Tabris

Det er det jeg har gjort. Jeg holder fast rundt labben. Hvis han rykker, så fortsetter jeg bare å holde rundt labben til han er ferdig. Ingen kjeft eller korrigering, jeg bare holder og venter ham ut. Når han da ligger i ro til jeg får gjort en klipp, så er det godbit. Kun en godbit og rolig, slik at jeg ikke hauser ham opp. Men når jeg er ferdig - og han har ligget i ro de siste par klørne - så er det julaften og en hel håndfull av det som er igjen.

Tusen takk.

Stakkar, nå fikk jeg vondt av ham når jeg så den videoen! