Tabris

Ok, jeg ser at du ikke har forstått et ord av det jeg har skrevet.

Nei, jeg ignorerer ikke nyere forskning. Jeg er bare kritisk til at man trekker for store konklusjoner ut av de funnene som er gjort. Man har observert en atferd, den observasjonen er interessant, og den ignorerer jeg ikke. Det er tolkningen av observasjonen jeg stiller meg skeptisk til. Spesielt når det kommer gjennom mainstream media, det er jo vanlig at de forenkler og sensasjonaliserer forskning. F.eks er det ikke uvanlig at en rapport som konkluderer med at "inntak av mer enn fem kopper kaffe over en periode på fem år kan øke faren for kreft i prostatakjertelen med opp til 4,75 &% sammenligned med de som drikker fire eller færre kopper kaffe om dagen" får overskriften "Kaffe fører til kreft!" i media. (Fiktivt eksempel).

Som jeg sa i forrige innlegg så mener jeg også at hunder har følelser, samt at de også har evne til problemløsning og - til en viss grad - planlegging. Det hadde jeg ikke sagt om jeg mente de kun hadde primitive instinkter og ingenting annet. Der vi er uenige er hvor komplekse følelser vi mener hundene har. Der er jeg mer skeptisk og tilbakeholden og velger heller å se på enklere forklaringsmodeller som kan støttes i det vi allerede vet om hvordan hunder fungerer.

Det stemmer. Men det er ikke det samme som å si at hunder bare er en organisme med primitive instinkter. Hunder har også følelser. De føler frykt, glede, forventning osv. Men jeg stiller meg svært skeptisk til at hunder kan føle mer kompliserte emosjoner som empati og sjalusi, f.eks. Hvis deres atferd kan forklares med enklere forklaringsmodeller så anser jeg det som mer sannsynlig enn å konkludere med at de forstår meg. Hvis Ozu kommer bort og dulter til meg med snuten når jeg gråter, så tror jeg ikke han forstår at jeg er lei meg. Som andre har nevnt så kan det godt være at tillæring er inne i bildet, det ser jeg på som meget sannsynlig i mange tilfeller.

Stråmann, da jeg aldri har sagt at jeg har et slikt syn på hund som du her fremstiller. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Jeg personlig er forsiktig med å tolke for mye inn i dette. Jeg har selvsagt også merket at hunder reagerer forskjellig på tonefall og følelser, men for meg betyr det ikke at "hunden forstår meg". Det går mer på at de sanser forskjell i tonefall og kroppspråk og reagerer deretter.

Altså, nå er min rase forholdsvis frisk. Men den har litt problemer med patella. Og HD/AA har blitt et økende problem, selv om det fortsatt forekommer forholdsvis sjeldent. Ellers har den problemer med rennende øyekanaler, noe som kan komme av for trange tårekanaler (som jeg da vil tro at man avler hodet/ansiktet for lite). Rasen har også, etter min mening, noen ganger også et typisk "miniatyrhund-preg" med fremtredende skalle som jeg IKKE liker. Ozu har også et lite preg av dette. Jeg blir ikke fornærmet om noen påpeker dette på japaneren. Ei heller blir jeg fornærmet om noen mener de er for gneldrete eller setter spørsmålstegn med om de har for overdådig pels. Schäfer er også min drømmerase nr. 1 og har vært det siden jeg gikk på ungdomsskolen. Og det er jo nettopp derfor jeg er så opptatt av banarygg og overvinklede bakbein på dem. Ikke fordi jeg har noe mot rasen eller fordi det er "populært" å angripe dem, men nettopp fordi jeg faktisk er en raseentusiast. Ingenting er verre for meg enn å se denne fantastiske, enestående, stolte og vakre rasen bli redusert til et nervevrak med hyene-gange. Hvis man virkelig er opptatt av egen rase, så burde man jo virkelig være opptatt av helse og gemytt foran alt annet? Og det blir temmelig hyklerisk hvis man jobber for å beholde det som faktisk skader hundens helse fordi man skal beholde "rasepreget", hvis det er dette som faktisk skader hundene. Man trenger ikke være raseentusiast for å være opptatt av at hunder skal ha det bra. Det er mange raser jeg aldri kunne tenke meg og ha, men jeg ønsker da at individene i den rasen skal være sunne og friske uansett. Det blir jo da enda verre hvis man faktisk er raseentusiast og lukker øyne og ører fordi "andre raser er verre" eller fordi man synes utstående øyne/flat snute/elendige vinkler/hudfolder/korte bein osv er "søtt" eller "rasepreget".

Jeg får ikke uttalelser til å henge sammen med realiteten og praksis når jeg hører følgende: Oppdrettere av diverse raser sier "Vi bryr oss oppriktig om rasen vår." Samtidig ser vi de samme rasene som sliter med store fysiske problemer fordi de er avlet etter hva nettopp de samme oppdretterne anser som "pent". Sorry, det rimer ikke i min bok. It's what you do, not what you say.

