Maskot

My gawd! Tenkte jeg skulle være smart og be Ede om utgangsstilling uten godbit fremme. Han har tatt det på verbal cue uten håndsignal lenge, og har koblet at det fiskes opp godis fra lomma om den ikke er i hånden. Tiden var inne, trodde jeg. Middagen stod klar i en boks i hylla, men han så meg ikke sette den der, og den har stått der lenge med lokk på, så han koblet ikke fra lukten at det var tid for servering da jeg ba ham i utgangsstilling. Han bare så dumt på meg. Ba flere ganger. Fikk en halvhjertet sitt en halvmeter fra i 90 graders vinkel på håndsignal uten godbit. Han skulet mistenksomt på meg. Ga ham en matbit allikevel for å hinte om at de ville hagle om han bare gjorde som han fikk beskjed om. Ba på nytt om det samme. — Nope, mente Ede om det. Spin? — Okey da. Sakte, uengasjert, ikke en full rotasjon, men fikk en matbit for den. Twirl? — Fine. Ga en uengasjert, men håpefull twirl. Fikk matbit for den også. Ba ham om utgangsstilling høyre, fordi jeg tenkte han kanskje var mer interessert i noe han nylig har lært og ikke er lei av. — Ikke interessert. Brukte håndsignal og fikk noe halvhjertet, slapt, tregt, skeivt, og han satte seg seigt for langt bak. Fisket frem en matbit fra boksen allikevel. Målet er å få ham til å forstå at det kommer belønning selv om den ikke er i hånden, det ikke lukter fra lommene og jeg ikke har godbitpung på meg. Utgansstilling venstre? — Håner du meg?! La på håndsignal. — Hvor er maten?! Ede snuste demonstrativt på hånden, så foraktelig og bebreidende opp på meg og FNØS, som for å sette meg på plass om at han ikke er slaven min, it's the other way around, bitch! Jeg "hjalp" ham til posisjon med fysisk makt, eller forsiktig guidance med hendene, alt ettersom en ser det. Han var sur, men tok matbiten for "vel" utført oppdrag. Så tok jeg en matbit i hånden, og jaggu var det en som våknet, gitt! Kvikk og presis og rask og PÅ som en champion. Ingen slinger i valsen når det var godbit i hånden. Ba ham en gang til uten noe i hånden eller lomma. Han ble sint. Så gjennomført fornærmet av å bli utsatt for the AUDACITY fra meg. Å ***** be ham opptre som en sirkusklovn uten å gi ham lønnsgaranti kunne jeg bare drite og dra for. You had to be there. Det ansiktsuttrykket hans. Kroppsspråket. Lyden. Ikke snakk om at han ville nedverdige seg til å gjøre triks uten å VITE med absolutt sikkerhet at det ble betalt per triks i en faderlig fart. Resten av middagen står på hylla mens jeg revurderer life choices, metoder og strategier over en kaffe. Stemningen er til å ta og føle på her backstage i oppløpet til sportskarrieren og det ser mørkt ut for øyeblikket.

Litt kortere tur i dag, med Maps Timeline på. Viste seg at den kortere turen var 44 min uten stans. Ikke rart Ede ble sliten i går. Det er altså padde flatt rundt her vi bor nå, og Mutterns gamle traver av en hjerne som har navigert i by og kuperte landskap hele livet, den tolker tydeligvis alt synlig som mye nærmere enn det egentlig er. Får mæppe rute i en æpp og sjekke nøyere før vi går nye turveier fremover. Ede har ikke oppdaget verken pinner eller bading ennå, og aner ikke hva slags paradis av et lykkeland mange andre hunder synes han sitter i her.

Han er utrolig søt og pen 😍 Jeg hadde slitt veldig med å ikke la det søte kjekkastrynet der få tvinne meg rundt potene.

Takk, han er nuskesnusk kosemos søtnos når han ikke har biteraptus. Gikk en for lang tur i sted. Kjempekoselig på sandstrand i vindstille solnedgang og utforskning av ny og finere hjemvei, helt til han ble sliten og ville være hjemme uten å gå resten av veien som ikke luktet kjent. Veier ca 22 kg nå. Lettere å feilberegne sånt med mindre valp. Tørst ble han også, og det er vanskelig å forklare en valp at det er dumt å drikke skittent sølevann når vi er hjemme om 5 minutter. Følte meg som en sadistisk mishandler hver gang jeg måtte dra ham unna en søledam. Vel hjemme ville han jeg skulle legge meg sammen med ham (for å være sikker på at jeg ikke forsvinner ut av rommet? Han er skikkelig borrelås. Kun når han sover virkelig dypt jeg kan forlate rommet uten min personlige livvakt på post.) Han ble frustrert og prøvde bite og true og trekke meg til sengen. Han fikk viljen sin på det fordi han var ute av seg overtrøtt og trengte sove umiddelbart. Sover som en stein nå, og jeg tør ikke reise meg og gjøre noe, for tvert han er ute av dyp søvnfase våkner han av den minste bevegelse, spretter opp og er på jobb som personlig livvakt og assistent igjen.

Slet med lyd på kurset i går også. Oppunder taket ivrig på å få mat og lek for gøyale oppgaver. Selv slet jeg med å være tydelig på hva han skulle gjøre. For tidlig på dagen og for lite koffein innabords. Kom meg litt mot slutten etter å ha forvirret vettet av den stakkars valpen med elendig lederskap i starten. Jeg blir så perpleks når han ikke gjør som jeg ber om, og da blir kommunikasjonen enda mindre tydelig. Blir ofte bare stående rådvill fordi jeg ikke hadde noen plan B for hvordan håndtere det om han ikke gjorde som jeg forventet. Jeg ber om sitt og han legger seg slapt ned på hoften og stirrer på meg for mer tydelig kommunikasjon om hvordan få seg en matbit eller kos eller lek eller begeistring, og jeg blir bare stående perpleks og vente på en god ide om hvordan jeg skal respondere på det. Det er et nytt problem. Kan ikke huske å ha slitt med å ikke få hva jeg ba om før, derfor har jeg heller ikke noen ideer om hvordan håndtere det. Tror jeg har lagt forventningene til hva han skal mestre ifht alder altfor høyt. Han er såpass mye større enn tidligere hunder, så mine forventninger er ubevisst justert opp bare på det visuelle inntrykket av størrelsen hans. Trenger være mer bevisst på hvor liten han fortsatt er, for å skru forventninger ned og hjelpere og belønningsfrekvens opp. Ballen er dessverre trukket litt opp igjen, og Jokke er tilbake. Den ligger rett innenfor, nesten nede. Forstår at det der er ubehagelig for ham. I dag har vi gått en litt lengre tur. Nonchalant over en mengde hester i luftegårder, for det har vi sett før. Hest på veien med sulky og kusk med hjelm og briller var noe nytt, så de ble kjeftet litt på for å forstyrre det stabile verdensbildet hans med nye elementer. Ikke noen big deal, ville bare gi dem beskjed om at det der var irreglementært. Han er 16 uker i dag. Etter tur var vi innom miljøtrening. Der løp Ede ivrig opp trappen for å rutsje ned og løpe over det gøyale skumgummi-terrenget flere ganger før han husket at han var redd trapp og ville ha drama istedenfor gøy. Gyngeunderlag kunne muttern bare drite i å prøve narre ham i den sikre døden på, men senket plattform var ok å ha en tålmodighetsprøve på, i håp om å få løpe favoritten igjen: Tunnellen 💕 På tur hjem ville muttern ha et fint bilde av en høyreist og råstolt Ede med det nye kampeskinnet sitt, mot en fin bakgrunn, men Ede hadde no such concerns for fotoalbumet sitt. Beste vi fikk til med sliten valp, lite tålmodighet, mobilkamera og Google Photos ble i beste fall laber nisjehumor.

