Nowisclee

Ah takk! Edit: ikke på CNN vi har hvertfall..? Piers Morgan Live står oppført klokka 3 her.. Så får tydeligvis ikke tatt det opp?

Finner den ikke på CNN på tven? :/

Er en rase i italia der omtrent alle er sånn? Men ikke så ekstremt da. De er FCIgodkjent såvidt jeg vet..? *finne rase* Og en i søramerika et sted? Edit: spansk er den. Pachon Navarro https://www.google.com/search?ie=UTF-8&client=ms-android-samsung&source=android-browser&q=pachon+navarro Edit: ikke FCI-godkjent som jeg kan finme nei. Edit 2: den fra søramerika, Double Nosed Andean Tiger dog: https://www.google.com/search?ie=UTF-8&client=ms-android-samsung&source=android-browser&q=double+nosed+andean+tiger+dog

Trene bytting med stein kanskje? Altså begynne med bytting av leke for supergod godbit, så tyggepinne mot supergod godbit, for å lære inn at å bytte er verdt det, og så stein mot supersupergod godbit? At hun begynner å heller vil gi fra seg en stein enn å spise den? kan hende du får litt apport på stein da.. Klør sikkert i tennene, andre harde ting å tygge på? Margbein med marg i e.l. med ut så hun heller spiser/tygger på det, enn stein, når hun begynner å se etter noe å tygge på?

Hvordan er hun når mannen tar henne med ut, vekk fra deg? Eller hvis dere går ut sammen, men han går inn igjen med henne? Mange gode tips over her.

Husky?

Samojed? *kaster ut ting i løse luften*

Yorkie? Eller cairn?

Ja, jeg skjønner veldig godt at din frykt er det. Og som jeg sa, jeg er ikke mot kastrering av tisper ved behov. Som det kan se ut som det er for Putle. Men både for andre som leser tråden, som kanskje ikke er medlem på sonen engang, og fordi jeg synes det er viktig å sette lys på alle kjente fordeler og bakdeler ved kastrering, så sier jeg det. IKKE for å rokke ved ditt valg. I det hele tatt. Og jeg kjenner flere tisper som er kastrerte, og som kun har hatt positiv effekt av det, utenom pelsmessig på hunder med pels som gordon setter og springere, og lengre pels. Jeg håper inderlig at det kan hjelpe Putle, jeg har sittet og lest hele tråden og hun virker jo SÅ søt når hun kommer ut av skallet sitt og jeg er så glad for den framgangen dere har hatt. Herlige, herlige Putle

Ja, det er det veterinærene på jobben har sittet og skravlet om i lunsjen og jeg har slengt meg på for å lære mer. Utifra det jeg har forstått er det større risiko for alle fire kreftformene på kastrerte hannhunder i forhold til for eksempel testikkelkreft når de er ukastrerte. Da ser jeg det som negativt å kastrere om det ikke er andre spesielle grunner for det. På tisper så blir risikoen for mammatumores senket med ca 90% hvis de kastreres før første løpetid, hvis jeg husker riktig. Hvis de er over 2 år er det nede i 20% mindre risiko for mammatumores, MENER jeg å huske. (Det er godt mulig jeg surrer i farta, men noe deromkring) Jeg har ingen tall på økt risiko for de andre krefttypene, men utifra veterinærene på jobben virket det som om det var såpass vanlig at det var blitt trukket en slutning om at det kunne ha en sammenheng, som da førte til forskning på det. Forhåpentligvis får man mer svar når de blir ferdig med noen forskningsprogrammer. Igjen, jeg mener at den risikoen bør taes hensyn til i vurderingenspå man ikke kastrerer tisper bare fordi det er praktisk. Men jeg ville klart valgt å kastrere en tispe selv dersom hun var plaget med kraftig innbilt, store hormonsvingninger og humørendringer eller andre fysiske/psykiske plager pga løpetid.

Hun slipper, eller har mindre risiko for mammatumores(jurkreft), og selvsagt ingen livmorbetennelse, men en av ulempene med kastrering vil jeg si er den økte risikoen for hormonbetingede krefttyper, som det forskes på as we speak. Økt risiko for prostatakreft hos hannhund er vel dokumentert så vidt jeg har klart å lete meg fram til, og økt risiko for beinkreft, blærekreft og en type analsekk-kreft er mistenkt å ha sammenheng med kastrering av både hannhund og tispe. Analsekk-kreften er vel mest sett hos kastrerte hannhunder såvidt jeg har forstått.Alt dette er ting som i mine øyne gjør det mer risikabelt å kastrere "bare for sikkerhets skyld". Samt at du risikerer jo inkontinens hos en del tisper. Men når man har atferdsproblemer som gjør at det kan være nødvendig å kastrere må man selvsagt ta med i betraktningen at hunden skal ha et godt liv mens den lever. Man må likevel tenke over disse risikoene synes jeg, da det er en del av bildet. Jeg tror personlig det kan være en god idé å kastrere Putle, hvis hun virker mye påvirket av hormoner.

En av ulempene med kastrering vil jeg si er den økte risikoen for hormonbetingede krefttyper, som det forskes på as we speak. Økt risiko for prostatakreft er vel dokumentert så vidt jeg har klart å lete meg fram til, og økt risiko for beinkreft, blærekreft og en type analsekk-kreft er mistenkt å ha sammenheng med kastrering av både hannhund og tispe. Analsekk-kreften er vel mest sett hos kastrerte hannhunder såvidt jeg har forstått. Alt dette er ting som i mine øyne gjør det mer risikabelt å kastrere "bare for sikkerhets skyld".

Også har man risikoene ved kastrering. Som jeg nevnte, hormonpåvirkede krefttyper, du har risiko for inkontinens spesielt hos tisper. Du har risiko for usikkerhet/redsel. Du har risiko for endret personlighet (hormoner har stor innvirkning på personlighet og identitetsfølelse hos mennesker, man ser også personlighetsforandringer hos hunder og katter), når mennesker blir kastrert av medisinske grunner (eventuelt av eget ønske) får de alltid hormontilskudd for å beholde sin personlighet og identitetsfølelse. Grisehannhunder kommer MYE av dårlig/manglende oppdragelse. Det finnes de helt sexfikserte, men skal du få bukt med det bør hunden kastreres FØR problemene oppstår og manifesterer seg. Helst da før kjønnsmodning. Men da vet du jo ikke om hunden får problemer med det..

Syns 2 timer hver vei med buss/tog/whatever er nok til at det ikke er "i nærheten", jeg. Selv om man overlever å pendle det.

Hønefoss. Enn så lenge. Og jeg synes det er langt til jobb (i Oslo), så jeg svarte ikke nært en storby.

Da har vi fått time til MR søndag 27/10 klokka 16:45. Så får vi se hva som dukker opp der.

Vi har 3 stykk i senga hver natt. tok ikke lange tiden før de lå rolig hver natt. Var vel 2-3 ganger valpen og en av de voksne prøvde å leke på natta og da fikk de kraftig beskjed om å legge seg og være rolige, tok gjerne valpen i armene og "tvangsroet" henne.

Sjefene sin storpuddel på gamle jobben ble skrellet 2-3 ganger i året. Kanskje børstet litt en gang eller to imellom, kanskje stusset littegrann rundt øynene hvis det vokste seg veldig langt. Hun så ut som en riesen innimellom. Ikke en floke, helt fin i pelsen. Aldri ørebetennelse eller noe. Samme regime gjaldt for de to bichon friseene de hadde. Og søsteren til den puddelen. Og bichon friseen eksen hadde tidligere. Ei heller hverken floker, pels eller hudproblemer eller ørebetennelser, unntatt en ørebetennelse ved 11 års alder. Ørebetennelse så jeg derimot en del av på de pudlene som ble nappet ører på som vi hadde i pensjonatet. Men selvsagt. Alle pudler og bichoner har sikkert ikke så lettstelt pels. Men at de er SÅ krevende kan da ikke være riktig heller? Synes liksom hoveddelen av "selskaps"pudlene jeg møter bare blir skrellet en gang imellom, ikke er flokete eller tuggete hverken bak ører eller under mage eller noe sted når pelsen blir lengre, osv..?

Hvis man bare skal ha en puddel til selskap og tur, så behøver man faktisk ikke mer enn å skrelle dem med en barbermaskin når det ser ut som det trengs. Da er det ikke mye pelsstell det er snakk om.

Det er en bruksrase som krever en del hjernetrim og fysisk mosjon for å være fornøyde. Jeg tenker først og fremst små raser til deg. Hvis du bare skal ha en hund for selskap og tur. Gjerne raser som har vært avlet som selskapsraser. Kanskje en liten/mellomstor puddel? En bichon frise/havanaise/malteser, eller noe annet slikt?

