simira

Som nevnt skal vi på biltur dit, altså kjøre. Jeg TROR det blir båt Oslo-Fredrikshavn, kjøre enten til Esbjerg eller Hook of Holland, og båt derfra til Harwich. Kommer an på hva fergen koster og når de går. Da vi bodde der har vi engelsk bil, jeg ville egentlig foretrukket det. Det kan være at mannen insisterer på at vi skal leie engelsk bil til engelske veier. Men vi kjørte ganske mange kilometer for et par år siden der da, så er "vant" til det.

Hund i England er jo bare kos! Vi skal også muligens på biltur dit til sommeren, og tar med begge. Vi skal på camping i Wales og noe opplegg i Peak District, isåfall. Har heller ikke kjørt dit før, men hadde med hund på fly og hadde bil der borte da vi bodde der et år, og reiste rundt i hele England. Ikke noe problem så snart man er innenlands ihvertfall!

Det har jeg ikke tenkt særlig på i det hele tatt.Nå er ikke vi de som bruker hundene veldig hardt fysisk, men Kovu gikk totimersturer i skog og fjell, og trakk på ski en gang i blant, fra 7mnd alder. Han gikk trapper selv fra han turte/greide. Jeg tror at så lenge man ikke overdriver med ensidig, tungt arbeid så går det stort sett bra.

Veldig mye bedre!

Uten at jeg heller er helt sikker så er jeg enig med deg på første punktet. På punkt to kommer det an på. Det KAN påvirke, men jeg tror det skal være snakk om ganske stor økning.

Er ingen ekspert, men begynner å få litt oversikt... regner med du kan å lese folketrygdloven?

En facebookside med informasjon om rasen er sikkert fint. Raseklubbside? Neitakk. Selv er jeg ikke på facebook, og er ikke interessert i at bilder eller informasjon om meg og mine hunder er der. Regner med at folk flest kjenner til at facebook tar rettighetene på alle bildene der... Det er faktisk stadig flere som ikke er på facebook, og jeg synes det er synd om man skal utelukke de som ikke er der fra aktiviteter o.l. fordi ting postes på facebook og ikke på en ordentlig nettside. Om det er en stor klubb med aktive medlemmer kan man også ende med en god del trafikk og postinger på sidene. Nå har jeg ikke helt kontroll på hvordan dette er regulert i facebook, men man risikerer da en del mer og mindre useriøs støy i forhold til raseklubben og rasen.

Takk, jeg burde nok puttet inn noen smileys der. Ingenting negativt nei, bare sprøtt å lese om mamma som poster på forumet om disse plagene, gledene, rier i bilen og jeg vet ikke hva. Og ikke minst at hun har konkurrert med 6(7? Jeg har ikke tellinga) andre om hvem som (ikke) føder først! Lykke til alle sammen!

Det blir så bra å vise ungene denne tråden om 18 år...

403 er en ganske standard tilgangsfeil på nettsider, det trenger ikke å være medlemsskapet.

Altså, det er ganske sikkert ikke pga. ME, enten er det pga. hundebitt eller senebetennelse. Får vel ringe legen.

Det er fordi små hunder ikke trenger tur det.

Rareste tittelen... her er greia: Den siste uken har jeg vært uvel innimellom. Kvalm, svimmel, ikke matlyst. Dette er relativt normal reaksjon når jeg stresser for mye, og jeg har de siste par ukene sagt opp jobben, planlangt og sjonglert oppsigelsestid, opplæring av etterfølger, jobbsøknader/intervjuer/tilbud, i tillegg til som førstegangsarrangør å arrangere rekordstord rallystevne etter nye og ukjente regler etter overgangen til NKK. Dette kombinert med en sykdom (ME) som gjør at jeg er dårligere om vinteren tilsier at symptomene er helt normale, egentlig. I forgårs begynte det å verke litt i høyrehånden, inni håndflaten liksom. I løpet av en dag spredte det seg til håndleddet og litt oppover underarmen. Det føles som senebetennelse, jeg har hatt lignende før, og jeg sitter normalt rundt 10 timer ved pc-en daglig enten jeg jobber eller har fri. I tillegg til at jeg av ovennevnte årsaker muligens har vært noe anspent i det siste. MEN, så kom greia som plutselig slo meg. For to uker siden bet Kovu meg i høyre underarm. Det ble blått, men tror ikke han var gjennom huden. Der han bet har det nå dannet seg en liten kul under huden. Ellers er huden og alt helt normalt igjen, det var bare et uheldig glefs.Jeg er vaksinert mot stivkrampe, og det arter seg uansett annerledes. Men ettersom jeg kom på det med denne kulen nå, kan de ha noe med smertene i hånden/underarmen, og uvelheten å gjøre? Og er det noe som bør sjekkes (hvis jeg ikke får mindre vondt snart må jeg uansett til legen for å få en sykemelding...)? Eller satser vi stadig på stress og senebetennelse?