Sladretrening er eneste jeg vet om som fungerer. Vært lenge nok på sonen til å postulere at ingen gamle travere her inne kjenner noen mer effektiv metode heller. Har stått i samme situasjon og slet med dårlig timing og dilemmaet mellom å ødelegge markør eller belønne utageringen. Fasitsvaret viste seg å være å ta crap timing på min egen kappe, beholde verdien av markøren ved å belønne konsekvent etter å ha gitt den, og så løser det seg over tid (fra noen timer til mange lange måneder) med en klar overvekt av god timing på markør over tid. Jeg trodde personlig det aldri ville bli bra, men etter 6 lange måneder med konsekvent sladretrening, det då mørkt ut, ingen lysglimt i tunellen lenge, så var den alternative nevrologiske pathwayen gått fra å være et tråkk til å bli den nye nevrale hovedveien.

Har hatt en helt spinnvill dag på gratis valpekurs av instruktørstudenter på K9 Hundesenter, Midt-Norsk Kompetansesenter for Hund (som har busstopp rett utenfor, 25 min fra Trondheim sentrum innen samme billettsone). Kjempeflinke studenter og lærere og flott opplegg, men bevares for en villstyring han er i den settingen. Kurs/fellestrening er det gøyeste han vet. Han er så rolig og grei når vi er rundtomkring ellers, men akkurat i den settingen der er han bare i taket av forventninger og iver. Lyd. Så intens vokal. All energien han har ombord. Sju sommere og sju vintre. Sommer er supert. Lett å be og verdens letteste å belønne med lek har blitt. Vinter kommer ut i form av lydbølger. Full storm. Verste jeg har opplevd. Har hatt to raser hvis første egenskap folk forbinder med dem er "gneldrebikkjer" og ingen av de to lagde lyd, så jeg trodde jeg var flink til å trene hund av med utidig lyd. Det var feil. Valgte de første ukene med Ede å avvente med å sette cue på hals, fordi det kom bare sutrete bjeffing, og den tonen og stemningen ville jeg ikke ha. Så glemte jeg å begynne jobbe med å få det på cue da det gikk over i mer riktig toneleie. Nå er jeg neck deep i alt annet enn shhhh-it fra Ede. Øverste prioritet den nærmeste tiden blir derfor lyd av og på. Hilseiver er et annet problem jeg har påført meg ved å la ham ha en selvstendig relasjon med naboen. Det er jo kjempebra at de er glade i hverandre og har funnet sin omgangsrutine, men trenger lære Ede at det ikke er sånn vi hilser på fremmede. Arrangerte hilsesituasjoner er derfor prioritet nr to. Å finne ro på kommando blir neste prioritet. Han er litt som Charlie Sheen på treningssenteret: "I've got one gear: GO!" ..eller, han har flere, men muttern knoter noe ****** med å finne ut av de. Oppleves som en automatkasse som innimellom henger seg opp på D. P-knappen lever sitt eget liv og slår plutselig inn midt på gulvet om en setter den i N for lenge. Ikke vanskelig å sette tilbake i D, men når en VIL ha den i P, så henger den seg ofte opp på D og gir gass av seg selv. Toyota har bedre self drive software. Vi har derfor meldt oss på "Selvbeherskelse og impulskontroll" kurs. Suksess er om det føles som wasted money når vi kommer dit, for det starter ikke før i april. Det er lenge til med den Duracell-krabaten her. Dagens virkelige gladnyhet er at begge testiklene er nede i pungen nå. Tror den andre landet i morges, for Ede sluttet plutselig å jukke. Han har jukket MYE, antakelig pga ubehag fra press ved den ene ballen stuck i lysken. I morges omfavnet han meg bare da jeg satt på huk foran vaskemaskinen. Labbene på skuldrene, kinn mot kinn. Ble stående sånn lenge og kose. Ikke ett jukk. Det var så koselig 💕🐾 Super happy av å vite at han ikke lenger har ubehag, slipper bekymringer for hyperaktiv testosteronproduksjon, kreft og østrogenoverskudd, slipper utgifter, risiko og ubehag ifbm kirurgi, og vi slipper søke og dokumentere for hvert stevne vi vil stille. Få vurdert bygning, tenner, bevegelser og pelskvalitet kan vi også gjøre, mest av pliktfølelse overfor oppdrettere, men også fordi muttern synes Ede fortjener bekreftelse på at han er søtnos og kjekkas, og hun liker ha en unnskyldning for å kle seg i blazer og høye hæler. Ede er altså ikke lenger lille Jokke, og det er plutselig bare kos å få en omfavnelse. Kurs starter tidligere på formiddagen i morgen. Usikker på om vi skal forskyve frokost to timer, eller om vi skal satse på å bare spise ekstra godbiter på full mage i to timer. Heller mot å drøye leggetid i kveld, stå opp sent og ta frokosten på kurset, da jeg personlig tror det blir et mindre onde for fordøyelsen enn å trykke på med godis i to timer, to timer etter frokost. For det første liker jeg ikke gi ham godis. Han får alt fullforet sitt som godis fra hånden i intervaller som tilsvarer måltider. Ikke glad i å gi masse ekstra utenom. For det andre blir alt som gis i løpet av to timer, to timer etter frokost, det blir vel for dårlig oppløst før magesekken tømmer seg i tarmen. Blir bare vomfyll som hemmer næringsopptak fra måltidet. Vi går altså for sen kveld og sen frokost, om ingen som vet bedre korrigerer meg på den i tide.

Her blir valpen mest sannsynlig krypt. Trodde testikkelen ville komme ned, fordi den lå følbar nær åpningen da den andre ramla ned, men den har vært litt jojo. Nesten nede, lenger opp igjen, liggende i åpningen, tilbake inn i kanalen, nå rett bak åpningen. I følge Grok (AI) så snevrer den ringen seg sammen ved 16 ukers alder (mandag), og det er derfra bare 5-10% sjanse for at stenen kommer på plass i pungen innen 6 mnd. Helt ok med å ikke kunne stille ut. Ikke noe behov for sportschampionat eller avkom, men veldig i tvil om å fjerne den eller ikke før puberteten, mens den er liten. Frykter den vil hyperprodusere kjønnshormoner, og de er det nok av fra normale testikler i puberteten. Det teller ikke som kastrering ihht NKK reglement om en bare fjerner en unilateralt krypt testikkel og beholder den normale? Er forøvrig overbevist om at han jukker pga ubehag fra den testikkelen som sitter i lysken. Presser sikkert på kringliggende vev, asymmetrisk følelse, som antakelig er et irritasjonsmoment. Virker sånn.

Ny bytur. Konsert fra avstand. Masse livlige folk overalt. Etablerte et vennskap med en søt toårig jente på bussen. Koselig spasertur med storebror. Sitt under marsj i gågata, fem meters avstand. Tur gjennom teknobelyst konsertområde med rosa trær etter event va over, og så en øl på Mikrobryggeriet. Ede fikk ikke være med inn til baren for å handle, men vekteren ville gjerne passe han imens. Ingen protester fra Edes side, som synes hun var søt. Han var litt furten over at vi ikke fikk gå inn da jeg kom ut igjen, han synes det så spennende ut innenfor dørene, men ikke furten nok til å holde en emo konsert pga. Han er fullstendig trygg på fulle folk og tette folkemengder nå. Anser det som helt normalt. Forbinder alkoholånde med trivelige folk som vil hilse med gjensidig berøring, og han elsker det, heldigvis. Sovnet nonchalant og trygg på ståkete buss full av fulle bygdetullinger i supporterutstyr og god VM-stemning på vei hjem. Edit: Jeg unnlot nevne en utrivelig opplevelse, fordi det er et så touchy subject, men det er sant, det skjedde, og #notallmuslims, jeg kjenner til selverklært troende muslimer som har hund (inne, normalt hundehold) også, fordi det ikke står noe negativt eller noen instruks om hvordan ha hunder i Koranen, det står bare i hadith, så det må være greit å fortelle om dette uten å frykte bli beskyldt for å være rasistisk eller islamofob: Vi gjorde en kort stopp utenfor en tilfeldig butikk for å omorganisere innhold i lommer og bærenett, hvorpå det dukket opp en ansatt på hver side, fra hver sin dør. De sa noe til hverandre på arabisk, og den ene utbrøt "Najis!" før de forsvant inn igjen. Første gang jeg har sett Ede engstelig, med stiv hale ned mellom beina. Han må ha plukket opp vibber fra de. Svart hund sammen med kaffir kvinne uten tildekket hår var visst ikke velkomne til å bruke fortauet utenfor den butikken der. Irriterende når folk skremmer hunden med sånne vibber at han ender med halen stiv mellom beina. Han som alltid ellers har selvsikkert kroppspråk med ledig høy haleføring. Det tok ham heldigvis bare en meter forbi butikken og inn i folkemengden med VM-supportere på tur hjem for å løfte halen igjen. Fort glemt. .. håper jeg.

