-
Innholdsteller
903 -
Ble med
-
Besøkte siden sist
-
Days Won
57
Innholdstype
Profiler
Forum
Blogger
Articles
Alt skrevet av tillien
-
Ut fra det som kommer fra her så kan jeg ikke skjønne at kjøper har noen sak overhodet. Veterinær finner ingen tegn til sykdom hverken 10 dager før salget eller ved obduksjon. Det eneste merkelige her var at valpen var uforsikret - det er direkte useriøst av oppdretter - og det er mulig at kjøper kunnne forvente at den var forsikret? Det kommer vel litt an på hva som er vanlig (jeg trodde det var nærmest standarden) og om kjøpsloven eller forbrukerkjøpsloven gjelder her. Litt vanskelig å se at ikke kjøper skal ha minst noe av ansvaret angående forsikringen også.
-
Tror ikke du vil like svaret mitt Det er ikke noen quick fix på jet-lag. For en person med en i utgangspunktet grei døgnrytme og med normal søvn, så regner man ofte at om man befinner seg i en ny tidssone, så vil den indre klokken som styrer dette med søvnen justere seg inn 1 time pr døgn. Så er tidsforskjellen 5 timer, så fungerer man som oftest normalt etter 5 døgn. Det er feks tommelfingerregelen som idrettsutøvere bruker for hvor tidlig de skal reise til store mesterskap. De fleste klarer nok å få en normal døgnrytme i løpet av et par tre døgn, men kan likevel føle seg litt utafor noen ekstra dager. Det som styrer utskillelsen av søvnhormoner er i første rekke lys og aktivitet. Sørg for å få godt med lys når du står opp og demp det om kvelden. Ro ned et par timer før du skal legge deg selv om du føler deg lys våken og helst vil gjøre masse annet spennende. Bestem deg for når du skal legge deg og når du skal stå opp. Gjennomfør planen. Ingen dør av en natt eller tre med dårlig søvn og på den måten kommer du raskere i gjenge igjen. Men nei, det er ikke noe gøy å føle seg sånn trøtt og daff! Noe sier meg imidlertid at med skole i morgen så tvinges du inn i en rytme uansett, og etter en halvslakk dag eller to så fikser det seg selv. Alt dette med forbehold om at du ellers har normal søvn og at det er jet-lag som er årsaken og ikke andre faktorer (spent på skolestart eller hva det nå skulle være). Et lite råd om det å tåle dårlige netter og trøtte dager har jeg imidlertid. Det er å akseptere situasjonen. Jaja, så er jeg lys våken. Det er bare slik det er. Og noen slike netter tar ingen skade av. Og overlevelsesstrategien på en trøtt dag blir noe av det samme. Bare aksepter at du er trøtt. Ikke analyser hvordan det føles eller hva det kan føre til. Med en gang du begynner tankerekka: «uff jeg får ikke sove - herregud hvor trøtt jeg blir i morgen - kommer ikke til å få gjort noe - det blir et mareritt» så blir man gjerne stresset og får enda større problemer med å sovne. Eller, gjerne allerede ved frokosten: «Herregud så trøtt jeg er - den dagen her blir dritt - kommer til å sovne straks jeg kommer hjem - så ødelegger jeg søvnen neste natt også» eller noe i den dur. Du trenger ikke tvinge deg selv til å tenke positivt, bare aksepter situasjonen. Godt mulig alt dette var det siste du trengte å høre men det er altså ingen snarveier her. Og det siste avsnittet om å akseptere er nok lett å avfeie som «velment tull», men det fungerer faktisk. Dog kan det kreve litt trening, men ikke for alle. Det nærmeste man kanskje likevel kan komme en quick fix er å ta et medikament som inneholder melatonin. Søvnhormonet. I en del land selges det reseptfritt. Om det er noe du kan få tak i så får du evt google bruken av det - husker ikke når det skulle tas. Det er regnet som helt ufarlig. Dessverre er vel forskningen på området ikke helt entydig på hvor godt det virker heller. Sånn, nå skal jeg forsøke å fortsette å akseptere at jeg ikke får sove selv... Vel vitende om at jeg absolutt ikke burde dratt fram ipaden og både fått en god dose lys og aktivert meg selv med å skrive alt dette
-
Takk gode råd. Skal sjekke bloggen Noen tilleggsspørsmål: Bare av nysgjerrighet. Du nevner revidert regelverk. Kan det stemme at det tidligere ikke var noe trekk for krafsing? For av det lille som ble nevnt om markering på kurset så mener jeg det ble sagt at at man kunne markere akkurat som man ville. Ja, makstiden er i allefall ikke noe problem. Hun bruker neppe noe særlig over 5 sekunder på å gå de drøye 2 meterne. Der ser bare, til henne å være, så behersket ut. Er redd for at om jeg øker belønningen så blir det bare kaos, men kan jo forsøke å ta det opp et lite knepp. Hvis man skal belønne med lek, noe hun responderer aller best på, hvordan belønner man på boksen da?
