Tabris

Jeg kjenner ikke helt igjen det bildet du beskriver av hvordan det var å være hundeeier for 10-20 år siden, må jeg innrømme.

Jeg måtte kastrere AH'en min i 2001, og da var det en uvanlig ting å gjøre, og reaksjonene på at jeg måtte gjøre det (forstørret prostata på en 9 år gammel hund) var stort sett "stakkar!". Selv om det var en medisinsk grunn til det, så var det uvanlig den gangen og ikke noe folk syns hørtes nødvendig ut. Det er ikke sånn i dag, og det er neppe fordi vi er så innmari mye mer opplyste enn vi var for 13 år siden - ikke om kastrering og hundehelse i hvert fall.

Den største forskjellen på da og nå, var at vi ikke hadde Stillwell og Millan på tv som fortalte oss at hunder ikke burde være intakte.

Vi har nok ulike erfaringer, det var nok mange måter og gjøre det på. Slik var det der jeg vokste opp.

Og ja, det du skriver er da ikke noe argument mot det jeg skrev? Det var jo nettopp pga alle de faktorene jeg har nevnt i tidligere innlegg at kastrering IKKE var vanlig før.

Høres ut som om han utvikler ressursforsvar. Jeg ville tatt kontakt med noen gode atferdsspesialister (noen som ikke forsøker å forklare den slags atferd med "dominans") og fått råd fra dem.

Jeg tror det er en kombinasjon av flere årsaker, som jeg nevnte ovenfor. Til en viss grad tror jeg problemet er større i dag enn i "gamle dager" fordi vi har en annen livsstil og hunder må leve med og "tvangsomgås" mange flere hunder og mye mer bråk og ståk enn før (nå snakker jeg helt generelt).

Men i tillegg tror jeg det er mer villighet i befolkningen om å løse problemet. (Dvs, de gangen man faktisk ønsker og løse det og ikke bare tyr til quick fix i stedet for å jobbe med problemet). Tidligere så trakk man bare mer på skuldrene og godtok at "Fido liker ikke andre hunder" og "Peik hyler når eier er på jobb". Sånn var det bare. Ble problemene for store så ble hunden skutt bak låven. Jeg setter det kanskje litt på spissen, men ikke mye. Det var litt sånn som dette i mitt nærmiljø da jeg vokste opp på 80-tallet.

Ellers er jeg helt enig i at hvis man bare kastrerer eller kaster hunden i et bur og anser det alene som en løsning på problemet, da er det er snakk om en "quick fix" som ikke løser noe for noen. Det er vel kanskje også en trend i tiden - vi vil ha enkle løsninger på kompliserte problemer (Er vel derfor FrP er så store. ).

Men ting som kastrering, bur, kurs, thundershirt (akkurat det aner jeg ingenting om), atferdsspesialt osv kan gi deg de verktøyene du trenger for å ta tak i et problem som uten disse verktøyene kan være mye vanskeligere og løse. Og hvis da problemene faktisk blir løst for den hunden (ikke kamulfert), så synes jeg ingenting er bedre.

Så må man selvsagt utenom dette ta tak i dårlig av, dårlig mentalitet, holdningsarbeid mot quick fixes som ikke er kombinert med videre trening, lite kunnskap hos førstegangseiere osv. Men jeg mener man må kunne ha to tanker i hodet samtidig, og se at samtidig som at man driver et langsiktig arbeid for å bedre problemene generelt, så må man også bruke de verktøy som faktisk fungerer for det individet man har slik at det får et bedre liv om det trengs.

 

Takk for svar Jeg har prøvd å gå så langt unna som mulig, men hunden er like forbanna låst på hunden som passerer. Han så liten, så jeg må nesten legge meg på bakken for å tvinge han til øyekontakt når han flater ut og bare skal "ta" bikkja som passerer...

Kanskje du kan starte of trene dette med noen du kjenner. Gå ut på så lang avstand du trenger med en gang du ser den andre hunden. Min også blokkerte helt om jeg ventet for lenge, og det er sekunder om å gjøre.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Jeg tror dette kommer av en kombinasjon av flere ting:

1. Mange hundeiere som skaffer seg hund uten å vite hva de går til. De har ikke satt seg nok inn i hva det vil si og ha en hund, og kanskje skaffer de seg også en rase som ikke er den letteste uten og vite om utfordringene man kan med den rasen.

