Aya

Jeg synes ikke det var så dyrt på Island, det var omtrent norske priser, litt lavere på endel ting (billeie), norske turistpriser på andre (Den Blå Lagune var dritdyrt - som det ville vært her hjemme). Maten og overnattingen var billigere enn i Norge. Jeg synes det høres ut som en fantastisk tur, men jeg tror det er veldig lurt å gjøre GODT forarbeid og lage dere en plan B i tilfelle været blir veldig dårlig. Det er mindre sjarmerende å ligge ute i telt i sludd liksom. Vi var der i juni, og da var det helt fantastisk fint vær - men det er jo litt ustabilt.

Dessuten er det veldig lurt å drikke noen glass vann underveis i måltidet for oss som har en tendens til å spise altfor fort, fordi man får tid til å kjenne etter om man er mett og tvinger metthetsfølelsen vekk.

Ja - det er lenge siden kupering av hunder ble forbudt, men omskjæring av små guttebarn - det skal være helt greit? Herregud!

Sukk, jeg vil ha resultatene på siste eksamen! Riktignok er det ikke sensurfrist før den 16., men vi pleier alltid å få den tidligere fordi vi er så liten klasse. *Vil ha* *Mane frem karakter*

Min erfaring fra gymtimene på barne-, ungdoms- og videregående skole er at de som har lav selvtillit og mestringsfølelse ift. gym, ofte ikke synes det er så veldig trivelig med stafett eller lignende - da blir hver enkelt så synlig. For meg og mange andre gjaldt det også fotball og volleyball, det er så surt å ødelegge for laget, og det pleier å være veldig stor forskjell i evner og dyktighet i den typen sport (så de mest engstelige tuslet bort på sidelinjen og forsvant). Sånn sett tenker jeg at kanonball og stikkball kanskje er bedre aktiviteter, dersom man skal satse på ballsport for hele gruppen. Men det kommer selvsagt helt ann på gruppen, og hvilke utfordringer de enkelte har. Min gamle videregående skole har en idrettslinje med innlagt ekstremsport og friluftsliv, og de har noe som heter Survival hvert år. Jeg vet ikke om det er mulig å få noe sånt til i en forenklet versjon, men det er virkelig en stor suksess blant disse elevene i alle fall. Kort fortalt går det ut på et "helvetesdøgn" med store fysiske utfordringer, lite mat og søvn, og en høy grad av konkurranseelement. Dette har jeg tenkt på at burde være mulig å tilrettelegge også for andre ungdommer og elever, å legge opp en dag (en søndag som du nevner) med et oppdrag som skal løses (for eksempel å komme frem til hvor "skatten" (i mangel av et bedre ord) er). Underveis i løypen må de løse utfordringer, fysiske og psykiske, basert på samarbeid, for å få hintet som leder til neste steg. De kan vinne hjelpemidler underveis (tenk Hunger Games, bare uten all drepingen og slåssingen), og dete hele må selvsagt være lagt opp etter minste mestringsnivå i gruppen slik at det blir lystbetont. Målet kan være en bålplass med pinnebrød og marshmallows klart, det kan være å "befri" noen som er fanget - eller hva som helst som kan passe gruppen. Utfordringer underveis kan være tenkenøtter/gåter, balanse over en stamme (alle må komme over for at de skal få neste hint), ti situps/pushups - eller egentlig alt man kan komme på.

Jaa, det hjelper masse! Vi har nesten kuttet ut brusen vi, med streamer. Bruker ikke smak lenger heller, er så godt med bare "farris". Problemet med denne er at, selv om det nok ikke er meningen, gir den inntrykk av at man må bevege seg så og så mye for å forbrenne alt man spiser i løpet av dagen. Det er lett å glemme at man faktisk forbrenner ganske mye ved å eksistere også, fysisk aktivitet kommer på toppen av det igjen. Men ellers er jeg helt enig, det er lett å lure seg selv! @ - du er kjempeflink!! Flott at du holder motivasjonen oppe og går på! Det er ikke så farlig om du tar små steg av gangen, det var tross alt skilpadden som kom først i mål Det viktigste er at du er i gang Forøvrig, jeg vet ikke om det er nevnt, men det kan jo være en idé å ta noen prøver for å se hvordan du ligger an ift. vitaminer og mineraler, med tanke på at du har spist ganske ensformig. Lykke til videre!

