Nowisclee

Ja, småhunder er absolutt mange som liker bedre enn store hunder. Men i og med trådstarter helst vil ha mellom eller stor rase, så er vel småraser utelukket. Ellers hadde jeg glatt foreslått bichon frisé tispe, allergivennlig, snille, elsker som regel mennesker, osv. Hannhundene syns jeg kan være mer masete og innimellom stresset, tispene virker mer avslappet på meg. Og mange mennesker føler seg tryggere på en liten hund enn en stor.

Omplasseringshunder kan jo også komme fra oppdretter, dersom oppdretter får tilbake en voksen hund fra en valpekjøper av en eller annen grunn. Jeg ville først og fremst prøvd å finne ut hva slags rase som passer dere best. Deretter sett hva dere fant hos forskjellige oppdrettere og på f.eks. finn.no og lignende, og kanskje også gjennom raseklubbens sider. Jeg ville finne oppdrettere der dere ser at de har et hundehold som virker bra i deres øyne. Kanskje tatt kontakt med oppdrettere og sagt at dere ikke har bestemt dere for voksen eller valp enda. Men at dere er på utkikk. Og gjerne også litt om hva dere ønsker dere i en hund, og spørre hva vil oppdretteren anbefale? Da kan dere kanskje også få komme på besøk og møte litt forskjellige individer av rasen og se om det er en rase for dere. Mange av de som er inne i miljøet har ofte mer oversikt og kontakter enn "oss andre dødelige". Sånn at hvis du har kontakt med en oppdretter eller tre, så kanskje de får vite om en unghund/voksen som må omplasseres som ville passe dere perfekt. Eller kanskje en av dem har, eller vet om et kull der det kommer valper som kan passe bra for dere sånn med tanke på egenskaper osv. Eller kanskje de kan gi råd om en eventuell hund dere finner på finn.no, hvor den er fra, hvem foreldrene er og hvordan mentaliteten og helsen er i slekten der. Kanskje dere også forelsker dere HELT i en av hundene til oppdretter som ikke skal ha kull før om halvannet år, slik at dere blir sittende og vente på valp i nesten to år, jeg kjenner de som har gjort det også. Om dere vurderer blandingshund, så ville jeg vært nøye på hvordan foreldrene er. Uansett om dere får en voksen eller valp. Om eierne ikke vet noenting om helsen i slekten, og det er en blanding av raser som har "vanlige" helseproblemer, ville jeg styrt unna. Har nettopp møtt en bordercollieblanding som har Addisons disease bare 4 år gammel, det er mye blandinger med hudproblemer, og det er en del annet rart. Dere kan være heldige og få en frisk og rask hund, og dere kan være innmari uheldige og få en veldig syk hund. Det at man kan få en syk hund gjelder såklart også for rasehunder, men om man finner en god oppdretter så skal man ha uflaks for å få en veldig syk hund, så lenge helsetester blir gjennomført og foreldre/annen slekt er friske. Jeg ville uansett først og fremst sett på hva slags type hund dere er ute etter, så dere ikke ender med en hund som er stikk motsatt av hva som passer inn i hverdagen deres, slik at dere må omplassere..

Med min erfaring med wheaten terriere ville jeg aldri vurdert det som besøks/terapihund da jeg har møtt noen rimelig skarpe noen som ikke hadde høy terskel for å snappe etter folk, akkurat. Men det er MIN erfaring og kanskje jeg bare har vært uheldig med de individene jeg har møtt rundt omkring.. Jeg ville valgt en rase som er kjent for å like folk og være lett å trene, som ikke krever masse mosjon for å være rolig nok til å kunne hilse på folk uten å ta helt av. Labrador, golden, staffordshire bullterrier er jo "typiske" besøkshunder, happy, glade hunder som elsker å få møte folk. Berner Sennen også kanskje? Schæfer og for den del. De aller fleste der er jo veldig sosiale med folk! Schæfer er igjen kanskje ikke den beste agilityhunden da. Men sånn ellers mtp rasevalg, hvor mye tur/trim vil hunden få til vanlig, hvor mye mentaltrening osv? Hvis du helst tenker røytefri/allergivennlig så ville jeg kanskje tenkt puddel, men vært veldig nøye på linjer ifht reserverthet. Puddel er jo ofte også veldig fine agilityhunder!