-
Fikk råd her inne tidligere til hvordan man trener inn dette med markering. Det har vi gjort nå, og hun er bombesikker - det er ikke noen utfordring for henne. Så vi må komme videre. Utgangspunktet er fremdeles en enkelt bane med 6 bokser. Kurset til nærmere 3000,- stoppet liksom til og med før dette med markering, så har liten eller ingen ideer om hvor man går videre.. Først. I tillegg til å stå med snuten, så krafser hun litt med labbene. Er dette noe som må eller bør trenes bort? Hvor starter man evt med det? Så. Den normalt hyperkjappe lille jaktgoldenfrøkena mi har det ikke så altfor travelt med denne øvelsen. Hun setter nesen ned ved første boks, holder den nede, går målrettet men temmelig behersket gjennom banen, lukter i forbifarten på hver boks og markerer når rett boks kommer. Smeller går vel på tid? Så om man skulle øke hastigheten, hva gjør man? Nå er jeg usikker på om jeg ønsker å gjøre det, det er så fint å se denne kaosdronninga gjøre noe systematisk og grundig uten å bli for gira også. De gangene hun har blitt litt gira så har det resultert i at hun gjerne hopper over de par første boksene og gjerne går forbi, litt fram og tilbake, før hun markerer rett boks. Det går både tregere og er generelt lite hensiktsmessig. Til sist. Hva er neste steg på veien? Har lagt andre "forstyrrende" lukter i de andre boksene og det endrer ikke noe. Det jeg har mest lyst til nå er å lære henne å søke etter en eller annen "id"-lukt. Feks hvis jeg bruker kaffe, presenterer den lukten for henne i en boks først, og så skalmhun finne samme lukten i banen. Er det et naturlig neste steg eller vil det ødelegge for noe? Hvordan går man fram? Evt andre steg som må tas først?
-
Nehei! Ikke i nærheten en gang. Min mor tok en bachelor som 65-åring. Alder er bare et tall. Eneste gangene jeg KANSKJE synes folk bør tenke seg om, er om man er godt opp i 50-åra og begir seg inn på ekstremt populære profesjonsstudier (medisin, tannlege, fysio ...) og hvor man knapt rekker å bli tørr bak øra i profesjonen før man blir pensjonist. Da er det kanskje greit å slippe neste generasjon til.
-
Personlig har jeg ikke møtt noen som har hatt dårlig gemytt, i alle fall ikke noe påfallende mens jeg har observert dem, men så har ikke jeg truffet så altfor mange heller da. Men det du sier hører jeg ofte nok til at det nok er noe i det, og når man legger til hvor populær rasen har vært over mange år og hva som ofte skjer med avlen da, så høres det ikke usannsynlig ut. Så det gjelder nok å gjøre hjemmeleksene sine skikkelig før man kjøper en Golden-valp også.
