Lene_S

Aner at eufemismene kan (har allerede) føre til mye moro. Lo høyt og rått av @maysofie sin flotte og lyriske innlegg om hage kontra terreng Og så må jeg innrømme at jeg er veldig nysgjerrig på denne "hytta" til @Kristiin Stort sett så gror ugresset fritt på denne plenen, men det nokså sparsommelig sådd fra naturens side. En kjapp runde med en dytt-deg-i-hjel på en varm sommerdag har dog skjedd, med dertil ujevnt resultat hva lengde angår. I andres hager foretrekker jeg at det i hvert fall synes at det er spredd frø, bare jordsmonnet ser jo fort veldig fersk og uferdig ut.

Ja, jeg husker den. Dvs, jeg husker den ble dratt opp igjen for et par år siden, jeg fikk ikke med meg starten på den, men gurimalla, jeg lo meg jo fillete da den ble tatt opp igjen Nå tenkte jeg mer på intimbarbering som konsept, også utenfor gynekologstolen. Dessuten, det har jo kommet mange nye folk her, kunne jo vært interessant med en ny diskusjon

Jeg er helt enig i at avliving i stor skala er den eneste måten vi kan få ned omfanget på. Vi har kommet et stykke med å informere om kastrering og merking, men det finnes dessverre alt for mange som fortsatt tror på gamle myter, som at hunnkatter MÅ ha et kull, hannkatter vil savne ballene, og at huskatten vil dø ut om "alle kastrerer". I tillegg kommer alle mer eller mindre duste unnskyldninger som at man ikke har råd, det er såååå koselig med kattunger, og unga må jo få oppleve å det. Jeg blir så provosert av en del mennesker som i kattegrupper på FB klager over hvor dyrt det er å kastrere, og mener at veterinærene burde gjøre det gratis, evt, at myndighetene burde betale for det. Seriøst, hvorfor i svarte skal veterinærene betale for at du skaffer deg katt? For selv om de donerer tid, så er koster medikamenter og annet utstyr faktisk penger, liksom, som vet'ene må betale selv i så fall. Og jada, selvfølgelig er det koselig og morsomt med kattunger, det synes jeg, og. Kunne hatt kattunger til enhver tid, jeg, men det handler litt om mer enn bare hva jeg ønsker. Og om unga vil oppleve kattunger, så kan man med god samvittighet, og med at noen andre betaler moroa, være fosterhjem for et kull med unger. Altså, selv om det er bra med informasjon, så viser det seg at det tar for lang tid. Folk nekter å henge med, og kattene lider for det. Selv om det høres hardt og brutalt ut, og ingen av oss egentlig har lyst til det, så lider ikke døde katter, mens alt for mange av de levende gjør det. I flere tilfeller enn de fleste vil innrømme, så vil det snilleste vi kan gjøre være å avlive. Og der kommer jeg innpå et problem som bare blir større og større: Misforstått snillisme og ekstremvern. Alt for mange selverklærte dyrevernere, spesielt kattevernere, skal holde liv i katter for nær sagt enhver pris, og det er dessverre ikke med velferd i tankene, men egen stolthet og behovet for å kunne si man har reddet liv. Vi skulle selvfølgelig alle ønske vi kunne redde alt og alle, men det er ikke oss det handler om, men hva som er best for hver enkelt katt. Og mange hjemløse, spesielt de som er født av hjemløse mødre, vil aldri få det bra nok som kjæledyr. Stresset det påfører kattene er ikke akseptabelt, det er en stor belastning for dem, og jeg mener veldig sterkt at de i mange tilfeller bør få slippe. Noen kan rehabiliteres, men fordi man ikke kan forutsi hvem, føler jeg det er bedre å avlive de få i kategorien "født som hjemløs" som kunne ha blitt rehabilitert, enn å la flertallet lide gjennom stresset og angsten. Noen er i grenseland, og kan være verdt forsøket, som den ene fosterkatten jeg har her nå. Hun var veldig redd, og freste bare jeg nærmet meg, men likevel, med forsiktighet, kunne jeg kose på henne så hun malte etter bare tre dager. Vi mente hun hadde potensiale, men hun har ikke kommet veldig mye videre etter flere måneder, og vi vurderer hele tiden om det er vits i å fortsette. Problemet nå er jo at vi har blitt glade i henne, og opplever masse positivt, men hun er fortsett fresete og slår med klørne, frem til vi får tatt på henne. I sånne tilfeller er det veldig vanskelig å avgjøre hva man skal gjøre, og veldig vrient å vurdere livskvalitet. Men i mange tilfeller bør man avlive ganske kjapt, og den policyen har heldigvis den foreningen jeg sitter i styret i. Er ute med flisespikker'n min igjen, for teknisk sett har vi ikke villkatter i Norge. Det vi har er definert som forvillede, hjemløse katter. De er enten selv hjemløse, altså tidligere hatt et hjem, men har av ulike grunner ikke lenger tilgang på det hjemmet, eller avkom av hjemløse. Jeg synes det er viktig å unngå bruken av begrepet "villkatt", da det skaper en avstand til menneskene som har sviktet, og gir et inntrykk av at kattene faktisk er ville dyr, når de i virkeligheten er bortkomne eller vanskjøtta kjæledyr.

*blærgh* Sorry til dem med barberte saker, men for meg er det bare usexy, barberingskviser eller ei. For å si det sånn, jeg vil se at jeg holder på med et voksent menneske (tips til ny tråd, Quest, du er jo støtt i støtet på nye ting å diskutere?) Helt sikker kan man jo aldri være på hva som foregår inni andre mennesker, uansett hva det gjelder. Ærlig kommunikasjon er avgjørende, og tilliten det fører med seg. Jeg føler det er litt naivt å tro at man kan gå gjennom et helt liv uten å få noe som ligner på følelser for andre. I de aller fleste tilfeller så er det jo kun snakk om crush, at man blir betatt. Problemer oppstår når man forveksler det med noe mer, som jo ofte skjer, og man er litt kjapp på avtrekkeren med å utbasunere at man har truffet den eneste ene, og så viser det seg at det bare var litt spenning i en ellers forutsigbar hverdag. Litt is i magen er greit å ha, og frem for alt å snakke med partneren om det. Jeg har hatt flere slike crushes, på begge kjønn, og vært helt åpen med kona om det. Det har alltid gått over, og kun bidratt til litt ekstra spennende følelser i hverdagen. At jeg crusher på noen andre, stjeler jo ingenting av de dypere følelsene jeg har for kona, jeg har plass til masse følelser av ulike typer og styrker.