En myndetype? Kanskje polsk eller ungarsk mynde? Eventuelt skotsk hjortehund hvis det ikke føles som for mye pels? Eventuelt Podenco Ibicenco kan også passe, eller Faraohund? Eller Podenco Canario, men da må du til Spania for å få tak i, da. Men de er hvertfall sjeldne! Først og fremst denne typen hunder jeg tenker på med det du sier, men er jo ikke sikkert du liker den typen hund, da. Edit: Greyhound og har jo blitt ganske sjelden å se etterhvert. Men de høres jo ganske perfekte ut? Milde, gode hunder, rolige inne, aktive ute, passe store, kraftige, og utroooolig vakre!

Kanskje ikke? Nå har jeg langt hår da. Ja, skal ut og gå tur med Vimsy om kun kort tid faktisk! Men da er det nok eventuelt noen av valpene etter Martin du har møtt. Jeg vet Enzo har vært en håndfull i puberteten med mye piping og mas, og noe bjeffing ihvertfall den ene gangen jeg var med på LC samtidig med ham, men han kommer seg. Jaa, til våren skal Chiara også få ta lisens, og Lundii skal få løpe igjen. Håper Martin blir såpass igjen at han kan få konkurrere mer, han er god, men tar ikke sjansen med nakken hans helt enda. Men da sees vi nok på trening ja. Iallefall ikke en veldig bjeffete rase EGENTLIG. Men enkelte kan nok være lettere å gire opp, spesielt i puberteten. Haha jeg takler ikke at de varsler når noen ringer på eller når det er bråk utenfor osv. Det har vel litt med at jeg har bodd så lenge i leilighet før jeg fikk eget hus. Vil ikke ha bråk inne, forstyrrer jo naboene! Mens "utestemme" er greit så lenge det ikke tar helt av.

Er nok stort sett mine du har møtt på LC trening da? Martin bjeffer mye på LC, han blir supergira, og vi må ta ham litt unna for å roe ham, holde ham i bevegelse. Men det er jo forsåvidt bare en god ting å holde ham i bevegelse så han holder seg varm. De andre to jeg har bjeffer ikke sånn i det hele tatt. Men faraohundene tar jo VIRKELIG av. ;P Under lek kan de nok bjeffe litt mer enn whipsene gjør ja. Iallefall enkelte. Kun Lundii som bjeffer under lek av våre, men mulig noen av barna til Martin, som du sikkert har møtt på Ekeberg, kan være mer boffete i lek? Enzo har ikke bråka noe når jeg har møtt dem for leketreff, mulig Nova er mer bjeffete. Men de roer seg også mer mer alderen, definitivt. Joa, skjønte det var litt spøkefullt ment, men jeg har liksom et helt annet bilde av rasen i mitt hode. Nå er jeg mye mer tolerant for bjeffing under lek utendørs, enn jeg er for bjeffing inne uansett årsak, eller bjeffing av andre årsaker enn lek, da.

Oi billig jo!! *tigge samboer om tidlig julegave*

Stemt!

Det som er rarest/dummest er vel at enkelte (de fleste?) av dem tror på det selv. Mens de egentlig bare "cold read"er eierne..

