Tabris

Jeg føler jeg har sett en del mer chihuahuas de siste par årene her jeg bor.

Ja, hvis hun står i bånd ute så kan det forsterke vokteratferden hennes. Så lenge det er et problem så ville jeg ikke hatt henne ute i løpestreng.

Tygger de på den grønne ballen? Den ser så stor ut, tror den hadde blitt for stor for min lille pels (men tauen hadde nok vært veldig interessant).

Jeg tror dette er nøkkelen her. For det gjelder som ligger fremme hjemme. Jeg har to konger, men de er han ikke så interessert i. Noe av det han viser mest interesse og iver for, er tomme dopapirhylster som han kan rive i bittebittesmå biter på noen minutter. Takker for mange tips! Jeg skal se etter disse neste gang jeg er i dyrebutikken. Jeg likte også de man fletter selv, men jeg vet ikke om jeg tør prøve med mine ti tommeltotter.

Jeg er kjempefornøyd med denne XTreme Teflon selen. Den sitter godt, har få strapper og remmer og gnager ikke. Har kun to brede remmer - en over brystet og en under buken, og ett feste.

Jeg har bare selv sterke motforestillinger mot løpestreng. Delvis fordi jeg i min oppvekst har sett altfor mange hunder som har bodd i løpestreng med svært lite aktivitet og sosial kontakt. Det har gitt meg veldig dårlige assoiasjoner til det. I tillegg tenker jeg at de aller fleste hunder er, om ikke flokkdyr på samme måte som ulven, sosiale dyr som ikke trives med å være alene. Jeg har sett folk som "venner valpen til å være ute" og lar den stå der og hyle og bjeffe til den finner ut at det ikke virker lenger. Til slutt blir den rolig, den sover bare ute, den gjør ikke motstand når den blir tatt ut - og det blir tolket som at den synes det er greit å være ute. Jeg får bare vondt i magen hver gang jeg ser en hund i løpestreng.

Det er ikke så kategorisk at jeg alltid til enhver tid synes det er feil, og at det eneste alternativet er at hunden bor i fanget til eieren. Men jeg ser et mulig problem i at en hund fort kan bli for selvstendig, miste kontakt med eieren og bli for vaktsom om den er for mye ute. Hunder er også vanedyr, og man kan mista deres samarbeidsvilje med at de faktisk ønsker det. En katt som ikke vil noe sier klart i fra med å klabbe til deg eller sprelle. En hund finner seg i mye selv om den egentlig ikke vil. Jeg sier ikke at det alltid er slik det er, men at det er de mulige faktorene til at jeg ikke liker for mye bruk av løpestreng/hundegård.

Jeg har kong. To, faktisk. Den minste og den hakket større. Han tygger litt på dem hvis det klør i tennene, men ellers synes han de er litt... rare...

Mja... hvis du heller sier "åpne for at det er mulig å ha både et aktivt hundeliv og ha hunden noe ute alene", så skal jeg være enig med deg. Uansett synes jeg ikke alltid "aktivt" automatisk er det samme som "bra". Det hjelper ikke om hunden får fire timers joggetur hver dag hvis den tilbringer resten av de 20 timene i døgnet alene.

