Tabris

Hva jeg kommer til å gjøre annerledes/bedre med neste valp i forbindelse med konkurransetrening:

- Starte klikkertrening tidligere

- Trene ro og burtrening

- Starte belønningslek tidlig

:-D :-D :-D

Det var veldig "in" å ha med break stick på tur med enkelte bullehunder en stund, vet ikke om man har det lenger?

Hvis så heftige slåsskamper er så vanlige at man har med en slik på tur, da vil jeg begynne å lure litt på mentaliteten til hunden.

Hvorfor røyter hunder mest på hoftene/fanene og på siden ved buken enn på resten av kroppen? Det gjorde schäferene jeg passet, det gjorde min forrige hund - som var korthåret. Og det gjør også Ozu. Den store manken røyter han lite fra - men sidebuken og fanene kan jeg dra hele dotter av.

Etter å ha lest denne tråden, så kjenner jeg at jeg må ta en runde til med meg selv om jeg virkelig ønsker hund nr. to.

Jeg var alene en gang da mine to forrige hunder røk sammen. Da tok jeg tak i halen til den ene og dro mens jeg gjorde stopp signal og kjeftet på den andre for å få den til å gi fred og ikke følge etter. Det funket, de roet seg og da jeg tok på kobbel igjen og gikk videre så var de begge rolige.

Nå skal det sies at dette var nok ikke en ordentlig slåsskamp for virkelig å skade hverandre, var mer mye lyd, gneldring og masse tenner i lufta mellom ei eldre tispe og ei unghundtispe som nok var litt for oppesen. Men det var skremmende nok likevel, når man står alene i skogen med to hunder som flyr i tottene på hverandre.

Skjedde også en gang jeg var på tur med min forrige hund. Gikk midt i et lite bygdesentrum da ei lita jente kom gående med en bedlington hun ikke klarte å holde igjen. Hun glapp og hunden føk rett i min hund - der sto jeg med to hunder og ei vettskremt jentunge mens jeg forsøkte å finne hoder, haler og kobbel på to slåsshaner samtidig som jeg måtte passe både meg og hundene for biler som kjørte forbi (sto på et smalt fortau).

Da hadde jeg ikke annet valg enn å holde i begge kobbel og dra dem fra hverandre så langt armene mine rakk, og så glefse (i kampens hete) til jenta om å ta egen hund og komme seg hjem. (En av grunnene til at jeg ikke liker at småunger går tur med hunder, men det er en annen diskusjon. ).

Har aldri prøvd, men... hvis man er alene og to eller flere hunder barker sammen (som nevnt over), kan det funke og kaste en bøtte iskaldt vann over dem? Litt "old school", men da jeg vokste opp så var det løsningen hvis katter barket sammen og holdt oss våkne med slagsmål og hyl om natten.

Jeg skrev at Ozu ødela lite, og det stemmer. Men når han først ødela noe, så hadde han i hvert fall sans for ironi.

Jeg har skilt flere slåsskamper, og har da alltid tatt i en hale og dratt bakover. Så fort jeg har fått et par meters avstand fra hundene, så har de slått av aggresjonen som en bryter. Jeg har da kunnet ta på kobbelet og gå lenger bort og hundene var rolige.

Grunnen til at jeg valgte den metoden var fordi jeg leste det i en Nordenstam-bok, hvor han skrev at man på den måten kunne skille hundene raskt og effektivt (så sant de ikke var altfor blokkerte) uten å bli skadet selv siden hundene anatomisk sett ikke ville klare å nå deg og bite i kampens hete når du gjorde det på den måten.

Jeg tør ikke påstå at dette alltid vil funke, tror aldri det er noe som funker i alle situasjoner. Jeg har også hørt noen si at hunder faktisk kan nå rundt og bite om man holder slik, men det har alltid funket for meg og jeg har aldri blitt bitt.

Men hadde du vist at han hadde HD om du ikke hadde sjekket han?

Om du ikke merker noe på han, så ville du ha sagt at han var en frisk hund men med litt tvilsomt gemytt om du ikke hadde sjekket han.

Det er faktisk et godt poeng.

Jeg er også en av dem som hadde en blandingshund (korthåret collie, husky, støver) som var bortimot frisk som en fisk til hun fikk en akutt sykdom i en alder av 14 år. Og har nå en rasehund som ikke har mye sykdom i seg, og hvor jeg gjorde research på den rasetypiske sykdommen jeg visste om, og endte likevel opp med en HD-hund med tvilsomt gemytt.

Så alt er relativt.

