Lene_S

I den paragrafen du linker til, står politiet sist i rekkefølgen over hvem som skal ta avgjørelsen (uten at jeg skjønner hvorfor politiet i det hele tatt er med her, de har verken kunnskap eller eierskap). Hjelpeplikten setter derfor veterinær foran politiet, og etter det jeg har forstått, ble det ikke engang forsøkt å kontakte en dyrlege. Det står også at DERSOM det er åpenbart at dyret ikke kan leve eller bli friskt, skal det avlives på stedet. Det var jo ikke åpenbart, i og med katten faktisk flyttet på seg, samt at andre vitner mener at katten ikke var så skadet, og da SKAL veterinærbehandling søkes om mulig. Nei, drosjesjåføren er ikke sakkyndig, hvor har du det fra? Men han var den som fant katten, og så hvordan det sto til med den. Han mente den ikke var så skadet at den ikke måtte avlives på stedet, og det, sammen med andre vitners utsagn, forteller at her var det ikke åpenbart av katten måtte dø. Avlivingsparagrafen i dyrevelferdsloven sier at dyr kan avlives dersom metoden medfører umiddelbart bevisshetstap. Det gjør min metode, som forøvrig jeg har full støtte fra flere veterinærer om å bruke. Det handler om dyrearter de aller færreste veterinærer har noe som helst greie på. F.eks. hamstere har jeg kun funnet en veterinær her i landet som kan mer om enn meg. Det handler om arter med meget kort livssyklus, som går fra å være friske til å være dødssyke i løpet av få timer. Sist, men ikke minst, så handler det om MINE dyr. Jeg ville aldri drømme om å ta avgjørelsen for noen andre, uansett art.

Dette er noe av det mest horrible jeg har sett på lenge, og hadde det vært min katt, hadde jeg anmeldt politiet selv. Det er IKKE greit at politiet antar og tror ting om dyr helse, det har de lite begrep om. En katt som kan bevege seg, sjokk eller ikke sjokk, adrenalin eller ei, kan klare turen til veterinær, som er den som lovpålagt skal ta slike avgjørelser dersom eier ikke er tilgjengelig. Og hvem er det som har fått for seg at en katt ikke tåler å ha det vondt i et kvarter? Ja, selvsagt skal man spare dyr for unødige lidelser, men da må man først vite 100% sikkert (eller så nært som mulig) at lidelsene ER unødige. Dette vet ikke politiet en dritt mer om enn enn hvermannsen. Så lenge katten kunne bevege seg, så er det rett og slett ikke opp til politiet, eller noen andre, å avgjøre når en veterinær er så lett tilgjengelig. Jeg undrer meg også over hvorvidt katten ble chipsjekket. Bare så det er på det rene: Jeg er ikke kategorisk motstander av slag som avliving. Jeg har avlivd en hel haug med gnagere hjemme på den måten, pluss x antall fugler og mus kattene har slept med seg hjem og lekt med. Men størrelsen er viktig. Jeg har, som sagt, stor erfaring med slag som avliving, men vurderer det ikke som metode på noe større enn ei rotte. Juridisk føler jeg at det ikke er dekning for å slå ihjel noe større. Loven sier at avlivningsmetode skal medføre umiddelbart bevissthetstap, og en batong mot en katt kan ikke garantere dette. Spesielt ikke med en uerfaren utøver. Dyrevernalliansen har min fulle støtte her. Det trekkes inn smågris her, da lurer jeg på hvor stort ramaskrik det hadde blitt her på Sonen om dette hadde vært en toypuddel...

