Kennel XO

Jeg skjønner ikke helt hva du mener med denne uttalelsen, i følge det jeg har sett av hunder som starter på bl.a. Crufts av Engelske oppdrettere er det Tyske linjer bak i alle og stort sett ikke lengre bak enn maks 2-3 ledd. Det er ut fra hva jeg kan se på de som hevder seg i toppen hunder som også blir stilt ellers i Europa og har hevdet seg hos både Norske, Tyske og andre europeiske dommere. En trenger ikke se lengre enn til hun som vant Crufts i fjor, far er Zamp og hun er linjeavlet på Esko. Hun har også Sg 13 på Bundessieger

Uten å ha sett det selv og kun ut fra dine beskrivelser leser jeg dette som forsvarslyst og ressurs/revir forsvar. Grunnen til at jeg tolker det dit hen er måten han responderer på ting som kommer rett i mot og slik du beskriver i jevn fart. I en mentaltest er det nettopp slik vi avdekker/tester forsvarslyst. Det som er vanskelig med forsvarslyst er at nesten all respons er med på å forsterke det. Om personer som kommer i mot stopper har hunden oppnådd å stoppe en "inntrenger", blir den som kommer i mot redd eller usikker har hunden oppnådd å skremme og det er jo det som er hele hensikten med på bruke forsvaret sitt, setter man seg ned og gir godbit kan man belønne feil følelser samt at man setter fokus på situasjonen og gjør den mer betydningsfull for hunden, kjefter man kan det fort oppfattes som at vi er med å "heier" på hunden i situasjonen. Om forsvarslysten kommer av usikkerhet eller ikke har ikke så stor betydning, det er like selvforsterkende uansett. Det at du er usikker er også med på å forsterke situasjonen og gir hunden mer påskudd for å forsvare deg. Hver gang hunden får agert får den også trent på denne oppførselen. Skal man få trent bort dette må en lage treningssituasjoner hvor man har kontroll over situasjonen. Det beste er å være i forkant av situasjonen slik at den ikke får startet utageringen. Jeg bruker i slike situasjoner ofte å anbefale eier å gi hunden en pause fra problemet i noen uker - det vil si unngå alle situasjoner hvor hunden blir trigget i 2-3 uker. ofte er det enklere å starte treningen om hunden har fått litt avstand fra problemet. Hva og hvilke treningsmetoder man bruker kan variere litt fra hund til hund og er vanskelig å anbefale når man ikke har sett hunden

Både jeg og hundene her i huset benytter oss av kiropraktor med gode resultater. Min ene hund på 3 år skadet en framfot da hun var 12 uker og feilbelastet over lengre tid. Jeg har røntget hele hunden - nakke, rygg, skuldre, albuer, hofter, føtter og veterinær finner ikke noe galt. Allikevel har hun avlastet den ene framfoten i nesten 3 år. Det siste året har jeg jevnlig gått til kiropraktor og nå har vi endelig fått orden på problemet. Hun har nå en jevn gange, avlaster ikke og er helt ren i bevegelsene. Av kiropraktoren fikk jeg øvelser å trene på hjemme for å bygge opp støttemuskulatur, jeg har massert selv og gått til kiropraktoren minimum en gang i måneden. Så der veterinæren kun kunne gi betennelsesdempende fikset kiropraktoren problemet. Jeg går fortsatt til kiropraktoren en gang i måneden med mine hunder fordi de avdekker og tar tak i problemer før det er et stort problem.

Her er noen bilder og videoer fra et av kullene mine. Klikk på noen bildene å det er videoer http://kennelxo.com/Tidligere%20kull/I-kull/Bilder-i.html

Hvor mye/lite man ser av dette i hverdagen kommer an på hvor skarp hunden er og hvor god nervekonsttusjon den har. Skarphet er refleksreaksjonen, det spontane sinnet hunden viser på overaskelser. Hva og hvordan hunden håndterer aggresjonen kommer an på hvor gode nerver den har. Jeg har eid hunder som på mentaltest har vist mye skarphet, som jeg aldri har sett noe skarphet av i hverdagen fordi hundene har hatt gode nerver og dermed hatt høy trusselvurdering

Skarphet er hundens evne til å bli sint og tiden det tar. skarpe raser er de som trenger/bruker skarphet i måten de arbeider på. For eksempel Border collie/gjeterhund raser trenger en god porsjon skarphet for å sette seg i respekt og flytte sau. Det er ikke nødvendig slik at alle hunder i en "skarp rase" er skarp, det er ofte store individ forskjeller. De fleste bruks og gjeterhund raser har skarpe individer.