Jeg har ikke noen stor schäfer med sterke tenner eller en rottweiler med kraftige kjever. Jeg har bare en liten japansk fluffball - likevel har han nå klart å ødelegge de fleste lekene han har. 1. Han fikk med seg en tøyand fra oppdretter, hans favorittleke. Den tygget han fort hull i og begynte å spise innmaten, så den måtte kastes. 2. Han hadde også med seg en god leketau. Skikkelig tykk, gøy som draleke og god å tygge på. Etter noen lykkelige måneders tygging så den slik ut: Noen dager etter dette bildet ble tatt så var den enda mer sjaber og det var løse tråder overalt, så da havnet den også i søpla. 3. Etter disse hendelsene var jeg i dyrebutikken på jakt etter en god leke som tåler Ozu-tenner, men som ikke er for stor. For problemet er jo at de lekene som er skikkelig stødige er beregnet på schäfer eller boxer, og er altfor store for min lille pelsdott. .Men jeg fant en sak som så lovende ut, med fast og stram tau og skikkelig tykk og kraftig gummi i midten. Etter noen uker så den slik ut: Løse tråder overalt. Nå har han tygd over begge taubitene og bare midten er igjen. Han er i ferd med å forsøke å svelge alle løstrådene, så nå må den også gå i søpla. Er det andre med mellomstore hunder som har tips til gode og stødige leker som tåler en del? Han liker leker som vi kan ha drakamp om og som er gode og tygge på. Når han får en leke (eller finne noe forbudt), så virker det som om han legger seg til med dem med intensjonen om å virkelig ødelegge og rive den i bittebittesmå biter ved hjelp av møysommelig og gjentatt tygging fra små japanertenner. Hjelp?!

Nei, kunne ikke ramlet meg inn. Jeg har store fordommer og motforestillinger mot løpestreng (samt utstrakt bruk av hundegård). For meg er det latmannshundehold hvor hunden står alene time etter time og eneste kontakt den får er kjeft ut vinduet av eieren når den bjeffer av kjedsomhet. Det er i verste fall. Litt mildere versjon så får man en hund som blir for selvstendig, for vaktsom og bjeffete og med lite kontakt med eier. .

Mulig jeg også er interessert!

Hm, jeg er ikke så avansert, jeg. Jeg kjøpte mitt i den nærmeste dyrebutikken da jeg var der for å handle inn masse annet bånd, leker og stæsj.

Jeg hadde flaks, fant 12 egg på bare noen minutter! (Men så gikk jeg metodisk til verks også). Kan være det 13. egget ligger under Fame Shop som jeg ikke har tilgang til.

Jeg liker bildene og kommentarene dine! Og for en gangs skyld skal jeg IKKE si noe om hvor søt Ozzy er. Så det såh!

Jeg må bare dele dette blinkskuddet. Ozu og den unge hannkatten vår, Talos, er som Knoll og Tott noen ganger der de stikker snutene sammen og planlegger (snø)revestreker. Rampeguttene våre!

Tusen takk for betryggende svar! Det hjalp en svart samvittighet. Da fortsetter jeg med skogsturer i ulendt terreng og bekymrer meg ikke om trapper, så blir det uansett patellatest når han runder året (og selvsagt en vet-sjekk før om det skulle være nødvendig).

Når det gjelder turområder, så har man jo Mosvannet og Stokkavannet. Mosvannet er ca 3 km og Stokkavannet 8 km, så da har man både en kort og en lengre tur alt etter hva som passer.

Jeg er også enig med dere at det er bedre å ha en trent hund. Men så er det så mange ulike meninger om tur på valper og unghunder, noen mener jo de knapt skal gå tur før de er ett år gamle. Så noen vil nok synes at jeg har gått for mye og for lange turer med ham, men jeg har alltid fulgt det jeg anser som hans behov samt vært bevisst på å ikke belaste ham for mye med hopping og klatring. Men nå som han er over ni måneder gammel så har jeg nok slakket litt på dette (trappetrening, tur i bratt fjellterreng osv).

Ja, og da var han fri.

Takk for svar, betryggende å høre! Det kan jo være at det er ingenting og jeg som overtolker det. Men kan han altså sjekkes for patella ved 10 måneders alder? Jeg trodde, som ved HD, at jeg måtte vente til han bikket året?