Det regner stadig, men oppunder taket energi inne, det tillater ikke Ede's forplan å holde orientert mot noe konstruktivt hele dagen, så tur må vi gå, tenkte Maskot. På med regndekken og potesokker for å holde ham så komfortabel som mulig. Etter 10 minutter forkastet vi planer om å gå i 30, og tok bussen resten av veien til posten istedenfor, for å hente flere par sturdy Fjällräven bukser til å berge muttern gjennom Ede's pågående wannabe a mondio star fase. Det bebreidende blikket forteller alt. ..og våtere skulle han bli, for det var et stykke å gå mellom bussen og posten også, og det begynte bøtte ned. Ede tråkket i en dyp dam og fikk vann i tre av sokkene, hvilket han ble så kald av at han skalv da bussen tilbake endelig kom etter 15 min venting på holdeplasen. Helt ok å gå tom for Nom Moms minuttet før bussen kom, for no reward var nødvendig for å bekrefte Edes kjærlighet til den deilig tørre og varme bussen. Ede var allerede så glad i å reise med buss at han trekker mot bussholdeplasser og ser forventingsfullt på bussene når de kommer, og er skuffet når de passerer. I dag skled 'liker buss' over i 'elsker buss'. ..og mutteren elsker sine nye, solide bukser som tåler wannabe ringsportstjerne valp.

Jeg dømmer deg ikke om du velger la han gå. Det er bare du selv som kan avgjøre hva som er best for dere begge. Om du har kvaler med hvor permanent det er å "drepe" ham og føler deg egoistisk som lar ham i stikken på den måten: Før eller siden vil han dø uansett. Det er ikke noen vei utenom det for ham, eller deg. Synes han selv livskvaliteten sin er bra? Er han lykkelig? Jeg har selv avlivet 5 år gammel hund fordi livskvaliteten hans ble dramatisk redusert etter en uunngåelig endring i livssituasjon. Jeg følte skam over å avlive en fysisk frisk hund. Min egen bestevenn som jeg hadde tilbrakt så mye tid med, hatt det så gøy sammen med og var så glad i, og så bare DREPE ham for å lette en byrde. Jeg KUNNE beholdt ham. MÅTTE ikke avlive ham, men vurderte det som det riktige valget fra summen av elementer i situasjonen vår. SAVNER ham fortsatt, og kan felle en tåre innimellom, men det var det riktige å gjøre, for han levde ikke lenger et tilfredsstillende liv, utviklet problematisk adferd som var potensielt farlig for omgivelsene og ingen andre ville ha ham og dekke behovene hans. Spurte alle jeg kjente og forsøkte gi ham bort på Finn i 6 mnd uten hell. Det er bare du som vet hva som vil være best for dere. Mange vil sikkert dømme deg uansett hva du velger. De fleste vil forstå både dilemmaet og valget uavhengig av hvilket du tar.

Ikke oppdatert på en stund, for det eneste nye som har skjedd er lengre turer. Tur begynner bli bra. Kan jogge lengre strekker (persepsjon av 'lengre' er subjektiv gjennom et filter av personlighetstrekk og vaner) helt smooth uten noen krav om betaling underveis. Han har løpeglede, som lover bra for elektrisk sparkesykkel-sesongen ^_^ Vi åpnet dagen med en god latino danseøkt og påegynte en ny øvelse: Wriggle, wriggle, wriggle, eller 'vrikk på rumpa' som det heter i Trøndelag. Ede varslet om at han ville ut og bæsje ikke lenge etter en kjapp tissettur. Det regnet tungt, så jeg tok med en paraply. Ede hater regn og endret etter en kjapp avgjørelse retning, mot det mye nærmere tissestedet istedenfor bæsjeplassen. Jeg holdt paraplyen over ham, hvorpå han fikk en åpenbaring, ble dypt takknemlig for den vidunderlige gjenstanden og slikket håndtaket på en kjærlig måte for å vise sin gratitude. ..men bæsje, det ville han ikke. Jeg løftet bort paraplyen i håp om fortgang. Ede reagerte på regnet med å løpe mot døren. Første gang han har dratt i båndet. Tungt regn er tydeligvis force majeure. I det jeg kjente drittlukta inne var Ede allerede på badet, i full sving med å rulle ut toalettpapiret fra holderen. Han er ikke dum. Det skal han ha. Løsningsorientert og ansvarlig.

"Vi har hatt en fin dag," var hva jeg tenkte da jeg tok bilde av Ede som leker konge på haugen i solnedgang etter en fin tur. Han liker leke kongen på haugen, uten å bry seg om mutterns småhysteriske worries for å utvikle HD i nedoverbakke, så får håpe det kommer litt mer snø før det blir bart. Apropos bart, så har han heldigvis fortsatt det, men resten.. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Etter en god treningsøkt avsluttet med freestyle til musikk var det altså dags for å trene mer på maskinklipp -_- Trodde det skulle bli riktig med den innstillingen, altså. Var sååå sikker på at det ble riktig lengde, men nei. Da skaden først var skjedd var det ikke så mye annet å gjøre enn å fullføre. Ede har nå skikkelig måne, og jeg holdt på å le meg ihjel av synet og flausen i å lage en sånn klovn av han. Han ble veldig utilpass av at jeg lo så fælt og tisset på gulvet twice uten noen forvarsel etterpå. Tok bilde fordi det var sjeldent. Han pleier ikke ha uhell inne. Det der kom som en reaksjon på min reaksjon på hvordan han ble seende ut av den tabben min. Vel. Det går likar no, etter masse kjærleik og forsikringer om at alt er bra. Han endte med å like følelsen av å få nuss og suss og kos rett på huden på hodet hvor det før var masse pels. Planen videre: Ut på nettet for å shoppe ekstrautstyr til maskinen. Forsikre Ede om at mamma vil alltid være glad i deg selv om de andre ler seg skakke av hvordan du ser ut nå. Akuttfase omsorg for å hindre utvikling av PTSD fra dette er øverste prioritet den nærmeste tiden.

