Kennel XO

Hva da når de skal gå spor, søke i miljø, på lavine søk osv osv...litt vanskelig å utføre med munnkurv og situasjoner kan skje da også

Personlig tror jeg at et liv i kennel og mindre sosial omgang med mennesker vil føre til flere ulykker

De aller aller fleste tjenestehunder som har gått i tjeneste noen år og har en hvis sum av dårlige erfaringer kan potensielt bite uprovosert. Det er en av konsekvensene av å bruke hunder i skarp tjeneste. I mange land har man etter hvert kun statlige hunder som bor og lever i kennelanlegg på politistasjonene. Og det er vel dit det kommer i Norge også med flere slike episoder. Synd både for hunder og hundeførere som da får en dårligere relasjon.

For meg er valpekurs en bra plass å lære hunden å omgås andre hunder uten å leke eller hilse

Jeg vil på ingen måte unnskylde episoden(e). Og hundeførere i politiet har et stort ansvar og slike episoder bør ikke skje. Allikevel synes jeg flere her glemmer hva som skjer med en hund som har gått i tjeneste i noen år. Det er høye krav til å gå igjennom som tjenestehund. Det er kun driftige hunder med gode nerver som kommer igjennom nåløyet. Jeg har selv vært å testet og solgt flere hunder til politiet. Hundene må også igjennom en regodkjenning hvert andre år. Et lengre kurs med avsluttende prøve på Sæter. For mange (de fleste) politihundeførere er noe av det vanskeligste å få til det at hunden forsvarer dem (biter) i en skarpsituasjon. De fleste hunder med gode nerver har en høy terskel for å bite i mennesker. Det må gjerne flere reelle skarpe situasjoner til før hundene går over terskelen for å bite. Selv om hundene både har blitt sparket, slått og stukket med kniv. En kompis sin tjenestehund var nesten 5 år før den "tok igjen" i en reel situasjon på jobb, da ble den sparket med en tresko i hodet. En hund som erfarer og bærer med seg slike erfaringer får nødvendigvis lavere terskler for å bite. Jo flere dårlige erfaringer de har desto lavere terskler. Det er ikke nødvendigvis så lett å være hundefører og vite når hunden har kommet dit hen at den "biter først og spør etter på". Det er summen av erfaringer som hunden gjør seg over tid som fører til at den plutselig biter uprovosert. Belastningen over tid fører rett og slett til at terskelen for å bite blir lavere. Det er hverdagen for en politihund å måtte forsvare seg, av og til koker adrenalinet over og feil kan skje. Selvfølgelig har hundefører ansvar for at det ikke skal skje, men menneskelige feil skjer i alle yrker av og til. Vi er mennesker og har gode og dårlige dager. Og om det er første gang hunden biter uprovosert og man ikke har sett signaler på at det kan skje tidligere behøver det ikke være så enkelt å analysere riktig der og da

Med mye hund tenker jeg en hund med mye egenskaper og med lave terskler på for eksempel jakt, jaktkamp, stor byttedrift, sosialkamplyst, dominans, høyt temperament osv. En hund som vil mye og som krever kunnskap i forhold til å kontrollere driftene. En hund med mye stress og aktivitet kan selvfølgelig også kreve sitt uten at det i mine øyne er mye hund. Mine hunder har mye egenskaper, men jeg merker ikke så mye til disse i hverdagen. De er rolige i hus, tåler å gå på tunet noen dager uten all verdens aktivitet, men dette tror jeg ligger på at de jevnt over får det de skal ha. Jeg ser jo for eksempel på tispene mine på slutten når de har valper at de kan bli litt kreative når det har gått en lang periode uten noen form for trening.

Jeg savner også en tur eller noe form for aktivitet som er rolig fra morgenen av. Ellers veldig enig med Malamuten. Å løpe hale er tegn på stress. Og de fleste hunder jeg har vært borti som gjør dette har gjort det fordi de ikke har fått utløp for overskuddsenergi. Det at han biter seg fast i deg er en måte å sette i gang aktivitet på. Hunder som gjør dette har ofte mye kamp og det er selvforsterkende for selv om den får negativ oppmerksomhet så får den oppmerksomhet og aktivitet av deg. Så i mitt hode har du her tre valg - enten å overse han totalt når han gjør det eller å slå ned så hardt at han ikke tørr prøve på det flere ganger. Å gå inn i en halvvegs kamp med han som å legge seg på han forsterker bare adferden. Han får det han vil - aktivitet og oppmerksomhet. Den tredje muligheten er om du klarer å lese han så godt at du vet når han kommer til å begynne så du får avledet før han begynner. Har du noe tilbud om kurs i nærheten av deg. Jeg skjønner godt at det ikke er gøy å ha en hund som oppfører seg sånn, men det du beskriver er ganske vanlig rundt om kring og ut fra det du sier tror jeg ikke det er så vanskelig å løse. Du trenger bare noen nye innfallsvinkler på hvordan løse dette. En privattime til en dyktig instruktør kan også være en mulighet. I stede for å trene triks ville jeg trent inn en eller to øvelser som sitter godt. En god sitt kommando kan hjelpe deg til å bryte uønsket adferd, men det fordrer at den er så god at hunden reagerer på refleks. Har du forsøkt å gå spor med han? Jeg tror et langt spor på morgenen kunne vært supert. De blir mer slitne av å gå spor enn tur.