Samme gjorde jeg, og dyreplaging entra ikke knollen i det hele tatt her, heller. Og litt blasfemisk humor er da ikke farlig, ingen dør av å se en tegneseriekylling på et kors. Her er vi på et område som engasjerer, fascinerer og forundrer meg, nemlig det med hva folk velger å la bli et problem. Dette er i utgangspunktet, i seg selv, og isolert, ikke et problem for noen. Ingen blir syke eller skadet av det, ingen dør, ikke en eneste person blir så mye som litt snørrete av dette her. Det blir kun et problem når noen lager et problem. Og det sliter jeg med å forstå, vitsen med å lage et problem av dimensjoner av noe som bare er en tegning på et papir. Jeg er veldig tilhenger av det gode, gamle, veldig enkle, helt gratis og mye sunnere alternativet: Liker du ikke det du ser, så se en annen vei!

Jeg mente smakfullt, som i din smak da, serru, ikke en universal smak *fnis* Så da er dere som kaniner i de fire mnd?

For meg, og kona, så handler utroskap utelukkende om lyving. Og der går grensen. Vi er begge enige om at sex med andre ikke har noe med vårt forhold å gjøre, det var vi også enige om før vårt eget sexliv forsvant, ref annen tråd. Sex, for meg, er noe helt annet enn kjærlighet, og er kun fysisk. Jeg pleier å sammenligne det med en tur i fornøyelsespark. Det er noe spennende og moro, som gi en god følelse. Og om jeg ville tatt meg en tur på tivoli, for å si det sånn, så hadde ikke det hatt noe med kona å gjøre i det hele tatt. Det hadde ikke tatt bort noen følelser jeg har for henne på noen områder, det hadde bare vært en liten stund med moro sammen med noen andre enn henne, på samme måte som jeg kan ha det moro på andre måter sammen med andre. Det eneste kriterier vi har er at det ikke skal lyves om. Og det skal selvsagt kun handle om sex, ikke varmere følelser enn vennskap. Det har til dags dato ikke skjedd at noen av oss har hatt sex med andre. Det er, av naturlige årsaker, igjen ref den andre tråden, mest sannsynlig at det vil være meg som evt. gjør det. Og det kan skje. Nå har markedet vært veldig begrenset for meg pga angsten som har holdt meg veldig isolert i 26 år, men nå er jeg bortimot symptomfri, og sjansen har økt for at noe en dag skjer. Det er ikke noe jeg leter etter, men man kan ikke styre hvem man blir tiltrukket av, kun hva man gjør med det. Skulle jeg bli tiltrukket av noen som vil ha meg, så slipper jeg å gå rundt med noe som gjerne vokser seg stort og overveldende for mange nettopp fordi det er "ulovlig". Da kan jeg få utløp for det behovet, og bli ferdig med det, uten at jeg trenger å få dårlig samvittighet, føle at jeg har gjort noe galt, eller holde noe skjult. Nå må jeg jo føye til at jeg håper jeg får litt tid til å planlegge, om jeg skulle møte en person jeg kunne tenke meg å ha sex med, før klærne faller, for jeg er vanligvis ikke stivpynta de plassene som vanligvis dekkes til

Jeg vil ikke si vi har mye fysisk intimitet. Jeg skulle gjerne sett at det var mer, mye mer, faktisk, spesielt den biten som ikke er ren sex. Og det har, og fortsatt i perioder, frustrert meg en god del. Alle de følelsene du nevner i siste setning kjenner jeg godt til. Jeg har egentlig ikke noe godt svar på hvorfor jeg valgte å bli, jeg vurderte mange ganger å gå. Men jeg tror noe var at jeg ikke forstå hvorfor det var sånn, jeg hadde ikke hørt om aseskualitet, og innbilte meg, når den irrasjonelle delen ikke hvisket meg stygge ting i øret om at det var min feil/jeg ikke var bra nok, at det var noe som kunne forbedres hos henne. At det var hennes usikkerhet som gjorde at det ikke var noe initiativ å spore. Og dermed så tenkte jeg at det var verdt å jobbes med. Så fant vi jo etter hvert ut at det var mer en iboende mangel på seksuelt behov, og for meg var det en lettelse. Da kunne jeg en gang for alle slå fra meg at det hadde meg meg å gjøre. Og jeg kunne slutte å fokusere på det ut fra et ødeleggende ståsted. Selvfølgelig, da svaret ble klart, så hadde jeg jo to valg; leve med det eller gå min vei. Jeg valgte å bli fordi jeg allerede hadde klart meg gjennom den mest nedbrytende perioden, fordi jeg følte det jeg fikk igjen likevel var verdt det, og nå var den perioden over, og jeg fikk det bedre, også i forholdet. Hvis jeg ikke gikk da det var verst, så jeg ikke noe poeng i gå da det ble bedre. Så finnes det et par faktorer som jeg tror er medvirkende til at vi fortsatt er gift. Omtrent fra starten snakket vi om monogami, og vi var enige om at å love hverandre noe vi kanskje ikke kunne holde potensielt kunne blir ødeleggende, samt at å lyve om sidesprang ville være det verste, ikke selve sidespranget. Ingen av oss er sjalu av natur, og vi ingen av oss setter likehetstegn mellom sex og kjærelighet. Så vi ble raskt enige om, og har vært det siden, at vi begge har frihet til å kunne ha sex med andre om anledningen skulle by seg. For min del, så innebærer jo det å kunne ha sex med en mann, om jeg skulle være i humør til kroppsdeler hun ikke har. Etter hvert ble det jo klart at det ikke ville bli aktuelt for hennes del å ha sex med noen andre, heller, men jeg har fortsatt hennes tillatelse til ha det moro med andre. Jeg har aldri hatt det, men bare det å vite at jeg kan om jeg vil (forutsatt at jeg finner noen frivillige), gjør at frustrasjonen og mangelen ikke føles så overveldende. Og da kommer vi over på den andre faktoren, som er det jeg messer til meg selv: Skal man ha noe gjort riktig, så må man gjøre det selv Jeg har nok en litt spesiell historie der, men jeg vokste opp med hippieforeldre, og mamma fortalte meg ganske tidlige i tenårene at egentrening var viktig. Jeg fikk til og med to bøker til 15-årsdagen min der det ble nøye forklart hvordan man best skulle bli kjent med egen kropp og hva man liker. Så jeg har vært selvhjulpen fra før jeg fikk assistert hjelp av kvalitet å snakke om, for å si det sånn. Det har nok vært viktig i hele denne prosessen, tror jeg. Men det er klart, perfekt er det ikke, jeg er en veldig fysisk person, og trives med fysisk kontakt av alle slag. Ideelt sett så hadde vi hatt mer fysisk kontakt enn det vi har, men det blir feil igjen dersom det er et rent pliktløp for den andre. Så jeg har lært meg å leve med det. Stort sett, i hvert fall, men det hender jo at jeg blir frustrert, jeg innrømmer det Forslag til en mer presis formulering: "en smakfullt utformet penis"? For normalt er jo så mangt Haha, nei, for all del, redd skal man ikke være. Selv om man jo nesten kan få det inntrykket om dagen, siden bare det å bli sett på av en mann fører til at man hiver seg på #metoo-farsotten Det er klart at sex har en del å si, selv om kvantiteten som er nødvendig vil varierer fra person til person. Jeg trodde at jeg var veldig avhengig av at denne delen fungerte slik jeg så for meg, men erfarte ved nødvendighet at at jeg kunne leve med noe annet også. Så får det jo være opp til hver enkelt hva man definerer det som, men jeg føler at "livsledsager" dekker det meste. Å kalle det vennskap blir jo for lite dekkende, føler jeg, for jeg ville jo ikke bodd med en venn, uansett hvor god, og delt hele livet, økonomien og hele smæla med en som jeg bare følte vennskap for. Bare for å pirke: Det ville ikke vært noe han "bestemte" seg for, men noe han var, og endelig innrømmet for seg selv om andre