2. Vårt hverdagsliv er svært annerledes fra det som ville vært hverdagslivet for en hund fra naturen av. At mange hunder blir stresset og redd av dette synes jeg er helt forståelig. Og hvis vi "tvinger" en hund til å leve og fungere i vår hverdag, så synes jeg også vi skal ta ansvaret for å følge opp og hjelpe hunden om det er noe den sliter med.

3. Dårlig avl. Det er ingen tvil om at det er mye dårlig avl ute og går, det har vi masse diskusjoner om allerede. Noe som gjør at vi får hunder med dårlige mentalitet enn gjennomsnittet av hundene.

De tingene som nevnes i denne tråden kan brukes som "quick fixes" hvis man ikke gidder oppdra hunden. Ofte vil de quick fixes da ikke fungere noe særlig, for det er en misforståelse og tro at de tingene som nevnes kan erstatte trening. Men brukes dette riktig, som et vertkøy for å få til trening på det hunden sliter med, så ser jeg virkelig ikke problemet med å bruke dem. Faktisk synes jeg det er vårt ansvar ovenfor hunden, hvis det er noe hunden sliter med pga vår hverdag. Da synes jeg det er lite snilt og si til hunden at den bare "har med og oppføre seg" fordi vi sier det - uten og ta hensyn til at en hund er redd.

For hvis hunden faktisk ER veldig redd og stresset, så blir ikke problemet mindre for hunden om man avfeier den som "drittbikkje" og et resultatet av dårlig avl. Hunden er fortsatt like redd og stresset. Hva om en av disse såkalte "quick fixes" (som ikke alltid er det) sammen med trening fungerer der trening alene ikke gjør det? Hvis det gir hunden en bedre hverdag hvor den slipper og stresse og være redd - er ikke det det beste for hunden? Eller skal hunden "bare tåle det" og stresse hele livet fordi vi er i mot det vi anser som "quick fixes"? At det blir en prinsippsak i stedet for hva som faktisk er best for hunden?

Hvorfor er det negativt og gå på kurs eller oppsøke atferdspesialister hvis man har et problem?

Ellers ser jeg at du er mer dømmende til at jeg har kastrert hunden min enn hva jeg er til ditt burbruk. Min erfaring har gitt meg et mer nyansert syn på kastrering enn hva mange her på sonen. Men jeg kommer ikke til å diskutere kastrering her, jeg kaster meg ikke frivillig inn i det vepsebolet.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4

Med andre ord sidestiller du kastrering og dop med burbruk, selv om kastrering er permanent for livet, mens burbruk kan være for et par måneder og selvsagt tilpasses hundens personlighet. Det blir bare... helt ekstremistisk tankegang for meg. Tydelig man har milevis forskjellig syn på hva et bur er/ikke er, men then again var det ikke det denne debatten handler om

Jeg føler vel egentlig at burbruk brukes nesten mer som quick fix enn hva kastrering og medisinering gjør. Førstnevnte ER faktisk en quick fix, du har lukket bikkja inne og slipper og tenke på tisseflekker på gulvet, ødelagte møbler og løpe villmann rundt omkring. Kastrering er sjelden en quick fix i seg selv, kastrering kan bare - i en del tilfeller - gi den roen som trengs for å nå inn med trening. Trening er fortsatt like nødvendig som på en ukastrert hund.

Veldig enig i dette, har tenkt på det samme selv nå nettopp. Jeg synes mange krever for mye av hunden. Den skal gå pent i bånd (men trekke om man ønsker det), den skal ikke bjeffe (bortsett fra og varsle når eier synes det er greit), den skal ikke snuse for mye, ikke vise noen reaksjon mot andre hunder og mennesker, tåle alt fra barn, være miljøsterk i alle settinger, trene når eier vil, leke men ikke stresse, ikke hoppe på folk, ikke være for ivring når besøk kommer (men helst være akkurat så passe sosial som eier ønsker), tåle bur, tåle og kjøre bil, tåle og være alene, ikke stjele mat, kun gnage på det den har lov til, og den skal aldri, aldri få lov til å bruke eget språk og reagere - hvis den ikke oppfyller alle disse kravene så er den en "drittbikkje".