-
Vel, da er vi helt uenige i utgangspunktet og da må vi enten diskutere det før vi går videre, eller så er det ikke så mye å diskutere. Jeg har argumentert for hvorfor jeg ikke mener det er spesielt viktig, noe du ikke forholder deg til. Merk at jeg snakker i kontekst av denne saken, ikke narkotikalovgivningen generelt. Diskusjonen rundt feilsått narkotikapolitikk og at forbudet fører til mye tung kriminalitet har jeg allerede sagt at er et argument for å legalisere stoffene. Det er ikke et argument for å ta lettere på de verste narkotikaforbrytelsene. Å senke straffenivået for slike forbrytelser hjelper overhodet ingen ting på det. Omfanget av narkotikadelen i dommen mot Jensen ble referert til som at den mangler sidestykke i Norsk rettshistorie. Vi snakker om 14 tonn hasj. 14 tonn! Ikke noen titalls eller for den saks skyld hundretalls kilo som i Wonderboy-saken som diskuteres i lenken din. Jeg har ikke hørt noen som har hevet stemmen og ment at Jensendommen er for streng i så måte. Eller at disse aller verste narkotikasakene bør straffes mildere. At det skal være proposjonalitet i lovverket er en selvfølge, og det er ingen som har sagt at det ikke gir mening å vurdere to typer kriminalitet opp mot hverandre. Alt jeg har sagt er at jeg mener i Jensen-saken, en av de groveste narkotikasakene i Norgeshistorien, så skjønner jeg at man må opp på 21 år. Det er ellers ikke vesentlig hvilket stoff det er snakk om annet enn når det gjelder mengdene som utløser om det er snakk om grov forbrytelse eller ikke. Det er samme lovgivningen uansett, men det skilles på den måten ja. 14tonn hasj er i denne sammenhengen så hinsides mye over alle grenser at det ikke er noen diskusjon en gang. Jeg er ikke uenig i at straffenivået på narkotikalovbrudd er for strengt. Personlig mener jeg at flere av stoffene, muligens alle, burde legaliseres. At noen kilo hasj skal føre til høyere straff enn voldtekt eller overgrep hører ingen plass hjemme. Og slik er det jo nå. Men Jensen-saken er i en helt annen liga. Hasj for hundrevis av millioner kroner. Rett inn i store forbryternettverk. Fasilitert av en politimann som utnyttet sin stilling. Jeg skjønner ikke at du ikke ser den forskjellen. Det er, i alle fall i min bok, en eksepsjonelt grov forbrytelse. Dessuten, om man hadde gitt en betydelig lavere straff enn 21 år for en politimann som medvirker og misbruker sin stilling i en enorm narkotikasak, så ga korrupsjonsbiten alene 10 år. Jeg klarer ikke å se hvordan man totalt skulle kommet under 21 år uansett.
-
Er det hunder eller prydbusker?
-
Du ser fremdeles for snevert på det, i mine øyne. Du forholder deg ikke til mitt argument om at alvorlig narkotikakriminalitet er veldig mye mer enn omsetning av er mer eller mindre skadelig stoff. Der er snakk om store kriminelle organisjasjoner som driver med, er innblandet i eller fasiliterer en rekke andre alvorlige lovbrudd. Det er det som er poenget. Ikke skadepotensialet til hasj som du skal ha det til her: Hvis det er utgangspunktet ditt, så tar du ikke inn over deg alt dette andre. Man kan argumentere for at hasj og evt andre stoffer burde legaliseres. Da hadde man sluppet annen kriminalitet som er knyttet til narkotikaproduksjon og handel. Men så lenge det er en ulovlig milliardbransje med vold, drap, prostitusjon, svart økonomi og hva det måtte være i kjølvannet så er det meningsløst å snakke om risikoprofilen til stoffet. Vi snakker om tung organisert kriminalitet, da spiller det ingen rolle hva de selger. Hvis du tror det, så har du ikke lest dommen. Utgangspunktet var "opp mot strafferammen". Det at han var politi var skjerpende og ga rom for å faktisk gi maksimal straff.
-
Her synes jeg du ser for snevert på det. Det er ikke bare smugling av hasj. Det er medvirkning til å pumpe hundrevis av millioner kroner inn i den svarte økonomien, finansiere yrkeskriminelle og organisert kriminalitet både i Norge og Europa. Selve skadepotensialet til bruk av hasj er bare en del av hele bildet. Og så er det ikke bare korrupsjon. Det er en korrupt politimann. En lovens vokter som bryter loven. Potensialet for samfunnsskade ut over den aktuelle saken er stor ved slike enorme tilittsbrudd. I min bok er summen et klokkeklart eksempel på at lovens strengeste straff må tas i bruk. Og selv om jeg er enig i at det ser ut som en del andre forbrytelser straffes for mildt, så er ikke det noe argument mot 21 år fengsel for Jensen. Det er evt et argument for å se på straffenivået for de andre lovbruddene.
