Tabris

Tanken om at du må passe på at du viser deg som hundens leder. Dvs at du må være dominant ovenfor hunden, du må ta initiativ og begrense hundens initiativ. De fleste utspill som hunden gjør som er uønsket/ulydighet kommer av at hunden forsøker å klatre på rangstigen. Hunden trenger ikke belønning i form av godbit/leke/annet, fordi når hunden anser deg som leder så vil den ønske å tekkes deg og gjøre det du vil - det i seg selv er belønning og motivasjon nok (samt frykten for fysisk straff om den ikke gjør det). Fysisk straff er i noen tilfeller nødvendig for å unngå klatring på rangstigen, og forsvares derfor som noe viktig i hundeoppdragelsen, og som spiller inn på hundens lydighet og ønske om å tekkes eier. Hvis du river bort hele dette fundamentet - dvs tanken om at hunden vil gjøre som du sier fordi du er lederen, samt tanken om at når hunden IKKE gjør som du sier så er det fordi den bevisst opponerer - da fjerner du også svært mye av metodene og argumentene i den tradisjonelle metoden. Praktisk eksempel: Jeg roper på Ozu. Han har funnet en interessant tisseflekk og ignorerer innkallingen. Tradisjonell tolkning: Ozu "viser meg fingeren", dvs bevisst opponerer. Hvis jeg ikke gjør noe med det så vil jeg miste respekt i hundens øyne og han vil klatre på rangstigen. Jeg må derfor gå fort bort og fysisk straffe ham for å vise at ignorering av hva Sjefen kommanderer er helt uakseptabelt. Da vil hunden kunne gjenvinne respekten for Sjefen og komme nesten gang. Positiv tolkning: Min belønning er ikke sterkere enn selv-belønningen Ozu får ved å bli stående med snuseflekken. Jeg må bli en mer kreativ trener. Jeg kan: a) se om jeg finner en bedre belønning b) ikke rope når han snuser for ikke å svekke kommandoen c) avlede i stedet for å kommandere og rose når avledningen funker. For å komme med noen eksempler. Kort sagt: Tradisjonell trening koker det ned til at hvis hunden er ulydig, så er det hundens feil fordi den forsøker å bli sjef og må domineres tilbake til å være helt nederst på rangstigen igjen. Positiv koker det ned til at det er treners "feil", dvs at det er trener som må analysere hvorfor MIN atferd ikke fungerte og så endre MIN atferd for å finne noe som fungerer. Og fjerner dominans/lederskap temmelig konsekvent fra innlæring.

For meg blir det logisk da hele fundamentet for den tradisjonelle treningen er bevist å være feil. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Merker at denne metoden er mer krevende enn den tradisjonelle. Jeg kan ikke lenger skylde på hunden om ting ikke funker (sta, rang, dominans osv), men må ta skylden selv og bli en bedre trener. Samtidig er det en lettelse å spille på lag med hunden og ha et kompisforhold fremfor å ha dette med rang og makt i bakhodet. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Jeg sendte den artikkelen til samboer siden han røyker e - sigarett. Må være enda mer forsiktig med hvor han legger de flaskene. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Har en interessant bok jeg har begynt på - "A Nation of Wimps" - hvor en amerikansk psykolog skriver om et økende problem. Tenåringer som ikke lenger takler normal motgang og f.eks utvikler depresjon av en dårlig karakter fordi foreldrene har ordnet alt for dem og dermed aldri lært dem å takle motgang. Curling-foreldre på godt norsk. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Må innrømme at jeg har mest lyst å gi halv (de er lette å dele), men er redd dosen da kanskje blir så liten at det ikke er noe vits.

Nå har jeg ikke kjennskap til seler for trekkhunder, men synes min er veldig solid med få remmer og ting som kan justeres og flyttes på. Brystselen er bred og tar dermed det meste av støyten hvis hunden drar. Ellers er det bare èn til spenne - den går under magen, ligger ikke oppunder albuene og er sydd fast. Der er dermed altså ingen spenne som går mellom forbeina og opp til halsen, og lite som kan strammes, ryke eller gnage.