Hva ER egentlig avreagering? Hører om hunder som blir avlivet pga dårlig avreagering, men det gir liksom ingen mening for meg Hva betyr det?

Gi meg et eksempel på god og dårlig avreagering hos hund?

Det har vel å gjøre med hvor fort de kommer over en negativ hendelse, og hvor mye eller lite denne setter spor.

Som eksempel kan jeg min forrige hund. Vi var inne hos dyrlegen for vaksine, og dyrlegen klarte å treffe ei nerve med nåla, noe som førte til at Vinnie satte i et høyt hvin og krympet seg. Dyrlegen begynte umiddelbart og snakke til henne med oppmuntrende og lekende glad-stemme og ga henne noen godbiter - og Vinnie begynte med en gang og logre, "smile" og var avslappet i kroppspråket og viste ingen tegn til frykt, aggresjon eller skepsis mot dyrlegen etterpå. Dyrlegen sa at et slikt skifte var tegn på et "godt gemytt", men kan vel kanskje heller kalles god avreagering?

Hvis hun derimot hadde fortsatt og henge med hodet, vært unnvikende, redd - eller til og med vist tegn til aggressjon - pga den erfaringen, så kan man si at hun hadde hatt dårlig avreagering. Altså, dårlig evne til å glemme og legge bak seg negative erfaringer.

Her var det mange fine tips

Tror jeg skal være skriver på Bjerkeutstililngen i August (dugnad for hundekluben) og jeg er ganske nervøs altså

Men det blir arrangert skriverkurs for alle som vil da, så skal vel greie det på et vis.

Det jeg hadde trodd ville være det vanskeligste, selve skrivingen, gikk veldig lett. Hadde ei hyggelig, norsk dame som satt ved siden av meg og dikterte, så det gikk helt fint. Måtte bare spørre henne noen få ganger om å gjenta hva hun sa.

Det jeg slet mer med var hvem som skulle ha krysset av for hva på premieringen, hvilken av kritikkene som jeg måtte bla frem og tilbake til etter som BHK/BTK/BIR kom frem, hvilke kritikker jeg kunne gi med en gang og hvilke jeg måtte vente - samtidig som jeg oppi dette måtte passe på og hele tiden vite hvilken kritikk som skulle være den neste jeg skulle skrive.

Heldigvis hadde jeg en superflink og tålmodig ringsekretær som hjalp meg, det samme gjorde dommeren. Og så ille kan jeg ikke ha gjort det, da dommeren syntes det var synd at jeg ikke skulle være der søndagen siden "når jeg først har fått en god skriver, så vil jeg gjerne beholde henne begge dagene", som hun sa.

Men den kan være bærer av forskjellige ting man ikke oppdager ved å ikke teste.

Det kan den. Men hunden i seg selv er jo frisk.

Jeg argumenterer ikke mot testing, bare så det er sagt. Synes bare det var interessant hvordan man definerer ordet "frisk".

Å si at hunden "er frisk" (uavhengig blandig eller rase) blir feil i mine øyne når hunden kun har vært hos vetrinær for å bli vaksinert. Selv om en hund tilsynelatende ser frisk ut utenpå, betyr ikke det at den faktsik er det på innsiden.

Dette er jo interessant i seg selv. Hvis man har en hund, uansett om den er blanding eller rasehund, som har god allmenntilstand, glansfulle øyne, frisk pels, masse energi og viser ingen tegn til sykdom på noe vis og fungerer kjempegodt i hverdagen og gjør dette år ut og år inn - kan man ikke da si at den hunden er frisk? Den er jo tydeligvis ikke plaget eller hemmet av noe.

Nei, jeg vil ikke si at rasehunder er sunnere enn blandingshunder. Men jeg tror heller ikke det stemmer denne troen hos mange på at blandingshunder i de fleste tilfeller er sunnere enn rasehunder.

Jeg har vært en av dem, og er sånn sett enda, som argumenterer for rasehunder fordi man da kjenner til bakgrunnen, man vet mer hva man får, man kan gjøre research for å unngå kjente sykdommer på rasen osv. Men det er vanskelig og fortsette med en slik argumentasjon når jeg ser hvor mye sykdommer det faktisk ER i rasene.

Så egentlig er jeg temmelig skeptisk til hele raseoppsettet, slik det fungerer i dag. Ikke det at jeg mener blind blandingsavl er løsningen, men jeg kan ikke se at raseavl på hunder fungerer slik det praktiseres i dag.

Jeg tror ikke jeg har en unik egenskap. Jeg tror bare at hvis man trener hund etter oppskrifter (rene metoder), så mister man mye av egenskapen til å faktisk "trene hund". Bli svett og legge på trøkk og motivasjon der det trengs.