Hunden er et dyr med sine instinkter, sitt språk og sitt behov. Den er ikke en robot som skal "sees, men ikke høres" som en slags firbeint teddybjørn.

Når du forsøker kindereggmetoden, hvor langt ut går du? Hvis han er for stresset/hormonell/interessert i de andre hundene til å klare og fokusere på deg eller ta imot godbit, så ville jeg gått enda lenger ut - så mange meter som du trenger for å få kontakt. Jeg måtte gå flere meter ut i grøfta med Ozu lenge for å klare og få kontakt. Pass også på at du står med ryggen til den passerende hunden, slik at din hund lett kan se på og ha kontroll med den.

Dette varierer jo som regel også, på dagsform, hvilke hunder de møter osv. Vi har nå kommet så langt med kinderegg at på mange hunder kan jeg nå faktisk passere som vanlig i slakt bånd så lenge jeg jobber hele tiden med og holde fokus. Noen ganger går det ikke, men da klarer jeg ni av ti ganger og få fokus om jeg bare får ham ut i grøfta og får kontakt. (Den ene av ti ganger blokkerer han uansett, tror det er enkelte hunder han bare ikke takler uten laaaaang avstand).

Jeg kjenner meg igjen, og får egentlig vondt av alle dyr som må leve i bur/akvarium/monter. Det er ikke naturlig, og jeg kan ikke forestille meg at de kan få utløp for sine naturlige behov når de må begrenses til å leve på et så lite område. For min del så kan jeg ikke tenke for mye på det, da drar jeg bare meg selv ned. Mennesker er jævlige mange ganger, og jeg kan bare ikke fokusere for mye på det, da ødelegger jeg meg selv for ingenting.

Angående og tråkke på maur og slikt så gjør jeg aldri det med vilje, men tenker ikke mye over det om det skulle skje. Ser mer på det som en del av naturen - om det ikke er mennesker som tråkker på en maur, så er det en hund, en katt, et rådyr osv.

Min tante hadde oppdrett av skotter - herlige hunder! Det var de hundene som lærte meg betydningen av "mye hund i liten kropp".

Ja, det er ofte fint med flere metoder å velge mellom. Men har du prøvd metoden du anbefaler på jukking? Kan du si at dette er den mest effektive og greie metoden for å nå målet "ikke jukke"?

Jeg har ikke hatt en hund som jukker. Men her i tråden ser vi at det er folk hvor den metoden jeg skrev har hjulpet, og folk hvor den ikke har hjulpet. Alle metoder hjelper ikke på alle, og da kan det være en fordel og ha flere og velge mellom.

Nydelig!

Jeg for min del kommer til å gå en helt annen vei når jeg skaffer meg rase nr. 2. Min neste rase blir min konkurransehund, og det blir enten schäfer eller belger. Klarer ikke og velge. Det er noen år til vi skal ha nr. to, men ser ikke for meg at valget blir noe enklere da heller.

Så jeg kommer til å fortsette og gjøre research på de rasene som er aktuelle, snakke etterhvert med oppdrettere, hundefolk osv. Sjekke linjer og se hva som er aktuelt.

Jeg tenker på hunden jeg har nå, rasen jeg får vil jo være større enn ham. Dvs at i det valpen når unghundslyngel-fasen og er på sitt mest plagsomme, så vil han allerede være både større og tyngre enn Ozu, og kan dermed ende opp med og plage livet av ham. Det må jeg ha i bakhodet og passe på at det ikke skjer.

Ha ha, byfolk lurer fortsatt på hva jurklut er?

En klut man vasker jur med?

Vet får bestemme hvordan medisin som evt blir aktuell, spm var egentlig mer om det er et alternativ for hunden å gå på smertestillende hele tiden.