Det er ikke nødvendigvis automatikk i det. Jeg har alltid latt Ayla hilse på alt og alle som vil hilse, sågar også spurt om hun får hilse på hunder vi møter. Gjør det fortsatt. Siden hun fikk løpe løs / turte å gå mer enn en meter fra meg, har hun instinktivt selv skjønt hvem hun kan hilse på eller ikke. Når vi går tur, hun uten bånd, og vi møter noen, stopper hun opp, og ser an vedkommende. Ser hun det minste tegn til invitasjon, tegn som for meg ikke en gang er synlige, så går hun bort. Ser hun ikke noe tegn, fortsetter hun videre. Selv med unger er hun stort sett flink til dette, men i bånd blir hun helt fra seg om hun ikke får hilse på småfolk. Hun elsker unger. Jeg leste overalt at chihuahuaer ofte ikke egner seg sammen med barn, at de fort blir usikre, men Ayla har alltid elsket de små. Sitter hun i midten av en ring med 6-8 unger, så er hun i himmelrike. Hun lærte dog fort at unger ikke forstår hennes subtile signaler, og begynte kjapt å gi fra seg et lite knurr hvis unger gjør noe hun ikke liker. Dette passer jeg alltid på å forklare for ungene, og det har aldri bydd på problemer, unger respekterer det og aksepterer det helt greit når jeg forklarer at hennes knurr er det samme som når de sier "nei, ikke gjør det". Mulig jeg har vært veldig heldig med Ayla, men hun skjønner altså helt av seg selv når det er greit å hilse. Og før noen påstår at hun er reservert/ikke sosial, så kan jeg nevne at hun nesten letter av rotoren hun har bak i rompa når noen viser tegn til å ville hilse på henne Forøvrig må jeg bare støtte meg til resten her: Dama er ikke riktig skrudd sammen. Kanskje har hun hundefobi selv, og prøver sitt aller ytterste for å gi frykten i arv til dattera si, hva vet jeg...

Hvorfor i all verden har MT gitt en slik dispensasjon? Det ødelegger jo hele kampen om å holde dvergbendelormen ute av landet. Kanskje de skulle åpne for at det var helt greit å komme inn uten rabiesvaksine via Bergen også? Idiotisk!

Det der med menneskelignende trekk på hunder og katter har jeg aldri skjønt sjarmen med. Hvis man vil ha noe som ligner en selv, så får man unger. Dyr ER forskjellige fra oss, og det skal synes. Jo likere de blir oss av utseende, jo kortere blir veien til å også tillegge dem våre egenskaper. Ulike utseender minner oss på at egenskapene også er ulike.

Veldig å vi skulle lempe ansvaret over på andre, da :/ Får håpe at det var en tabbe fra journalisten, og ikke det NKK faktisk sa. Hvis NKK faktisk har sagt det slik, så stemmer jo det dårlig med tidligere uttalelser om og tiltak for flatnesene. Til selve saken: Som chihuahua-eier, så får jeg mange kommentarer. Minst en gang i uka får jeg servert i stilen "jøss, er det en chihuahua, altså?!?". Hvorpå folk følger opp med enten at hun ikke biter dem i leggen, og/eller ikke gneldrer for den minste ting, og /eller befinner seg såpass langt hjemmefra, på egne bein. Gjengs oppfatning er at chihuahuaer er små hissigpropper uten manerer, og som ikke er i stand til å gå ti meter. Og hvorfor har folk det inntrykket? Jo, fordi alt for mange behandler dem som dukker, som ikke får lære seg å forholde seg til verden fra sin egen høyde, og som ikke blir mosjonerte mer enn å gå til postkassa. For noen uker siden ble jeg stående i en dyrebutikk og prata med de to ansatte. Jeg fortalte masse om Ayla, og det var ikke måte på hvor storveis det var å høre om en chihuahua som som trener spor (riktignok bare sånn på hobbybasis), som kan bære kløv og som alltid har beina i bakken når vi går tur, som vi forøvrig gjør hver dag, som regel 4+ kilometer (kondisen min, og en standhaftig senebetennelse i den ene leggen, er det som gjør at det ikke blir lenger hver dag). Det var av med hatter. Stående applaus fikk jeg da jeg fortalte at jeg valgte en seriøs oppdretter, som fortalte meg at hun ikke selger valper til "blonde bimboer på 20", hvilket var det som gjorde at jeg var sikker på at dette var oppdretteren for meg. Selvfølgelig, det er jo flott å høre at vi gjør noe riktig, og jeg blir jo stolt av at jenta mi er en god ambassadør for rasen, samt at hun oppfører seg pent. Men det er også veldig trist å tenke på hvor dårlig det står til med flertallet, for det skulle da virkelig ikke være nødvendig å få applaus for å behandle bikkja som ei bikkje. Heldigvis har Ayla klart å gi mange et nytt inntrykk av chihuahuaer, som har fått øynene opp for at de kan være flotte hunder, i ordets rette forstand, bare de blir behandlet som det de er.