Jeg vet jo ikke om det har noen effekt, siden det er ment å være forebyggende.

Jeg klikkertrener for det meste. Trener uten korrigering.

Vi gir Ozu Canosan (glukosamin-tilskudd, ikke reseptbelagt). I henhold til doseringsveiledningen på pakken så skal hunder opp til ti kg ha en halv tablett om dagen og de som veier 10-20 kg ha èn tablett om dagen. Ozus idealvekt er 11 kg. Han veier nå noen hundre gram mer, men vi er på vei til å få ham ned til 11 kg. Jeg lurer dermed på om han bør få en halv eller en tablett daglig. En halv blir for lite og en hel blir for mye, føler jeg. Vi kunne løst det med å gi ham tre kvart, men da blir det plutselig litt mer tungvindt å gi tabletter. Dette er jo en daglig ting vi antagelig kommer til å følge resten av livet hans, da vil vi jo ha det enklest mulig også. Vil en halv tablett bli for lite og ikke ha noen effekt? Kan det ha noen negative konsekvenser om vi gir ham en hel? Kan vi evt. bytte på å gi ham hel og halv?

Denne tråden begynner å bli meta.

Hm, jeg er mye på KG og har aldri lest at sonen har blitt nevnt. Canis har blitt nevnt, i negativt lys, flere ganger. Men har aldri sett sonen. Ellers er internett det samme som full offentlighet. Man kan gjerne mislike det, men det er sånn det er. Alt som skrives på internett kan deles av hvem som helst hvor som helst og helt utenfor noens kontroll.

Jeg trener først og fremst med klikker, men måtte legge inn årene på kassemetoden. Brukte ren lokking, og selv om jeg ikke har fart og nøyaktighet helt på plass enda, så forstår han hvor jeg vil - og det på bare noen få gjentagelser fremfor uker og måneder med kassemetoden.

Her er et bedre bilde av Vinnie. Her var hun nesten 13 år gammel.

Ja, det var kjempeflott å se. Nå gjenstår å se om det var et engangstilfelle eller om ting begynner å lette etterhvert.

Mye snacks her! Anbefaler på det varmeste bøkene til Patricia McConnell, hun er enestående!

I dag var vi på en to timers skogstur - er en stund siden jeg har vært en sånn skikkelig tur nå, det var herlig! Solen stakk også frem innimellom, en ordentlig søndagstur! Ned til samme tjernet som jeg har tatt bilde av før her i tråden. Ozu oppførte seg også eksemplarisk hele turen, langt bedre enn jeg noengang kunne forvente. Jeg lurer på om det kan være chippen som begynner å virke. I så fall, hvis det er slik som dette chip funker, så er det jo helt magisk! Han dro ingenting i bånd hele turen, selv når han var løs så var han ikke vanskelig å rope inn og ta i bånd når det kom hunder, og han tok mye kontakt og holdt seg nær hele tiden når han var løs. Den første hunden vi traff var et sted hvor det var trangt, så jeg kunne bare gå rett uti grøfta. Hunden passerte mindre enn to meter bak meg, og det var null problem å holde kontakten med Ozu. Ingen knurring, ingen utagering og lett å beholde kontakten. Senere traff vi enda en hund. Den passerte oss på avstand, og når Ozu var ferdig med å se på den så snudde han seg til meg automatisk. Ingen stress. Senere kom hunden opp bak oss - noe Ozu aldri har taklet, at hunder går bak ham - men det var null problem denne gangen. Vi fortsatte å trene kinderegg når de passerte oss, og selv om Ozu knurret og dro i båndet en gang for å få mer avstand, så var han lett å få kontakt med igjen og fortsette å belønne. Også kronen på verket - på vei hjemover ser jeg en hund som kommer mot oss. Ozu har også sett ham. Mens Ozu står og stirrer på ham, så fomler jeg med å fiske frem klikker og godbiter. Jeg forbereder meg på å jobbe for å få kontakt med gutten - da ser jeg at Ozu, som fortsatt står og ser på den andre hunden, rolig snur seg og ser på meg. Helt av seg selv. Ingen stress, han var helt avslappet. Jeg holdt nesten på å begynne å gråte. For en forskjell! Han var fortsatt interessert i andre hunder, og knurret hvis de kom for nær, men det stresset som blokkerer ham helt fra meg - det var helt borte. Jeg tør ikke håpe for mye, han er fortsatt tenåring og i morgen rakner sikkert alt sammen. Men hvis det er et håp om at den hunden jeg så i dag er den jeg kan få i fremtiden... jeg kan ikke be om noe bedre.