Hva skjer når han stresser siden du får blåmerker?

Hvordan ser en normal dag ut for din hund? Hvor mye tur, hvor mye aktivisering? Er den mye i bur? Er den mye alene? Om den er alene er den trygg, har den mye plass, har den noen leker å aktivisere seg med? Har den fast ligge plass? Har dere regler for den inne? Hvordan er han når dere går tur...drar han i båndet, bjeffer, piper? Hvordan type er du...er du lett stresset eller rolig, snakker du mye med hunden. Mange spørsmål, men om en skal kunne hjelpe deg med gode råd er det viktig at du skriver så nøye og konkret som mulig. Veldig ofte kan enkle løsninger i miljøet til hunden gjøre de store endringene.

Jeg skjønner at man kan bli lei prestasjonsjaget. Det jeg lurer på er hvordan selektere ut de beste hundene til videre avl om man ikke skal gå jaktprøve eller delta på utstilling. Skal hver enkelt oppdretter selv være dommer å avgjøre hva som er rasetypisk og godt nok for avl?

Jeg er hundre prosent enig med deg i alt du skriver her og skjønner at vi står ganske nært hverandre i tankene rundt dette.

Jeg har ikke den oppfatningen i hele tatt. Jeg tror faktisk folk (oppdrettere) gjør det beste de kan.... i alle fall de fleste. De fleste oppdrettere jeg kjenner både på bruks og utstillingssiden gjør det beste de kan. De aller fleste oppdrettere jeg kjenner avler ikke etter mål om å lage verdensvinnere eller verdensmestere. De prøver å lage så gode hunder som de kan ut i fra sine forutsetninger. Dessverre tror jeg mange oppdrettere på spesielt brukshundraser har for lite kunnskap om mentalitet, egenskaper og arvbarheten rundt dette. Og det samme motsatt veg selvfølgelig, mange oppdrettere på brukslinjer mangler kunnskap om anatomi. Men så handler det jo også om tolkninger av rasestandarden. Jeg for eksempel ser det på den måten at den eksteriøre standarden er målsetningen ikke fasiten. Jeg ser det sånn at om hunden er 2 % for lite vinklet i bakben eller har litt kort rygg så er ikke det grove feil. Grove feil er henge ører, kuppel rygg, farge feil, tann mangel, ekstremt steile overarmer, fransk benstilling og lignende. Jeg mener også at det i følge rasestandarden er grove feil at hunden ikke innehar gode nerver og gode bruksegenskaper. Rasestandarden vår er klar på at rasen skal ha mentalitet som en bruks, vakt, tjeneste og familiehund. Om da hunden ikke kan leke eller har jaktlyst er det en grov feil i mine øyne på en brukshundrase.

Alt var så mye bedre i gamledager.. Fra spøk til alvor.... En må jo spørre seg hvorfor det har blitt sånn. Hvem og hvor feilet det. På min rase kan jeg svare for egne valg. Jeg har selv hatt like mange hunder av eksteriørtypen som brukstypen. Pr i dag kan det ikke falle meg inn å gå tilbake til utstillingshundene. Rett og slett for de det ikke finnes en oppdretter som avler med bruksdugelighet, helse og funksjon som hovedmål. Hovedmålet er og blir utstilling. Og som noen skrev tidligere i tråden, skal man avle bruksdugelige funksjonelle typer krever det at oppdretteren har kunnskap for å avle hunder etter de kravene. Når da kunnskapen kun er anatomi blir avlen også deretter. I mitt hode er det like stor feil å avle hunder som ikke er rasetypisk i henhold til egenskaper og mentalitet. Slik jeg ser det er det heller ikke noe komplisert og tar heller ikke lang tid å avle inn et bedre eksteriør. Det ser vi på min rase for eksempel, hvor vi har de rene svenske brukslinjene som aldri har blitt avlet i henhold til eksteriør krav. Disse hundene ser ofte ut som schäferhunden på tidlig 1900 tallet med alt for steile overarmer, for dårlige bakbensvinkler og salrygget. Blander man inn Tyske brukslinjer kommer eksteriøret etter på kun 1- 2 generasjoner. Jeg har i mine tisper rene svenske brukslinjer og har aldri hatt trøbbel med å få premieringen de trenger på utstilling og heller ikke avlskåring og det kun etter 1 til 2 generasjoner med å fylle på med bedre eksteriør

Er det ikke eksteriøre krav for å avle på Labrador?