Crap film, genial sang.

Ja, det gjør de. Det er vår forståelse av dem som har blitt bedre.

Jeg var en storfan av Nordenstam i 90-årene, og fulgte hans metoder temmelig slavisk. Jeg har gått bort fra hans metoder nå, da de i hovedsaklig baserer seg på den gamle alfa-modellen som nå viser seg å være basert på en misforståelse. Hans metoder er rett og slett foreldet.

Er ikke den største forskjellen at valpefor har mer energi siden de trenger det for å vokse, og at voksne hunder dermed kan bli lettere overvektige av det?

Jeg filmet en treningsøkt i dag, vi trente fri ved fot. Fortsatt en del jobb som gjenstår, men det kommer seg!

Schäfervalp! Ivo er et nydelig navn, det er hva jeg har tenkt å kalle min om jeg noengang får meg en schäferhann. Velkommen hit!

Så nydelig! Leo er nå også på min hundenapper-liste.

Takker for oppmuntring. Jeg har så lett for å gruble og bekymre meg over sånne ting - som regel er det jo helt unødvendig. Dommerne er engelske, så får lese litt engelske forkortelser på kritikker. Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Jeg har fått forespørsel om jeg vil være skriver på en utstilling i påsken. Det frister, samtidig har jeg aldri gjort det før. Hvor vanskelig er det? Hvor liten tid er det på å skrive hver kritikk? Pleier dommerne være sure og utålmodige eller vennlige mot nye skrivere? Noen tips? Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Hva er det som gjør at to hunder som knapt noengang har møttes, ikke tåler oppsynet på hverandre? Det bor en eurasier oppi veien her. Ozu og han fikk hilse og leke èn gang, da var eurasieren valp og Ozu var noen få måneder eldre. De var litt usikre på hverandre, men var begge unge og det hele gikk egentlig helt fint. Ingen grunn til traumer hos noen av dem. Ozu har heller aldri hatt noen negative erfaringer med noen langhårede spisshundraser som han kunne generalisert. Dette er den eneste gangen de to har møttes og hilst/lekt sammen. Men etter det så har de ikke tålt hverandre. Ozu reagerer ikke på noen hunder slik han gjør på denne. Bare de ser hverandre på motsatt side av veien så ruser de ut i båndet begge to, bjeffer og tar helt av. Det er gjensidig, og det er tilfeldig hvem som begynner først (i mine øyne). Jeg forstår ikke hvordan to hunder som hadde ett møte som gikk bra i valpe/unghundalderen skal mislike hverandre så hinsides?!

Fantastisk.

Er det noen som vet om dette reglementet gjelder for MH?

Langline er genialt, men kan gjøre vondt noe inn i helv...! om du forsøker å grabbe tak i det kjapt når hunden løper, evt om hunden drar når du holder i det. (Og jeg har bare en liten sak på 11 kg. )

@Pim Da har vi nok bare ulike definisjoner på hva tradisjonell hundetrening er. Men hva mener du forresten med "tradisjonelle metoder"? Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Hvis du ikke trener med straff, og ikke holder deg til den gamle dominans/lederskap-teorien, så trener du ikke tradisjonelt. Nordenstam er forresten et godt eksempel på en traddis.

Det er slik jeg forstår tradisjonell trening. Det betyr på ingen måte at hvis man ikke trener klikkertrening, så trener man tradisjonelt. Man kan trene positivt uten å trene klikkertrening. Og det finnes selvsagt nyanser og gråsoner her som alle andre steder. Men det koker likevel ned til om man selv føler man er i en posisjon at man kan kreve, forvente og forlange at hunden gjør som en selv sier kun fordi en selv sier det - eller om man ser på hunden mer som en slags kompis eller et "barn" (i hermetegn, tenker mer at man er som et foreldredyr) hvor man gjør sitt beste for at hunden selv skal ønske å gjøre det man vil. Hvis man klyper hunden i øret for at den skal åpne munnen og ta i mot apporten, så ser man på seg selv som i en posisjon hvor man kan kreve, forvente og forlange at hunden skal gjøre det vi ber om til enhver tid, uavhengig av hva hunden selv ønsker. Hvis man ikke har et slikt syn på hunder, så forsvinner mye av det fundamentet tradisjonell oppdragelse handler om. Og da forsøker man å finne måter til få hunden til å ville ta apporten. Så kan man selvsagt også diskutere det etiske rundt en slik manipulasjon og hjernevask, som positiv trening jo ofte er, men det er kanskje en helt annen tråd.

Dette er kanskje litt på siden, men jeg synes også det er interessant at barn kan ha lignende erfaringer, men reagere helt forskjellig på den. Et barn blir kanskje mishandlet av sine foreldre og ender opp som narkoman. Et annet barn med tilsvarende erfaringer vil selvsagt også ha emosjonelle traumer og skader, men klarer seg likevel med karriere, ekteskap, barn osv.