Veldig bra, og veldig på tide. Håper det får en effekt, og at den effekten sprer seg hit også.

Må bare følge på her. Jeg har aldri tenkt på at det jo (selvfølgelig) er en mulighet. Helt sløvt av meg, egentlig, for vi har flere ganger tidligere latt veterinærer øve på gnagere som likevel skal avlives, nettopp for at de skal få erfaring. Men heretter skal kattene som dør sendes dit, og det samme skal Ayla når den tid kommer. Hvordan går man frem da? Sender veterinæren den til høyskolen, eller må man få den dit selv?

Her sover både bikkje (pluss evt passbikkje) og katter i senga. Jeg synes at bakteriehysteriet har tatt litt vel av de siste årene. Enkel hygiene er vel og bra, men Antibac i alle sammenhenger er bare tull. Det mange, selv leger, ser ut til å glemme, er at vi trenger å eksponeres for bakterier for å bygge opp motstand. Hvis det fortsetter i den trenden som er påbegynt nå, så vil man etter et par generasjoner få folk som stryker med at en enkel forkjølelse, når de blir smittet av en. Kan også være greit å ha i bakhodet at en del bakterier faktisk har positiv virkning på oss, men de bli jo drept i samme slengen som de negative. Altså, basic hygiene er bra, men overdrivelse kan ha motsatt effekt enn man ønsker.

Fantastisk å lese alle kommentarene Er tydeligvis ikke alle som skjønner ironi. Selv jeg, som er sterk tilhenger av å beholde, og øke, ulvebestanden, ser festligheten i det her

Nei, den ser jo ikke så romslig ut på bildet, men den er faktisk det. Jeg får i hvertfall uten problemer hodet inn og ned til skåla. Og jeg har jo ikke utstikkende snuteparti engang. Tjukk i huet er jeg og Jeg tror det skulle gå helt fint for en Tervueren å få tanngarden frem til maten. Skåla er helt genial her i huset, med 9 katter, hvorav 4 konstant er på slanker'n. Men så har vi også Lynx, som spiser som en gamp, og likevel ikke legger på seg. Siden nesten alle har ulike fôrbehov, så kan ikke mat stå fremme, og da er denne skåla helt suveren for en som må spise oftere enn de faste måltidene.

Har du vurdert noe sånt dem dette? Vi bruker en sånn til den ene katten vår, som sliter med å holde vekten oppe

Jeg har endelig fått somlet meg til å begynne med tannpuss på Ayla, etter å ha funnet igjen den bortkomne tannbørsten hennes. I dag kom det litt blod på børsten. Det er jo helt normalt at mennesker blør litt i tannkjøttet, men som den hønemoren jeg er, så vil jeg forsikre meg om at det samme gjelder hunder. Så da spør jeg dere

Min oppfattelsen av kjøpsloven kontra forbrukerkjøpsloven: - Produserer man noe bevisst for salg over en viss tid, og regelmessig, og /eller selger mange ting av lignende karakter, så går det under forbrukerkjøpsloven. Altså strikker man sokker med den hensikt å selge, og selger dem, gjelder forbrukerkjøpsloven. - Selger man enkeltting, som den gamle sofaen eller en serviset man ikke lenger bruker, går det under kjøpsloven. Dette er slik jeg hele tiden har oppfattet lovenes virkeområder, og jeg trodde helt ærlig at det var gjengs oppfatning. Er tydeligvis ikke så enkelt som jeg trodde...