Hvor mye tur og aktivisering kan du tilby hunden hver dag? Skal du ha en hund til timesvis med skogsturer med kløv-veske hver dag og lange fjellturer i helgene, eller tenker du mer en hund som kan løpe løs på tur i skogen noen dager i uken (når det ikke er båndtvang), og ellers er fornøyd med litt kortere turer? Vil du ha en hund som er lett å trene agility og lydighet med, eller en hund som er mer opptatt av å gå langt og trekke, for eksempel? En med mye jaktinstinkter, eller lite?

Takk! Jeg glemte forsåvidt å skrive det jeg egentlig hadde tenkt å skrive. At jeg var veldig treig på det der med forpliktelse før jeg traff han her. Litt redd for å binde meg og åpne meg. Med han her så gjorde jeg begge deler, ganske fort, for det føltes så rett at det kunne ikke være feil. Det har jeg jo lært litt av. At selv om det føles riktig, kan man vente litt så man er sikker.

Nemlig. Det var det jeg prøvde å si. Helt enig i dette. At om hunden har EN diskvalifiserende feil som enten nylig er innført, eller som er så vanlig på hele rasen at man ikke kan utelukke alle disse individene fra avl uten å ødelegge hele genpolen med innavl, så ville jeg vurdert det om hunden (edit: helhetlig, altså med vurdering av mor far bror søster osv..) ELLERS var så bra at den ville vært en toppkandidat for avl om det ikke var for den feilen, OG den feilen ikke hadde en innvirkning på eventuelle valpers helse, hvis de skulle få det samme. Og jeg hadde såklart ikke doblet feilen.

Ja, jeg sa at det er mye mulig det er for mye hund for meg, og mye mulig det er mer hund enn cc eller boerboel. Men at de ikke virker sånn. Altså at jeg ikke vet. og at det må sjekkes mer opp. Jeg forstår at det kan misforståes. Men jeg prøvde å si at de virker som flotte hunder, lettrente og lærevillige, mer gjeterhund og mindre vokterhund. Jeg kan veldig lite om rasen, og det skrev jeg jo også i innlegget. At jeg bare er facinert av dem og at KANSKJE de kunne være noe å ta en kikk på, selv om jeg ikke vet om det er en hund for dem. Men utifra hva jeg har lest om rasen og hva disse ønsker i en hund så HØRES det ut som om det kanskje kan være en match, men at de bør sjekke ut nøye først. Edit: hvis du leste det første innøegget mitt også så sa jeg jo klart og tydelig at jeg IKKE kjenner rasen godt og at jeg bare nevner dem fordi de er kjempefine å se på, og VIRKER fine utifra rasebeskrivelse. Og at kanskje det er noe å se på selv om det kanskje ikke er en rase for dem som førstegangseiere. Kunne jo hende de ville ha en hund til om noen år, sant?

