Jeg har hatt lappen i ti år nå. Men var i utgangspunktet ikke så veldig gira på å ta sertfikatet. Men så var det en venninne som pushet meg og da tenkte jeg at det kunne være like greit å gjøre det. Jeg kjørte en stund når jeg betalte det av egen lomme. Men så hadde jeg et opphold på et halvt år ca. Når jeg da skulle begynne igjen, så tilbudte foreldrene mine å betale for resten, sånn at jeg ble ferdig. Det er jeg veldig glad for.
Jeg slet veldig med teorien og siste gangen jeg tok den, så klarte jeg det på hengene håret. Hadde jeg hatt en feil til, så hadde jeg strøket. Oppkjøringen derimot, gikk som en lek og jeg hadde en utrolig grei sensor. Jeg kjørte opp 2 dager etter bursdagen min, så det var jo en fin bursdagsgave til meg selv
Når jeg kom hjem den dagen, så ga min far meg bilnøklene, så jeg kunne ta en tur. Jeg dro ut til en venninne for å ta hun med på tur. Jeg var litt nervøs, for dette var jo helt nytt for meg og jeg kvelte bilen et par ganger, hvorpå venninnen min lo....
Jeg husker jeg øvelseskjørte med min far en gang og det ble første og siste gangen jeg gjorde det.... Han var IKKE noe flink til å lære bort ting og satt og skrek og kjeftet og alt var liksom galt. Jeg var helt ødelagt når jeg kom hjem....
I løpet av disse ti årene så har jeg ikke hatt muligheten til å kjøre bil så mye, da jeg ikke har hatt egen bil. Nå kjøpte jeg min egen bil for snart 1 år siden og jeg kommer nok ikke til å bli billøs igjen. Jeg elsker den friheten bilen gir meg og at jeg slipper å være avhengig av buss. Dessuten er busstilbudet her på Hadeland elendig. Dessuten gjør den reising til steder mye enklere. F.eks så er jeg jo i Bergen til jul og det er utrolig godt å slippe å sitte på et trangt tog med en hund som sutrer nesten hele veien.
Jeg er derimot ikke veldig glad i å kjøre bil sånn i hverdagen, men jeg gjør det når jeg må.