Det er veldig opp og ned med iver og motivasjon for gjøre noe på cue. Noen ganger er han superflink og kjapp og ivrig, andre ganger gir han inntrykk av å ikke forstå hva jeg vil. To skritt frem og ett tilbake. Det går fremover. Første skamklipp ble begått i går. Ble altfor kort på beina og jeg mistet guiden på raseklippen fra oppdretter, nå er han lik lengde over det hele. Eller i teorien lik lengde overalt. Finner stadig lengre tuster her og der. Maskinklipp er mye vanskeligere enn jeg trodde, fordi ålemarken har masse soft spots han absolutt ikke vil ha den maskinen borti. Å gå over med saks var en nervepirrende løsning, da ålemarken mangler konseptforståelse av hva skarp gjenstand er for noe. ..men det gikk da. Han er forbausende rolig og medgjørlig hva angår klipp med saks. Ingen bestikkelser nødvendig. Vi har fått øvd på å ha maskinen på hodet og ørene, uten å tørre faktisk klippe noe der før jeg er sikker på å få fullføre. Det var tidkrevende å få tillit til å føre maskinen på hode og kinn i det hele tatt. Å stå heeeelt rolig mens muttern kløner og knoter med å barbere pent virker som en like tidkrevende prosess som å få en voksen border collie til å slutte gjete på impuls. Fikk etter mye feiling også lov til å holde og fikle med pelsen mellom øynene. Vi skal nemlig ikke noen bart i panna, eller monobrow, som den yngre garde kaller det. En kjekk herremann har velfriserte øyebryn. Hvor lenge vi må trene på å holde hodet rolig mens jeg fomler og lugger i pelsen der før muttern tør å åpne saksen så nært øynene hans, det aner jeg ikke, men det blir neppe denne uka. Labbene tok vi med saks. Forbausende enkel å ha med å gjøre i den prosessen der. Vi måtte helt til andre siden av byen for å få tak i nappestål. Blir også en læringsprosess. På turen fikk vi tatt flere ulike busser, bl.a. med bevegelig gulv. Helt kewl med det. Mye lyd inne på butikken da vi møtte en svensk lapphund på 5 måneder. De to ville hilse og leke, men Ede husket at han skal bli veloppdragen herremann og tok oppgavene på alvor da muttern ba om fot og posisjonsbytter med ryggen til den andre som bare ble geiliedet ut av det ene mennesket i paret sitt istedenfor å tilbys alternativ adferd der inne i situasjonen. Ede oppdaget også at det er bedre å snakke med dyp, lav stemme, og valgte fortsette kommunisere med lavmælt herrerøst istedenfor øreskjærende bjeff da han oppfattet kontrasten i mutterns humør og at sistnevnte kommunikasjonsform faktisk var lønnsom. Tok en spasertur gjennom sentrum og møtte et troll muttern synes var et fint motiv, men da telefonen var fisket frem fra lomma hadde Ede mistet interessen, så muttern måtte kline litt chillballs utsatt for klimaendringer på trollet for å få ham bort til det igjen. Ede ble forvirret og lurte på hva jeg egentlig ville. Fikk ikke det fine motivet jeg så mens telefonen lå i lomma, men han ble stående lenge nok til ETT bilde, og det ble som det ble, med skampklipte bein og forvirret valp fra en dårlig vinkel. Nye eventyr og nye muligheter i morgen.

Dagen i dag var en kontrast til i går. Foruten en biltur til nærmeste bygdesentrum for å handle var vi bare hjemme. Vi hang utenfor mens naboen var inne og handlet. Ede var mer ufokusert og distrahert av de enkle omgivelsene med få mennesker enn han var på de travle stedene i går. Halvhjertede pliktsitter med beina i alle retninger med mange failed cues. Ingen iver av mestring, unntatt i det nyeste han har lært, som er å snurre en runde og rygge inn mellom beina. Den var han ivrig med. Ellers lett distrahert av de få forstyrrelsene som var. Hadde det ikke vært for HD-frykten hadde jeg benyttet "terrenget" til parkour trening, men jeg er livredd for hoftene hans, så den typen trening påbegynnes ikke før han er et godt stykke inn i puberteten. Håper fortsatt vi klarer utvikle god kroppsbevissthet og motorikk. Gikk tom for godbiter til sladretrening et par minutter før naboen kom ut igjen, så jeg måtte overlate Ede til ham uten godis. Det ble visst konsert, med klimaks da Ede gjennom vinduet så meg stå i kassen. Han hadde fått panikkanfall da jeg gikk inn, på tross av at han har en kjempegod relasjon til naboen. Gjensynsgleden var 🐾💕 Fikk meg til å tenke på et visdomsord: — Lås bikkja og kona/mannen ned i bagasjerommet på en sedan i noen timer. Se hvem av de to som er glad for å se deg når du åpner igjen 😉 Viktig å huske om en noen gang befinner seg i konflikt med en kjæreste som stiller ultimatum om hunden. Aldri sett et eksemplar av den illojale arten homo sapiens over hunden. Det er uteliggere med hund som er lykkeligere enn ektefeller med fine hus. Vi gikk en tur på kvelden som resulterte i sandyner inne, selv etter en grundig tørk i gangen. Riesen har ikke den mest funksjonelle og praktiske pelsen å ferdes på bygda med. Suger til seg. De MENGDENE størknet gjørmesand.. Første gang jeg har fått bruke ullrake på ham uten å måtte skjerme meg mot drapsforsøk. Som om han forstod at Coat Prince'n var hjelpsom nå. Ubehagelig, though, og klagde litt, men lot meg, uten en eneste godbit i nærheten. Etterpå ble det et bad. Beste så langt. Kun et par anledninger av lyst til å rygge ut av dusjen, ellers helt kewl med å bli sjamponert og skylt keitete med en hånd mens den andre holdt et steady supply av frosne kjøttboller å slikke på. Selv skjegget og barten fikk jeg sjamponere og skylle mens han klarte gomle uten å få såpe i munnen. Vi er et supert team 👍🏼 Måtte pause for å sjekke med Grok om han kunne komme opp med et like catchy navn på frosne råkjøttboller som "Ice Cream". Vi ble enige om Frostballs som er gøy å si, men det var mange kandidater i mange kombinasjoner av synonymer, derfor fikk Ede chillballs i dusjen, mens jeg fikk frostbites av å holde de. Han klagde ikke. Var kosete og god og helt rolig ved håndkletørking uten bestikkelser etterpå. Helt utrolig hva et helt måltid av bare frostballs gjør med relasjonen 🥰 ..eller kanskje han var kald og frøs 🥶 og ville varme seg på meg. Også en mulighet. Nå sover han søtt og intetanende om at muttern har bestemt seg for å bare gå byturer på så ren asfalt som mulig de nærmeste dagene. Trenger lære ham å overlate husarbeid til husmor før han kan dra inn så mye sand igjen. Ikke helt enkelt når mopp og kost og kluter i bevegelse er de aller gøyeste lekene han vet om. I likhet med håndklær og klær og sengetøy og muttern og ting som dingler og gjenstander som ligger stille og whatever, så er rengjøringsutstyr også de morsomste bitelekene som finnes. Plan for i morgen: Leave it med distraksjoner Bli sittende/liggende/stående med distraksjoner Hold posisjon urørlig (fordi vi skal opp i ansiktet nær øynene med saks snart Klippe klør og potepels. Se an humøret hans og kanskje prøve med maskin på potene igjen. ...eller saks. Det blir antagelig saks fordi jeg blir utålmodig på et punkt hvor han bare øker i stress. Potene er precious. Veldig cautious om de. Klippe kropp og bein med maskin Gå tur på tørr asfalt Whatever vi får av innfall som passer i øyeblikket Også, Milepæl: Første virkelige vokterbjeff, 14 uker. Det var alvor. Nabo som har vært bortreist en uke kom gående gjennom porten i mørket. Silhuett med stor bag. Det var reelt alvor for Ede. Dypeste vokterbjeffene lød plutselig fra den lille valpen, og han gikk selvstendig til enden av båndet med høy hale for å ta seg av denne trusselen selv. Reagerte på kontaktlyd fra meg og kom inn igjen, men lot ikke guard down før han var i nærkontakt og gjenkjente ham. Usikker på om det var rett av meg å la ham selvstendig gå frem til naboen med den attituden der. Rådene fra de som driver med Den Typen Hund er å utøve lederskap ved å be ham bak meg. Jeg tenkte at siden han kjenner naboen skulle han få gå frem selv og oppdage at det ikke var noen trussel, men en bekjent. Jeg vet ikke helt hva fasitsvaret er. Antakelig er det at han går bak når jeg ber ham, men jeg trenger ikke be ham hver gang. Om jeg reelt ber ham bak fordi jeg frykter for noens liv og helse, så tror jeg ikke det vil berolige ham ^^ Om jeg ber ham bak fordi jeg ikke ønsker at han skal hilse ivrig på personen er det et annet scenario. Jeg ser ikke noe galt i å være inkonsekvent på det.