-
Ja, når Schæferen begynner å se ut som en flekkete elg så er det på tide med en total makeover! Neida, jeg synes folk skal få gjøre som de vil med hundene sine så lenge de holdes friske. Akkurat langhåret schæfer som er stelt litt sammenlignet med helt naturell, det har jeg ikke noen erfaring med. Og så var min uttalelse basert på det jeg kalte pimpa til utstilling, ikke hva folk gjør av enklere daglig stell. Det har jeg rett og slett ikke noe særlig forhold til. Men jeg registrerer at jeg synes min hund er penere en dag eller to etter bading, enn hun er nybadet. Angående funksjonell pels så er det jo et poeng dette med temperatur og bekledning, men det er ikke helt av samme art som floker, eksem og vanskelig renhold. Som var det jeg tenkte på.
-
Nei, det sier jeg da ikke. Eller det kommer an på hva du legger i "stelt". Pelsen trenger ikke være mer stelt enn at en unngår evt problemer. Og du ser vel også at det for mange raser gjøres vesentlig mer enn det før utstilling? Det børstes, klippes og formes og brukes produkter (?) som gir en glans som ser helt merkelig ut. Men som sagt, det er nok noe raseavhengig hvor langt man tar det. Forøvrig kan man jo diskutere hvor funksjonell en pels som krever menneskelig inngripen egentlig er, men det er jo en litt annen diskusjon og har med avl å gjøre.
-
All den tid vi har en maksstraff på 21 år (hvilket jeg synes er passende, men det blir en annen diskusjon) så synes jeg straffen er helt på sin plass. Det er nesten ikke mulig å overvurdere den samfunnsskadelige effekten av korrupt, betrodd politimann som over år er en del av organisert kriminalitet. Som politi har man et av samfunnets mest betrodde stillinger. Man er der for å hjelpe lovlydige folk. Man har enorm makt, både formelt og uformelt. Å støtte - eller, som i denne saken, faktisk være en del av organisert kriminalitet er et enormt svik mot samfunnet. Foruten alle skjebnene man vet ligger i kjølvannet av organisert kriminalitet, her over hele Europa, så undergraver det tilliten til politiet. En tillitt som er avgjørende for at samfunnet skal fungere. For både drapsmenn/kvinner og overgripere (inkludert pedofile) er også strafferammen på de groveste forbrytelsene 21 år. Slik det må selvsagt være. I tillegg har man forvaring som i teorien kan være en livstidsstraff. Så jeg mener verktøyene for at straffene skal kunne være humane, legge til tette for rehabilitering, stå i forholdt til hverandre og for å sikre samfunnet mot farlige mennesker er der. Jeg blir litt sjokkert noen ganger av enkelte dommer både for det som for meg ser ut som alvorlige overgrep og grov vold hvor gjerningsmannen slipper unna med noen måneder eller bare en liten håndfull år. Jeg har imidlertid en viss tiltro til at de som holder på med dette (jurister, hvilket jeg ikke er) stort sett vet va de gjør og de har en helt annen insikt i hver enkelt sak - noe vi ikke får gjennom media.
-
Jeg synes nesten alle hunder som er pimpa for utstilling er styggere enn når de er vanlige. Unntaket må være de med helt kort pels, der er det ikke så mye å gjøre. Sikkert noen rasespesifikt ut over det også riktignok. Ellers minner det meg nesten om et freak-show ala det amerikanske mødre holder på med småbarna sine med i sånne skjønnhetskonkurranser.
-
You are not alone!