Det var ikke ment som kritikk, eller fordømmende på noen måte, jeg forstår bare ikke logikken. For, som jeg prøvde å formulere, så er du jo helt innafor heterobegrepet selv om vedkommende tidligere hadde kvinnelige deler. Vedkommende er jo mann. Altså, at argumentet ditt for å ikke bli sammen med en mann er at du, som kvinne, er hetero, blir helt ulogisk, og helt ærlig litt morsomt, i mitt hodet. For å sette det litt på spissen, så blir det litt som å si at jeg vil ikke spise sjokolade fordi jeg er sjokoladeelsker, om du skjønner. Jeg får liksom ikke regnestykket til å gå opp. Sånn generelt så er det ikke min business hvorfor folk tiltrekkes av den eller den, eller ikke av noen andre, de færreste klarer vel å sette finger'n på presis grunn uansett hva det gjelder, så det er ikke noe problem for meg at du ikke ser for deg et forhold til en FTM. Det var bare den logikken om at jeg tiltrekkes kun av menn, så en mann er ikke aktuelt jeg slet litt med å henge med på Hva er en "normal penis"? Nå er jeg langt fra noen ekspert, begynner å bli et kvarter siden jeg så noen på nært hold, men jeg ser jo på TV, og så så jeg da noen i min ungdom. De var veeeeldig forskjellige. Så ulike at jeg sliter litt med å definere noen regler for hva som er normalt. Og så må jeg jo bare spørre: Hvor tidlig i prosessen inspiserer du du varene, så du sikre deg mot å kjøpe "kjøttpølsa i sekken"? Jeg tror dog jeg kan sette meg litt inn i hvordan du tenker. Jeg ville blitt ganske hekta av lasset om jeg plutselig fant meg selv i å klå på silikonpupper. Ulike fasonger og størrelser gjør meg ingenting, men det skal kjennes sånn nogenlunde ut som en pupp altså Men mulig jeg hadde tenkt annerledes om jeg allerede var investert, det aner jeg ikke. Jeg innbiller jeg at årsaken bak har noe å si for meg, for jåleri er ikke min greie. Så dem som har silikon bare for å få større pupper når de har noe å ta i fra før, blir for drøyt for min smak, mens dem som har det fordi de ikke hadde noen fra før, enten fordi de tidligere var hannkjønn eller fordi de var uheldige og ble utstyrt med innoverpupp, så er det en helt annen sak. Jeg vetta søren, men jeg ser for meg at jeg i utgangspunktet hadde blitt litt forvirra. Som Kanger nevner, så handler det nok litt om forventninger, men jeg har nok litt luftigere forventninger. For meg handler det mest om hva jeg forventer skal være der, ikke hvordan det skal se ut. Altså, om jeg holder på med en mann, så forventer jeg penis og ingen pupper (vel, kanskje litt man boobs ), og klår jeg på ei dame, så forventer jeg pupper og ikke noe vedheng mellom beina. Selv om man ikke nødvendigvis har aktiv sex, så har man, i hvert fall vi, andre ting man ikke har i gode vennskap. Ikke jeg, i hvert fall (men min søster har visst det også i noen av sine ). Altså, jeg vet ikke hvor detaljert jeg kan være, eller dere vil ha det, jeg har ingen issues med å bli veldig personlig, men det er ikke sikkert moderatorene synes det er like problemfritt. Men altså, vi kysser og kliner, det er nakenhet involvert, og vi har hender. User your imagination *føler seg spesiell* Vi har akkurat feira, vel skulle ha gjort om vi hadde huska det, 20 år siden vi flytta sammen Men ja, det var en del frustrasjon. Ikke de første årene, for da funka ting på mitt initiativ, men så ble det irriterende at det alltid var meg, og så bare eskalerte det. Men for meg var alt det andre verdt det til syvende og sist. Og hvis jeg skulle føle det nødvendig, så står jeg fritt til å "hyre" inn noen andre for å dekke akkurat det behovet. Jeg tror vissheten om det er nok. Har vært det hittil, det gjør ikke presset så stort, liksom.

Kan ikke svare for "vi", men jeg er i mot feller 100%. For, som du sier, hvordan kan man unngå at noe annet går i fella, være seg barn, hunder eller katter. Og selv om feller liksom skal være så humane og raske, så er ikke det alltid tilfelle. Dessuten, jeg synes det er ei feig måte å jakte på. Skal man drepe noe, så får man gjøre det skikkelig. Dette blir litt i samme gata som å slenge kattunger fra seg i en pappeske. De dør da og, men man slipper å gjøre dåden med egne hender. Skal man ta et liv, bør man ha vagina nok til å se livet forsvinne, mener jeg.