I dag: Frokost: To rugsprø med mager skinkeost Lunsj: Ett grovt, hjemmebakt rundstykke og ett rugsprø + eple Middag: Hjemmelaget tomatsuppe Kvelds: En kiwi eller noe sånt

Det er jo veldig mange hunder som kan passe inn hos dere og få et helt topp liv der. Retriever er jeg enig i, både labrador, flatcoat, golden og toller er gode alternativer (men som alltid - vær nøye på linjene, besøk oppdretter, hils på foreldrene - har de et gemytt dere kunne ønske dere i egen hund? osv). Korthåret collie glir også rett inn i beskrivelsen, en topp potethund som er med på alt og fungerer til alt dere ønsker. Groenendael og tervueren er fine alternativer. Egentlig vil jeg anbefale deg å reise litt rundt til hundeklubber, utstillinger og oppdrettere for å hilse på hunder av forskjellige raser. Det handler litt om kjemi også - jeg er f.eks. stor fan av retrievere, men jeg "snakker ikke deres språk". Det gjør jeg med gjeterhunder, vi klikker på en annen måte.

Herlighet @Taz - dette var fryktelig ufortjent. At det går an å ha så vanvittig uflaks. Må bare spørre om denne klinikken er min gamle, som begynner på H? Du kan evt. sende meg en PM på det, hadde vært fryktelig synd (og overraskende!) - jeg var jo fryktelig fornøyd med de da jeg hadde syk hund i det området sist. Når det gjelder hva som feiler Minion er jo det helt umulig for meg å si noe om selvfølgelig, men jeg vil jo gjerne fortsette å få oppdateringer. Det er utrolig frustrerende når man ikke har en diagnose og et behandlingsopplegg å forholde seg til. Og at røntgenbilder ikke stemmer overens med symptomer - det er da ikke noe nytt. Felix hadde C og D på hoftene, men klarte ikke å legge seg ned selv i de dårligste periodene - ett år gammel hund av lett rase. Det "skal" jo ikke gå an det heller. Stor stor klem og all medfølelse i hele verden fra meg. For noe dritt, rett og slett.

Jeg har ikke så mye å hjelpe til med, annet enn at min ene har hatt sånn "alltid". Hun hoster heller ikke i forbindelse med aktivitet, men er ekstremt sensitiv for trykk mot hals og bryst, da hoster hun med en gang. Sånn har hun vært så lenge jeg har hatt henne (7 år), men ikke blitt verre, og det er ikke funnet noe galt. Jeg har bare konkludert med at hun er sånn ... Hun hoster også tørt med brekningslyd på slutten.

Da får du en stor klem tilbake også! :)

Du vil alltid få reaksjoner her inne om du sier du vil bruke bur til valpen, da såppas mange både er sterke burmotstandere, og har sett litt for mange ikke engang gi valpen en sjanse før den blir puttet i bur. Nå til dags selges nesten valper fra oppdretter med bur, og man blir anbefalt å bruke bur fordi "valpen trenger en trygg hule". Vi som mener at hunder ikke er burdyr, og som rett og slett har blitt møkka lei av all den ukritiske burbruken rundt omkring, har nok litt for lett for å gå rett i angrepsmodus bare noen nevner ordet. Det blir litt sånn at dersom du ønsker å ha bur som en mulighet under valpetiden må du bare bestemme deg for det, og overse den motstanden du får - for det kommer du til å få nesten uansett hva slags burbruk du beskriver at du vil ha. Jeg personlig er ikke for bur som en første løsning, eller en permanent løsning, eller som erstatning for trening av valpen - men jeg kan også se (og har brukt det selv) at i perioder, og med visse hunder, og med et kritisk bruk - så kan bur være en god midlertidig løsning (*dukke for alle tomatene som blir kastet min vei nå*). Jeg synes det virker som du har et reflektert forhold til det å bruke bur, bare gi valpen noen sjanser først - ofte går det veldig greit uten, og tåler man absolutt ingen ødeleggelser og ikke noe svinn bør man nok ikke ha valp i det hele tatt, men heller gå for voksen hund. Med prøvetid. (Eller egentlig ingen hund i det hele tatt). Sånn - burdiskusjonen over, jeg ville bare gi deg litt støtte her, for jeg synes du virker som en trivelig og oppegående fyr som jeg gjerne vil beholde på sonen, og ikke skremme langt vekk

- Bli flinkere til å tenke positivt og være snillere med meg selv - Få ny jobb - Komme tilbake til sunn livsstil - Bli svett og få opp pulsen seks dager i uken, dvs. jogging, skogsturer av det hardere slaget osv. - Gjøre ferdig masteroppgaven!

