Sanne

Omtrent hver kveld med Shensi, når vi er på siste tisseluftings. Og ellers når det passer seg sånn. Hun er sjelden mer enn fem meter foran, maks 10-15, og da kommer hun rennende som en gal. Hun snur seg hele tiden for å kontrollere at vi henger på og snur på flisa tvert jeg plystrer med mindre hun har funnet matrester. Ikke bryr jeg meg om andre løse hunder heller, så lenge eier har kontroll Det ekke verdenskrise om en løs hund kommer vimsende bort om den er snill heller. Bamse kan jo finne på å bølle, men det er som oftest ikke et problem Har man stålkontroll i enhver anledning, så har man jo et mentalt bånd på hunden. Jeg har sett hunder vente uten bånd utenfor butikker, som ikke har rikket seg en meter fra veggen, som har gått med eier forbi måsunger, fugler, folk, katter osv. Det må være helt utrolig deilig, og da hadde jeg også hatt hunden løs hele tiden, det er helt sikkert!

Felles. Ikke felles konto, men det kunne vi nok like gjerne hatt. Jeg betaler min egen mobilregning, det gjør samboer også, men hadde jeg vært tom for penger, så hadde hun betalt den. Vi deler absolutt alt rett og slett. Jeg hadde ikke orka kavet med delt egentlig... Vi har egentlig alltid hadde sånn, siden før vi ble sammen, men bare bodde som venner!

Avlivet 5 år gammel hos veterinær. Pga epilepsi... Har kun hørt om en hund som døde hjemme. Den hadde gått opp i andre etg å lagt seg i fred for å dø, gammel. De som var hjemme i huset trodde hu ene hadde tatt den med i bilen, hun som skulle ut med bilen trodde den ble igjen der. Så de fant den død når hun kom tilbake å spurte hvor hunden var.

Shensi hadde vært student, som ikke helt visste veien videre. Ei jente med altfor mange baller i luften og altfor lite tid til alt hun egentlig vil få gjort i løpet av livet. Bamse hadde vært pensjonist/evt ufør, med altfor lite hobbyer og altfor mye tid. Nok tid til å sitte i parken å riste på hodet over alle menneskene som hastet hit og dit.

Her deler vi alt ansvar med dyrene. Det er som regel jeg som gir mat til hundene, men det er ingen spesiell grunn egentlig, det har bare blitt en vane for meg. Ellers går en av oss ut med hundene om den andre ikke kan/er dårlig/sliten etc. Men i det store og hele er ansvaret helt likt delt altså. Vi er like lidenskapelig interessert i dyr og alle dyrene utenom eldste hunden er kjøpt sammen Skulle det skjedd noe som gjorde at vi gikk fra hverandre (det skjer ikke da, vi skal bli gamle sammen!) så vet jeg sannelig ikke åssen vi hadde gjort det med dyrene. Bamse hadde vel fulgt samboer og Shensi hadde fulgt meg. Kattene hadde det vel blitt krig om

Der er jeg enig med JeanetteH. Det var ikke mange som hadde hundre prosent forståelse for hvorfor jeg avlivde forrige lundisen. Han virket jo i fin form, ble med på tur og virket tilsynelatende frisk Men han hadde nå engang epilepsi, og anfallene var svært traumatisk for han. Der avlivde jeg antageligvis en stund før jeg hadde "trengt". Men når anfallene steg i hyppighet på bare et lite år, så var jeg ikke i tvil. 27 des 2008 fikk han sitt første anfall, og når han ble avlivet 08.09.09 hadde han 2-3 i uka. Selvfølgelig logret han og var glad, spiste og ble med på tur, men jeg så det lille ekstra, noe i øynene som sa meg at det var mye som var forandret. Jeg hadde nok prøvd amputering på han også, men epilepsi tålte han dårlig altså. Det handler egentlig mest om å kjenne sin egen hund tenker jeg. Man klarer å se veldig godt når det er tid for å la dem slippe. Hvertfall var det ingen tvil for min del med Ulrik. Hos andre hadde han kanskje levd enda vil jeg tro. Det jeg vet at jeg ikke gjør, er å sette meg selv først. Det er hundens behov foran mine. Det fikk jeg jo også bevist for meg selv med Ulrik, at jeg klarte å følge opp og være en god dyreeier, selv om det knuste meg fullstendig.