-
Utseendemessig har variantene skilt seg så mye at det begynner å bli på grensen til absurd. Den nye er gjerne bortimot hvite, de er større, kraftigere og betydelig tyngre enn jaktvariantene. De andre tispene i klubben min er opp mot 35 kg, min er 22 kg. Og hun er mørk gyllen. Det er yderst få, inkludert veterinærer, som gjetter at hun er en Golden Retriever. Noe som er litt trist synes jeg - og litt kjedelig å måtte forklare hver gang. Lynnet opplever jeg som relativt likt. Selvsagt er det forskjellige personligheter, men jeg opplever stort sett alle Goldener som glade, entusiastiske, lærevillige og snille hunder. Trygge og glad i mennesker og stort sett andre hunder. De interesserer seg for de samme tingene, liker å apportere, har det samme kroppsspråket og faktene. Men det er en ganske stor forskjell i intensiteten i alt. En jaktgolden ser ut som en "vanlig" Golden på aaaaaaaltfor mye kaffe. Veldig mye energi. Alt går fort. Eller motsatt: de "nye" Goldene ser ut som de har glemt å ta både tranen, melka og vitaminpillen sin sammenlignet med jaktvarianten. Når de andre Goldene i klubben i mine øyne "lunter" avgårde etter dummyen - så løper de faktisk. En jaktgolden ser ut som den er skutt ut av en kanon til sammenligning. Nå er ikke det alltid noen fordel - det går av og til for fort og grunnet iveren og det kan bli litt mye armer og bein. Og det kan begynne å koke såpass at alt blir bare tull. Hva man liker blir nok mye en smakssak. Jeg ELSKER tempoet og intensiteten i jaktvariantene. Nå har jeg egentlig skissert ytterpunktene her. Det er forskjeller i linjer. Det er større, hvitere goldener med mer futt. Og du finner hunder i mange fargenyanser. Av en eller annen grunn så ser det for meg ut til at her i Norge er det imidlertid blitt en klarere todeling enn feks i USA. Så var det dette som gjelder bruk. Bruker å få litt pes for mitt syn i denne saken, men etter over et år med en jaktvariant (og kjent mange lenge før den tid) så blir tankene mine om saken bare mer befestet. Ta det for det det er, en mening. Så får andre ha sine: Du trenger overhodet ikke jakte for å ha en jaktgolden. Det er imidlertid en hund som trenger og fortjener mer enn et sofaliv. Den trenger å få seg en god tur og hjernetrim hver dag. Jakt og jakttrening er hjernetrim, men treningen behøver ikke å begrense seg til det. Mange trener ikke jakt indet hele tatt, men andre hundesporter (på høyt eller lavt nivå) eller kanskje til redningshund. I mitt liv ser jeg at et par gode timer tur/trening daglig holder fint. Vi trener smeller og retrieverjakt. Lengre tur i helgene. Men da er hun med på absolutt alt som skjer ellers - hele døgnet. Har man et liv der hunden ligger hjemme alene hele dagen, så synes jeg hunden både fortjener og trenger kanskje enda mer. Der hvor min mening ofte skiller lag med andre, er at om man ikke har noen ambisjoner for hunden og om man ikke er så aktiv så kan man heller kjøpe en "vanlig" golden. Grunnen til at jeg er uenig i det er først og fremst at jeg anser også "vanlige" goldener for hunder som fortjener å få brukt seg. Disse fortjener også aktive eiere. Kanksje man ikke ser det på dem, men jeg er overbevist om at de linjene også har godt av og fortjener like godt med både fysisk og mental trening. Når man fra dag en tar inn en hund, forer den god og rund og lufter den 3x10 min om dagen, så får man en sedat hund. Det betyr ikke at den nødvendigvis er lykkelig. Retrieverene er ekstremt tilpassingsdyktige, på godt og vondt. Ellers mener jeg at ambisjoner er noe mennesker holder på med. Hunden aner ikke hva det er. Om du vil ha en jaktgolden for å trene fullstendig på hobbybasis og etter regler og momenter som du finner på selv, så er det like godt som annen mer organisert trening, bare du følger opp.