Jeg gruer meg til all usikkerheten som jeg vet det blir mye av i 2015. Det er så mye som er uavklart rundt meg for tiden! Det gir meg klump i magen og søvnløse netter for tiden, og det gjør det litt vanskelig å glede seg over nytt år og nye muligheter. Men når ting faller litt mer på plass, og det vet jeg de vil gjøre i løpet av dette året, så tror jeg ting kommer til å føles bedre på generell basis også.

Jeg har Sheltie, og jeg er _streng_ på lyd, og har en ganske stille sheltie av den grunn. Men det er en stille sheltie, det er ikke en stille hund Hun bjeffer hvis noen kommer på døren, banker/ringer på, hvis noen går rett utenfor huset (dette har noe med at vi bor veldig avsides, hun gjorde ikke det da jeg bodde i et boligfelt med mer folk som fartet rundt), når hun blir giret og/eller leker. Det er ikke uprovosert lyd, hun bjeffer aldri bare for å høre sin egen stemme, men det ER altså en ganske løsmunnet rase - generelt sett. Jeg har ikke noe problem med lyden i min, i og med at den er situasjonsbestemt og lett å stoppe, men det er greit å vite hva du kjøper! Du kan ha flaks og få en svært taus utgave av rasen, og du kan være uheldig og få en som er veldig løsmunnet - men kjøper du en sheltie kjøper du en hund som det generelt sett er mye lyd i, i alle fall sammenlignet med f.eks. golden. Ellers er det en helt suveren rase synes jeg, de er morsomme, lettrente, tåler rolige dager og krevende dager, kan tas med over alt - og så videre. Golden er nok en rase jeg tenker passer deg godt, men i forhold til sheltie må du nok være forberedt på at de kan være ganske krevende i valpe-/unghundperioden. Det er tross alt en stor og aktiv rase, selv om de på generelt grunnlag ikke kan sammenlignes med en BC for eksempel. Collie er jo en kjempeflott rase, og kan også absolutt passe ditt bruk - bare vær nøye på oppdretter og foreldredyr.

Jeg føler veldig med dere! Jeg har hatt to hunder som gikk helt fint sammen - til de plutselig en dag ikke gjorde det lenger. Dette var to tisper, og årsaken var skade/smerter hos den ene. Jeg prøvde alt, men det gikk ikke - jeg fikk ikke løst det, og det endte med avlivning av den hunden som var utløsende årsak til konfliken (hun som hadde smerter). Problemet med denne typen oppførsel er at den så fort setter seg som fast reaksjonsmønster. Jeg tror at den eneste mulige løsningen ligger i å kjøre fullstendig harde linjer, hele tiden være i forkant og aldri la de få sjansen til å smelle sammen. Det vil si at man unngår alle situasjoner der konflikter kan oppstå - kos i samme rom, mat i samme rom, at de er alene i samme rom, at det ligger leker eller tyggebein på gulvet - selv om disse tingene i utgangspunktet ikke har ført til konflikt tidligere. Dere må ha argusøyne på hundene hele tiden, og korregere allerede når dere ser et feil blikk eller en litt stivere haleføring. Inn og ut av hus, bil eller rom kan også være triggere, det samme med leker på tur eller i hagen, eller rett og slett bare stressende situasjoner hvor noe utenfor "flokken" påvirker - en passeringssituasjon på tur for eksempel. Det sier seg selv at dette ikke er et godt utgangspunkt for et trivelig hundeliv, og ønsker dere å gi dette et forsøk vil jeg anbefale dere å sette en tidsbegrensning for dere selv - hvor lenge skal dere forsøke å trene på dette før dere gir opp? Det er selvsagt en mulighet for at dette vil kunne gå over etterhvert som de blir eldre og rangordningen dem imellom er mer satt, men det er ikke en selvfølge at det gjør det - og jeg vil påstå at det aldri vil gjøre det dersom de jevnlig "får mulighet til" å brake sammen. Det går an å prøve kjemisk kastrering, 6 mnd. chippen, men bunner dette i usikkerhet og uttrygghet kan det bli verre - man har ingen garanti der heller dessverre. Uansett er det en skikkelig kjip situasjon, og jeg ville tatt en helhetsvurdering på hva som er den beste løsningen for hundene og dere oppi dette her. Det skal være mest gøy å ha hund - og det skal være mest gøy å være hund. En hund som lever under et konstant trusselnivå hjemme har det ikke spesielt greit.