For meg blir det veldig merkelig å bruke at man er hetero som grunnen for at det ikke ville funke, uten å dømme svaret ditt, eller andre som har svart det samme. For heterofil betyr jo å være tiltrukket av en av motsatt kjønn, hvilket er akkurat det man blir dersom man blir tiltrukket av en som har fullstendig skiftet fra hunn til hann (FTM). Det ER jo en mann, på alle måter som teller, eneste forskjellen er jo hvor hormonene kommer fra, altså ikke fra testiklere, som vil være av silikon, men fra sprøyter i stumpen. Teknikkene har blitt veldig gode på rekonstruksjon av penis, selv om man vil se at den er konstruert om man studerer den nærme, men let's face it, langt fra alle er like pent utstyrt fra naturens side. Den kan til og med brukes, riktignok med litt pumpehjelp, men det er det faktisk en del cis menn som også trenger. Så det jeg i grunn lurer mest på her: Hvorfor er det faktum at du er hetero et argument mot å være sammen med en mann? Der har du det som blir merkelig for meg Man vil selvfølgelig se at det er noe spesielt med penis, arr og en litt annerledes konstruksjon, men den kan tisses med, og den kan brukes til å knulle. Man bruker samme teknikk som hos cis menn som av ulike grunner ikke kan får reisning, hvor en pumpe blir operert inn. Visstnok finnet det ulike varianter, sist jeg hørte noe om mulighetene, både manuell og elektronisk pumpe, men jeg aner lite om hvordan de fungerer i praksis ----- For å svare på TS sitt spørsmål, så ville det ikke hatt noen ting å si om en mann var født som kvinne eller ei, jeg ville ikke bodd sammen med han uansett Hadde i spilt noen rolle for om jeg hadde hatt lyst til å ha sex med han, heller, for det kunne jeg godt ha gjort, samme hva han hadde hatt mellom beina da han kom ut av mora si. Hadde ikke engang vært avhengig av en fungerende penis, det finnes da masse annet moro man kan finne på Den motsatte vei, så hadde det heller ikke vært kjønnet vedkommende var tildelt fysisk vært en greie. Men hovedvekten av MTF-jenter er veldig jålete og veldige jentete, og det er ikke min greie uansett, så sannsynligheten for at jeg hadde falt for en MTF er liten, vil jeg si. Men det kunne ha skjedd, og da er det den biten jeg hadde vært opptatt av, ikke hva som fantes eller ikke fantes av deler før jeg kom på banen Jeg har aldri personlig møtt noen som har vært gjennom eller er i prosessen med kjønnsbekreftende behandling. Men kona mi vurderte det i yngre år. Eller, dvs, ikke egentlig, men hun følte seg ikke som en jente. Etter hvert fant hun ut at hun ikke ville følt seg vel som gutt heller, og har for lengst slått seg til ro med at hun ikke passer inn i noen av de tradisjonelle kjønnene, selv om hun ikke lenger har noe problem med å definere seg som hunnkjønn. Vel, "dame" og "kvinne" blir feil, sier hun. Hva jeg ville gjort om hun nå skulle endret sitt fysiske kjønn, aner jeg ikke. Klarer ikke å se for meg situasjonen, men jeg tror ikke det ville endret så mye. Hun er aseksuell fra før, noe som pleide å være et problem for oss til vi oppdaget at det var noe som het aseksuell. Det fikk meg til å føle at jeg ikke var tiltrekkende nok for henne, og det gikk på selvfølelsen løs, men jeg skjønte etter hvert at det ikke hadde med meg å gjøre. Det løste seg, med hjelp til selvhjelp, for å si det sånn Nå kan vi fleipe med det: Vi har et alvorlig tilfelle at LBD (google it) Men det er jo fullt mulig å ha et klassisk seksuelt samliv med en kjønnsbekrefta mann. Ting kommer seg opp, og kan puttes inn plasser Eller ligger avgjørelsen for deg i hvordan den kommer seg opp, og at det kommer ting ut av den?

Masse flott møbler der, jo. Og DEN vedovnen da *sikle*

Mja, mjo, kanskje den øverste delen. Det har jeg ikke lagt merke til før nå, så der fikk du svaret på det. Men jeg tenkte mer på hele "bildet", om vi kan kalle det det, ikke bare deler av det

Personlig ikke så glad i oransje, men ellers ser jeg ikke helt problemet Jeg endte med å tenke på en lekekloss, du vet, sånne med forskjellig-farga sider og med ulike ting og tang på hver side, og så "vrengte" jeg klossen, og da ble det som det ble. Jeg ser forøvrig at den sjokkrosa ser rød ut på bildet, i hvert fall på min PC, men den er altså litt mørk sjokkrosa, i familie med cerise, bare bittelitt mørkere. Klarer noen forresten å se noe i det mønsteret jeg stensilerte på den svarte veggen? Det var helt utilsiktet, men kom i hvert fall ikke fordi jeg brukte stensilen opp-ned... @Raksha Ler du av rommet mitt? Fy skam deg...

Åh, hjelpes, her var det høy blondinefaktor, gitt. Signeres!

Jeg kunne ikke brydd meg mindre om trender om jeg hadde prøvd, og det gjelder både klær og interiør. Stua vår er et lappeteppe av stiler. Veggene er røde, men ikke den rødfargen jeg egentlig vil ha, måtte ta en annen for at den ikke skulle kræsje med pipemuren, som har røde fasadesteiner. Listene er svarte, samme er gardinene, og taket er grått. Vi skal renovere stua en gang, og få fjerna de røde steinene så jeg kan få den rødfargen jeg vil ha. Resten vil nok bli nogenlunde likt hva farger angår. Møblene mest arva. Og praktisk er førstepri, så vi har tre kjøkkenskap fra Ikea i stua, til oppbevaring av ting til dyra. Kontoret mitt er en historie for seg selv. Jeg klarte ikke å bestemme meg for hvilken farge jeg ville ha, så da ble dette resultatet: På kontoret har jeg denne lampa her: http://www.jotex.se/barock/barock-taklampa/1037592-01-0? Jeg har kanskje litt mindre diskré smak enn de fleste

Jeg har egentlig bare en tanke her: Er det rart det går til helv**e i ei håndveske med hundeavl, når dette er helt greit og fullt godkjent av de som liksom skal sørge for at alt går etisk for seg? *riste på huet*

2 tobeinte, 10 katter + (i skrivende stund 4 fosterkatter, kan endre seg når som helst) + 1 loppe-i-bånd i enebolig på 123 kvm boareal. Ingen av dyra har tilgang til rommet, bodene eller den ene gangen i kjelleren, men kattene bruker gangen trappa ender i. Loppa tør ikke å gå i trappa, så hun bruker kun hovedetasjen, minus kattungerommet, tidligere rotterommet, som er på ca 5 kvm. Så ca. 90 kvm til hennes rådighet. Kattene bruker jo huset i 3D, så der snakker vi kubikkmeter fremfor kvadratmeter Har lyst på en hund til med tid og stunder, og tenker ikke på at plass kan bli noe problem. Det handler mer om hvorvidt Ayla vil kunne fungere med en til, være et godt forbilde, eller i hvert ikke lære bort alt for mye gæli, samt at jeg må føle meg 100% sikker på at jeg vil klare ansvaret med to hunder. Eller, jeg klarer nok det, men om jeg har lyst på ansvaret to hunder medfører, for ikke å si den kjedelige delen av jobben ganger to.