-
Hjemmekontor! Ellers så tror jeg mindre, private firma er type jobb hvor jeg kjenner flest med mulighet for å ha hund med på jobb. Både kontorjobb og håndtverkere. Større offentlige etater tror jeg er verre - alltid noen som skal lage trøbbel. Og en del ganger er det jo ikke mulig uansett (pasient- eller brukerkontalt feks)
-
Er ikke vi mennesker litt sånn? Det man ser daglig blir man vant til og glemmer litt å se skjønnheten i det. Jamfør når turister kommer til Norge og er fra seg av begeistring over hvor vakkert det er, mens de som feks bor i Lofoten neppe står og hopper av glede hver dag. Slik japanerne gjør utenfor huset mitt om vinteren på Nordlyssafari. Mens jeg knapt gløtter opp på himmelen. Og så er det noe med ting som er sjelden uansett. Sjelden = eksklusiv, spennede kanskje til og med litt mytisk. Det lokker de i bunn og grunn enkle hjernene våre alltid det Jeg er sikker på at man hadde tatt en rase som mange synes er pene i dag, feks Gordon Setter, men på magisk vis kunne gjorde den dritsjelden, bare utbredt i en for de fleste ukjent, spennende geografisk region og lagt til en eller annen fantastisk forhistorie om bruksområde eller genetisk opphav, så hadde folk gått helt av hengslene.
-
Jeg tror det skal være mulig å få tak i en instruktør, noe avhengig av hvor man bor i landet riktignok. Man får jo kjøpt det meste for penger. Problemet er vel heller at denne treningen ikke er gjort på en helgesamling eller tre. Så det kan fort bli veldig dyrt. Omtrent 3-500 000 kroner kanskje Og da er man jo like langt. Om alt på videoene og angst/stress-varsling er det du ønsker deg, så tror jeg du har kommet til rett konklusjon. Det er avanserte "øvelser" og vil ikke kunne trenes med et møte med instruktør nå og da. Og jobben starter allerede med valg av valp. Valp fra en kennel som avler bevisst til slik bruk, og selv blant disse valpene tester man hvem som er egnet. Men kan du ha hund som ikke kan hjelpe deg med alt dette? Ønsker du det? For å trene hunden til å tolerere anfallene dine burde vel være mulig. Jeg spør bare fordi jeg synes det er trist om du må gi opp drømmen om en hund om du ikke kan få en servicehund. Selv om den ikke blir trent til alt du kunne ha bruk for, så kan hundehold ha en rekke helsefordeler. Redusert stress og angst er en av dem. Mer fysisk aktivitet. Om man trener med andre, en mulighet for å treffe andre mennesker. Og om du har problemer med å ta pauser så har du plutselig en som krever at du tar pauser fra det du holder på med. Flere ganger om dagen. Den må ha mat, tur, kos, lek, hjernetrim og oppmerksomhet. Minst et par timer om dagen, i forskjellig lengde og spredt ut over dagen. Jeg bare tenker høyt her, altså ... Regner med du har folk rundt deg som kjenner deg (slekt, venner, helsevesen) som du kan diskutere det med.
-
Mange fine hunder, og en del som jeg ikke synes noe om utseendemessig. Av de som tiltaler meg utseendemessig så er det noen som er mer søte enn det jeg tenker på vakre, om det gir mening. Men skulle jeg velge så er det de mer klassiske hunde-hundene som ikke er så himla langt unna opphavet, ulven, i bygning. Relativt atletisk bygd, altså. Ikke dobermann-kort eller Collie-lang pels. Noe i mellom: Hvit gjeterhund (langhåret), Siberian Huskey, Golden Retriever (type jaktgolden med litt slingringsmon, men her er jeg inhabil - det var imidlertid meningen min før jeg anskaffet meg en også), Irsk setter og Flat Coated Retriever er vel favorittene. Ikke så avanserte greier altså Har sett bilder av litt mer sjeldne hunderaser som feks Saarlos som er fantastisk vakre, men all den tid jeg ikke har møtt dem i det virkelige liv, så blir det vanskelig å si.
-
Ja, det er helt sikkert noen som kan hjelpe deg med den treningen. Mange private instruktører rundt om har jo erfaringer fra veldig mange arenaer. Du får sjekke rundt på forskjellige hundeskoler rundt der du bor, forklare hva du ønsker. Men der er jo en relativt avansert oppgave man snakker om her, det er viktig at hunden gjør det den skal. Både for at du skal få den hjelpen du trenger og for at ikke hunden skal være til sjenanse for andre hvis du får et anfall. Så det er ikke gjort i en håndvending. Jeg er helt enig med deg angående manglende prioritering og anerkjennelse av kognitive og psykiske utfordringer. Det er direkte skammelig.