Jeg sleit litt med å svare på noen av spørsmålene. Jeg bor jo sammen med noen nå. Men det er jo nå, igjen, eksen min. Vi ble kjent over internett, og han kom og besøkte meg i januar i fjor. Der ble han hele helgen, og så kom han på besøk flere ganger i uken etter det. Han spurte meg etter en uke om jeg så på meg selv som singel lenger. Nei, sa jeg, gjør du? Nei sa han, da er vi offisielle da? Og så var vi sammen. Han flyttet inn helt etter ca halvannen mnd. Vi hadde det suuupert sammen! Og i løpet av sommeren kom tanken om å kjøpe bolig sammen. Jeg har ALDRI ALDRI vurdert det med noen andre. Før jeg traff ham var jeg helt klar på at jeg ikke ville ha noe forhold. Men falt pladask for ham. <3 Vi var begge veldig klare på at vi måtte være sikre før vi kjøpte hus sammen. Jeg var helt sikker, og det var han også sa han. September fikk vi tilslag, oktober i fjor flyttet vi inn i huset vårt. I januar i år begynte han å bli mer fjern. Lå med ryggen til hver kveld i sengen. Jeg tenkte det var fordi han var sliten av vinter, valp, lange dager på jobb, at jeg var sliten pga lang reisevei til og fra jobb osv. I februar fikk jeg vite at han hadde mistet følelser for meg, og ikke visste om han ville ha et forhold eller ikke. Kanskje han hadde det bedre aleine. Jeg gikk ned 5 kg på halvannen uke da. Jeg klarte ikke spise, sove, tenke, fungere. Klarte ikke slutte å skjelve. Hadde hvilepuls på 90-120. Det gikk seg til litt etter litt. Det var mye fram og tilbake. Han virket kjempekjærlig, og så ikke i det hele tatt. Samtidig som han hadde myyye omsorg for eksen sin (fra han var 17 år) som han er venner med, som hadde det litt tungt med sin samboer og barn og alt. Jeg var supersjalu. Jeg som aldri har vært sjalu før. I juni fikk han avklart at det var helt slutt. Helt totalt over, ingen følelser igjen for meg, ikke noe mer å håpe på. Det var vondt, men litt godt. Jeg var borte nesten i strekk 4 uker. Passet hunder for andre samt var hos oppdretteren når tispa mi skulle føde der. Jeg kom meg. Jeg begynte å slappe av. Begynte å småflørte litt med andre over nett for å kjenne at jeg klarte meg uten ham. Traff tilogmed en jeg hadde pratet med FØR jeg traff samboern, og hadde en veldig koselig kveld. Så kom jeg hjem igjen, og da fikk jeg vite etter et par dager hjemme at han hadde snudd. Elsket meg igjen. Hadde savnet meg. Osv. Han spurte om jeg hadde flørta med andre. Jeg svarte ærlig og sa ja. For å glemme følelsene for ham. Han ble dritsåra. Og visste da ikke om han ville prøve igjen likevel. Så gikk nå livet sin skjeve gang fremover i august, ting ble bedre, han virka mer kjærlig og mer fornøyd og mer omtenksom og mer lykkelig. Og jeg var det samme. Så hadde vi en diskusjon om ny katt i september. Slitsomt. Men jeg la fra meg tanken om ny katt eller andre dyr i hus og fokuserte på andre ting, på at ting skulle være bra. Så ble han fjernere igjen. Fra begynnelsen av okt og fremover. Ikke så kjærlig lenger. Ikke omtenksom. Litt kald og innimellom avvisende. Og så får jeg vite at det har da gått tilbake igjen. Han elsker meg mer som en venn, sa han, og vi er for ulike, og har for forskjellige ønsker og drømmer i livet.. Ok. Jeg tar meg sammen og aksepterer det han sier. Jeg sier også at jeg ikke vil ha noe nærkontakt nå, for å lettere komme over følelsene mine for ham. (Han kan være veldig kjærlig og kosete selv om han ikke elsker meg tydeligvis). Det sier han er ok. Så i går driver han og småflørter og poker og dytter i meg, kniper meg i rumpa når jeg går forbi osv. Jeg prøver å ikke gjøre mye utav det, bare later mest som ingenting og overser det/dytter bort hender helt rolig. Og så sender brått han jeg prata mye med i juli, melding og lurer på hvordan det går. Jeg forteller hvordan det går. Han legger meg til som venn på facebook igjen. Jeg godtar. Og så KLIKKER eksen på grunn av det i går?? At jeg kunne aldri ha elsket ham så høyt som jeg sa når jeg kan legge til kompisen på fb igjen så kort tid etter det ble slutt. Og han er visst KJEMPEsåret og han kan ikke skjønne at jeg gjør det, og det er vusst den største grunnen til at det ikke funket mellom oss igjen nå, at jeg hadde flørta med han andre. Og når jeg da sier at jeg ikke skjønner, han sa jo han elska meg som en venn og IKKE ville ha et forhold? Neei, han elsker meg, MEN han syns vi er for forskjellige og sånn. Også er jo tydeligvis ikke kjærligheten min for ham sterk nok. Jeg som har holdt ut 5 mnd med total usikkerhet på om jeg er elsket eller ikke. Som har snudd på flekken når han sa han elsket meg igjen.. Det føles nesten som han liker at jeg har det vondt i sjela. Selv om han er verdens snilleste person ever. Så ja. Jeg bor med en person jeg elsker dypest av alt, men jeg er singel. Og alt rundt det er noe dritt. Og dette ble kjempelangt. Og jeg vet ikke om det blir noe neste forhold. Kanskje har jeg fått nok. Men det var veldig godt å få ut alt.