Dette er jeg helt uenig med deg i. Tvert om for min del - det er kunnskap om klikkertrening og de metodene i detalj som har gjort det mulig for meg og bli svett samt legge på trøkk og motivasjon der det trengs. Nettopp fordi jeg nå har de verktøy som skal til for å lese hunden, analysere situasjonen og finne løsninger.

Forøvrig har vi kanskje ulike oppfatninger om hva "rene metoder" er, fordi for meg er det noe helt annet enn å følge en oppskrift. Det er aldri slik at bare en oppskrift er den eneste rette som funker for alle hunder, slik er det heller ikke i klikkertrening. Det er mange metoder og mange måter og løse situasjoner på.

Hun har vel ikke akkurat lært å være uoppmerksom/ufokusert, men har bare sluppet unna med det.

Det er jo også læring.

Det er ingenting fra hundens perspektiv som tilsier at den skal gjøre våre kommandoer. Hvis hunden skiter i hva vi vil, så tenker jeg det er det vår oppgave og gjøre det slik at den har mer lyst til å gjøre hva vi vil enn noe annet.

Hvorfor er hunden så opptatt av å få spise øyegugget sitt når jeg plukker det ut? Og avklipp fra klørne sine? Gjør deres hunder det?

Jepp. Avklipp fra klørne sine, avklipp fra tåneglene mine, egen pels når jeg grer ham... Han er ikke kresen, i hvert fall, det skal han ha.

Jeg ville ikke fokusert for mye på bur i begynnelsen. Han er en liten baby som først og fremst trenger nærhet og trygghet og å bli kjent med dere og familien. Hvis du har buret på soverommet med dere med burdøren åpen, så kan du legge inn gode tepper og kanskje noe godt hundegodt eller et bein der, slik at det blir en kjekk plass å være. Jeg ville ikke lukket burdøren for hele natten, jeg personlig synes det er altfor lang tid for en liten valp (og voksen hund, for den saks skyld) og ligge på så liten plass. Men det er det jo ulike meninger om, som så mye annet.

Vi hadde to katter da vi fikk valp. Det viktigste er at kattene har noe de kan rømme opp på - et klatrestativ, en bokhylle el.lign - slik at de har et fristed hvor valpen ikke rekker, og hvor de kan betrakte denne nykommeren på trygg avstand. Selv hadde vi vår valp i bånd de første minuttene, bare for å se hvordan det gikk og for å unngå at han, på valpers vis, løp bardus rett på dem og fikk et klor i øyet.

Lykke til med ny valp!

Gratulerer med herlig valp - og velkommen!

Hvorfor er Ozu alltid mest interessert i det jeg har, selv om han har tilgang til det samme selv? Beste eksemplet er da jeg drakk vann fra en bekk - han kunne selvsagt drikke selv fra samme bekken, men var mye mer interessert i vannet jeg samlet opp i hånda og drakk.

Ozu var egentlig utrolig enkel å ha med og gjøre som valp. Gjorde aldri fra seg inne, tisseuhell kunne regnes på èn hånd (hovedsaklig fordi jeg ikke var kjapp nok til å ta ham ut om morgenen, så var bare min feil uansett), sov hele natten, ødela lite, lærte raskt og omgås kattene...

Men ting ble litt vanskeligere som unghund. Han begynte å utvikle fryktaggresjon mot hunder i bånd, alt annet enn meg var interessant når vi var ute, begynte å vaktbjeffe på naboene, jokket på katten, knurret når jeg tok ham ned fra sofaen eller sengen... Men med kombinasjon av trening, chip-kastrering, mer trening, og det faktum at han snart er to år, så har ting blitt mye bedre. Men det har vært mer enn èn gang jeg har hatt lyst å kaste hele hunden ut vinduet og legge ham ut på Finn.no - samtidig.

Jeg har alltid hatt fire uker som en tommelfingerregel, men med min gamle hannkatt måtte jeg gi opp etter en uke siden han da - bokstavlig talt - klatret oppover veggene for å komme til vinduet og komme seg ut.

Så jeg tror også du må se det an, se at katten slår seg litt til ro og oppfører seg som om det nye huset er hjemme.

Fant tre i dag. Hadde egentlig tenkt å ta en hel runde som inneholdt 14 cacher, men når halve runden var på beitemark med sau og sauelort, så var ikke det særlig gøy med Ozu, fluer, lukt og det hele. Så ble en kortere runde enn beregnet. Ble tre cacher, da.