-
Ja, det glemte jeg å si noe om. Hvis der er et absolutt krav at hunden skal ha en slags servicehundfunksjon (uavhengig av om den er der rent formelt eller om den trenes til en slik funksjon uten statlig støtte) så er det noe du må oppsøke rette miljøer for å få hjelp til. Jeg vil da tro at det er viktig å få hjelp helt fra valg av oppdretter.
-
Nå har ikke jeg ASD og selv om jeg har møtt noen med den diagnosen så vet egentlig altfor lite om hvordan det arter seg i det daglige. Men jeg fikk nå noen assosiasjoner når du skriver om dine styrker og utfordringer likevel. Så det følgende kan være relevant å tenke på for deg, eller ikke. Jeg er litt usikker på hva du legger i ulike "teorier og fremgangsmåter". Men hvis du med teorier mener den grunnleggende forståelsen av hundepsykologi og læring og med fremgangsmåter mener de teknikkene man bruker for å nå målene sine - så er vi på bølgelengde. Det er selvsagt viktig at teknikkene man velger da er i overenstemmelse med den forståelsesrammen man har. For eksempel: Mener man at smerte/straff er en viktig del av hundens læring, så velger man kanskje å lære hunden å apportere ved hjelp av tvangsapportering (OBS: Dette er en foreldet metode som etter min mening ikke høre hjemme noe sted, nevner det bare for eksempelet sin skyld). Mener man at positiv hundetrening (lyst og belønningsbasert trening) er den rette veien, så kan man feks bruke klikkertrening eller en variant av det. Varianter av positiv hundetrening er det rådende i dag, men det finnes mange teknikker som har denne innfallsvinkelen som basis. Klikkertrening, shaping, target, baklengskjeding, forlengskjeding, lokking, omvendtlokking ... for å nevne noe. De fleste bruker nok en mix av en eller flere av disse fremgangsmåtene/teknikkene. Å være konsekvent er en forutsetning både for å innarbeide grenser for hva hunden skal få gjøre feks hjemme og ute blant folk, så det at dette er noe som ligger naturlig for deg er jo fint. Når det gjelder trening så er det også viktig å være konsekvent i sin overordnede tilnærming, men teknikkene man bruker kan variere fra oppgave til oppgave, man må kanskje prøve flere av dem, tilpasse dem og improvisere litt. Ser man feks på en video eller leser en "oppskrift" for hvordan man skal lære hunden å apportere ved hjelp av baklengskjeding så ser det ofte veldig enkelt ut. Omtrent som å programmere en datamaskin. Slik er det ikke nødvendigvis i det virkelige liv. Så da gjelder det å kunne flere teknikker, og bruke dem alene eller i kombinasjon for å nå målet. Nå høres kanskje dette voldsomt ut, men det er ikke voldsomt avanserte teknikker altså. Det er enkle prisipper som ligger bak. Enkelte teknikker krever en del øvelse for å få maksimalt ut av, men selv som nybegynner har man nok å jobbe med. Hovedpoenget mitt er at man må være såpass fleksibel at man kan bytte litt mellom disse teknikkene og ikke tro at det er en enkelt oppskrift som vil fungere på alt. Så var det alternativene dine. Starter med alternativ 5 - å lese bøker. Det mener jeg alltid er en god ide. Bøker å starte med er bøker om hverdagslydighet - finn en eller flere som tar utgangspunkt i positiv trening. Selv fant jeg også en bok om klikkertrening veldig givende. Jeg tror imidlertid, om man er relativt ny i gamet, det er en dårlig ide å bare gjøre dette. I mangel av andre tilbud har det blitt en del slikt "selvstudium" på meg og det har ført til mange omveier. Det er utrolig hva en god hundetrener ser som ikke du ser. Og selv drevne hundefolk har nok godt av å bli observert. Det er en enorm hjelp. Det bringer meg til alternativ 2 - kurs. Et valpekurs er veldig nyttig. Det introduserer deg til flere av de teknikkene jeg har nevnt, man får tilbakemelding både på hvordan man selv kan forbedre seg, de kan se styrker og utfordringer i hunden og man får sosialisert valpen. Kurs ut over dette er absolutt en mulighet. Det er en fin måte å lære nye ting på, treffe andre hunder og er ofte nyttige langt utover