Da fikk vi trent trapp og lykkes med det Ikke en adferd vi fikk etablert med pålitelighet, men den kommer. I tillegg har vi fått trene heis, tog, roterende dører, ståk og kaos med ski og bagasje og rullestol og sikkert mye jeg ikke tenkte over. Tisse på asfalt og drite på perrong fikk hver sin ✅ på lista de også, fordi han ikke kan drite på cue ennå. Vi har altså vært på Trondheim Lufthavn Værnes i dag. Ingen trenger stille spørsmål ved mutterns motivasjon for å dra med Ede dit. View fra togvinduet forklarer mer enn et avsnitt med ord. Allerede rett etter å ha forsert det skumle underlaget med farge og knatter og en stor sprekk i, uten å ha blitt gitt tid til å undersøke det nærmere på tur ut av toget, så møtte vi første virkelige utfordring: Jeg vurderte ikke prøve engang. Han hadde allerede blånektet de få trinnene fra sentralstasjonens hall opp til spor 1, hvor han måtte bæres av tidsnød. Manøvrerer fint i folkemengde på perrongen, men er ikke noen follower og måtte bæres ombord i toget også, av tidsnød. Ikke en god start på bekjentskapet med tog, men alternativet var å bli stående igjen på perrongen. Må man så må man. Vel inne i toget var han ikke fornøyd. Sutret og klagde fordi det var kjedelig, menneskene der inne ignorerte ham, han fikk ikke roame rundt i vognen og undersøke som han ville, men måtte ligge trangt på gulvet. Godisautomaten var skikkelig kjip og rasjonerte middagen hans som kommunistregimet i Venezuela, mens han var skrubbsulten. Hadde sikkert hjulpet om han kunne fått se ut vinduet, men hunder er forvist til gulvet, og der er det dørgende kjedelig. Han er en skikkelig good boy. Utover litt klaging og sutring på et akseptabelt volum, bare noen få høye bjeff - forståelig som sulten og rastløs lite barn i en dørgende kjedelig situasjon hvor det duftet fulle lommer - så var han på ingen måte vanskelig å ha med å gjøre. Muttern fikk ta bilder av utsikten og tenke over hvordan dette myke, jakt-, beite- og jordbruksvennlige landskapet rundt den fiskerike fjorden full av blåskjell var et bra sted for forfedre å slå seg ned, mens stakkars liten måtte finne seg i å ligge på gulvet og kjede seg fordi dumme muttern glemte ta med noe å tygge på. Etter å ha hastet ut av toget uten å få undersøke underlaget i tråd med HMS retningslinjer (leverte avviksmelding på den), blitt båret opp rulletrappen fra perrongen, så gikk han nonchalant gjennom den første roterende døren og fikk tisse på gress. Den neste roterende døren var heller ikke en issue. Inne i den travle ankomsthallen var det mye å ta inn, men muttern hadde et mål basert på et falskt minne om en kaffebar foran sikkerhetskontrollen på øvre plan. Viste seg at lagersjefen i hjernen hennes hadde effektivisert litt i overkant ved å sause sammen minner fra Værnes med minner fra Gardermoen. — Same/same og tar mindre plass på lageret, forsvarte han seg med. Jeg har gitt opp å krangle med ham. Det var altså ingen kaffebar oppe, men vi fikk ihvertfall tatt heis to ganger og sett og luktet mye rart, bl.a. en renholder med vasketralle som tømte en diger søppelbøtte rett foran oss og tok samme heis. Det luktet sterkt av vaskemidler fra den rare og skranglete tralla og de formene da hun åpnet den svære boksen og byttet sekkene var også store inntrykk. Heisen med glassvegger var helt ny, og Ede ble forfjamset da den beveget seg oppover. Genuint forfjamset. Tidligere har han bare tatt lukket heis med speil i, som han har antatt var en ekte sci-fi portal, uten å synes det var merkelig på noen måte. Å se heisens bevegelse var en Eureka opplevelse for ham. Ede er god på læx lineføring gjennom søndagstravel flyplass. Passe folksomt. La inn noen sitt-ligg-stå for å stoppe en konsert han ville beære publikum med mens jeg sjekket prisene på kafeen vs Narvesen. Vi endte selvsagt på Narvesen hvor muttern tok til takke med en kjip latte fra maskin, uten sirup eller krem eller noe, og Ede fikk en wienerpølse. Ikke en hel på en gang, men muttern ble nødt til å kjøpe NOE for å bøte på sin manglende evne til å porsjonere ut en stor middag over et kjent tidsrom. Det krever gode bestikkelser å manøvrere ansvarlig sikkerhetspersonell mellom hyllene på Narvesen uten å undersøke noe. Han har en iboende pliktfølelse til å undersøke alt for å kvalitetssikre mutterns vurderinger av HMS. Vi hadde fortsatt mye å gjøre og jeg hadde vært for raus med godbitene, så wienerpølse ble en venn i nøden. Heller for mye motivasjon og glede enn for lite. Høy haleføring på trygg og selvsikker kropp i sånne miljøer er ikke noe jeg tør ta for gitt. Matserveringen hjelper trygge meg i troen på å få en miljøsterk og trygg voksen hund. Vi fikk besøkt et trangt toalett med kø av damer og Edeward lærte at det er sjarmerende og søtt å titte nysgjerrig under veggen til den fornødne ved siden av: ✅ "Tnååå, så søt!" Vi oppdaget plutselig at roterende dører var rart, begynte bæde på dem og nektet entre. En grundigere sikkerhetssjekk ble foretatt ved å sitte på utsiden og se på et par rotasjoner, for å kartlegge mønsteret i bevegelsen. Den merkelige portalen fikk security clearance og ble ført tilbake på lista over ok ting det ikke er nødvendig å stille flere spørsmål ved. Det ble tid til å blåse ut med lek etter så mye fokus og inntrykk. Utrolig befriende og skikkelig glad for å få hoppe og sprette og jage og kampe litt etter så mye øving på well behaved big boy gentleman rollen. En riesenschnauzer er alltid på vakt, though. Her lagde noen en lyd: ..men det var ikke noe som krevde nærmere undersøkelser. Mer heis, gullstol i rulletrapp og på egne bein gjennom roterende dører for å tisse før vi dro tilbake til perrongen med enda en failure på å gå opp liten trapp, men vellykket gjennom roterende dører og heis. Ede ikke var super happy med å plutselig trenge drite på perrongen. Han så seg fortvilet rundt etter et bedre egnet sted, men måtte akseptere et folketomt område mot enden. Sånn kan det gå når en ikke har lært å drite på kommando ennå. Stor lettelse for ham og kanskje noen Shitbreak (American Pie) nykker redusert for fremtiden. Muttern var mest glad for at det ikke var morgendagens suppe av wienerpølse, og noterte seg at den bør siktes inn på et egnet sted. På toget hjem påstod konduktøren over høyttaler at det ikke var lov med bagasje i midtgangen. Ede som har plukket opp at muttern tenker påføre ham stående spike hanekam (med stivelse) i puberteten, sånn bare for å kommunisere tydelig for omverdenen hvor landet ligger for tiden — han bestemte seg for å begynne øve på den rollen som teenage bøllefrø og holdt en sivil ulydighet protestaksjon. Her har konduktøren nettopp passert i den retningen: Vi mistet bussen hjem med et simpelt minutt og fikk en hel time på sentralstasjonen, med potesokker, fordi muttern er langt mer germophobe angående togpassasjerer enn flypassasjerer. Med en hel time til rådighet klarte Ede overkomme sin lammende frykt for trapper flere ganger. Bykset opp flere trinn. Den deilige mestringen han utstrålte da det løsnet var en vidunderlig gave. ..bare for å fryse til av skrekk og skuffelse da vi rundet hjørnet etter den første trappen og ble møtt med dobbelt så mye trapp. Trengte hjelp, men ikke like lammet av angst som før. Dette går seg til med mer trening. Sitt og bli sittende fungerer fint i mange lange sekunder mens muttern tråkker rundt synlig på noen meters avstand i hallen. Våget på en bli stående som gikk over forventning. Reiste seg fra ligg før markør flere ganger før han koblet at min retur ikke var markøren. Det gikk seg til. Han er så flink gutt 💕 Sa fra om at han måtte tisse også. Skjønner fint forskjellen på inne og ute, selv på fremmede sentralstasjonen. Tisset dog rett på asfalten noen meter fra døren da vi kom ut, etter at jeg i mitt stille sinn hadde konstantert at her var det ingen egnede steder å tisse. Som om vi hadde en mental connection om situasjonen der, før han tok en selvstendig avgjørelse. Å klare dele soner av utendørs asfalt inn i grader av publikums aksept for å tisse på - her eller der borte - det er for mye forlangt av en 14 uker liten valp. Jevnt over eksemplarisk adferd hele dagen, fra å stå i ro for å få på potesokker og løpe til bussen på dem hjemmefra. Har han tenkt fortsette sånn vil det være en ære å få bære ham opp rulletrapper i fremtiden. Such a good boy jevnt over, han kan få ha noen nykker.

