Tuvane

Så slitsomt det er å ha baby og så slitsomt det er å ha valp, sett hver for seg, så tror jeg glatt at jeg hadde droppet et sånt prosjekt. :P

Kelabur lager bur på mål, så da kan du få det akkurat som du vil.

Gratulerer så mye med et flott kull! :)

Ofte er det vel sånn at veldig mange "dårlige hunder" kan være dritgode hunder, de er bare alt for gode for føreren sin og ender opp med å bli problemhunder fordi føreren ikke klarer å håndtere driftene. Det er jo førere som tar over sånne "prosjekter" som ender opp med å få kjempefine hunder hos rett fører med rett bruk. En god hundefører klarer som regel å skjule hundens problemer ganske bra, og det er ikke nødvendigvis sånn at dommeren får det med seg.

Det er jo grader av lydberørthet. Noen hunder vil sannsynligvis aldri bli lydberørte, mens andre hunder utvikler gradvis lydberørthet, mens andre hunder blir lydberørte etter å ha blitt skremt, mens andre er lydberørte fra de er små. Og innenfor alle disse variantene vil man ha grader av redsel. At en hund er redd i et øyeblikk eller to er jo ikke så farlig, så lenge den klarer å avreagere etterpå. Skjelver den derimot i timesvis etter et skudd, så er det jo invalidiserende. Anlegg for å bli redd for ting er jo i stor grad genetisk, og dersom hunden ikke har slike anlegg overhodet, vil den sannsynligvis ikke bli redd heller, selv om den opplever flere skremmende hendelser. Men har den anlegg for å kunne bli redd, vil den jo f. eks kunne være skuddfast, men bli skikkelig skremt, og dermed ikke være så skuddfast lengre. Jeg har hørt om flere som har fått skuddfaste (5) hunder på FA, som senere har opplevd at hunden har blitt skuddberørt/redd.

Jo tidligere, jo bedre, sånn i prinsippet; jo yngre hunden er, jo mer får du sett av hundens genetiske anlegg og mindre av dens tillærte atferd. Men både ett år og ett og et halvt år er veldig innafor. Jeg hadde tatt det som passet best for dere.

Er de skeptiske bør man jo ikke gjøre som vanlig, men prøve å skjerme, for å unngå at hunden blir mer redd enn nødvendig. Iharmoni/adaptil, være i kjelleren/på badet (evt lukke gardinene), ha på høy musikk/radio osv for å unngå at hunden blir skremt av både lyd og lysglimt.

I alle fall lengre enn til valpen er 5 mnd og englebarn og bare sååå snill og grei og sosial. 12 mnd senere har man vokterhunden fra ******* som utagerer på alt og alle og spiser naboens puddel til frokost, eller noe sånt. Det viktigste er vel at man har en viss erfaring med flere individer av rasen (ikke nødvendigvis ha eid alle selv), og vet litt om bredden/variasjonen i rasen. En schäfer er ikke en schäfer, og en rottweiler er ikke en rottweiler, satt på spissen (uansett om man ØNSKER at det er sånn eller ikke).

Da er vi enige. Teite siteringsfunksjonen fungerer tydeligvis ikke helt, men jeg tørr ikke leke noe mer med den. Langhårsgenet vil jo selvfølgelig bare finnes hos raser der langhårede hunder ble blandet inn i rasens opprinnelse, evt der det har oppstått ved mutasjoner. Hos rottweiler er det jo sannsynligvis blandet inn langhårshunder under rasens opprinnelse (sennenhunder), så jeg vil tro at det er der det kommer fra. Reccessive gener kan jo forøvrig holde seg skjult veldig lenge, dersom veldig få er bærere, da sannsynligheten for at de blir paret med en annen bærer er lav. Når det gjelder f. eks cystisk fibrose hos menneske, så er 1/29 hvite amerikanere bærere av genet, men kun 1/3000 nyfødte har sykdommen. For andre etnisiteter er det enda færre som er bærere og da sannsynligvis enda færre av de nyfødte som er syke.