Hmm... Jeg vet ikke. Tror aldri jeg kan svare på det før jeg faktisk står i situasjonen og har konfrontert med flere forskjellige veterinærer, folk som har hunder som har amputert osv. Jeg tipper egentlig at hvertfall Shensi hadde tålt det helt fint. Ikke hadde hun trengt å sitte i bur i ukesvis heller, for hun er dønn rolig inne, ei skikkelig sofapute til tider Smerte tåler hun også veldig godt... Bamse derimot, som peip og hyla i tre dager etter kastrering... Hmmm, vet ikke hvor godt han hadde taklet det nei.. Men han hadde klart seg fint med bare tre ben da tror jeg! Blindhet.. Njæh, Bamse har hvertfall kraftig nedsatt syn på det ene øyet etter møte med en pinne, men merker ikke noen forskjell i hverdagen etter det. Han hadde nok slitt mer om synet forsvant hundre prosent på begge øyne da, det tror jeg nok.. Shensi hadde nok taklet det greit, tror jeg. Men det er jo ikke godt å si før man er i situasjonen. Jeg hadde gitt det hele tid hos begge hvertfall, for å se om de klarte omstille seg

2 hunder, 4 katter, 1 ilder og 4 rotter. + fisk da Deler ansvaret med samboer. Møter mye fordommer ja. Standarden er hva jeg skal med alle dyrene, mister jo friheten, altfor mange bla bla bla Det er nå en gang mitt valg da, og jeg trives med det... Så da så Kunne tenkt meg en hund til, men tror det utgår pga eldstehunden. Vi får se

Jeg vil til sunny beach igjen, men det ser ikke ut til å bli noe av gitt. Det er den beste turen jeg har hatt noensinne, de beste folka vi ble kjent med, det beste utestedet vi vanka på.. Jeg savner dem. Det handler ikke så mye om hverken tid eller penger egentlig. For vi har både råd, evt pass og mulighet. Det er bare fornuften som har kommet litt i veien. Vil jeg bruke så mye penger i år igjen, eller vil jeg investere pengene annerledes... For det er ikke til å komme unna at det er mye penger bare for en uke med fyll og moroheter Men ååh som jeg savner sunny beach... Nei, jeg tipper det blir å kose seg her i trondheim med samboer, dyrene, familie og venner Grillturer, hytteturer osv^^ tror vi skal få det sabla fint, selv om det ikke blir bulgariatur

Skrytebilder av ferskeste tantebarn og Shensivofsus^^ Hun er flink altså, herlighet! Han er jo nysgjerrig, så han drar i halen og ryggen på henne. Hun kunne virkelig ikke brydd seg mindre. Mora til ungen blir jo litt sånn "stakkars hund, han river hardt liksom". men Shensi synes bare det er kos med bebisen hun Fine gode snille hunden Djeez, sorry for store bilder Ellers, herlighet så mange vakre barn i tråden her

Hundene våre heter Shensi og Bamse. Forrige hunden het Ulrik. Personlig synes jeg det er det peneste navnet som finnes i hele verden, men det er nok pga nettopp han het det... Samboer hadde labrador som het Monty Jeg og en eks hadde en hund som het Anton og ei som het Becky.

Bamse er gubben i parken. Litt sur og irritert på verden, men blir veldig fort i sprudlende humør! Han trives aller best sammen med de han er glad i og ellers med veldig mye humor! Shensi... Hun er den uoppnåelige jenta. Sitter bakerst i klasserommet, har alt for mye å gjøre på en gang og har nok ADHD. Hun er som regel alltid i sprudlende humør, men kan snu på flisa og bli pottesur. Da spesielt på gutta hvis de blir for klengete. Litt misforstått, men veldig lett å like. Veldig mammadalt, og ikke redd for å vise hele verden at familien er best!