Jeg kan anbefale Redrivals kennel og kennel Inlicio. Begge små, seriøse oppdrettere som følger opp valpekjøpere godt. Tror kanskje de stiller en del krav til valpekjøpere om aktivisering, trening og prøver.

Bris, schäferhund, 9 år, 58 cm, 28 kg Ivri, schäferhund, 2,5 år, 58 cm, 28 kg Kula, schäferhund, 11 mnd, 57 cm, 24 kg Storm, schäferhund, 9 år, 63 cm, 36 kg Dizza, Hollandsk gjeterhund, 4 år, 55 cm, 22 kg

Når jeg velger om jeg skal ha låst frem eller bak ser jeg på sitt-mønsteret til hunden. Jeg synes det er enklere å manipulere ligg og stå enn sitt

Jeg har hatt like mange hunder av utstillingslinjer som brukslinjer å føler derfor jeg kan uttale meg litt om forskjellene For meg er ikke aktivitetsnivået den største forskjellen. Begge typer klarer fint noen rolige dager uten å gå på veggen. Den største forskjellen er driftene. Brukslinjene har sterkere drifter i forhold til jakt, lekelyst, forsvarslyst, kamplyst og også mye lavere terskler for å utløse disse egenskapene. Derfor kreves det mer lydighet på en hund fra brukslinjer. Samtidig er de ofte noe mer viljesterke, mer selvstendige og litt hardere som gjør at en må være en litt smartere hundetrener. Et noe høyere aktivitetsnivå mens de er valper og unghunder er det, men det stabiliserer seg gjerne når de blir voksne. Min erfaring er at brukslinjene er friskere. Dette finnes det ingen statistikker på dessverre, så det kan jo kun bli en påstand. Forskjellen ligger ikke i antall syke hunder/klø hunder, men graden av det sånn som jeg ser det. Man finner hunder fra brukslinjer med "lett" klø problematikk, men det er mer sjeldent med hunder med kroniske ørebetennelser, analfistler, store sår, hudutslett osv. Slike store hudproblemer på brukslinjer finnes stort sett over et par hannhunder som ble brukt mye en periode (dessverre). Når det kommer til skjelettlidelser er det mye enklere å få oversikt på brukslinjene siden oppdretterne generelt er flinkere til å røntge og også er flinkere til å være mer åpne. Det samme gjelder mentaltesting og bruksprøver - oppdretterne fra brukslinjer tester mer og er åpne om resultatene. Når det kommer til å selge hunder til ferske folk som "bare" skal ha en tur og familiehund tror jeg de fleste seriøse oppdrettere ikke selger. Jeg har solgt flere hunder til ferske folk, men da krever jeg at de skal være i et miljø med kompetanse på brukshunder hvor de trener sine hunder aktivt. Jeg har også helt sluttet å selge hannhunder til "førstegangs brukslinje kjøpere", erfaringen tilsier at det ofte blir en for stor utfordring og blir mere prakk enn glede for både oss og valpekjøper. Men det betyr ikke at andre har like høye krav som oss. De linjene vi har nå har mye kamplyst, er forholdsvis selvstendige og har mye hardhet noe jeg mener ikke egner seg for annet en aktivt bruk. Mens andre oppdrettere har mer fokus på førerorjenterte og litt mykere hunder men fortsatt med gode drifter. Jeg ville gått for en oppdretter som har slike linjer. Jeg så Molars var nevnt her og det er ikke en oppdretter jeg ville anbefalt om man skal ha seg en førstegangs brukshund, det er en oppdretter som avler hunder som egner seg bedre for de med litt mer erfaring. Mine linjer stammer fra Molarslinjer så det er hunder og linjer jeg kjenner godt, de fleste linjene de går for i dag er brukshunder med stor B.