Hvia du skal på D4A, så er vi der begge dager med våre tre. På lørdag er det påmeldt 9 stk, samt kommer 3 valper fra kullet Lundii og Martin hadde i sommer. Så da kan du treffe flere av rasen og lære enda litt mer om den om du ønsker. Skjønner ikke hvilke etnahunder du har møtt på som er så bråkete? Mine (og andre jeg kjenner) bjeffer når: De er på LC-banen, mens de står i bilen og venter/etter oppvarmingen når de er klare til å løpe og gira som fy. Ikke Lundii og Chiara da, de kan snakkes til og da tier de stille. Men Martin bjeffer, og Mayhem, broren til Lundii. Hvis de ser nabokatten mens de er ute i hagen. Den skal jages bort! Når de leker heftig. Da kan Lundii bjeffe på de andre. Hvis alle tre går i bånd sammen og vi treffer en stor eller giret/truende hund, da kan Chiara bjeffe fordi Martin blir usikker. Går vi med kun 2, eller 1, så er det SVÆRT sjelden at de bjeffer på andre. Løse i park/på Fornebu/andre frislippsområder så bjeffer de kanskje litt med en gang de ser en annen, men når de får hilst så er det ok. Lundii kan henge seg litt opp hvis hun syns den fremmede er skummel, men da er det jo bare å kalle henne inn. Inne er det aldri bråk. KUN hvis Chiara og Lundii herjer for heftig. Men da er det jo bare å be dem kutte ut, eller ikke la dem gire seg så høyt opp. Når jeg hadde bare Lundii, og bare Lundii og Martin, var det jo aldri noe lyd inne. Så jeg har et helt annet inntrykk av rasen enn du har, tror jeg.

I need this! *ønske seg til jul*

Hva handler den om?

Det er så kult å få følge dere og Mono! Han virker som en suuperkul kanin. Kanskje han blir litt mindre "masete" på kos når han får en kaninvenn å være sosial med? Er hvertfall utrolig gøy å lære mer om frittgående kanin Men hvordan er han med tanke på reinslighet nå? Er det mye perler og tisseflekker rundt om?

Jeg har måttet vise vaksinasjonskort på alle NKK utstillinger jeg har vært på. Unntatt Bjerke i år, tror jeg? Da viste vi vel bare startnr i innkjøringen.. eller viste jeg vaks.kortene også? Husker ikke. Men alle andre vet jeg jeg har måttet vise. Også på en god del småutstillinger, det er bare noen få jeg ikke har blitt bedt om å vise vaksinasjonskortet på.

9 etnahunder påmeldt! og vet hvem alle unntatt 1 er. En ukjent tispe som går enten i junior, unghund, åpen eller champion. Spennende! Og kommer 3 av avkommene til Lundii og Martin for å se på/hilse på. To av søsknene til Chiara er påmeldt, en søster og en bror. Ååh jeg gleder meg sånn! Ang betaling og inngang og sånn: tilbakestående at man bare kommer inn 1 dag på startnummer! Man melder seg da på Dogs 4 All, NKK Lillestrøm Norsk vinner, ikke bare "lørdag" eller "søndag". De oppfordrer alltid folk til å bli for å se på og heie i finalene, men nå må jeg betale nesten 200 spenn for å komme inn for å se finaler, siden min rase bare går lørdag? (Sånn hypotetisk, jeg står i stand så jeg kommer inn uansett) Forundrer meg ikke hvis finaleringen er skrapa for publikum i år.. enda mer enn før. Både lørdag og søndag.

Der er jeg veldig med deg. Sinnstemning og "energier" er noe helt annet enn "samtaler". Jeg merker da selv hvordan energien og stemningen endrer seg når jeg (og andre) er med en trøtt valp/hund, man blir avslappet og trøtt selv. Og vice versa, jeg ser hvordan hunder blir påvirket av menneskers sinnstemning. Både i spesifikke situasjoner og i hverdagslivet. Selv om noen ting kan heller ikke jeg forklare, som folk som hevder hunden/dyret da forteller/viser dyretolken skader, graviditet, hendelser osv som dyretolk IKKE kunne visst. Kanskje er de påkoblet rett energi av og til. Kanskje NOEN kan NOE, men ikke alt. Jeg vet ikke. Men generelt er jeg meget skeptisk. Energier derimot er noe helt annet. Hva man selv utstråler og hva man blir påvirket av av andre.