Jeg søkte jobb, og var på intervju, som au pair i København da jeg var ung. Måtte dra på kort varsel, og vertsfamilien betalte flyet, hvis eneste ledige sete, begge veier, var på business class Det var stor stas å oppleve for en 22-åring. Kan vel trygt si jeg skilte meg ut en smule Den dagen jeg reiste hjem var forøvrig 31. august 1997, i tilfelle den datoen sier noen noe* Anyway, jeg hadde veldig lyst til å flytte til Danmark, for jeg digger den danske væremåten, folka, og mangel på bakker Fikk dog ikke jobben den gangen, og heldigvis, får jeg si, for halvannen måned senere møtte jeg kona <3 Så da ble det ikke noen flytting til utlandet på denne dama, gitt... *Den dagen Diana døde

Jeg krangler ikke med deg, jeg er helt enig, og synes Sea world og lignende plasser er helt forferdelige. Jeg, som alle andre, har syndet i bøtter og spann. Jeg har et bilde av meg selv fra Tenerife med en sjimpanseunge i joggedress på fanget. Det ble tatt i 1986, og jeg var 10 år gammel. Ante selvfølgelig ikke bedre, men jeg hater at jeg var deltaker i den industrien. Jeg har vært på flere delfinshow opp gjennom oppveksten. Mitt største og mest minneverdige øyeblikk var dog da jeg svømte med ville delfiner i bukta på den Tenerife-turen. "Ikke hopp i vannet", sa guiden. Nei nei, men jammen meg jumpa jeg over bord noen minutter senere Helt ærlig, så var det fantastisk. Delfinene var nok ganske tamme fra før, de var nok vant til at folk var rundt dem, for de kom bort til meg, nysgjerrige og lekne, og dytta rundt på meg med snuta. Helt magisk, og selv om det sikkert var fy-fy av flere grunner, så har jeg egentlig ikke dårlig samvittighet. Om de hadde vært redde for meg, så hadde de hele havet å rømme på Men i stedet ga de meg et minne for livet. Delfinshowene jeg har vært på husker jeg lite eller ingenting fra. Husker ikke engang hvor de var. Det er alltid noen som er skeptiske eller uenige samme hva det gjelder. Og sånn skal det være. Jeg er forøvrig så gammel at jeg vokste opp med Sky channel, Animal var ikke engang påtenkt Det er dog ikke alle som er så heldige som han, som har fått engasjementet inn med morsmelka. Mange barn har foreldre som ikke bryr seg nevneverdig, og på den måten skiller ikke min oppvekst seg noe fra dagens barn og unge. Interessen må vekkes et eller annet sted, hvis den skal komme, ikke sant? Mine foreldre har aldri vært spesielt opptatt av dyr. Jeg vokste opp med katter, men de ble sendt til folk i skogen, if you catch my drift. Min interesse ble vekt av å se ting i praksis, av å få et personlig eierskap over dyrene som trengte hjelp. Det er mye vanskeligere å få det eierskapet via bøker og TV, enn med det man kan se eller ta på. For en del dyr er ikke taktil kontakt aktuelt, men da blir det desto viktigere å kunne se, og dermed føle, dyrene så nært som mulig. Det er menneskelig natur, vi bryr oss mer om det vi selv opplever enn det vi bare leser om eller ser på TV, som ikke vekker like sterke følelser i oss. Det du siterer er forøvrig ikke argumenter mot å skape engasjement, men mot showparker, hvor dyr er der kun for å underholde. Og der er jeg helt enig. Jeg er også avgjort mer positiv til parker som Bjørneparken, Namskogan, og Polarzoo, samt Langredrag, som hovedsaklig holder på med dyr fra vår natur, og som er truet i vårt land. Jeg ser ikke helt hva kenguruer og gnuer, som ikke er truet, har å gjøre på våre breddegrader. Og så liker jeg gjerder bedre enn bur, samt at betong er fyfy. For dyr som beveger seg over store avstander i naturen, så mener jeg at man ikke burde kunne kaste steiner fra den ene siden av hegnet til det andre, man bør helst ikke engang se gjerdet på motsatt side, men jeg innser at det er litt utopi, spesielt i land med mer befolkningstetthet enn vårt. Ideelt sett hadde verden klart seg uten parker og zoos, men slik vi har føkka med kloden, så trenger vi dessverre noe å få inn penger til bevaring på. Selv om folk hadde planer om å pøse ut penger til bevaringsprosjekter uten å få noe igjen for de, så må man fortsatt på et eller annet vis oppdage at det er et problem. Som den nevnte pallaskatten, som jeg ikke engang ante at eksisterte. Man når frem til mange flere her oppe i nord ved å ha den pusen på Nordens ark, enn en lang artikkel i et blad ingen leser, eller via en dokumentar på AP, hvis, let's face it, kun vi som er over snittet interesserte fra før ser på flere timer i uka. Det er ikke oss man må vekke engasjement i, det er de som synes det er stas med dyr, men som ikke har funnet noe å bry seg om. Og om ikke de finner det i parkene, så legger de i hvert fall igjen penger, så de som bryr seg har noe å betale for bevaringen med. For den er ikke gratis. Ja, man må gjerne bruke alle millionene fra Sea world til å kjøpe opp habitater. Hadde det blitt gjort, så skulle jeg faktisk holdt kjeften min lukka, for da i hvert fall målet helliget en del av midlet. Heldigvis finnes det andre parker som faktisk er med på å kjøpe områder. Monkey world, som du sikkert husker fra AP, var jo med på å kjøpe områder, en øy bl.a., til orangutanger, hvor de kunne slippes ut etter endt rehabilitering. Jeg vet ikke hvordan det går der nå, helt ærlig, men sånne parker, som bruker sitt overskudd til bevaring der dyrene hører hjemme, inkludert oppkjøp av landområder, synes jeg ikke bare er helt greit, men en nødvendighet. Ja, det er jo klart. Men blir dyrehold mer eller mindre skjult av å være ulovlig? Burfugler er da ikke spesielt stille av seg. Noen nedi veien for der jeg vokste opp, hadde fugler i en ombygget garasje. De hørte man på laaang avstand. For meg er å elske reinspikka egoisme. Jeg driter i hva som er best for Freiasjokoladen, jeg elsker den, og eter den uten tanke på hva den gjennomgår Og hvor eksakt skrev jeg at det var du som hevdet det? Nei, det var ikke du som skrev det rett ut, det var noen andre, men du likte innleggene til vedkommende, som påsto at at var helt på jordet, uansett hvordan jeg formulerte at ikke alle dyrearter har det samme følelsesregisteret. Beviset var jo delfiner og elefanter, at de har et stort register MÅ jo bare bety at alle andre har det også. Og det kjøper jeg rett og slett ikke, at mus, f.eks. har et like aktivt følelsesliv som en delfin. Eller at en maur har like sterke og varierte følelser som musa. Call me a sizist, eller kall meg fordomsfull, men jeg klarer ikke å forestille meg at mauren følgelig da skal ha et like rikt spekter av følelser som elefanten. Jeg mener at evolusjon beviser at det ikke er sånn. At egenskaper tilpasset leveområde og levesett, også innvirker på hvilke følelser som passer til, og de som ikke er nødvendige, ble luka bort for lenge siden, akkurat som andre egenskaper. Vel, da skryter jeg på meg bedre selvinnsikt enn deg, for om alle hadde vært som