Max von Stephanitz som er stamfar og den som utviklet schäferhunden fra dens opprinnelse og til langt ut på 1900 tallet utviklet den til en bruks/tjenestehundrase. Han så allerede før rasen var 10 år gammel at behovet for gjeterhunder i et industrisamfunn var begrenset. Siden da har det stått i rasestandarden til scäferhunden at den skal være: Nervefast, selvsikker, avbalansert (unntatt når provosert), frimodig, oppmerksom og lærenem. Må være modig, ha kamplyst og hårdhet passende til en selskaps-, vakt-, beskyttelses-, tjeneste- og gjeterhund.

Alle som er oppdrettere av en bruks/tjenestehundrase burde ha interesse og kunnskap til å forvalte rasen etter dens bruksområde og rasetandard. Antallet er allerede betydelig redusert de siste 20 årene. Fra å bli født rundt 3000 valper i året til å bli født rundt 1000 valper i året. Jeg tror interessen for rasen har dalt nettopp fordi hundene har blitt avlet bort fra sitt bruksområde. Skal man konkurrere mot selskapshunden har man mange raser å konkurrere i mot og som kanskje er enklere som familiehunder også. Og det finnes brukshundraser som forvaltes bedre enn schäferhunden selv om schäferhunden fortsatt er førstevalg som tjenestehund her i landet.

Jeg har ikke sett så mange bruksavlede hunder som er slik du beskriver på test og de jeg har sett har vært utskuddene i et kull. Jeg er helt enig med deg. Slike hunder skal vi ikke ha. Jeg tror dessverre dette også er et resultat av at man forsøker å avle bruksindividene mer og mer imot hunder som hvermansen kan håndtere og dermed får vi brukshund- light versjoner Selv har jeg ikke hatt så mange schäferhunder med forsvarslyst. Noen har kunnet vise litt i ung alder, men truslene har måttet vært store for å få det frem i voksen alder. Og slik mener jeg også en schäferhund skal være – rolig og balansert unntatt når provosert (som det står i rasestandarden). Jeg føler det er mange andre egenskaper som bør være på plass før forsvarslyst. Har hunden kamplyst, skarphet, selvhevdelse og selvsikkerhet tar den også frem forsvarslyst om det er nødvendig. Her er et eksempel på hva jeg mener. Under er link til et kull fra MH og FA. På MH test viser kullet stor forsvarslyst, mens på FA viser de liten forsvarslyst med kun kontakt eller dominanssignaler. MH - http://www.kennelxo.com/Tidligere%20kull/B-kullet/MH_B-kull.htmlhttp://www.kennelxo.com/Tidligere%20kull/B-kullet/MH_B-kull.html FA - http://www.kennelxo.com/Tidligere%20kull/B-kullet/FA_B-kull.htmlhttp://www.kennelxo.com/Tidligere%20kull/B-kullet/FA_B-kull.html

Om en hund ikke anser spøkelsene som en trussel vil det være normalt å stå å snuse eller finne på noe annet. Spørsmålet er hvorfor den ikke anser spøkelsene som en trussel, er det for høyt mot slik at påvirkningen ikke er sterk nok eller har den ikke egenskapen...? Da må man se på testen og hunden som en helhet. Jeg har sett utrolig mange gode hunder uten forsvarslyst som har sine kvaliteter ande steder. Å se på enkeltegenskaper i en test blir vanskelig. Men igjen så er vi jo på kjernen i tråden - er det slike hunder vi trenger og ønsker i brukshundraser?