Bytter vann når det er tomt. Som regel hver dag. Blir gjerne sånn med to hunder og fire katter

Jeg elsker rasen. De er så skjønne altså! Men har en samboer som ikke er helt enig i at vi skal ha en sånn liten kropp i hus Hun ville aldri blitt komfortabel med en så liten, skjør kropp.

De gangene jeg husker det rett etter hundene har spist. for plukker jeg opp skålene feks 5 timer etter de har spist, så tror de at det er mat på gang xD Sikkert en gang i uka eller noe. Vannskålene skylles godt, og får en runde med kosten med ujevne mellomrom. Noen ganger i mnd hvertfall

Han er så vakker altså

1 år Hadde ikke spilt noen rolle egentlig, hun kunne likså gjerne vært 10-20 år eldre Jeg er vel den mest barnslige av oss, og i tillegg til ADHD så kan jeg være en håndfull å leve med i perioder Men jeg tøyler meg selv som best jeg kan da

Ja det er det jeg også synes er værst, hvor utilpass folk blir når jeg sier "hun er 25". Og jeg blir veldig til å vise at jeg ikke tok meg nær å sånn. Og om folk unnskylder seg, så sier jeg at det er ikke nødvendig, men at dette kan gå som en tankevekker om ikke å anta Høres ut som en fin familie du har altså! Herlig kommentar fra faren din da

Det der synes jeg også er veldig riktig av deg. Jeg vet ikke hvor mange ganger forskjellige mennesker har sagt til meg "hva gjør typen din da?" "Er han gammel da?" Osv. Det er sååå sykt pinlig å bare "Eh, hun er bla bla bla". Det er ikke meg det er ille for sånn sett, det er dem. For det er veldig tydelig at de blir både flau, utilpass og synes hele situasjonen er ubehagelig. Karriereveilederen min spør veldig kjønnsnøytralt. Hun vet bare at jeg har en samboer faktisk, jeg har aldri sagt kjønn tror jeg ikke. Fordi jeg mener det er ikke relevant Spør folk så sier jeg kjønn, eller om det er relevant på noen annen måte. Ellers, jeg tåler fint at folk blir stille noen sekunder jeg altså. Ingen har blitt det, men det hadde ikke plaga meg. Det jeg ikke liker er når jeg tydelig merker at det er fordommer, at folk regelrett viser at de synes jeg er ekkel, rar eller whatever. Det treffer hardt altså. Jeg husker når jeg var sånn 11, min bror sa at homofili var en sykdom, for vi var skapt til å leve sammen mann og kvinne. Og jeg satt i baksetet og bare whaaat?!?! Ingen i familien visste det da, men jeg skjønte virkelig ikke greia, var jeg syk? Han har kommet litt lengre siden den gang da, og om det skulle vise seg at sønnen deres var homofil, så tror jeg det hadde gått veldig fint jeg altså. Nei, jeg har vært heldig altså! Det er det ingen tvil om. Brødrene mine er litt dobbeltmoralsk, det er veldig synd. Jeg kom jo aldri direkte ut av skapet, Begge søstrene mine og ene broren min har visst det. Antagelig mamma og pappa også. Og hvertfall vennene mine. Så jeg har aldri sagt det rett ut at jeg er bifil i den forstand. Utrolig trist å lese hvor ulikt det blir tatt imot altså! Synes denne tråden er fantastisk interessant jeg