Ja, det har jeg jo også skrevet, men det er lenge før rasen schäfer oppsto. Det var ikke en spontan mutasjon som oppsto ETTER at rasen var dannet. Rasen schäfer ble dannet ved å pare diverse gjeterhunder, hvorav noen var langhår, og dermed ble mange av rasen bærer av langhår. Hadde mutasjonen oppstått etter at rasen var dannet ville man hatt langt færre bærere og de ville kun ha vært på enkelte linjer. Panda oppsto derimot spontant hos en eller annen amerikaner, og du vil aldri få en pandaschäfer i Norge med mindre du importerer en panda eller mutasjonen dukker opp igjen. Ja, men dette skjedde jo lenge før rasen oppsto, langhår eksisterte lenge før rasen schäfer ble skapt, og er således ikke en mutasjon som har skjedd i en eller annen tilfeldig generasjon av schäfere. Du fremstilte det som om det var en spontan mutasjon eller juks, og er det jeg reagerer på. Langhårsgenet har eksistert veldig, veldig lenge.

Jeg må si jeg er overrasket over hvor mange som mener at "jeg er ikke redd, da blir ikke hundene redde heller". De har tydeligvis aldri hatt lydredde hunder, og kommer sikkert til å få seg en overraskelse den dagen de får en. Samt alle de som mener at det "bare" er å trene, så blir ikke hunden redd. Hvis det hadde vært så enkelt så vil jeg tro at det ikke ville vært så mange som rant ned døra hos veterinæren for å få dopet ned bikkja, folk som drar langt til fjells for å unngå raketter, setter bikkja på rakettfrie hundepensjonater mm. Og nei, "you can't reinforce fear", så det er ingen grunn til å la lille Brutus ligge og skjelve som et aspeløv hele nyttårsaften, dersom Brutus synes det er godt å få kos eller et tyggebein eller ligge inntil beina dine.

Problemet er jo bare at hele resonnementet ditt ble feil, og når du kaster deg inn i en diskusjon angående langhårede rottiser, så ville jeg jo anta at du hadde en viss kunnskap om emnet. At du baserte deg på et tenkt fremdig tilfelle var ikke mulig å skjønne ut i fra det du skrev. Jeg har forøvrig ikke skrevet noe som helst om mutasjoner, men at langhårsgenet er noe som oppsto før det i det hele tatt var snakk om raser. Hadde man ikke brukt langhårsgjeterhundene i schäferhundavlen, så ville vi heller ikke hatt noen langhårspopulasjon å skryte av. Det var ikke sånn at man paret to normalhår og plutselig fikk langhår via en mutasjon, man brukte aktivt langhårede hunder i avlen og fikk dermed masse bærere som igjen har sørget for at veldig mange normalhår i dag er bærere av langhårsgenet. Pandaschäferen er derimot et resultat av en enkelt mutasjon lenge etter rasens oppstart, som har oppstått i en enkelt linje, som amerikanerne selvfølgelig har avlet videre på. Og ei heller vil det dukke opp noen pandaer i nær overskuelig framtid med mindre samme mutasjon skulle oppstå igjen.

Jeg istemmer! Uansett om bikkja er skuddfast så det holder - hold den i bånd! Plutselig skjer det noe uforutsett, hunden blir skremt og forsvinner, og når den først har blitt skremt blir den ikke noe mindre skremt av smellinga utover kvelden. Vår syv år gamle schäfer som var helt skuddfast ble ett år vettskremt av en nabo som skjøt opp fyrverkeri noen dager etter nyttårsaften, som havnet skjevt og eksploderte rett over hodet vårt (jeg trodde vi ble bombet, det var helt ******). Hun var heldigvis i bånd og hadde ikke noe annet enn en fryktreaksjon der og da, men i ettertid ble hun redd for fyrverkeri og torden. Skudd på jakt brydde hun seg dog ikke om.

