Jeg savner fortsatt Dina, airedalen vår som ble avlivet i 2008. Hun var så spesiell for meg og jeg vil aldri få en hund som henne igjen.... Og jeg gikk MANGE runder med meg selv, før jeg tok den tunge tlf til dyrlegen og til min far. Jeg var overhodet ikke klar for å ta farvel med Dina, men jeg kunne samtidig ikke gå rundt å være egoistisk, fordi jeg så at Dina var syk og ikke hadde mer å gi...
Dagen hun ble avlivet, husker jeg som om det var i går... Jeg knakk totalt sammen på vetrinærkontoret og ville ikke forlate Dina der. Jeg var glad for at pappa var med meg for å si det sånn. Og komme hjem til en tom leilighet og se tingene hennes der fremdeles var veldig tungt og det tok flere dager før jeg klarte å rydde det bort....
Men det beste rådet jeg kan gi er å ta en dag av gangen og kose deg med hunden så lenge du kan...