På schäferhunden så har vi jo akkurat samme eksteriør krav for å sette hundene i avl som eksteriør oppdretterne. Det vil si at vi må ha deltatt på utstilling med minimum blå sløyfe og ha godkjent avlskåring utført av spesialdommer. Om vi skal bruke avlshunder fra utlandet er det krav også om at hannhunden har minimum premiering på utstilling og at den har en avlskåring eksteriørt

Jeg betviler ikke at din rase er berørt altså, var ikke meningen å komme frem på den måten Jeg vil tro at også schäferhunden var berørt av delingen på et tidspunkt. Og at det var mye linjeavl i en periode spesielt da Europa ble delt og de i øst dyrket frem sine egne typer. Men nå 50 -60 år senere kan vi jo se at effekten av det har vært bra. Vi ser at de vest- Tyske brukslinjene har fått mye mer sykdom de siste årene og det har vært mye linjeavl og matador avl på spesifikke linjer. Men en kan berge og forbedre de linjene nå ved å utavle med de linjene som har vært delt bort i fra rasen i 50 - 60 år

Jeg klarer ikke helt å se at det blir mindre, i mitt hode blir det på sikt flere muligheter. Om vi ser på Schäferhund som har vært delt veldig lenge i Europa. Først så fikk vi en deling mellom Øst og Vest. I Øst utviklet de og ren avlet rene Øst-Tyske brukslinjer og det samme skjedde i Tsjekkoslovakia. I Vest -Tyskland delte det seg i utstilling og brukslinjer. Det var generelt ikke så lett å reise for nytt blod på 40 - 50 - 60 tallet og flere land dyrket frem sine schäferhunder for sine formål. Det var Franske linjer, Svenske linjer, Belgiske linjer osv osv. De avlet etter sine preferanser og dyrket frem det eksteriøret og de mentale egenskapene de selv mente var korrekt. Og den dag i dag er for eksempel Øst-Tyske linjer kjent for store kraftige hoder, veldig godt pigment og kraftige beinstammer, mens de vest - Tyske brukslinjene ofte er har mer feminine hoder, mere vinkler, høyere temperament osv. I dag mener jeg dette gir oss som avler brukslinjer en stor fordel. Jeg kan reise til Frankrike for eksempel og bruke ren avlede Fransk ring linjer eller til Tsjekkia og parre med en hannhund etter rene gamle Tsjekkiske linjer. På Schäferhund har det vært en del entusiaster som har avlet på kun øst- Tysk, Tsjekkisk eller Fransk. Om jeg da ønsker å utavle og ønsker å tilføre en spesiell type i en kombinasjon vet jeg hvilke linjer jeg bør gå for, for det er ingen konflikt i å krysse de forskjellige brukslinjene. Jeg har selv Svenske/ Vest- tyske linjer og har brukt både Belgiske, Øst - Tyske og Slovakiske linjer på mine tisper med gode resultater

I en ideell verden er jeg enig med deg. Norge var ekstremt sen ut med å ta inn brukslinjer på schäferhund og vi hadde veldig lenge (Dvs helt opp til for ca 10 år siden ) "bare" utstillingslinjer å velge i om vi skulle ha schäferhund uansett bruk. De fleste som konkurrerte med sine hunder eller skulle ha redningshunder slet med å finne godt nok dokumenterte linjer og parringer da ingen oppdrettere i Norge brukte aktivt HD/AD røntgen, Mentaltester, bruksprøver eller noe andre prøver for den del aktivt i avelen sin ble det etter hvert vanskelig å finne et valpekull som var godt nok dokumentert til at man i hele tatt turte å kjøpe an valp. Det eneste de kunne skilte med var utstillingsresultater. Jeg for min del ønsket ikke å være med å støtte slik avl lengre og valgte heller å kjøpe hunder fra oppdrettere som hadde fokus på helse og mentalitet. Når den vettuge avelen uteblir er det ikke rart raser deler seg...