Mine videofeeds er fulle av prong collars, e-collars, absurde mengder røffe corrections for ingenting og trenere som advocater for det. Det røskes og rykkes hardt i vonde halsbånd og det strømmes. Hundene gjør nøyaktig som de blir bedt om og trenerne strutter av selvtillit, gir inntrykk av kompetanse. Guruvibber som tiltrekker følgeskarer. Metoden deres fungerer jo. De gjør det godt i sport fordi hundene aldri vegrer å adlyde på flekken og aldri vender oppmerksomheten mot noe annet - de vet hva som skjer da - og folk lar seg forføre av at hundene opptrer som maskiner, derav populariteten. Noe av det mest kvalmende var en video som representerte positiv forsterkning med en bøs kar utkledd som "Karen" med blågrønn parykk, med tynn pipestemme, unnskyldende kroppspråk, som klikket manisk, klikk, klikk, klikk, klikk, og ... Jeg finner den ikke igjen ved søk nå, men det var en utrolig teit og barnslig misrepresentation av klikkertrening for å latterliggjøre konseptet for menigheten, og menigheten synes det var morsomt. Flere titusen likes og mange hundre kommentarer, i hovedsak oppmuntrende til firmaet og trenerne. En må se den. Mye verre enn beskrivelsen. Det verste var at folk synes den var morsom og beskrivende og de hånlo i broderlig fellesskap av de dumme klikkertrenerne som ikke forstår at bikkja må røskes lydig. Ikke sett noe liknende fra skandinaviske content creators, her hjemme ser det greit ut på internettet, men innholdet fra over dammen vil antakelig smitte på den yngre garde. Ble vitne til det her om dagen da en dame med vesttysk frosk skulle entre en kurstime, og hunden ikke umiddelbart satte seg ved døren. Den fikk kjapt et hardt røsk i tynn kjetting helstrup som skar i ørene på 5 meters avstand. Usikker på om fører lærte det der på kurs eller fra internettet. Ikke pent ihvertfall. SÅ viktig er det ikke at hunden setter seg så intenst umiddelbart foran en dør på vei inn til trening. Om en vil ha en titt down the rabbit hole, søk på øvelser fra ringsport og raser som rottweiler, doberman, malinois, dutch og german shepherd, så er feeden befengt med de der trenerne der på no time.

Ede har endelig lært å sette pris på vanntette potesokker, og vil nå heller gå med enn uten. Trenger ikke bestikke med godis for å få dem på lenger, han husker nå at det er langt mer komfortabelt å gå ut på iskaldt klissvått og ekle grussteiner med dem på enn å gå barbeint. Han ga uttrykk for å ville ha dem av inne på kjøpesenteret, da han selv la merke til at bakken var tørr, varm og stenfri der inne, men klagde ikke, bare gjorde meg oppmerksom på at han kunne tenkt seg å få de av der inne. Nytt for dagen var å reise på rullebånd. Det har vi ikke prøvd før. Kunne gått meget bedre. Min feil. Trodde han ville forstå greia og bli med av, men han ble usikker da vi nærmet oss toppen, satte seg tilbake istedenfor å bli med frem, så jeg måtte panikk løfte-dra-heise ham over kanten i en faderlig fart, noe som selvsagt stresset ham. Not a good introduction. Vi tok samme greia ned også, hvor han var helt kewl med å stå på båndet i bevegelse etter å ha blitt løftet på Ante fare og ble nervøs da han så slutten nærme seg, men virket som han synes det var helt ok å bli hjulpet over kanten med et muntert: "Whoppsie!" og en stor bit Nom Noms trøkket i ansiktet på landing. Han spiste det ivrig, så håper den sammenhengen med rullebåndet ble en sterkere neural pathway. Videre på miljøtreningslisten har vi rulletrapp.. 😰 Det må gjøres. Rakk ikke øve opp den vanlige trappen i dag, fordi vi hadde ærender, men i morgen har vi ingenting annet å gjøre, så muttern får kle på seg, ta med sitteunderlag, pledd, varm drikke, kanskje niste, just in case, for om det ikke løsner etter noen forsøk med bare de øverste trinnene og gradvis økning, så kan vi sitte i den trappen og henge og ha det dødsens kjedelig til han finner ut at det lønner seg å gå den opp og vi får full fest. Flashy blinkende helikopter med lyd hadde Mr. T on staircases ingen issues med. Gikk rundt det på baksiden mot veggen og så inn i cockpit og synes ikke det var noe uvanlig med det der. Har forøvrig passert masse små og større unger også, både inne og ute og han begynner bli kjempeflink til å se, men ikke røre nå, på tross av de mange flørtende blikkene som inviterer til kos og lek. De minste barna har jeg vært litt nervøs for skal trigge jakt når de plutselig løper, så jeg har vært veldig på alerten, men det eneste som utløste jakt i ham og strammet båndet var en dinglende skulderstropp på en bag. Så ut som en biteleke. Bykset, men fikk ikke nå frem til den. Med unntak av den har han vært eksemplarisk og avbrutt intensjoner om å undersøke andre mennesker på kontaktlyd hver gang jeg så ham vurdere det og var nervøs for et byks mot noen. — Food before Feckers, any day. Noen ganger også mom over nom. Han bryr seg om og tar min veiledning selv når han er mett og ikke vil ha mer. Vi begynner få et bånd utover måltidene 🥳

Da har vi fått oss en reell frykt. Viser seg at tøffeste, tryggeste lille Edeward er som Mr.T når det kommer til trapper. Tror han fikk vondt i en klo da vi skulle opp trappen til veterinæren. Den forserte vi ved at jeg praktisk talt stod over han og løftet labbene hans en og en trinn for trinn. Han nektet gå selv, men var ok med å gjøre det sånn, hele trappen. Stoler på meg, men ikke sine egne bein. Nå tenkte jeg det skulle være annerledes med en ny trapp som ser litt annerledes ut, på et annet sted, i annet lys, men nei. Ikke engang Nom Noms fristet nok til å våge gå et eneste trinn av den trappen med bakbeina. Vurderer om Nom Noms er verdt det: Prøver snakke meg til fornuft. Det må vel finnes en annen måte? Muttern prøver friste med "kjepp". Dette ble pinlig fordi det er folk rundt, vi er på Tiller - Trondheims Grorud - og det ryktes at det kan være risikabelt å flagge blasfemiske avvik her på kveldstid etter mørkets frembrudd. Er det ikke provoserende nok å være svart hund om vi ikke skal gå rundt og vise at han liker å sutte på "kjepp" også? — Virkelig, muttern! Dette vil jeg ikke være med på! Jevngodt med å brenne en Koran her. Du er sinnsyk! Så han ble båret opp, som den lille babyen han er. Mindre pinlig. Fikk ham til å gå de siste tre trinnene selv. Prøver øke til fire-fem neste gang, uten å vifte med en diger "kjepp" så alle kan se det. Han er i full sving med å fortære den nå, mulig for å prøve sikre seg mot flere sånne flauser ^^