Ikke for meg, men det var jo helt tydelig det for TS, som åpenbart opplevde dette som veldig traumatisk. Vi er alle forskjellige, og TS er sikkert ikke alene om å lage stort drama av å klippe feil. Det SER tross alt veldig dramatisk ut med alt det blodet som kommer, og jeg synes ikke det er det minste rart at noen kan bli helt skakkjørte av synet første gang det skjer. Er forøvrig også enig i at det beste er å holde seg rolig, hvis du ser min første post i denne tråden. Poenget mitt var at den beskjeden hadde de aller fleste klart å formidle helt forståelig uten å bli like dramatisk den andre veien. Jeg må si jeg synes det er ganske tragikomisk at sånne type svar til nybegynnere er så vanlige på Sonen som de er, for en skulle jo tro at folk som var så opptatte av hund, hadde en viss forståelse av læringsprinsipper. Kjefting er sjelden effektivt, verken hos hunder eller mennesker

Takker for svar Det var det jeg trodde, men tenkte jeg kunne spørre nå som anledninga var her. Ayla er helt grei å klippe klør på, hun gjør ikke noe nummer ut av det som regel, og kan helt fint ligge på siden mens jeg klipper. Etter å ha klipt for langt inn et par ganger på naboens hund, så har jeg vært ekstra forsiktig med Ayla. Klipper med ørlite mer margin, og klipper heller oftere. Næmmen, kjære vene, er det noen vits i å ta så hardt da? Jeg tror dette poenget har kommet godt frem i minst 20 av postene før deg, uten å gjøre ting verre. Folk er forskjellige, og noen reagerer sterkere på slike ting som dette enn andre. Det er faktisk helt greit, det er faktisk ikke alltid like lett i en krisesituasjon å huske at bikkjer ikke reagerer på trøst sånn som vi gjør, for det er en instinktiv reaksjon, og det kan kreve litt øvelse å undertrykke den. Hvis du vil hjelpe situasjonen, så det gode råd som gjelder, ikke fordømmelse. Den eneste det ganger er deg, for TS føler seg allerede ille nok, og det hjelper ikke bikkja et døyt om hun føler seg enda verre. Hørt uttrykket "Man fanger flere fluer med honning enn med eddik"? Til TS: Fokuser på alle de innleggene med gode råd og oppmuntring, du, for vi er ikke perfekte og har gjort samme feilen selv.

Håper det går greit at jeg stiller er relevant spørsmål her: Jeg skjønner at selv om det blør, så har man ikke nødvendigvis klipt nerva. Men hvis man klipper nerva, vil det alltid blø da? For det hender Ayla rykker skikkelig til etter et klipp, men uten at det blør. Jeg henger meg forøvrig på de andre her: Dette skjer med oss alle sammen, og det beste er å bare late som ingenting. Husk at valper er veldig lettpåvirkelige, og lærer av dine reaksjoner på godt og vondt

Altså, folkens, jeg krangler ikke på at det er disposisjon med i bildet her, for all del. Jeg prøver bare å forstå hvorfor du, Maria, ikke får dette dekket, og hvis holdningen er slik som jeg quotet, altså at bakterier, tannstein og dårlig stell er årsakene man forholder seg til i bransjen, så er det jo ikke rart. Om det nå er tilfelle at ikke alle får sykdommen av disse grunnene, så burde det selvsagt modifiseres. Har du snakket med dem selv? Har vet'n klart å få tydelig nok frem hva som er årsaken? Det kunne vært interessant å visst om andre selskap hadde dekket dette, for det ville i hvert fall hatt avgjørende betydning for meg hvis jeg vurderte å kutte ut et selskap på dette grunnlaget. Vi hadde forøvrig ikke noe problem med å få dekket allergivaksinasjon til Ayla, selv om dyrlegen var veldig i tvil om det ville bli dekket, hun var rimelig sikker på at de fleste selskap ikke dekket dette.