Å det er ikke så enkelt alltid Jeg har selv solgt en valp til en aktiv familie som ikke hadde mål om å bruke hunden annet enn til trekk, kløv og turer. Valpen var den roligste valpen jeg noen sinne har hatt i valpekassen. Hun sov i 8 uker omtrent. Kullet ble valpetestet av en utrolig dyktig valpetester som anbefalte å ikke selge valpen til bruksinteresserte. Problemet var at valpen våknet i 4 måneders alder og ble mye mer hund enn bestilt. Eierne omstilte seg heldigvis hunden og ble mer aktive enn planlagt. Samtidig har jeg også solgt hunder til folk med klare bruksmål hvor livet har endret seg og hundene har blitt rene familiehunder uten at dette har blitt problematisk verken for hund eller eier. Så enkelt er det ikke. Men jeg tror at man som oppdretter alltid må være klar på å få hunder i retur som av en eller annen grunn ikke ble som man trodde. For mange år siden kjøpt jeg en valp av gamle norske utstillingslinjer, hvor det var ganske heftige bruksegenkaper og det var mange gode brukshunder i flere generasjoner bakover både tjenestehunder og konkurransehunder. Oppdretter valgte siden å kutte ut disse linjene fordi mange av hundene ble for heftige for vanlige folk. Samtidig var de nok kanskje heller ikke pene nok da det var få hunder av championkvalitet selv om alle var "rød sløyfe" hunder. Jeg er ganske sikker på at disse linjene er utdødd i dag. Utrolig synd da det ikke bare var gode brukshunder, men også veldig friske linjer. Det er slike ting jeg er redd for at skal skje med ekstrem spesialisering og det er også det som fører til at raser blir delt i bruks og showlinjer

Det er viktig med bredde innen en rase. Alt fra de med moderat gode drifter til de mer ekstreme, så lenge det er innen for rasestandard. Om man i en brukshundrase skal avle frem alt fra narkotikasøkshunder til heftige patruljehunder trenger man bredde. Både av narkotikasøkshunden og patruljehunden kreves en del like egenskaper, begge må ha utholdenhet, konsentrasjon, jakt, bytteinteresse. De største forskjellene vil ligge på temperament, aggresjoner og aktivitetsnivå. Normalt burde man kunne få begge typer i de fleste kull

Et spørsmål som er viktig å besvare er - trenger vi samfunnsnyttige hunder som patrulje, kriminalsøkshunder, narkotikahunder, bombehunder, minehunder, redningshunder, førerhunder, hjelpehunder, jakt, gjeting, trekk osv? I Norge i dag er det blitt vanskelig å skaffe gode nok hunder til denne typen jobber nettopp fordi fokuset har vært å avle enklere hunder som de fleste kan ha. Skal jakt og brukshundrasene bli allemannseie blir det slik at vi hele tiden avler på de mildeste hundene med lavest mulig drift, dette vil på sikt gå utover arbeidsegenskapene. Personlig mener jeg dette er et oppdretter ansvar. Skal man forvalte en rase bør man også ta ansvar for å avle hunder som innehar de egenskapene som rasestandarden beskriver. Det innebærer også å selge valper til mennesker som er skikket til å gi hunden/valpen et liv hvor den får nok stimuli i forhold til sine egenskaper og bruksområde.

Disse brukes i lydighet for å lage lyd for eksempel for å øke intensitet og fart på innkalling/apportering. Lyden i pisken har den effekten at hunder som er IPO trent går opp i intensitet/forventning. Jeg har selv prøvd det og det virker supert på hunder som tenner på denne lyden. Lyden brukes da som en påvirkning

Det er dessverre den enkleste sak i verden å fuske med fødselsdato. Jeg vet om et kull i Norge hvor valpene på stamtavlen er flere måneder yngre (edit: eldre selvfølgelig) enn det som står på stamtavlen. Foreldrene var for unge ved parring. Valpene ble chipet i etterkant. Politet selv kjøpte valp fra kullet vel vitende om "fusken".. Så en oppdretter i utlandet kan for eksempel på papiret skrive at valpene er eldre enn de er og chippe med den fiktive fødselsdatoen.