Unge lovende sover søtt etter en to timer lang opp og ned fellestrening med mye bra og masse klebb. Forventninger til hele stedet, både godteributikken som eimer deilig godis av alle slag, og hallen hvor godbitene hagler og det er lek og moro, de forventningene er skyhøye. Da muttern ba om en sitt før hun åpnet døren var ikke den unge lovende enig i det. Han var fokusert på å komme seg inn til moroa. Dumme muttern la listen for høyt og trodde hun skulle få sitt med verbal kommando, uten å engang hjelpe med lure. Hennes: "I shall ønly say this once," policy, hvorpå hun etter å være sikker på at han hørte det stilte seg til for å vente på sitten - det var som en krigserklæring. Da sitten endelig kom, men den kjipe megga ikke belønnet den med en gang, og hadde nerver til å lukke døren igjen da Ede spratt opp for å løpe inn, for å kreve mer.. Etter mange sånne forsøk, hvor sitten til slutt ble holdt med en godbit foran nesen, lenge nok til at mutteren fikk satt foten innenfor døren, så ble den belønnet et kom og ros og godis og den korte selvbeherskelsen han ble tvunget til å ha for å komme inn - sinnsykt frustrerende - ble forløst i økt glede, mer energi og iver, han ble mer gira av det enn han allerede var, så da muttern på ny, bare to meter innenfor første døren ***** ba ham om enda en sitt for å komme gjennom neste dør.. Hun fikk den, men han var ikke blid. De glade forventningene hadde slått over i irritasjon da vi kom frem til plassen vår, og han satte i en hardrock konsert av bjeffing. Frustrert bjeffing. Emo bjeffing. Intenst. Øredøvende. Muttern fikk påpakning fra instruktør om å få hunden under kontroll, noe hun til sin store overraskelse fikk til momentant med å legge hendene på ham. Bjeffingen tok fullstendig slutt, han glemte hele resten av hallen, alt fokus var nå på kamp mot muttern. Hender uten godbiter som hadde nerver til å holde ham fast.. Tyggebeinet han ble tilbudt som alternativ å bite på var han fullstendig uinteressert i. Mutterns hender var den punchingbagen han følte for å ta ut sin høygira irritasjon og frustrasjon på. Vi var med ett tilbake til situasjonen i forrige uke. Dette var ikke tanning, dette var kamp, og Ede ville lære muttern å slutte stille urimelige krav og heller servere godis og leker og være blid og lett å ha med å gjøre. Han bet hardt og med et mål om mutterns submission. — Respect my authoritay, bitch! Muttern er ikke komfortabel med å bruke fysisk makt for å få trumfet gjennom viljen sin, men den der typen biting er fullstendig uakseptabel, og negativ straff var ikke en mulighet i situasjonen. Avledning var allerede forsøkt. Å holde ham fastlåst ble i øyeblikkets hete vurdert som en dårlig løsning. Selv om det å fysisk tviholde ham fast til han ga seg antakelig ville fungert der og da, så er ikke det en løsning når han blir større, og det blir han. Det kommer en dag hvor han har passert 40kg og har 10x forhøyet testosteron ifht en voksen hann. Den kampviljen der i den situasjonen lar seg ikke løse med bryting. Muttern brukte det ene positiv straff verktøyet hun er komfortabel med. Overleppene hans ble lagt over tennene hans, om og om igjen. Han liker ikke å bite seg selv i leppene, og det frustrerte ham, men han hadde ikke lyst til å gi seg uten å ha lekset opp for muttern om å drive han inn i et sånt humør med urimelige krav. Det tok antakelig flere minutter før han ga opp. Så ikke på klokka, men hendelsene i rommet forøvrig ga holdepunkter å estimere fra. Mange ekle og vonde bitt i sine egne lepper fulgt av flere runder av og på tyggebeinet før kamplysten forlot den lille kroppen som roet seg ned og slo seg til ro. Søte lille snille Edeward var tilbake, og resten av treningen var han bare søt og snill og grei og flink. Muttern gjorde masse feil i starten, samtlige fra å ha for høye forventninger til hva han skulle mestre nå, og så bli så forfjamset av å ikke få hva hun ba om at hun ble usikker og ikke helt visste hvordan hun skulle løse det. De første feilstegene på gulvet var å forvente oppmerksomhet med for lav belønningsfrekvens. Lineføring ble repeatedly brutt av fokus rettet mot de andre ekvipasjene fordi muttern var for kjip med tørrfor. Tilbake til plassen vår hvor Ede er superflink til å chille nå. Neste runde på gulvet, etter å ha ligget og sett på de andre, så fikk muttern oppmerksomheten, men hun feilet igjen med verbale cues uten lure, og hennes usikkerhet rundt hvordan løse det etter å ha feilet med å forvente utførelse på verbale cues, den forvirret Ede også, og vi ble gående og virre uten mål og mening. Han VILLE gjerne mestre, han var fokusert, men kommunikasjonen fra muttern var ikke klar og tydelig nok. Han la seg ned som et spørsmålstegn. Skjønte ikke hvorfor godbitene uteble. Mistet motivasjonen. Tilbake til plassen vår. Tredje runde gikk bedre. Muttern hadde senket forventningene, klarte kommunisere tydeligere og belønne med høyere frekvens. Det løsnet. ..men alle øvelser er bagateller. Så lenge valpen er snill og grei og i godt humør og gir kontakt og kommer på oppfordring, så er det ikke viktig om han sitter skrått, ligger på hoftene eller må bes flere ganger om noe. Det eneste virkelig viktige er å få den kampviljen under kontroll. Det har skjedd to ganger til nå. To ganger har han slått over i en sånn modus. Det er ikke overraskende. Jeg trodde ikke jeg kjøpte en retriever. Spørsmålet er hvilken måte som er den mest riktige å håndtere det på for å unngå virkelige problemer når han vokser til og får baller. Tre andre valper jeg har hatt reagerte på smertehyl og ble lei seg og ville si unnskyld for å ha bitt meg. Easy peasy bitehemming på null komma niks. Chihuahuaen hadde en annen kamp i seg. Hun tente på at jeg hylte og gikk på med dødsforakt. Negativ straff var nøkkelen med henne. Å bli forlatt alene i rommet hver gang var bare ikke verdt den triumferende følelsen av å bite det digre vesenet til grimaser og hyl av smerter som en liten pipeleke. Hun lærte fort av det. Jeg håper og tror at kombinasjonen av sosial avvisning i de situasjonene hvor jeg kan forlate ham, og tennene over leppa så han biter seg selv i de situasjonene jeg ikke kan bruke sosial avvisning vil få dette under kontroll. Han er bare 13.5 uker, og det har bare skjedd to ganger enda.

Støtdempende innleggssåler i potesko er et alternativ for å redusere belastningen på leddene. Om du finner sokker eller sko som sitter godt og får til å feste sålene så de ikke sklir inni. Ulike materialer har ulik komfort å løpe på. Noen typer materialer absorberer all energi uten å gi noen bounce back. Gir en bedre treningsøkt, men er sikkert vanskeligere å få hunden til å akseptere fordi det føles rart og er mye tyngre å løpe med. Jeg kan lage såler av det beste som er av shock absorption per måleenhet, men for egen business vil jeg ikke si hva materialet er. Yttersålene fra to par gode maraton racingsko kan også forvandles til gode løpesko for hund, med litt kreativitet og fingernemhet. Lunar Lite såler fra Nike var en personlig favoritt å løpe på. Tynne, passe harde, perfekt balanse mellom støtdemping og feedback energi. ..for meg med min kroppsvekt. En må sikkert ta hensyn til at hunden legger mindre vekt i hvert steg. Racingsko for barn er kanskje et bedre alternativ for et upcycling prosjekt.