For meg er det helt uaktuelt, det har jeg alltid vært klar på. Det vil aldri bli en ny Ozu eller ny Vinnie for meg. Navnet hører til den hunden og ingen andre. Det samme med kattene. For meg blir det helt feil. Men kjente en som hadde en berner han kalte Maren. Når hun døde fikk han seg en ny berner. Hadde tenkt å gi henne et nytt navn, men han sa alltid Maren av gammel vane - så da ble det Maren med hund nummer to også. For meg virker det veldig rart, men folk er jo forskjellige.

Må komme i gang igjen. Jeg låste kontoen da jeg begynte i ny jobb, var så mye annet å tenke på jeg tok meg ikke tid til å sette meg ned med dette. Får ta det opp igjen over helga, tenker jeg. Men jeg fikk flere ganger BOB på Ozu, min japaner. De siste to ukene før han ble pensjonert så vant han BOB nesten hver eneste dag.

Understreker: "Generelt grunnlag" og "også utenfor sonen". Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Åh, gleder meg til bilder! Jeg teller også seks.

Jeg tviler sterkt på at sonens FB-side kan bli en konkurrent til selve sonen når det gjelder diskusjoner. Jeg bruker selv FB mye og legger ut skammelig mange bilder av Ozu der, samt andre oppdateringer. Bruker det også til andre hunderelaterte ting som f.eks den lokale Canis-avdelingen, om det er treninger eller ikke, både lokalavdelingen til japanergruppen og deres styre har FB-gruppe osv. Men når det kommer til diskusjoner så er det ingenting som er bedre enn et ordentlig forum. FB er skikkelig dårlig og uoversiktelig for diskusjoner, for det var vel heller aldri hensikten med FB. På generelt grunnlag, og det gjelder også utenfor sonen, så føler jeg ofte at de som har mest mot FB er de som ikke er der og dermed ikke vet så mye om hvordan FB faktisk fungerer i praksis.

Gratulerer! Hun var nydelig!

Jeg hadde forstått det hvis det var slik at man måtte skrive på Hundesonen med FB-kontoen, dvs under fullt navn og at det man skrev kom opp på FB automatisk. Det hadde ikke jeg heller likt. Men det er jo ingen direkte link mellom ditt navn på FB og ditt nick her? Og om noen blir sitert, så regner jeg med det blir uten nick, og da har det vel heller ikke så mye å si? Jeg hadde forstått frykten mer om dette var en BDSM-side, men forstår ikke helt problemet for et vanlig hundeforum.

Jeg forstår ikke at folk tør! Jeg går en del tur på en grusvei hvor mange også er ute og rir. Vi tar begge hensyn til hverandre. De reduserer farten til skritt når de ser meg, jeg tar Ozu i bånd og holder ham inntil veien. Ozu var i begynnelsen usikker på de store dyrene (og er det litt enda) og kunne finne på å bjeffe på dem. Jeg syntes det var småpinlig og håpet hestene ikke ble skremt av dustegutten.