meg, hadde vi dødd ut for lengst Forstår jeg deg rett, og at du altså mener jeg prøvde å vise hvor tøff jeg var når jeg holdt den slangen? Selv etter at jeg fortalte deg at jeg kun var ute etter å bevare minnet om å ha holdt slangen? Wow, da må jeg jobbe med ansiktsuttrykka mine, hvis jeg så ut som at jeg prøvde å tøffe meg Kanskje verdt å lese det igjen? Her er den viktigste biten, legg spesielt merke til ordet som er uthevet og understreket (her er originalinnlegget, så jeg ikke blir beskyldt for redigering: Jeg har forøvrig aldri argumentert mot jakt generelt. Jeg synes dog ikke at jakt er viktigere enn en hel arts rett til eksistens i vårt land. Ei heller kan jeg støtte troféjakt, jeg synes å kalle jakt for sport er en uting, mer respekt for dyrene man tar livet av enn å kalle det for en lek, som jo sport er, burde være et minimum, og jeg synes at intensjonen for jakta er avgjørende. Jakt der man skyter et eller to dyr for å ha mat i fryseren, skinnet blir solgt/levert noen som kan gjøre mer ut av det (evt man garver selv) og man generelt har respekt for det man driver med, så har jeg ikke noen innvendinger. Jeg hater alt som ligner på våpen, og hadde helst sett at alt med krutt i ble destruert, men det har med mer enn jakt å gjøre, det går mest på at mennesker som art ikke har vettet som trengs for å leve i en verden som inkluderer våpen. Men det er meg. Så lenge folk bruker våpen til å skaffe mat, så greit nok, men når motivasjonen er å fjerne noe, ut fra hat, da blir det feil for meg. Men de burde heller ikke kalle seg jegere Nei, det gjorde du ikke, og ikke skrev jeg at du sa det, heller Forsåvidt enig, jeg har mange ganger lurt på å skifte art (man kan jo skifte kjønn, så hvorfor ikke art?). Ookei, interessant tolkning. Hvor finner du noen som helst egenskaper eller verdier hos katter i det du siterte, tillagt av meg eller ei? Jeg skrev bare litt om historien om hvordan katter og mennesker fant sammen (gjengs oppfatning, basert på påviselig historie og dagens kattenatur, men vanskelig å bevise), for å si det sånn, om hvordan huskatter alltid har formert seg, og fortsatt formerer seg (fakta), samt at de ikke, etter gjeldende definisjon, er fullt ut domestiserte. Igjen, hvor finner du egenskaper? Det er jo ikke engang noen personlige betraktninger der, så jeg forstår rett og slett ikke hva du sikter til. Jeg har forøvrig ikke noe preferanse for katter over andre dyr, om det er det du insinuerer. Jeg liker (siden jeg ikke får skrive "elsker") katter, bl.a. pga det faktum at huskattene ikke er fullstendig domestiserte, men jeg liker hunder like godt, bare på en annen måte, bl.a. den tilknytningen til mennesker, altså meg, som ikke katter har. Jeg liker også en hel haug med andre dyr, og kan ikke gi deg et favorittdyr uansett hvor mye du maser, for det har jeg hittil ikke klart å bestemme meg for. Det veksler fra dag til dag, og år til år. I dag er det kanskje sjimpanser, i morgen er det kanskje slanger, og neste uke muligens tasmanske djevler. Men jeg synes at huskattens historie er mest interessant, nettopp fordi den skiller seg fra alle andre husdyr sine. Katter stilling i dagens samfunn er som det er fordi vi bestemmer det, selvsagt. Men deres historie, som ikke er som alle andre husdyr, er ikke noe vi kan bestemme over. Den er som den er, og den gjør kattene spesielle. Jeg håper og ber om at den stillingen ikke endre, at de ikke blir underlagt de samme restriksjonene som alle andre husdyr, at de får lov til å beholde sin frihet, når de har beholdt den helt til nå. Etter alle dine argumenter mot dyr i fangenskap i denne tråden, går jeg ut fra at du er helt enig i det, at å tvinge enda en art inn i fangenskap ikke er veien å gå. Hunder har en mye lenger evolusjon enn huskatter. De har endret seg genetisk så langt unna utgangspunktet at de ikke lenger kan sammenlignes med den opprinnelige arten. Men huskattene har ikke det. Det finnes villkatter som er til forveksling like huskatter. Hunder som lever som katter kan snu sin domestisering dersom forholdene ligger til rette for det, på samme måte som for kattene. Kattene har kortere vei tilbake, selvfølgelig, men det finnes også hunder som klassifiseres som ville, altså ikke lenger domestiserte, akkurat som det finnes katter som igjen er fullstendig ville. Ikke i Norge, her regnes fortsatt hjemløse katter som forvillede, fordi de ikke får mange nok generasjoner uten menneskekontakt, men andre steder i verden lever det mange villkatter som stammer fra huskatter. Ja, og det var da jeg påpekte at det også er underholdning Nei, men cluet er her "styrt formering". Både sauer og hunder har vært underlagt selektiv formering i lang, lang tid. De har, ved vår innblanding, fjernet seg langt unna opprinnelsen. På Langedrag har de muflon, som er en av to villsauer tamsauer stammer fra. Jeg hadde aldri sett muflon, og trodde det var geiter. De ligna ikke mye på de hvite dottene som vagger rundt på beite. De hvite dottene er som de er fordi mennesker har bestemt det, ut fra selektiv avl etter mer kjøtt og ull. Og hunder ble helt fra starten av til fordi mennesker valgte å avle på de tammeste, så etter ønskede egenskaper. Huskatter har aldri blitt styrt, heller ikke i vår tid. Siden jeg tydeligvis ikke klarer å formulerer meg slik at det blir forståelig, så limer jeg enkelt og greit inn definisjonen på å domestisere, fra språkrådets ordbok: Altså. Gjøre til husdyr? Nope, gjengs oppfatning om at katten aldri ble gjort til husdyr. Temme? Fortsatt gjengs oppfatning om at katten ikke ble temmet. Tilpasse dyr til menneskelig miljø? Så avgjort ikke med huskatten, rasekatten, derimot, helt klart. Så har vi fra wikipedia: Selv om katten nå regnes som tamdyr, passer altså ikke huskatten inn i definisjonen av domestisering. Kan du være enig i dette? Så du mener altså alle heller må dø? For realiteten er, uansett hvor lite du, eller jeg, for den saks skyld, liker det, så trenger man inntekt for å bevare. Selv om jeg helst så at det ikke var nødvendig, så mener jeg at det er bedre at vi får reddet arter fra å dø ut pga menneskelig ødeleggelse, enn at artene dør ut fordi ingen skal noen gang være i fangenskap. Selvfølgelig avgjørende at fangenskapet gjøres så godt som overhodet mulig, og at det ikke finnes alternative måter å vekke folks interesse og engasjement, og få inntekter, som hvalsafari, som jeg ikke har noen motforestillinger mot, eller safari i Afrika. Altså, besøk på dyrenes premisser. Men det går ikke med alle arter. Og da mener jeg at målet helliger midlet, ved å bruke parker som oppfyller visse krav (se svar til Kanger over). Jeg vil heller redde arten enn å spare noen av de få som finnes for et liv mellom gjerder for så å la dem dø ut. Det har vist seg umulig å få til begge deler.