Jeg ble veldig usikker nå, for jeg var veldig sikker på at det ikke var det periodontitt var, så jeg googla det. Den første sida jeg fikk opp skriver: En annen side skriver: Dette stemmer jo ikke med det du skriver. Hvis det som står på dyreklinikkenes sider stemmer (og det antar jeg, det sto det samme andre steder), så gjør Agria riktig i forhold til sine vilkår etter den diagnosen. Da burde Marias veterinær kanskje gitt en annen diagnose, en som stemte bedre med årsaken EDIT: Maria, tror noe et annet forsikringsselskap hadde dekket dette?

Hvor mye begrunnelse trenger du, siden loven tydeligvis ikke er nok?

Åh duuuh, beklager så meget. Jeg siktet forøvrig til at du uttalte deg skråsikkert om hva jeg kan og ikke kan, samt beskyldte meg for søke etter informasjon som støtter mine forutinntatte holdninger. Ingen av de tingen vet du nemlig en dritt om. Men selvfølgelig, fagpersoner har jo ikke peiling, må vite, du vet jo laangt bedre enn dem. Jeg skulle jo spurt deg, ikke veterinærer, de lever jo i samme villfarelse som meg. Du kjenner jo til og med meg bedre enn jeg kjenner meg selv, og har full oversikt over hvordan jeg tilegner meg kunnskap. Det er smått imponerende av et menneske jeg aldri har møtt, altså, gratulerer *tar av seg hatten*

Ok, jeg tar ditt ord på det, jeg, for jeg vet ikke. Jeg er litt usikker på om det er over eller under 5 år siden, det må ha vært rundt der. Det jeg vet er at hunden sto på kennel i underkant av et år for deretter å bli avlivet. Det er ikke usannsynlig at eier til slutt samtykket, for regninga for kenneloppholdet kom på en hel haug med tusen (husker ikke helt nøyaktig, men jeg mener det nærma seg 100 000,-). Eieren er ufør, så penger er ikke det han har flust med.

Jeg aner ikke ikke om det finnes noe lovverk som dekker katter, har aldri hørt om noe i hvertfall, men man ikke har et ansvar for å ha en katt under tilsyn til enhver tid, slik man har med hunder, så vil jeg tro erstatningsansvar ikke er like strengt. Men jeg som katteeier føler et moralsk ansvar. Vi erstattet f.eks. halvparten av vår tidligere nabos digre oppblåsbare basseng som en av våre katter lagde høl i, etter naboens utsagn. Vi gjør også vårt ytterste for at kattene ikke skal være til plage for noen, Og bidrar med produkter som kan hjelpe, men en ting irriterer meg voldsomt, og det er at folk ikke sier fra før det nesten smeller, og/eller ikke er villige til å samarbeide. En nabo her hadde visst irritert seg i lang tid over at en av våre katter jakta på fuglematerne hans, men snakket han med oss? Nei, ikke før han kom bort til meg å sa han kom til å skyte katta. Jeg spurte om ikke vi kunne prøve å gjøre fuglematerne hans litt vanskeligere for kattene, men nei, de skulle se ut akkurat som han ville. Ikke tal om å fire en millimeter. Jeg har da vel ikke sagt at jeg har fasiten på hvordan man skal reagere når man blir skremt, jeg påpekte ytterpunktene. Jeg er ufør pga en ekstremt handikappende fobiangst som jeg har levd med i 24 år når, så jo takk, jeg vet hvor ille det kan være. Men skal jeg saksøke folk som ikke går langt ut av sin vei for å tekke min angst da? Nei, vettu hva, min angst er mitt problem, det skal ikke påvirke andres liv mer enn absolutt nødvendig. Ok, takk for nyttige opplysninger. Betyr det det? Det står jo i hundeloven at politiet kan vedta avliving "dersom ikke dette fremstår som et uforholdsmessig tiltak". Det står ingenting om at eier må samtykke til politiets vedtak. Så hvor finner du det?

Folk som uttaler om ting de ikke vet en dritt om har jeg ingen respekt for. At du er uenig i mitt valg tar jeg dermed som et kompliment.