Jeg leste ikke nøye nok hva du skrev. Jeg trodde du ikke ønsket raser som er delt i bruks og utstillingsvariant, men fortsatt er samme rase. Men ser jeg missforsto På brukslinjene på schäferhund har man ikke fått det resultatet. Det har ført til mange mer eller mindre ubeslektede linjer. På utstillingsvarianten er det litt verre. Nå skal det også sies at bruksvarianten på verdensbasis har mer eller mindre like stor poppulasjon som utstillingshunden. Nå er også Schäferhunden en brukshundrase og formålet med rasen er bruks. Hva mener du med at for folk flest er schäferhunden en viktig og populær familiehund? Jeg ser ikke at det er noe konflikt i å være en bra familiehund og samtidig være en brukshund...

Om vi tar min rase Schäferhunden. Skulle vi avlet kun de som var eksteriørt korrekte og hevdet seg på utstilling ville alle de andre typene dø ut. Slik som mange av linjene på eksteriørsiden allerede har gjort. Ved å ha mange linjer i en og samme rase selv om skillet mellom individene kan bli stort gir det en alltid muligheten til utavl og til å kunne reversere når det blir for mye innavl/sykdom eller andre problemer. Men ser at vi kanskje egentlig snakker rundt samme sak

Det blir jo en veldig enkel fremstilling. På Schäferhunden på brukssiden fører inndelingen i forskjellige linjer til større mangfold og flere muligheter for utavl. Vi har flere land og bruksområder som har spesialisert seg over en 20 -40 år og som dermed fører til større forskjell på linjene. Pr i dag har vi Vest - Tyske, Øst - Tyske, Belgiske, Franske, Svenske, Tsjekkiske, Slovakiske linjer og i tillegg har noen spesialisert seg på Ring, IPO og tjenestehund linjer. Dette gjør det til stadighet mye lettere å utavle og skaper en større bredde i rasen. Ser vi derimot til Rasens hjemland Tyskland finner man omtrent ikke en brukslinje som ikke innehar Fero en eller annen plass i stamtavla. Det er rett og slett rasens hjemland og forvaltere som gjør den dårligste jobben når det kommer til rasens mangfold og bredde. Ser vi til utstillingssiden på rasen innehar nå nesten alle individer en av de 5 store avlshannhundene de siste 10 -20 årene. Mer eller mindre alle norske utstillingslinjer er utdødd fordi di ikke var pene nok i henhold til Tysk standard. For 15 år siden kjøpte jeg en valp fra Norske utstillingslinjer etter linjer som også var veldig gode på brukssiden. Men disse hundene var dessverre ikke pene nok og nå er hele denne linjen utdød. I tillegg til å være veldig rasetypiske, var de ekstremt friske og bruksdugelige, men de var ikke vinnere i utstillingsringen. Dette er noe jeg har sett skjedd med veldig mange av de svenske og norske utstillingslinjene. Alt er liksom så mye bedre i Tyskland og dermed så lar vi mangfoldet dø ut. Så alt i alt ser jeg kun positive ting med å avle for flere grener og typer hunder/egenskaper innenfor en rase. Det vil alltid føre til at noen linjer fjerner seg fra hverandre og gir større muligheter for utavl.

Hvor hurtig en hund klarer å kvitte seg med et ubehag

Vi dro til veterinæren. Han hadde 40,1 i feber og var veldig slapp og hadde tydelig vondt. Det var en stor hematom rundt chippen og det var gått betennelse i det. Han er nå satt på antibiotika og smertestillende så håper vi det blir bra med det. I verste fall må vi operere ut chippen...

På tirsdag var vi å chippet valpekullet vi har nå. På den ene valpen satte veterinæren tydeligvis chippen litt dypt og den begynte å blø og det gjorde tydelig mer vondt enn hos de andre valpene. De siste dagene har valpen fått en større og større kul der chippen ble satt og har tydelig vondt ved berøring. Kulen er ca 4x4 cm. I dag virker den også slapp og litt varm. Kan de få reaksjoner av selve chippen, eller kan det være fordi chippen er satt i muskelen den får denne reaksjonen? Vi har valpelevering i helga, men heldigvis er dette valpen vi har tenkt å holde igjen selv. For å lever han hadde vært uaktuelt kjenner jeg.

Cartrophen er blodfortynnende og hundene kan med det få alle bivirkninger som kan følge med på blodfortynnende middel. Min gamle tispe fikk sekundære bivirkninger som følge av cartrophen og døde av slag kort tid etter injeksjonen. Har hørt om noen eldre hunder som har fått slag som bivirkning.