Vet ikke om det finnes knebeskytter fra bot, men det kan jo sjekkes ut

Vår katt gikk på smertestillende daglig i to-tre år. Det vil jo gå utover nyrene til slutt, og vi måtte til slutt avlive katten pga akutt nyresvikt. Men uten metacamen så hadde hun blitt avlivet flere år tidligere, så medisinen kjøpte henne faktisk noen år ekstra.

Ingen har sagt noe om kjeft, men innimellom må man sette svært tydelige grenser og jukking er en av disse gangene.

Edit: Kan utdype litt. Jukking er utløst av og opprettholdt av hormoner og herligheter som ikke har noe med sosial forsterkning å gjøre. Det hjelper ikke å fjerne sosiale forsterkere fra atferd som ikke er opprettholdt av sådanne.

Tenkte bare og gi TS en alternativ måte og se det på, og flere metoder og spille på. Mitt forslag er også en måte hvor man sier fra hva som ikke er lov og setter klare grenser, bare på en annen måte. Så kan TS bestemme selv hva han/hun ønsker å gjøre.

Jeg ville satset mer på mentaltrening, samt også rotrening, enn røsking og kjefting. Slik jokking er vel ofte tegn på stress og hormontroll, og man blir vel ikke mindre stresset av å få kjeft. Hvis du gir ham det han trenger av både fysisk og mental trening, samt også trener ro inne, så vil jeg tro det kan hjelpe.

For å forhindre jokkingen der og da så kan du jo ha et bånd festet inne i stua på plassen der han skal ligge. Begynner han og jokke så kan du, uten kjeft og styr, bare sette ham i det båndet og gå og sette deg igjen. Vær rolig og ignorer ham. Når han legger seg ned og finner roen så kan du rose ham rolig og ta av båndet igjen.

Kanskje dette med å bli sent husrein gjelder mest for miniatyrer og ikke små hunder? Ozu var fire måneder da vi fikk ham, og var ikke husrein. Likevel tisset han inne bare en håndfull ganger, og har aldri gjort fra seg inne. Det å gjøre ham husrein gikk utrolig enkelt, faktisk, mye raskere og lettere enn jeg hadde trodd.

Også er min guilty pleasure en schäfer med svart sadel, hvit stripe på siden av brystet og rødlige tegninger. Masse utstillings-pigment, som ofte mangler hos bruksvarianten.

Det er en guilty pleasure for de med slike gode tegninger finner man mest hos de rene utstillingsvariantene, og da får man knekk i knærne, HD og det meste annet også på kjøpet. Så jeg vet jeg ikke bør skaffe meg en slik. Men det er, og vil alltid være, min drøm nr èn.

Hvis alternativet er avlivning, så ville jeg sjekket Metacam. Det gjorde underverker for vår katt som hadde forkalkning i ryggen og ga henne flere ekstra år som hun ellers aldri ville hatt.

Nå har ikke jeg en miniatyr (vet ikke helt hvor liten hund du ser for deg), men eneste jeg kommer på av direkte utfordring er at siden han er så lav (og langhåret) så blir han våt/skitten på buken på hver tur om det er vått på bakken. Er bare og tørke av ham, men det var noe jeg ikke trengte og tenke på med større hunder på samme måte.

Ellers merker jeg for min egen del at jeg er mer skeptisk til frislipp med store hunder jeg ikke kjenner. For skulle det smelle, så er det min lodott som blir spist, tenker jeg. Smeller det mellom to store hunder så står de i hvert fall på like fot, størrelsesmessig.

For meg må det være pomeranian. De er sånne typiske bimbo-hunder - veskehunder som ser mer ut som teddybjørner enn hunder. Gneldrebikkjer som eies av gamle koner. Men de må være de søteste av alle miniatyrhunder, og de KAN faktisk brukes til noe også. Har SÅ lyst på en slik!

... også en show-husky...

Ozu ønsker alle en flott 17. mai!

Er på mobil, så får ikke skrevet et langt svar. Men hvis det er hormonelt, så kan atferden faktisk forverre seg før den blir bedre ved kjemisk kastrering.

Sent from my SM-N9005 using Tapatalk 4