Ingen betviler vel at egenskaper er arvbare...? Om egenskaper ikke nedarves ville vi ikke hatt raser med rasetypiske egenskaper, da kunne vi tatt hvilken som helst rase og formet den til å bli en god fuglehund eller god gjeterhund. Så det som betviles er om testene gir oss nok og korrekte opplysninger om de egenskapene vi tester. Og det er vel dette Tobias Gustavsson snakker om på sine kurs (har selv vært på kurs med han og det var dette jeg fikk ut av det). Testene gir oss jo et snevert svar om egenskapen med en gitt påvirkning i en gitt situasjon. Å det jeg forsto at Tobias mente var at for å få et helt korrekt svar må vi teste egenskapen i flere miljø med flere påvirkninger. At testene bare skummer i overflaten av egenskapene og derfor ikke gir oss utfyllende svar. Han mente også at det hadde vært bedre å teste færre egenskaper og å teste hver enkelt egenskap grundigere. En annen ting testene gir oss er en objektiv vurdering av noen som ikke kjenner hunden. Jeg kjenner veldig får hundeiere og oppdrettere som klarer å være objektiv i forhold til det hundematerialet de har. Testene gir meg en mulighet til å få de objektive vurderingen av hunden/søsken/foreldre før eventuelt valg av avlspartner. Det samme gjelder også valpetester. Jeg har alltid følelser for mine valper. Selv om jeg anser meg for over gjennomsnittet god på å vurdere valper har jeg følelser for egne valper og lar meg ofte blende av disse. Valpetestene gir meg en vurdering av en person som ikke kjenner valpen og som ikke lar seg forstyrre av følelser. Disse vurderingene brukes selvfølgelig sammen med egne og samboers vurderinger før vi velger hjem til valpene Bakdelene med alle tester er at man er totalt avhengig av at den som tester har gode kunnskaper for å få et korrekt resultat.

Jeg har fått alle våre kull valpetestet og jeg har selv valpetestet rundt 50 kull av forskjellige raser. Man må ta en valpetest for det den er... Det er ingen eksakt vitenskap, men det sier noe om valpen slik den er ved 7 ukers alder. Om man bruker testen kun for rangering av kullet tror jeg man bommer. Og om man bare ser de grove trekkene tror jeg man bommer. Så for meg handler det om hva man ser etter og hvordan man bruker en slik test. En valp som ved 7 uker ikke leker ville ikke jeg valgt ut til å bli bruks eller tjeneste hund. Det betyr ikke at denne valpen aldri kommer til å leke om man stimulerer dette, men jeg ville heller valgt den valpen som ved 7 uker viser at den har egenskapene som for meg er viktige. Det samme gjelder nysgjerrighet, har ikke valpen dette ved 7 uker betyr ikke det at den ikke utvikler dette med stimulering, men det er tryggere å velge den som har egenskapene. Er valpen lydberørt er dette en usikkerhet...er det mulig å trene bort dette på akkurat denne valpen? En annen ting en valpetest er utrolig bra på er nettopp det å kunne gi gode råd om hva man bør ta hensyn til i trening og den første perioden i nytt hjem. En valp som støter med labene i apportering, kan man be eier om å fokusere på at den skal gripe med munnen om den skal bli en bruks/Lp hund. En valp som bruker lang tid på å bli trygg på miljøet, kan man gi råd om at denne valpen bør man ha fokus på miljøtrening i starten. En valp som er uavhengig og selvstendig kan man gi råd om at det bør fokuseres på førertilknytning. osv osv.

Selv om hunden sitter helt nede kan den ha feil følelse i belønningsøyeblikket. Med for raskt mener jeg at hunden er i feil følelse. Om hunden din hadde hatt riktig følelse i belønnings øyeblikket ville ikke dette vært et problem.

Jeg tror ingen seriøse oppdrettere tror en MH beskrivelse sier alt, men pr i dag er dette det mest nyttige verktøyet vi har for å beskrive kull. Selv har jeg brukt MH til min fordel på mange kull. Jeg kan se mangler som går igjen på hele kullet, for eksempel generelt dårlige grep, generelt for dårlig nysgjerrighet, generelt for høyt aktivitetsnivå osv osv. Jeg bruker MH beskrivelsene sammen med egne subjektive vurderinger, hvordan hundene er i trening og bruksresultater.

Jeg ville tro du har belønnet øvelsene for raskt og i jakt og at følelsen i hunden dermed er feil. Pass på å belønn sosialt (ros) til hunden er ute av jakt følelsen før belønningen kommer. Når de først er for mye i spenning kan det ta lang tid å endre følelsen og det eneste som hjelper er tålmodighet og tid.

@Siri Om man snur på det gir det også raseklubbene et rom for å fraskrive seg ansvar. Et argument jeg har hørt flere ganger er: "de fleste problemer med rasen ligger hos oppdrettere som avler utenfor raseklubben"