Jeg tror ikke dommer fra alle mulige rettsinstanser finnes på nett. Jeg er dessuten usikker på om denne saken faktisk kom til noen rett. Jeg vet at eieren anken avgjørelsen om avliving, som jo ikke tas i noen rett, og slike anker tar jo som kjent sin tid. Hvor i all verden har jeg benektet at det finnes lovverk? Det var da aldeles ikke det jeg sa, jeg sa at det ikke finnes bestemmelser i hundeloven for metode av avliving, og det står jeg ved. Det har heller ikke du klart å finne Nå får du gi deg. Selvfølgelig skal man ta hensyn og ha respekt for folks frykter, men det er ikke det samme som å legge opp verden etter dem. Jeg bor tilfeldigvis sammen med en med hundefobi (ja, jeg ser ironien ), og hun klarte det kunststykket å krabbe baklengs opp på en fryser da en hund kom uventet på henne hos en kompis. Hun har også flere ganer svimt av av redsel ved møte med hunder. Hun har blitt bedre nå, men selv på sitt verste ville hun aldri drømt om å lage ståhei av at noen hadde bikkja si i løpestreng på egen tomt. Hvis det hadde plaget henne så mye, så hadde hun gått en annen vei. Og hva med å gå forbi huset til noen som er redde for hund? Det blir jo samme sak, med de ulike aktører i motsatte roller. Det bor ei jente her i Hølen som er livredd for hunder, selv Ayla, og jeg respekterer det fullt ut. Men verken jenta eller familien hennes har forsøkt seg på noe så dumt som å si at folk ikke skal gå forbi huset deres med hund. Det er sånn her i verden at det er de med ekstraordinære issues som stort sett selv må sørge for å ikke havne i situasjoner de er ukomfortable med. Akkurat som allergikere ikke kan kreve at alle med hund rett og slett holder seg hjemme til enhver tid for å ikke utløse allergi, så kan ikke fobikere kreve mer enn alminnelig respekt og hensyn. Man holder bikkjekreket unna alle man vet er redde, slipper løs bikkjer kun når man er tilnærmet sikker på at kunne kalle den inn, og kommer ikke med flåsete bemerkninger som at "men bikkja er bare snill". Utover det kan man ikke kreve tilpasning, og alle jeg kjenner med fobier tenker det samme som meg her. Men så har de også såpass selvinnsikt at de vet at fobien deres er nettopp det, en fobi, altså irrasjonell. Joda, selvfølgelig, og de aller fleste av oss har vel strengt tatt brutt denne hundeloven. Det jeg mener at de aller fleste mennesker, selv mange som selv ikke liker hunder, har forståelse for at hunder er dyr, og ikke 100% forutsigbare. Man skal ikke kimse av at folk er redd for hunder, men jeg synes ikke noe om at folks fobier skal være avgjørende i slike saker som dette. Det finnes jo plenty med folk som har hundefobi som selv ser at det er irrasjonelt, og som ikke skriker opp om avliving så fort bikkja hilser litt på en unge. Så finnes det de som har så til de grader uflaks, at de møter på noen med hundefobi uten selvsinnsikt og med en hevngjerrig natur, som lager et gedigent drama ut av en situasjon andre med like stor hundefobi ikke hadde gjort annet enn å leve videre. Det er jo helt åpenbart at i denne saken, og sikkert flere andre også, så er det fobien som har styrt showet, at bikkja ikke er farlig er jo opplest og vedtatt nå. Og da synes jeg det er skummelt at en rettsinstans faktisk avgjør en sak til fordel for irrasjonell frykt. Jeg er forøvrig helt enig i at det finnes plenty med nedsnødde tullinger blant hundeeiere, og at de må ta en stor del av skylda for at saker som denne oppstår. Man SKAL respektere at noen er redde, og ikke påtvinge bikkja gud og hvermann. Og skjer det uhell, som det jo kan gjøre for alle, så er man fordømt ydmyk, ikke flåser det bort. Som da kona mi besvimte av redsel for en hund som kom springen mot henne, og våknet opp med bikkja siklende over fjeset, mens kjerringa som eide den som sto to meter unna og dinglet med båndet mens hun sa "den er ikke farlig altså". *grrr*