Jeg blir så irritert på dette her, akkurat som jeg blir forbanna på idioter som slipper pelsdyr løs i naturen, høner samme vei osv. Ikke fordi jeg ikke er enig med PETA, eller hvem det nå er, i at det er et problem. Men løsningen ligger aldri i terrorisme. Man ser jo hvor "godt" det funker for ekstreme muslimer, hvor mye støtte de får utenfor egne rekker, liksom. Nope, slikt funker aldri, og heldigvis for det (selv om jeg skal innrømme at jeg i all hemmelighet har hatt lyst til å leke meg litt med en sprayboks når ei pelskåpe tripper forbi, men det blir med tanken ). Men nettopp derfor irriterer det meg grønn når folk jeg egentlig er på lag med (i dette tilfellet motstander av alt det horrible raseavlen driver med, ikke metoder som brukes i hytt og pine) gjør så duste ting. Nå var jo dette langt fra det verste, da, at en pokalseremoni i en skjønnhetskonkurranse ble ødelagt vil nok ikke frata meg spesielt nye søvn, så sånn sett var ikke dette noen krise, og jeg synes det hauses voldsomt opp hvor traumatisk og dramatisk dette var. Jeez, liksom, en oversminka dama fikk avbrutt sine fem minutter med fame, buuhuu. Altså, no harm, no fouul, strengt tatt, men som prinsipp vil aldri ødeleggelse av noen ting føre til mer støtte for en sak. Det har aldri funka, så hva får folk til å tro det plutselig skal funke nå?

Det er da ren logikk, hvorfor ellers skulle ulver ta sjansen på å nærme seg lukta av folk, hvis ikke det var fordi matlukt trumfet frykten? Du har vært på Langedrag. Når da? Og var du inne hos ulvene, slik at du fikk sett på nært hold hvordan de oppførte seg med folk tett innpå seg? Siden du der vært der, så vet du at det er to innhegninger med ulver. En med sosialiserte ulver, som er veldig trygge og tamme. Nå for tiden kun med Thuva, men tidligere også med besøkende. Og en med usosialiserte ulver, som er den innhegningen besøkende får være med inn i. Disse ulvene har aldri hatt fysisk menneskekontakt, de ble andre sosialiserte med mennesker som valper. Du vet jo utmerket godt hvor viktig den fasen er, og disse tre ulvene beviser det så til gangs. De er, som sagt, vant til at både dyrepassere og besøkende kommer inn til dem hver eneste dag, og de har aldri hatt dårlig erfaringer. Likevel nærmer de seg kun pga mat, og aldri helt innpå. Og de bruker lang tid på å nærme seg, man må sitte stille en stund. Vi var heldige, vi satt kun i 6-7 minutter før ulvene kom innenfor 10 meter. Disse ulvene har alle forutsetninger for å stole på folk, likevel gjør de ikke de, de vil ikke komme nært innpå. Hvordan forklarer du da dette, dersom det ikke handler om en iboende frykt for folk? Hvor har du det fra at ville ulver ikke viser den samme frykten? Kilder? Kan du vise til noe som helst som kan bekrefte det du hevder her, og da mener jeg ikke en tilfeldig gnom sin historie for å få oppmerksomhet. Skryt brukes jo stadig som forsvar fra jegerne når de blir stilt til veggs med noe de har sagt eller skrevet som kan oppfattes som ulovlig (denne mannen i saken her gjorde jo også det). Kan det ikke da tenkes at mye av det som skrives om ulvemøter, hvor det til tider høres ut som om folk sitter og klapper ulver både her og der? Er forøvrig påfallende stor overvekt av ulvemotstandere som har disse personlige møtene med supertamme ulver, mens andre i beste fall ser dem, kanskje, kan ha vært en hund, på laang avstand, gjennom stuevinduet eller fra bil. At ulver tilfeldigvis befinner seg på gårdsplasser er ikke noe bevis for manglende frykt/skythet da det, i de historiene jeg har lest, hvis forøvrig langt fra alle har den samme troverdigheten, har det ikke stått folk på de samme gårdsplassene til samme tid. Altså, som sagt over, lukta av mat trumfer lukta av folk. Dersom folk hadde gått ut, laget brå lyder eller lignende, hadde nok de nok høyst sannsynlig løpt sin vei, slik Langedragsulvene gjør i slike situasjoner. Ja, det hadde jo vært merkelig om Langdragsulvene var mer sky enn ville ulver, med tanke på mengden menneskeerfaring og at den er positiv. Men sånn er det jo ikke, ville ulver er ikke noe annerledes enn andre ville dyr. De lærer av erfaringer, og som flokkdyr lærer de også av hverandre. Ville ulver har aldri fått grunner til å ikke sky mennesker, snarere tvert i mot, voldsom jakt har gitt dem alle grunner til å holde seg langt vekk. Manglende skyhet mot mennesker er en tillært greie, det er ikke noe de er født med. Langedragsulvene er jo bare tre, et for lite antall til å bevise noe rent vitenskapelig. Men det insinuerer en del, hvor inngrodd den frykten for mennesker, og at det er en veldig stor terskel å klatre over dersom de ikke tillæres noe annet fra de er helt små. Akkurat som katter har en iboende frykt for hunder, gnuer har for løver, mus har for katter osv. Så på hvilket grunnlag mener du at ulver er så spesielle at normale, zoologiske regler ikke gjelder for dem, den medfødte frykten for rovdyret over dem på rangstigen, som i ulvens tilfelle er mennesket? Vel, Thuva minnet oss om at det finnes ulv i alle våre hunder, så det var en liten, skjult påminnelse om det nære slektskapet mellom dine elsklinger og de du synes det er helt greit å plaffe ned. For å bli litt filosofisk: Dersom du dreper en ulv, så dreper du samtidig en liten del (bitteliten, greit nok, kun DNA det er snakk om) av din egen hund. Hvilket minner meg på: Rent hypotetisk, ville du gått med våpen på tur fordi du tidligere hadde sett en hund som potensielt kunne være farlig for din hund, og du kanskje ville treffe på den hunden? Altså, tilsvarende situasjon som mannen hevdet, med ulv byttet ut med hund? Hvorfor/hvorfor ikke? Og: Hva anser du som mest sannsynlig at hundene dine kan bli drept av; ulv eller andre hunder? Det var da enda godt. Et oppfølgingsspørsmål: Hva synes du om at jaktmetoder som egentlig er ulovlig her i landet, blir brukt likevel, etter dispensasjon, og etter hvert ser ut til å blir rutine og norm? Som jakt fra helikopter, hetsjakt, jakt i yngletid osv? Uansett art, egentlig... Det kan også ha vært forhold som ikke kom frem, som hemmet gaupa i å forflytte seg ved det første møtet, f.eks. at den var utslitt. Uansett, jeg klarer ikke å se hvordan denne politimannen kunne ha trodd at en slik historie ville løst opp noen stemning. Ei heller ser jeg noen grunn til at han ville sjekke hvor godtroende vi var, han var der for å holde foredrag for meningsfeller, og jeg klarer ikke å se hva han eller det han kjemper for skulle tjene på noe sånt, men jeg er vel for naiv til å forstå det da. Det er ikke så lett å bevise atferd med bilder. Jeg har video, men har ikke lastet den over fra kameraet, langt mindre redigert og forminsket den for nettbruk. Men det kunne nok vist tydeligere. Greia var at ulvene viste slik atferd gjennom hele seansen, også mens de fisket til seg matbitene, og etterpå. Dyrepasseren forklarte at de hadde akkurat det samme språket når det bare var han der, og de hadde kjent han hele deres liv. I motsetning, de sosialiserte ulvene hilser Thuva med slikking og glede, slik de tidligere sosialiserte ulvene som besøkende kunne hilse på gjorde med hvem som helst. Slik de sosialiserte ulvene i Polar zoo gjør (etter det jeg har sett på TV). De har vært vant til fremmedbesøk hele livene sine, besøk som inkluderer fysisk kontakt, spesielt i sosialiseringsfasen. Det er en helt annen fremtoning på de ulvene enn disse vi var inne hos. Først: Du svarte ikke på om du virkelig mener at velferden til dine dyr er viktigere enn velferden til ville dyr, for ikke å snakke om livene deres? Du snakker så pent i en annen tråd mot at ville dyr skal få være ville, ikke i fangenskap, mens her gir du uttrykk for at dyrene i fangenskap, altså hundene dine, er viktigere enn de som faktisk er ville og frie. Hvor står du egentlig?