Jeg gleder meg til å bli ferdig med masteren, få ny jobb, og til at det blir vår og lyst og varmt og grønt over alt! Jeg gleder meg også til å bli kjent med nye mennesker, og til å være masse sammen med de jeg allerede kjenner og er glad i. Dessuten er jeg helt sikker på at 2015 kommer til å bli et spesielt og spennende år, et sceneskifte. Det gleder jeg meg også til!

Det kan ta tid, det må ikke! Min bestevenninne fikk også diagnosen, og de bestemte at selv om de ikke egentlig ville bli gravide helt enda, så kunne hun like gjerne droppe prevensjon, for dette kom jo til å ta tid. Vips, gravid i løpet av et par uker Men ja, jeg har full forståelse. Jeg har så fryktelig lyst på barn, det er nesten en fysisk ting føler jeg, litt som å være tørst og virkelig føle at man trenger noe å drikke. Her blir også alle gravide, men for vår del passer det bare ikke enda. Det er så kjipt!

Nei, har nok ikke vært så gavmild i år :/

Dette! Jeg har også jobbet i tilknytning til demente, og dersom det skulle vært en hund eller katt rundt de pasientene måtte den vært under konstant overvåkning og hatt lange avbrekk. Det er en ganske krevende og uforutsigbar pasientgruppe. Men dette kan man også snu på. Sykehjemmene ønsker i stor grad både pårørende på besøk, besøksvenner og besøkshunder (sistnevnte gjelder ikke alle, men det er jo up and coming). Regjeringen har gjennom de siste 20 årene lagt veldig tilrette for frivillig arbeid, for også de ser at behovet er stort, - men pengene til å betale for slike tjenester er ikke (av grunner man jo også kan diskutere) til stede. Men - det er vanskelig å finne frivillige, det er ikke mange nok som vil bruke tid på dette. Det er også mange eldre uten familie eller lignende som stiller opp. Sykehjemmet har kun de midlene til har til rådighet, men de ønsker det beste for pasientene sine - og fordi de ikke har de menneskelige ressursene tilgjengelig, så er de villige til å bruke penger på å finne erstatninger som til noen grad kan bidra til å fylle behovet. Jeg ser på det på den måten i alle fall - nei, det er langt fra en god løsning sammenlignet med levende dyr eller mennesker, men i mangel på det er det flott at man prøver å finne andre muligheter.

Vel - man sjekker jo hofter hos babyer, nettopp for å kunne fikse/forebygge mens det fremdeles er tid. Det til side, jeg er egentlig til en viss grad enig med deg, men dette handler ikke om å sjekke hele hunden for alt mulig, sånn i tilfelle ett eller annet. Det handler om å røntge en hund som er blanding av minst en rase som er belastet med HD, fordi jeg vil bruke henne til noe som medfører ekstra belastning på både albuer og hofter. Jeg sjekker ikke rygg, nakke, knær og haser i samme slengen, men akkurat HD/AD er ting jeg vil utelukke før jeg begynner å belaste hunden mer enn det hun belastes ved vanlig bevegelse og liv. EDIT: Og har hun AD så er det å kløve en belastning man virkelig bør unngå - eller drive med med omhu - dersom man ikke vil at hundens tilstander skal forverres/at hunden skal få unødvendig vondt.