Vil bare starte med å si at dette er ikke en aprilspøk, bare for å få det ut av verden. Jeg har jo en japaner, og jeg vet at noen av dem kan slite med patella. Foreldrene er, i følge oppdretter, fri, og valpen hadde ingen problemer da han var hos dyrlegen for siste valpesprøyte. Men det er jo noe som kan komme senere, spesielt om hunden blir utsatt for påkjenninger i ben og ledd som den ikke bør ha (om jeg har forstått det riktig). Så jeg har vært bevisst på dette hele tiden med pelsen. I den første tiden var det for det meste korte turer i bånd og mest miljøtrening. Etter hvert som han ble fem-seks måneder begynte vi å gå lengre turer samt å gå med ham løs, men fortsatt kun på grusveier og lett ulendt terreng. Ingen hopping, klatring eller store fysiske påkjenninger. Nå er han ni måneder gammel, og jeg har begynt å gå lengre turer i skog og mark, samt også tatt ham med på en (kortere) fjelltur i bratt terreng. Det har aldri vært et problem. Her om dagen var vi også på besøk hos et vennepar. De har en leilighet i to etasjer med en litt bratt, gammeldags tretrapp. Ozu har aldri lært å gå i trapper (vi bor bare på et plan i vår leilighet), men han var temmelig nysgjerrig på denne trappen. Han gikk halve trappen opp, og så ned igjen. Så opp halve igjen, og ned igjen. Til slutt gikk han helt opp, men turde ikke gå ned igjen,så vi bar ham ned de bratteste trinnene og han gikk ned resten selv. Dette gjentok seg et par ganger mens vi var på besøk, og mot slutten gikk han opp og ned hele trappen selv. Jeg syntes bare han var flink og tenkte ikke over det - men den kvelden så jeg for første gang at han strekte den ene bakfoten bakover, slik jeg har lest de kan gjøre om de har patella. Mulig jeg så feil, selvsagt, og han bare strekte seg, men syntes det var påfallende at det var akkurat den dagen. Jeg har i ettertid tenkt over at han av og til sliter med å hoppe opp i sofaen om han ikke får god rennfart og avsats, men det kan jo bare være fordi sofaen er høy og han er liten. Jeg har totalt to ganger nå sett at han har gjort noe "rart" med ene bakfoten, men ingen halting eller noe annet som skulle vise at han plages med det. Jeg vil selvsagt sjekke ham for patella, men jeg må vel vente til han er året før jeg kan gjøre det. Jeg sitter bare nå her og lurer på om jeg har gjort det helt store med å la ham gå opp og ned den trappen så mange ganger, og om det kan ha utløst noe.

Ken!

For min del - og nå snakker jeg bare for meg selv - så handler det om at alt havner i den samme potten uansett. For meg hadde det blitt kunstig om jeg skulle passe på å betale "mine" regninger fra hans konto og "hans" regninger fra hans konto. Uansett hvem som betaler hva og hvor mye penger det er igjen på kontoene, så går det i samme potten til slutt uansett. I en periode var vi begge studenter. Så var jeg student og han jobbet fulltid. Nå jobber vi begge og jeg tjener mer enn ham. Gjennom alt dette har vi alltid hatt felles økonomi. Vi ser på det som "våre penger", ikke "mine" eller "dine" penger. Jeg tror jeg har arvet den holdningen fra mine foreldre. Når jeg vokste opp så var vi èn familie, èn enhet og pengene var felles for mine foreldre. Jeg tror jeg har tatt det med meg. Samboer og jeg har ikke barn, men vi er fortsatt en enhet og en familie. På samme måte som vi har felles økonomi så har vi f.eks alltid feiret jul sammen også.

Det kommer an på hva som menes med hverdagslydighet. Det var ganske mange småting som jeg aldri bevisst lærte min forrige hund, men som hun lærte seg bare ved å være rundt meg. Ting som "gå inn", "gå ut", "gå ned" osv. Det samme så jeg på min tantes terriere. Stridige og instinktsterke hunder som ikke var noen racer i lydighet - men alle slike hverdagskommandoer adlød de uten å mukke. Hunder som har levd livet sitt i bur/bånd ute mangler jo dette, og er vel mer slitsomme å omgås i hverdagen, tenker jeg.