Nå var det nok sikkert en stor del av grunnen til at begge ble kalt inn på teppet av sorenskriveren, tenker jeg, nettopp fordi sånt er dønn forbudt, og begrunnelsene for frifinnelse ikke hadde rot i en sivilisert verden. Heldigvis ble det tatt skikkelig tak i, og få får håpe at disse to representerer et ekstremt unntak når det kommer til tolking av lovverk og hva som kan brukes som grunnlag for frifinnelse i sånne saker.

Blir vel ikke bedre at at vedkommende i følge sitatet under er kvinne. "Jeg har dømt i mange saker. Jeg har dømt for mannen i noen saker og for kvinnen i noen saker. I denne saken har jeg fulgt loven. Svensk lov. Jeg har aldri dømt etter noen annen lov, sier Aldebe, som også avviser at hun har tatt til orde for andre lover for muslimer"

Jeg er også veldig delt, men jeg har, av hensyn til helheten, valgt å stille meg på siden for surrogati. Hvorfor? For å ta mor, så tenker jeg i utgangspunktet enkelt og greit: Hennes kropp, hennes valg. Jeg tenker vel i samme gate som ved prostitusjon. Men for mange er det jo ikke et valg tatt etter lyst og behag, spesielt ikke i fattige land. Men så går tankene videre derfra til: Har de andre muligheter til å tjene penger? Hvis det å gå gravid for noen andre i 9 måneder kan gjøre at mors egne barn kan få gå på skole og få en fremtid, så føler jeg det blir veldig feil at jeg, som sitter i flott Norge, med alt jeg trenger og litt til, å skulle nekte dem det (nå har jo ikke jeg den makta, men dere skjønner vel). Jeg synes det er viktig å tenke hva alternativene er dersom noe skal forbys. Det var jo mye snakk og store diskusjoner rundt dette da sexkjøpsloven kom. Alternativene for de prostituerte som trakk pga stoffmisbruk er vinningskriminalitet, som fører med seg ofre i de fleste tilfeller. I prostitusjon er de selv "offeret", jeg setter det i gåsetegn, da det tross alt er deres valg, om enn ikke et veldig hyggelig et (hallik og menneskehandel er noe helt annet), men de påfører ikke andre ubehag og tap, kun seg selv. Kundene bryr jeg meg helt ærlig ikke om, de er dønn frivillige med på leken, men eventuelle risikoer det medfører (de gjør jo også det ulovlige, i følge sexkjøpsloven). Dersom salg av sex ble forbudt, ville de prostituerte nok fortsatt holdt på, men det ville pågått mer skjult, og med mindre rettsvern for de prostituerte. Det ville også gitt mer makt til kundene. Jeg er glad det ikke ble forbudt Tilbake til surrogati, så synes jeg det er mange paralleller til prostitusjon, all den tid det er snakk om "salg av kropp", for å si de enkelt. Mer komplisert er det jo, men det går på mye av det samme, så jeg føler at de samme prinsippene og tankene kan overføres i mellom disse to. Og følgelig: Dersom surrogati blir forbudt, så vil ikke praksisen opphøre. Men surrogatmødrene vil kvie seg mer for å oppsøke medisinsk hjelp for å bli tatt og straffet. Det vil også gi "mødrene" null rettsvern dersom de biologiske foreldrene lager krøll, som å nekte å betale. Og, som jeg var inne på i lenger opp: Alternativene. Alternativene er i mange tilfeller at mødrene ikke har andre muligheter til å tjene penger enn å selge kroppen sin, så deres egne barn vil ikke få utdannelse, de sulter kanskje, de har ikke råd til medisinsk behandling for seg selv og familien osv. Kanskje må de ty til kriminalitet for å klare seg, som i deler av verden innebærer en langt høyere risiko enn her i snille Norge. Folk risikerer å få hånda kappa av for enkle butikktyverier. Så med alt dette i tankene, synes jeg ikke at vi her i landet egentlig ikke burde ta på oss retten med å bestemme hva disse kvinnene skal får lov til eller ei. Jeg synes ikke engang at vi har rett til å mene at de ikke burde få lov, for vi klarer ikke å sette oss inn i situasjonene de lever i. Når det kommer til vestlige surrogatmødre som gjør det for nære og kjære, så nøyer jeg meg ganske enkelt med: Hennes kropp, hennes valg.