Jeg fikk tolket Roya og hadde da også spørsmål til hunden, om hun kunne være snillere mot Tina. (Uten å si noe om hvem Tina var). Jeg fikk vite at Roya var glad for å bo hos meg. Hun savnet en hundevenn i livet sitt. Hun var glad i katter. Med tanke på Tina, så mente Roya at snillhet måtte gå begge veier. Hvis Tina var snill med henne ville hun være snill mot Tina. Og litt andre småting jeg ikke husker lenger. Roya var nok glad for å bo hos meg, håper jeg. Roya bodde på en gård med drift av hundepensjonat på tidspunktet for samtalen, med sjefens puddel som bestevenninne og oppdrager, og hun var fast lekevenninne for en nuffe, en vorstehermix og en rottweiler som var på pensjonatet med jevne mellomrom. Så at hun savnet en hundevenn var jo litt rart. Hun var snill med katter, iallefall de hun kjente. Så det var nok riktig. Tina er en bichon frisee som var 12 år på tidspunktet for samtalen. Tina har aldri noensinne plaget Roya. Tina er en veldig snill og forsiktig liten hund som ikke engang sa fra når Roya omtrent la seg oppå henne. Hun bare unngikk situasjonen mest mulig, ved å gjemme seg under en stol. Der bommet dyretolken totalt, tydeligvis. Hun sa selv at hun oppfattet Tina som et barn, en liten person. Såeh.. Jeg veit ikke jeg. Jeg VIL gjerne tro at det går an å kommunisere med dyr på et annet plan! Men jeg vet ikke helt om jeg klarer det. Selv om jeg er veldig glad i Rupert Sheldrakes bok, Uforklarlige krefter hos dyr. (Som handler mye om dyr som vet når eierne kommer hjem, dyr som finner veien hjem fra ukjente steder, finner eierne når de har flyttet til et nytt sted uten katten mange mange mil unna osv..) Men det er jo noe annet enn ren kommunikasjon da.

Å? Mine har ikke så mye lyd hvertfall, ikke de andre jeg kjenner heller. Altså, i enkelte situasjoner kan de såklart bjeffe. Når nabokatta setter seg midt i veien her nede, 15 meter unna hundene, så kan de sette i et leven bak gjerdet for å jage den bort. Men de tier jo når jeg ber dem om det. De kan bjeffe under lek ute, eller.. Lundii bjeffer når hun løper etter de andre to. Når vi går med alle tre sammen, kan de bjeffe hvis vi møter hunder som er "truende"/giret i møte med våre. Men går vi med 2 eller 1, så er det ikke en lyd. Mistenker at grunnen til bjeffing når flokken er samlet, er pga Martin blir anspent når fremmede hunder kommer, både pga han ble angrepet og pga smertene i nakken, og at Chiara reagerer på hans anspenthet og derfor begynner å bjeffe på den fremmede hunden. Men når enten Martin eller Chiara ikke er med, er det aldri bråk mot andre. Men generelt, all over, ser jeg dem som svært lite bråkete i forhold til en del andre raser. Lundii er mer bjeffete enn gjennomsnittet, og hun har bare noen situasjoner hun bjeffer i. De andre jeg kjenner er lite bråkete. Og spesielt innendørs er de rolige. Iallefall som jeg oppfatter dem.

