en A-hund! Veldig illustrativ graf som viser dette. Apropos utelukke alle bærere fra avl (gentester) er ikke det lureste man gjør. En sikker vinneroppskrift for å ruinere en rases genetiske variasjon.

Det høres sannsynlig ut. Men det som er med de fleste av dagens hunderaser er at de er allerede temmelig tett linjeavlet mht til graden av slektsskap, så en helsøsken-paring oppå det igjen kan godt lage "Askenasijøde-tilstander" genetisk sett og kunne gi defekter utover dobling av recessive gener skulle jeg tro.

Tja, innavl kan vel også forårsake defekter som ikke nødvendigvis er en direkte følge av dobling av recessive gener? Det er jo kjent at forekomsten av døvhet, blindhet, "feilkonstruksjoner" som deformerte lemmer osv er mye høyere i populasjoner der innavl er vanlig. I tillegg til nedsatt fertilitet og en forhøyet risiko for "skjakkjørte immunforsvar" i.e. autoimmune sykdommer osv (til og med dårligere gemytt). Men mulig at risikoen for dette ikke er så stor ved første generasjons innavl, men mest når sterk innavl har foregått i mange generasjoner?

Jeg er enig med deg. Jeg tror at endel raser er så (inn)avlet ihjel at man ikke alltid kan vente på at rasens hjemland skal få ut finger'n og se faresignalene. Det finske pinscher-prosjektet er jo et godt eksempel på at andre enn rasens hjemland kan og bør ta tak i det. Jeg tror at om "rene raser" skal kunne overleve og holde seg friske i framtiden, så krever det at man tør å re-definere og strekke litt på begrepene "type" og "rase". En viss variasjon av type innad i en rase er som regel et sunnhetstegn.

Det nyeste innen allergi-medisin for hund er vist Apoquel -visstnok i samme prisklasse som Atopica men uten kjente bivirkninger. Skal virke mot kløe allerede etter få timer.

Ikke dårlig samvittighet; demping :-). Det de har lært er at når eier snakker i den tonen så er det ubehagelig. Derfor alle de dempende signalene. Kjenner det veldig god igjen fra min første border collie. En anelse anklagende tone fra meg så ble hun helt flat.

Apropos snutelengde: http://pedigreedogsexposed.blogspot.no/2016/08/rottpugs.html#comment-form

Min runderingshund Nelson (collie) har halsmelding og det har fungert utmerket. Han har alltid vært pratsom i hverdagen men det ble ikke verre av at han lærte halsmelding. Med riktig innlæring kan de aller fleste hunder lære å skille mellom situasjoner og vet når det skal halses og når det ikke skal halses. Situasjonen i seg selv -funn av (passiv)figurant ute i skogen er "kommandoen" som setter hunden i gang. Han lærte også veldig raskt (kun med positivt innlæring og uten fysisk eller verbal fysisk korreksjon) at å stemple figuranter eller bruke dem som bremsepute ikke er lov: Han fikk en meget stabil hals der han holdt en passe avstand på ca en meter til figurant. Aldri problemer med at halsen gikk over i noe annet enn ren "tigge"-atferd/lek. For Nelson var halsmelding det enkleste å lære inn og opprettholde; mindre pes for en hund som lett halser. Han ville brukt opp adskillig mer energi på å måtte løpe fram og tilbake for å melde.

Hehe, virker som man snakker forbi hverandre i mye av tråden her. Trådstarter spør om FA og folk svarer om MH. MH er som andre har nevnt her ikke en mentaltest men en beskrivelse (viktig forskjell) og kan brukes/være nyttig for alle raser. Her kan man se en korthårscollie gå MH (rasen sorterer blant brukshundrasene i Sverige men er vel ikke en typiskbrukshundrase i de flestes øyne):

En veldig feit border collie da siden den veide 50 kilo i følge artikkelen ... :-D

Tannkrem beregnet for mennesker kan inneholde fluor -det kan vel være giftig for hund kanskje?