Mine BC'er har helt fint klart seg med det innimellom, men det er jo ikke et nivå å legge seg på sånn fast akkurat. Samtidig så oppfattet jeg også TS som at dette var unntaket, og ikke regelen - mer for å forsikre seg om at man ikke gaper over for mye. Men der kan jeg godt ta feil! TS - alle aktivitetene du beskriver og det hverdagslivet du beskriver, er det jeg har hatt med mine BC'er - sånn mer eller mindre. Jeg har nok kanskje hatt litt mer aktivitet i hverdagene og litt mer lydighetstrening, men det har ikke vært store forskjellen. De har vært veldig fornøyde med det - men nå ser jeg jo at du sier du er redd både terv og BC kan bli litt kjappe i hodet for deg, så da tenker jeg at belger og BC er utelukket (selv om jeg er ganske sikker på at de ville trivdes hos deg, særlig hvis du la litt mer lydighet på de dagene med lite tur). Da tenker jeg at retriever er et godt valg! Mitt "hundetantebarn" er en jaktlabrador fra ikke de mest heftige jaktlinjene. Han er en fantastisk type, og det er faktisk alle andre jeg har møtt av rasen også - både vanlige og jakt/dual purpose - selv om jeg nok vil anbefale deg å i alle fall gå etter en oppdretter som bruker hundene litt mer enn til bare utstilling, om du går for typiske utstillingslinjer. Han tilpasser seg alt, og er glad bare han får være med. Et par uker brukstrening her, et halvt år med lydighetstrening i fokus, et år med nesten bare turer - like glad, like avslappet og like trivelig. Jeg har samme inntrykk av Golden også, selv om jeg hører rykter om at man skal være litt mer nøye med linjene der. Engelsk springer spaniel blir nevnt over her, og det må jeg skrive under på at jeg synes er undervurderte hunder! Jeg kan ikke skjønne hvorfor ikke flere har de, de er jo innmari flotte dyr! Schäfer er også et alternativ, ei nett lita Schäfertispe kan passe kjempefint inn i den hverdagen du beskriver.

Jeg tror kanskje det er ganske store ulikheter på området fra sted til sted (kommune til kommune), det finnes i alle fall mange eksempler på at det ikke settes inn tiltak med mindre lege definerer behovene, ikke når pårørende eller bruker gjør det. Men jeg er også helt enig i at forventningene til pårørende ofte spriker veldig - det ser jeg jo hele tiden i mitt yrke også (nav), veldig mange har en veldig sterk tro på at det offentlige stiller opp og hjelper deg uansett årsak eller begrunnelse. Det er ikke alltid sånn i virkeligheten, og strengt tatt er det jo også som du sier - det offentlige greier ikke dekke alle sosiale behov. Samtidig så vet jeg jo fra kommunesektoren selv, at eldreomsorg er noe som både er kostnadskrevende og ressurskrevende, og man er hele tiden på leting etter effektiviserings- og økonomiseringsløsninger - det har vi jo sett gjennom flere av de store offentlige reformene de siste 20 årene. Jeg er veldig enig med deg i at vi må se oss om etter nye måter å organisere omsorg på, og familien må nok mer på banen. Jeg hørte et radioprogram hvor et sykehjem i Oslo skulle pusse opp, og i god tid før ble de pårørende varslet og bedt om å ta hjem sine for en natt eller to (de som var friske nok, selvsagt). Det haglet med negative tilbakemeldinger, "dette er det offentliges ansvar, ikke vårt!!". Jeg føler kanskje vi har tapt noe i vår skandinaviske kultur når det kommer til syn på familie og hvem som har ansvar for å stille opp med hva. Når det gjelder pleie og praktisk hjelp og tilrettelegging er det en sak for det offentlige, men man kan ikke fraskrive seg alt ansvar for det sosiale rundt foreldre og besteforeldre. Her tror jeg vi kunne hatt mye å lære fra endel av våre "nye landsmenn"... @lijenta - jeg er helt enig! Det må bli bedre arbeidsvilkår for de som jobber i helsenorge, særlig i forhold til hjemmesykepleie, eldrehjem/sykehjem og så videre. Det er altfor mange bittesmå stillingsprosenter og usikre arbeidstids- og lønnsmuligheter på det markedet nå.

De siste årene har vi spist kalkun, jeg har vokst opp med litt forskjellig - fra kalkun til pinnekjøtt til kanin i fløtesaus. Jeg er veldig glad i kalkun selv (med poteter, grønnsaker og waldorfsalat), og ville laget det om vi var hjemme. Men, vi er bedt bort og der blir det koldtbord. Godt det også da!

Problemet er jo, som i så mange andre tilfeller, der man ikke fyller vilkårene for økt vedtak - men personene selv og de pårørende føler at behovet er der. Det er jo nettopp der man ser problemene rundt spare-/økonomifokuset; man baserer seg på et minimumsnivå av hva som er nødvendig og "godt nok", ikke hva som er ønsket og/eller faktisk trengt.