Det spørs vel litt hvilken rase du har - har du en rase med mye lydberørthet ville jeg vel kanskje passet på litt mer enn om du har en rase som har lite lydberørthet. Og ikke minst hvor du bor. Bor du midt i eksplosjonsmekka så kan det sikkert være lurt å ta for gardinene og ha på radio/tv med litt høyt volum.

Men hvis man ikke vet hvordan noe fungerer, så kan man vel unnlate å si "dette er fakta". Langhår er en kjent reccessivt gen hos hund. Hvor langhårsgenet på rottweiler kommer fra vet jeg ikke, for jeg kan ikke rottweilerens historie godt nok, men hos schäfer stammer det ikke fra verken mutasjon eller juks, men at man under rasens opprinnelse brukte blant annet noen langhårede individer. Og siden langhår ikke har vært forbundet med sykdom, så har det aldri vært noe man har hatt noe ambisjon om å avle vekk (selv om mange oppdrettere mente/mener at det ikke er ønskelig). Disse genene har blitt nedarvet gjennom generasjoner, og veldig mange normalhår er bærer.

Ja, det er det jo ingen tvil om, men problemet er jo at det er flere med såkalt "lang erfaring" som ikke har evnet å bruke erfaringen sin til noe. Hvis jeg skal gå kurs hos noen går jeg hos noen som har fått til noe, ikke en som sier at han/hun har masse erfaring, men aldri har startet en prøve eller trent opp en hund. De kan ofte ting i teorien, men teori er ikke alltid praksis. Og har man de som bare trent én hund og startet med denne, så tror man kanskje at man har løsningen på alt, men så viser det seg at dette ikke fungerer på alle andre hunder.

Jo, men hvis man får langhår i et kull, så er man jo klar over at det vil være bærere i kullet og ergo være klar over atlinjene fører det. Med mindre langhårsgenet er koblet til noe sykdomsgen, så ser jeg ingen store problemer med at det av og til dukker opp langhårshunder. I "gamle dager" var det jo stort å kunne skryte av "denne tispa har aldri gitt langhår" hos schäfer, og de var selvfølgelig kjempefornøyd med det. Men tidene forandrer seg, og langhår selger nå som hakka møkk, og plutselig er det etterspørsel etter langhårsvalper i stedet for at det er valpene som blir solgt til redusert pris. :)

Hva det andre sykdommene skyldes vet jeg ikke, men i USA er de jo ikke ukjent med å avle fram spesialiteter (panda-schäfer mm.). Vitiligo er jo sannsynligvis en slags autoimmun sykdom, og sannsynligvis genetisk, men akkurat hvordan det fungerer hos hund vet jeg ikke. Langhår er et reccessivt gen ja, men det er nok relativt få hunder som er bærere, og for å få en faktisk langhår må man pare bærer med bærer, og da vil man statistisk sett få 25% langhår. Men hvis det er veldig få bærere, så vil de dukke opp veldig sjelden, da sannsynligheten for å pare to bærere vil være liten i utgangspunktet. Hos schäferer langhårsgenet mye vanligere, og veldig mange normalhår er bærere, og det dukker dermed opp langhår i nesten alle kull. Nå er jo langhår godkjent, da den eneste forskjellen er pelslengden + tilsynelatende bedre pigment, det er ikke noen forskjell i helse eller funksjon.

Konklusjonen er vel at all erfaring ikke nødvendigvis er god erfaring (typ hatt hund i 50 år). Hvis erfaring skal fungere, så må man også ta læring av det man har gjort tidligere, og ikke bare gjøre det samme med hund nr 10 som hund nr 1, fordi det ble en grei hund av hund nr 1. Hund nr 10 blir sikkert en grei hund den også, men den blir sannsynligvis ikke verdensmester i noe. Det er jo noen med "mye erfaring" som kjøper hund etter hund, men som ikke lykkes eller kommer videre, og sannsynligheten for at det er deres manglende utbytte av erfaringene de har gjort med tidligere hunder, framfor at alle bikkjene er ræva, er jo da ganske stor. Dersom man bruker erfaringen man har opparbeidet seg til å lære og forbedre seg, da er det god erfaring - bruker man den ikke til noe og ikke tar læring av den, er den da verdt noe? Peder er forøvrig en av de flinkeste hundetrenerne jeg vet om, han er utrolig god til å lese hund og dermed veldig god til å trene dem!