akkurat det som er temaer for kurset. Skal du feks holde på med agility så er det veldig vanlig å ta en nybegynnerkurs i det. Alternativ 1 - personlig instruktør er absolutt en mulighet. Om du trenger hjelp hele veien, eller om du bare gjør det ved behov kan du jo se etterhvert - men blir du usikker og har råd til det så er det jo alldeles supert å kunne gå alene til en instruktør en halvtime i uka eller noe. Jeg vet om flere som har valgt å erstatte enkelte kurs med timer hos personlig intruktør - det behøver ikke bli veldig mye dyrere og er definitivt mer tidseffektivt. De resterende alternativene har jeg ikke noen kunnskap om, men det er et supplement til alle alternativene dine som kan være verdt å tenke på: Hundeklubb eller raseklubb. Her får man tips og hjelp til nesten hva det måtte være - og tilgang til kurs som ofte ikke koster skjorta. Tilbudet varierer etter hvor man bor, men det kan være verdt å undersøke. Ellers så ser jeg at du ønsker deg en golden-doodle. Jeg har truffet mange fine golden-doodler, men jeg og mange andre her inne mener at man har større sjanse for å vite hva man får i en hund om man velger en renraset hund. Og så er det mange som er motstander av den til dels useriøse industrien som har dukket opp med diverse doodle-varianters økende popularitet. Så hvorfor ikke en Golden eller en Puddel? Begge er fine hunder helt som de er. Uansett, lykke til!
-
Jeg skal ikke si så altfor mye mer om dette nå, for jeg føler jeg har forsøkt å si det samme på flere forskjellige måter, med masse respekt og med tydelig tale angående hva jeg mener om voldtekt - og så kommer det reaksjoner med en styrke som om jeg skulle være fullstendig moralsk forkvaklet. Men takk for at du ikke gjør det her i alle fall Jeg er helt enig i at de punktene du nevner over for mange (de fleste?) nettopp er grunnen til at konsekvensen blir større ved voldtekt enn ved blind vold. Men det er ikke slik for alle. Vi skylder alle som har opplevd ekstreme situasjoner som dette, å lytte til hvordan hver enkelt opplever det. Ikke å sortere jævelskapen etter noen forutbestemte antakelser om hva de skal eller bør føle. Da vil man finne ut at noen kommer seg forbausende godt gjennom en voldtekt, mens andre ikke klarer å stable livet på bena etter en voldshendelse. Og motsatt. Først da kan man gi dem best mulig hjelp og støtte, og man står ikke i fare for å bagatellisere problemene til mennesker som har det helt for ******. Jeg forsøker fremdeles å finne ut hva som egentlig skjedde her. Hvorfor det kunne bli kontroversielt å påpeke at blind vold er mye mer enn knekte ben og armer og at det ikke nødvendigvis finnes noen fasit på hvem som havner dårligst ut når det kommer til stykket. På individnivå. Ser man på gruppene, så er jeg ikke i tvil om at voldtektsutsatte kommer dårligere ut enn voldsutsatte. Men det er forferdelig lite trøst for den andelen av voldsutsatte som sliter voldsomt. Jeg startet med å si at jeg ikke ønsker å prøve å veie slike fryktelige ting mot hverandre, og jeg vil fremdeles ikke det - i alle fall ikke mer enn jeg har gjort. Sånn, nå skal jeg la dette ligge. Dette tok helt av og er langt utenfor trådems tema. De som ikke kan eller vil forstå disse nyansene og heller vil gå i strupen min, de får bare gjøre det.
-
Så ikke denne før jeg hadde svart på de andre postene. Det var trist og grusomt å lese hva du har opplevd og hva du har tenkt rundt det. Så får du gjerne være uenig i meg i at jeg mener at det er noen likhetspunkter i senskader mellom grove former for blind vold og voldtekt og at hvordan mennesker takler slikt er noe individuelt. Men vær så snill å tro meg på at jeg faktisk mener at voldtekt må være noe av det verste man kan oppleve - jeg forsøker ikke på noen måte å nedvurdere hvor ****** det må være, eller å si at det på noen måte eller i noen grad er offerets skyld eller at det finnes noen grunn i verden for at offeret skulle skamme seg. Vi er, tro der eller ei, helt på samme side her.