Noen av dere i denne tråden treffer meg rett i hjertet

Pappa er kristen, kommer fra hyperkristen slekt. Det kunne ikke falle han inn å mene at mitt valg av livspartner er noe mer unormalt enn søstersen valg av livspartner? Dessuten det er en fordom selv om det ligger religion bak? Min far som er kristen, som mener at man ikke skal få barn utenfor ekteskapet feks, han mener at kjærlighet er nettopp det, kjærlighet! Og han er i tillegg 49-modell. Ja jeg var skeptisk til hvordan han ville ta det, men vi hadde en lang prat om det. Og da kom det fram at jeg hadde virkelig ingenting å frykte. Verdens fineste pappa Og jeg ser ikke ned på noen jeg. Men jeg synes det er trist at noen kan mene at mitt valg er unormalt. At jeg er unormal? Det er vel kanskje vanskelig å forstå hvor vondt det kan føles. Men for en person som ikke er hetro, som leser side opp og side ned i media, som får høre det i hverdagen I 2013, hvor sykt dette er, hvor ekkelt det er, hvor unormalt det er osv, så føles det faktisk ganske sårt... Jeg vil kunne gå på gata, hånd i hånd med den personen jeg elsker helt uten frykt for å få ekle kommentarer, ikke sant. Er det vanskelig å forstå? At man som ikke-hetero må TENKE gjennom hva man gjør offentlig, for man vet aldri om feil person er i nærheten til å lire av seg all slags djevelskap. At i visse miljø må man holde sin legning skjult, for man vet ikke hva konsekvensene av det hele kan bli? Det ekke så himla kult altså. Hvorfor skal jeg godta at noen ikke aksepterer meg som et like fullverdig normalt individ i samfunnet som min søster, bare fordi hun velger en gutt og jeg velger en jente? Nei man kan ikke tvinge noen til noe, men jeg er seriøst himla glad jeg er født i den familien jeg er. Og at svigerfamilien min tok imot meg med åpne armer I min og samboers familie spiller det ikke rolle hvem man elsker, så lenge man har det godt, det er sånn det burde være

Nei jeg hadde ikke fått noen reaksjon liksom. Nå er jo jeg... øh... nei jeg vil hverken kalle meg lesbisk eller bifil egentlig. Jeg forelsker meg i den jeg gjør liksom, da spiller det ikke så mye rolle hva den personen er egentlig. Nå har jo jeg funnet min partner for life da, verdens beste jente^^ Såh, om mamma eller pappa, eller søsken eller whatever hadde kommet ut av skapet, så hadde det liksom ikke blitt store reaksjonen, annet enn at jeg hadde kommet til å tenkt en del på partneren da Forøvrig ble det godt tatt imot til meg. De fleste hadde bare ventet på at jeg og samboer skulle bli sammen Og simira: Det er nettopp sånne utsagn som gjør at folk forblir i skapet. Sånne holdninger og tabuer.. Det er supertrist! Og jeg håper du engang kan se at mitt valg av partner er like naturlig som ditt. Min livs kjærlighet er ikke unaturlig, det skal jeg love deg. Hun er det viktigste mennesket for meg på denne jord liksom Og min kjærlighet til henne er virkelig meningen, ellers hadde jeg ikke sittet her, snart 6 år etter, like forelsket som da vi ble sammen! Jeg fikk høre fra tremenningen min at han godtok (say what? Trenger ikke godkjennelse jeg altså) mitt valg av partner, men mente det var riv ruskende galt hvis vi skulle få oss unge. Like feil som om hans unge, som har kraftig asperger skulle få unge. Hans unge hadde kosedyr som han kunne pleie med, men kunne aldri få unge, det skulle ikke vi heller i følge han. Folk må få velge hvem de vil altså, herlighet vi lever i 2013! Vi burde være langt forbi fordommer og den slags nå

Men det er jo utrolig synd at det er sånn da? Og jeg tenker at det burde ikke være for spesielt interesserte å klare å underholde katten sin litt i løpet av en dag. Gi den en IQ-leke, leke litt med en viftepinne, fikse litt i hjemmet så den kommer seg litt rundt på "klatretur", dette er jo mye bedre enn hva veldig mange katter får. Ekke rart katter er sofapoteter liksom Og jeg fatter ikke at ikke alle faktisk tenker over det Jeg tipper egentlig at de fleste vet det, men ikke gidder. Alle trenger jo litt utfordringer, stimuli, ulike aktiviteter osv i hverdagen, mennesker også. Ja akvariefisk også liksom, så at det skal være så pussig at katter, som er svært intelligente, trenger det, det er for meg uforståelig. Forøvrig kjenner jeg heldigvis ingen som tenker sånn da, og disse er ikke nødvendigvis spesielt interesserte heller Og selvfølgelig standarden: Personen passer ikke til å ha hund, bedre om h*n skaffer seg katt Jæddæ!