Altså, jeg har hatt en schäfervalp som frøs, tross god pels, så det er ikke nødvendigvis så mye logikk i hvordan ting fungerer. Fakta var i alle fall at det var helt håpløst å være på valpekurs i 2-3 plussgrader og pissregn, med en valp som bare skalv og skalv. Med et dekken på, som gjorde at bikkja holdt seg tørr, gikk det mye bedre (det regnet så å si alle kurskveldene). Samme hund tåler forøvrig utmerket kulde som voksen. Mens Jaro, min langhår, elsker regn, vann, kulde, snø, osv, og har aldri fryst en dag i sitt liv, og bader hele året om han finner vann. :P

Langhår hos rottweiler skyldes et reccessivt gen, ikke en spontan mutasjon eller "juks", så ditt stadfestelse av faktum er feil. Konklusjonen min er at du ikke kan så mye om genetikk, ei heller rottweileravl, da disse hundene kan dukke opp i helt vanlige kull etter renrasede, registerte foreldre, og det har ikke noe med verken juks eller spontane mutasjoner.

Det er nå ganske mange store fra både utstillingslinjer og brukslinjer. Problemet er jo at gjennomsnittshunden har blitt alt for stor. Min hannhund er 63 cm høy, dvs middels stor, men folk kommer og lurer på om han er for liten (og en allrounddommer som selvfølgelig ikke målte mente det samme), fordi han rett og slett er mye mindre enn de fleste andre hannhunder, som som regel ligger på 66 cm+. Det er til og med TISPER (som skal være 55-60 +-1cm) som er like høye som Jaro. Men spørsmålet var uansett om det var noen bruksschäfere som ikke fulgte rasestandarden, og det er det jo, men det er jo sjelden de man ser på utstilling.

De skal vel ha det ja, men det er mye man "skal ha" som ikke alltid er tilstede. Hvis hunden skal måles korrekt så forutsetter det jo at den står stille, spesielt med et sånt måleinstrument.

Er det ikke bedre å trene hunden på håndtering i stedet? Dommeren skal jo bedømme hunden selv, ikke se på hva hunden tidligere er målt til eller har oppnådd. Jeg vil tro at det for dommeren vil være veldig rart at du kommer med et målebrev i stedet for at han/hun måler hunden, og hadde jeg vært dommer ville jeg sannsynligvis da insistert på å måle hunden for å se hvorfor man kommer drassende med noe sånt.

Nå er det vel ikke så veldig utypisk at bruksschäfere av noen linjer er alt for store, dårlig skulder, opptrekte underlinjer og mankeknekk er heller ikke utypisk. En hannhund skal være 60-65 cm (+-1 cm), og når man begynner å nærme seg 70 cm blir det faktisk alt for stort. Størrelsen ER et problem hos schäfer, og det blir nå slått hardere og hardere ned på. Og da fungerer det dårlig dersom man har basert avlen sin på linjer som i gjennomsnitt er alt for store. Bruksschäferen blir vel forøvrig vurdert etter akkurat den samme rasestandarden som utstillingsschäferen. At den blir diskriminert på utstilling er vel å ta litt hardt i - noen dommere liker dem, andre liker dem ikke, akkurat som at noen dommere liker hunden min, og noen liker dem ikke. Vil man ha en eller annen premiegrad eller et CERT eller hva det måtte være, er det som regel en fordel å stille for en dommer som du vet at ikke misliker din type hund.