Hva med en etnahund da? sånn hvis dere vurderer whippet liksom, så kan absolutt etnahund tittes på også! Edit: for å skrive litt mer: Jentene mine er pinglete når det kommer til regn/kulde. Hannhunden er større, og tåler mye mer. Han synes det er helt ok å gå tur i regn og når det er kaldt. De er ganske førerorienterte, ganske lettmotiverte (som regel veldig glade i mat, men mange er også lette å belønne med leke), de røyter lite, de er enkle hunder å ha i hus. De fleste har lite lyd. (Lundii har litt mer lyd enn de to andre, hun bjeffer lettere når hun ser ting ute) Inne bjeffer de omtrent aldri, ikke om det er bråk ute eller om noen ringer på. Kun hvis de leker heftig med hverandre kan det komme bjeff fra dem. De krever lite mosjon, men er med på MASSE. De går absolutt ikke på veggen med lite mosjon og hjernetrim i en periode. Men de elsker å brukes, er gjerne med på mange timers tur, og elsker å lære triks. De aller fleste kan fint gå løs så lenge man trener på innkalling når de er unge. Det er lite aggresjon på rasen. Hannhundene kan være noe hormonelle i unghundperioden, såklart, men det bruker å gå seg fint til. Generelt en enkel og fin rase som passer inn i de fleste hundehjem, etter min mening. Ulempen er jo at det ikke er den enkleste rasen å få tak i.

Er nesten på topp snart da. Ikke uvanlig at de kan bli veldig kosete/oppmerksomhetssyke da. Spesielt i begynnelsen. Lundii var mye mindre masete nå på 3 løpetid enn under de 2 foregående.

Har en kompis som sitter og bretter ut på facebook nå om at han er superfornøyd med at en ulv er skutt og at alle ulv, jerv, bjørn og gaupe skulle vært slakta... Noen ganger, noen mennesker, meg frustrert. Men jeg respekterer jo at vi har forskjellige meninger om enkelte ting, enda vi kan være klin enige om helt andre ting.. Men noen ganger vurderer jeg å rydde vennelista.

Spennende!!!

Det er vel fortsatt på/i ørene, bare at det er dødt og ikke levende?

Skjønner. Kan se at det blir litt lettere kanskje. Jeg har selv en Biscotti Babetta på papiret som heter Lundii til vanlig, rett og slett fordi jeg ikke fant noe navn som var påvirket av Babetta som jeg kunne tenke meg, fant Betty, Baby, Babs, Betta, alt var enten opptatt av hunder jeg kjente eller så var det ikke navn jeg likte. Derfor ble det Lundii, som betyr mandag. (Hun er født en mandag) Så har jeg Iosono Galileo Galilei, som heter Martin til daglig. Ikke meg som har gitt ham navnet, hadde det når han kom 3 år gammel. Også Biscotti Chiara Luce, Chiara til daglig.

Roya møtte jeg en gang før jeg bestemte meg om jeg ville ha henne eller ikke. Og såklart så oppdretter fikk møte meg og se om hun ville selge til meg eller ikke. Roya var jo 8 mnd da. Basenjien var vi på flere valpebesøk hos, der det tok litt tid før vi bestemte hvilken valp som skulle flytte inn hos meg. Med Lundii var jeg på ett besøk da valpene var 7 uker (det var da jeg oppdaget kullet på nettet), Tøfflus tok meg med på besøk, da var det et stykke for meg å reise. Og så møtte jeg oppdretter i Lillestrøm for overlevering av valp. Martin møtte jeg ikke før overtagelse, der var det snakking fram og tilbake i et par mnd før jeg fikk hentet ham i Moskva i januar 2012. Men han var jo også 3 år gammel da. Eier kjørte/reiste i et døgn for å møte meg i Moskva, jeg overnattet ett døgn på hotell der, fly frem og tilbake. Med Chiara var vi på flere valpebesøk, 3-4 timers kjøretur hver vei, men det var jo absolutt verdt det og vi tok det gjerne i helgene. Vi reiste også opp dit for å hente valp torsdag etter jobb når hun var leveringsklar. Jeg vil nok helst besøke oppdretter og hundene før jeg bestemmer meg for å kjøpe valp fra et kull, og jeg vil nok aller helst også møte valpene i kullet før jeg vet hvem jeg helst vil ha. Men kjenner jeg oppdretter godt, og oppdretter kjenner meg, så kan jeg nok la oppdretter velge valp til meg.