Gjetter på at Biltema har de billigste pallekarmene? Har ikke sett noen andre som averterer med kr 99,- ihvertfall...

Hurra! Collieklubben hadde årsmøte idag, og forslaget om at langhår fra korthårskull skal registreres som langhårscollies ble ENSTEMMIG vedtatt! Så nå gjenstår det "bare" å sende formell søknad til NKKs styre for å få det godkjent. Det er grunn til å håpe på at NKK ikke vil stikke kjepper i hjulene men vil si ja. Først idag fikk jeg også svar på hvorfor Norsk Collie Klubbs styre og stell har gjort en kuvending i spørsmålet og er for (var tidligere sterkt imot): Det viser seg at The Smooth Collie Club of Great Britain en god stund har jobbet med samme forslaget og til slutt klart å få med seg The Rough Collie Council. Visste at de har sett på saken men ikke at de har klart å få med seg langhårsfolket. Så også i rasens hjemland gjenstår det "bare" å få tommelen opp fra the Kennel Club. Er litt mer spent på hva svaret blir derfra; håper det blir positivt. I så fall vil resten av Europa følge etter.

.. og jeg kjenner en som har en lapsk med sosial usikkerhet og som er mistenksom/reservert overfor fremmede (og i tillegg ikke er overvettes begeistret for innendørs haller etc). Så ja, rasen lapsk er en grei allroundhund, men vi er tilbake til greia med at i disse "medium energi" allround rasene så kan gemytt eller nervekonstitusjon være litt mindre forutsigbart enn i rene bruksavla raser. Synes likevel lapsk vallhund er et fint alternativ og har ikke noe problemer med å anbefale den selv om jeg kjenner individer som har sine greier :-)

Apropos feilvare: Tro det eller ei, men det skal stemmes over et forslag på collieklubbens generalforsamling i år der NCK selv (avlsrådet) foreslår å endre reglene slik at langhår fra korthårskull kan registreres som langhår! så det er ikke sikkert Koios og hans like lenger vil anses som "feilvare" ... får håpe forslaget går i gjennom siden det er NCK selv som foreslår det

Hvis du overhode ikke vil risikere at den nye hunden viser seg å være litt forsiktig av seg mht til miljø (f.eks forsering av agility-hindre) så synes jeg du skal satse på en rase som er gjennomført happy-go-lucky, f.eks staffordshire bullterrier. Dette er hunder som er full av "gameness" og jippi-mentalitet og ofte svært miljøsterke mht til å kræsje inn i eller over ting uten å bli det minste affisert. Du kan selvfølgelig risikere at skadestatistikken blir høy mht til agility siden de kan kaste seg utfor det meste, men man kan ikke få i både pose og sekk (god oppvarming før hopping vil hjelpe på å forebygge skader da).. Ellers gjelder dessverre regelen om at ingen, INGEN kan garantere noe som helst mht til hvordan akkurat den eller den valpen vil utvikle seg (selv om man har sjekket mor og far og nærmeste slekt), selv ikke på raser som er normalt mentalt sterke. så du må nok bare hoppe i det

PS: Jeg skrev at det IKKE er vanlig med "romfølelse"/trappeproblemer" hos korthårscollien som rase. Dette har jeg sett hos kun noen få individer og da vanligvis i veldig mild form. De fleste som har observert de samme hundene har ikke lagt merke til noe uvanlig. Hunden som jeg omplasserte er et unntak mht til sin trappegreie, ikke normen for rasen. Varierende grad av lydberørthet er derimot mer vanlig. En nervesvak kortis er en hund som er litt for forsiktig for sitt eget beste; en god kortis er en veldig god hund, mens en medium nervefast kortis er helt ålreit for hobbybruk :-). Men er man ikke villig til å ta rasen for det den er eller kan være/bli så er det bedre å velge en annen type rase. Personlig liker jeg gruppe 1/gjeterhundtype mentaliteten og væremåten og kunne ikke hatt retriever eller spaniel, med det er jo smak og behag :-)