Hvor mange hvor da? På forumet? I huset mitt? I Norge? I verden?

Det krever mye mot å leve, men faktisk enda mer mot å ta livet av seg selv. Det krever at man gjør noe aktivt med det, i alle tilfelle. En handling som aldri kan angres, aldri kan gjøres om. "Leve" kan man alltids gjøre, på ett eller annet vis. Og faktisk vil jeg tro at de aller, aller fleste som vil ta livet av seg ikke kaster seg foran tog og trailere, men heller velger ulike kombinasjoner av piller og alkohol, hopping fra høyder og andre ting som i utgangspunktet ikke direkte berører folk. Psykisk sykdom er ikke en konspirasjon mot yrkessjåfører.

Det finnes måter å ta livet sitt på uten at andre får direkte skade av det da... Jeg vet om mange som ikke har greid å ta livet av seg fordi de ikke har orket at det skal gå utover andre, enten direkte eller indirekte. Jeg har selv seriøst vurdert å ta livet mitt et par ganger. De to konkrete gangene jeg var nærmest å greie det hadde jeg ikke tanke for de som eventuelt skulle finne meg (det å hoppe foran bil, tog e.l. var aldri et alternativ). Nå vet jeg hva jeg eventuelt skulle gjort uten at det direkte berørte noen noe verre enn at de ville finne meg død på en relativt skånsom måte. Om de tankene er der om jeg noen gang havner der igjen vet jeg ikke. Viljen til å leve er utrolig sterk hos mennesker, selv når ting er veldig, veldig ille. Det krever faktisk utrolig mye å ta det steget og faktisk gjennomføre det. Selv om det er vanskeligere å leve. Egoistisk, i den forstand at man setter seg selv og sitt liv foran alle rundt seg, ja. Men jeg kjenner også folk som jeg vet at jeg nesten vet jeg ville kjent lettelse for om de gjennomførte det, fordi de har et liv som er så kjipt at jeg unner ingen å leve det. Forhåpentligvis får de hjelp til å forbedre livet, selvfølgelig, men noen har også bare opplevd for mye til at det er trivielt å gå videre.

Nei, de har ikke alt inne, det varierer litt på sesong og sånt. Men det er en relativt stor butikk med greit utvalg.

Horze er fint. De har butikk på Lørenskog også, rett ved Strømsveien (postsentralen osv.).

Ta gjerne kontakt med din egen oppdretter, kanskje han/hun kan gi dere råd?

Jeg tør ikke å si ja enda, siden jeg begynner i ny jobb i april, og enda ikke er ferdig med oppsigelsestiden i den jeg har nå... Men si fra om du ikke har fått noen når det nærmer seg påske, da vet jeg mer om jeg får gå tidligere fra denne jobben og sånt. Kovu anbefaler Tesh altså!

Jeg vil si at en dsg er en mellomting mellom dp og pinscher. De bjeffer lettere enn pinscheren, men mindre enn dp (mye mindre enn enkelte dp jeg kjenner...). Det er en pinscherrase, og er godt sammenlignbar med pinscher i gemyttet, sannsynligvis mindre reserverte enn det pinscheren kan være, og en god del mykere enn jrt.

Jeg tenker at alle må jo begynne et sted. Det er ingen som starter med 10 års erfaring med oppdrett, selv om noen er så heldige å få være med på fødsel, valpestell osv. hos oppdrettere de kjenner før de evt. starter selv. Som flere her sier, det viktige er valg av foreldrehunder, og hvilken kunnskap og holdninger oppdretter sitter inne med. Disse har jo åpenbart en mer erfaren oppdretter i ryggen, noe som for meg ihvertfall ville vært en trygghet. Uten at jeg vet noe overhodet om denne oppdretteren så ville jeg i utgangspunktet ikke hatt noe problem med å kjøpe hund fra en som hadde sitt første kull, selv om jeg nok hadde vært nøyere med å stille spørsmål om planer for valpetiden, tankene bak osv.

Få deg en hunderase som passer det livet du kan tilby hunden.

Jeg tipper de løper en stund og enten blir sky, eller for skadet/syke til å greie seg ute i naturen, eventuelt setter seg fast noe sted de aldri finnes igjen. Selv om man er mange mennesker og leter utrolig bra så er villmark utrolig krokete og har huller og sprekker man helt sikkert ikke kommer over.

Jeg er så forelsket i den hunden!