Vi har hatt noen fine dager. Av bra ting kan nevnes flere lykketreff i sosialisering og miljøtrening, bl.a. en slags flashmob av studenter med ski og snowboard og bager i former og farger, med ulike språklyder, som plutselig rundet hjørnet og befolket bussholdeplassen med et tett kaos. Det var helt kewlt, men å entre støyete rushtidsbuss med sterke lukter av parfymer fra kælvete unge voksne i en læringsfase, det var han mer skeptisk til, og måtte bæres ombord for logistic flow. Der inne, mellom føtter og ski og bager og skrålete skrål av både lyd og lukt og visuelle inntrykk - en intens stank - der tok det nesten et halvt minutt før han ville ha mat igjen, etter å ha forsøkt redde oss to ut derfra da døren åpnet seg på neste holdeplass. Et whiff av frisk luft var den forsikringen han trengte for å slappe av med viten om at denne situasjonen ikke var evig, og snack tray åpnet seg for påfyll. Mange røy ut på en holdeplass et par minutter senere og vi benyttet anledningen til å bevege oss gjennom midtgangen til en annen dør med mer kaos. Avslappet og ok med det da, etter å ha blitt desensitivert for den sterke multi sensory stanken av unge homo sapiens i den mest intenste delen av parringssesongen. Hva de homoene ruller seg i for å frastøte potensielle partnere så de får studere i fred, det er en effektiv repellant ikke bare mot unge sapiens hunkjønn, men også mot Canis lupus familiaris. Den initielle aversjonen mot stanken ble allikevel overdøvet av glupskhet. Minner meg om et gammelt amerikansk visdomsord: — If Hitler had coke, there'd be jews in the bathroom with him. (Dennis Leary) Vi fikk også jackpot mens vi varmet oss litt i gangen på kjøpesenteret etter å ha fryst ute sammen med valpepasser mens muttern handlet mat. Der i den deilige varmen kom det en speedfreak (=amfetamin, med lukten av høyt adrenalin og mye bevegelse) som ville prate (mye og fort) og hilse på fysisk, og som plutselig kom tilbake inn døren med en diger, vilter og enda mer energisk rottweiler i puberteten, som kom rett opp i ansiktet på Ede for å snuse og sniffe og synes han var såååå nuskesnusk. I wow you ører og det 😍 blikket mens han sniffet og sniffet og sniffet seg høy på valpelukten av den lille krabaten som liknet hans tidligere og forsvunnede riesen bestekompis. Rottisen hadde adoptert Ede på flekken om han kunne. Ede var mer skeptisk. Den merkelige og utenfor normalområdet høye energien fra både hund og eier, plutselig inn i intimsonene - en helt ny og sterk opplevelse, den var gull å få for første gang nå, og ikke senere. Ellers er pelsstell en interessekonflikt. Her må bare trenes og trenes og trenes om han ikke vil se ut som en forvokst labradoodle med samme lengde maskinklipp over det hele. Har ennå ikke vært oppi ansiktet hans med saks. Maskin på kinnet var helt i grenseland for han ville tolerere mens han gomlet. Veien til å kunne bruke begge hender mens han tålmodig står helt stille for å få refill av snacktray, den veien er LANG. Kanskje klarer vi catwalk stylish frisyre for å supporte de terrorutsatte deltakerne i Pride i juni, men til ski-VM-arrangementene som kommer snart får han bare stille som labradoodle imposter. Ellers tror jeg han har tjuvlyttet til diskusjoner om IGP og ringsport. Muttern mener nemlig at C-arbeidet i IGP er både for kjedelig, for lite omfattende og av feil karakter for sin egen smak. Ring kunne muttern derimot gjerne trent, fordi det er mer omfattende, mer variert og mindre kjedelig, og hunden lærer mer selvkontroll. Jeg har ytret at jeg ikke gidder trene IGP C-arbeid, men er ivrig med dersom ring blir lovlig i Norge. Helgekurs med biting i drakt i Sverige og Danmark er jeg derimot motstander av. Det er farlig om en ikke trener det grundig. Som å lade et våpen uten sikring. Å trene med bitepølse istedenfor drakt eller arm her i Norge er en mulighet. Oppe til vurdering dersom noen byr på en regelmessig treningsgruppe i dugnadsånd. Ede må ha overhørt DELER AV samtalene, for han har begynt trene biting i drakt med determination og stolthet. Ikke har han fått med seg at det er kriminelt. Ikke har han fått med seg at ringtrening i hovedsak handler om å IKKE bite. Han gikk rett på den delen av treningen han oppfattet som essensen i sporten, for å gjøre muttern stolt av ham. Fjällräven-buksene mine i rollen som ring figurant bitedrakt, med muttern inni.. Rumpa, leggene, lårene - og fordi ros uteble ved de dype, gode, fulle grepene som skulle medført anerkjennende nikk og refill av snacktray for pen utførelse - den tynne huden på baksiden av knærne mellom fortennene. Stakkaren skjønner ikke hvorfor muttern brøler og blir sint på ham og avviser ham når han bare gjør sitt ytterste for å leve opp til forventninger og krav og i tillegg er kreativ og tilbyr nye og innovative adferder for klikkertrening. Oh well. Snart fulladet, så muttern må fylle tanken for å klare nye eventyr.

Finner ikke noe om noen grupper i området på nett, så lurer på om noen er interesserte i å starte en og leie hall sammen i vinterhalvåret?

Lurer på hvor det ble av alle hundeparkeringsboksene. Er det noen som vet om butikker som fortsatt har sånne? Vi bruker ikke bur hjemme og trenger trene på det, samt at det er kjekt å kunne handle mat med hunden når den mestrer situasjonen.

Narsisistens smørbrødliste over hvordan skape avhengighet i new supply fungerer som bare det så langt. Vi er vel og merke fortsatt i innledende love bombing fase, men jeg har allerede vært avvisende og ikke svart på meldinger, og forlatt ham for å prate med andre så han hører det gjennom den stengte døren, noe som sender ham inn i en emosjonell berg og dalbane, og han vil bare være sammen med meg hele tiden. Truly toxic behaviors jeg har kommet unna med i dag, uten å bli forlatt til fordel for en annen, fordi han nå er så emosjonelt avhengig av meg allerede: Bading. Vasket til og med barten og skjegget med sjampo Tørking med håndkle Føning (!) Skamklipp med maskin Potesokker Greit, han protesterte litt mens det stod på og jeg skal innrømme det ble love bombet med K9 Nom Noms. Vi er for tidlig i toxic relationship prosessen til å bare kjøre på med den typen mishandling uten å tilsløre at det er hva det er ennå, men soon.. Har allerede begynt å tøye strikken litt. Bedt om sitt ved døren og så ikke belønnet med godis, bare en "kom da!". Bedt om stå, fortsatt med rygge uten godis mellom. Hvis en koker frosken sakte, så legger den ikke merke til at love bombingen sklir over i ren og skjær utnytting. Jeg er høy på dopamin av å ha fått ham til å: Sitt - dekk - stå (eller pølse-bacon-ost, som det heter for å snakke et språk han forstår) Spin og twirl Åttetall mellom beina Utgangsstilling høyre og venstre Sitte i front Sitte på stedet hvil mellom beina Touch snute i hånd Rygge Ligge på ryggen Sitte bamse Danse med muttern Gi labb(er) High five Riste på hodet: "Neeei" Sitt-bli med dobbeltkommando håndsignal fordi jeg klebber ting til iblant ved å ville for fort frem Fra sitt frem til target pad Jeg har ikke lagt noen plan for å trene øvelser så jeg får tilfredsstilt min indre kontrollsyke. Det haster ikke å ha et repertoar av underholdningstriks, men det var så ****** kaldt ute, vi måtte gjøre noe inne. ..og Ede er helt med, lykkelig uvitende om hvordan han vil bli kokt sakte av en manipulativ Maskot som tenker at han uten å selv legge merke til prosessen vil måtte gjøre alt det der og mye mer uten en eneste godbit underveis. Edit: Shit, nei, jeg er ikke helt profesjonell på dette. Det ser ut som det straffer seg ved at han allerede har begynt å snoke gjennom sakene mine. Han åpnet nettopp en skuff og begynte syte fordi han fant masse ubrukte godbitposer oppi der. —HVEM er det lageret der tiltenkt, liksom? Hva var det jeg gjorde da jeg stappet en sånn pose i lomma og forlot ham hjemme alene i nesten et minutt uten å svare på meldinger? Han får bare tro meg på at de er til ham og bare ham fordi jeg elsker ham og bare ham.