Den lite robuste, lite nervefaste kortisen du referer til som reagerte på alt mulig rart i miljøet og som det ikke gikk an å ta med noe sted, har nå fått et nytt hjem og oppleves som meget sterk mentalt og robust av sine nye eiere. De får mye skryt av henne av andre hundeeiere de møter på sin vei for at hun er ualminnelig trivelig og sosial mot både folk og fe (folk der de bor er tydeligvis vant til å se litt mer forsiktige og uinteresserte langhår?). Tispa har gjort et veldig bra MH i Sverige (meget bra avreagering; sosial; bra lekelyst og helt skuddfast). Genetisk HAR hun en svakhet mht til høyder/høydeskrekk (romfølelse-greier -ikke helt det samme som klassisk gulvredsel/skepsis til overflater men relatert), så kan reagere med usikkerhet på enkelte ukjente trapper, men tilvenning som er gjort etter omplassering viser at hun ikke har noen problemer med å lære av erfaring og har generelt en god mestring i hverdagen. Hun er en hund med et litt "hardere" hode og har motor til å jobbe seg gjennom problemer. Med noen hunder er det rett og slett sånn at et miljøskifte (og nye øyne til å se/vurdere evt utfordringer) er det som skal til for å endre en hund fra skrap til "perfekt" for sin nye familie :-). En ekstremt nervøs/tander hund med dårlig genetisk bagasje vil kanskje ikke kunne hjelpes noe uansett hvor den bor, men for en ellers god hund med en liten utfordring eller to så kan et miljøskifte være alt som skal til :-). Jeg har truffet veldig mange korthårscollies, både i Norge, andre land i Norden og i andre land i Europa; og har eid en del selv de siste 15 år, og jeg har ikke inntrykk av at gulvredsel er noe problem i rasen. Har truffet noen få som kan ha en form av trappe-redsel, og ingen med klassisk gulvredsel (har hørt om kun ett stk korthår med klassisk gulvredsel og hun var halvt langhår om jeg husker rett). Hvis man skal fokusere på ulemper ved rasens nervekonstitusjon så er lydberørthet et mye større problem å ta tak i da rundt 50% viser varierende grad av berørthet (tall fra svensk MH-statistikk + eier-undersøkelser)! Jeg er en av de som kan bli litt upopulær engang iblant i rasemiljøet fordi jeg er ærlig om rasens svakheter mentalt (at endel kan være litt veike og lett berørte og/eller ha litt dårlig avreagering), men rett skal være rett: Gulvredsel er ikke et problem på korthåren ihvertfall ikke pr idag :-). Trapperedsel er heller ikke vanlig selv om man kan se det hos enkelte individer. Selv gikk jeg fra border collie til korthårscollie fordi jeg personlig trives med en rase som ikke er like "racer" som de mest intense gruppe 1-rasene. En som både er (kan være) en god familiehund og en som er artig å trene på hobbybasis, evt konkurrere litt med. Ja, jeg kjenner til ulempene men liker også fordelene :-).

Det kan vel likevel være relatert til størrelse dersom det stemmer at det er veldig vanlig i endel miniatyrraser som chihuahua? At enkelte individer av større raser også kan få det trenger ikke betyr at det ikke er størrelses-relatert i miniatyrrasene... Det finnes jo flere årsaker.

Vet man årsaken til luftrørskollaps da? Er det direkte forårsaket av størrelsen (at endel miniatyr-raser er avlet for små); eller skyldes det arv (en genetisk defekt/svakhet som er nedarvet fra en fjerne forfader uten at det har direkte med hundens størrelse å gjøre)? Dersom luftrørskollaps har mest med størrelse å gjøre, så går det jo ikke å avle seg ut av problemet uten å gå inn for å avle rasene en god del større? Blir litt som kortsnuteraser og kortsnute-problematikk: Snuten MÅ bli lengre om det skal monne.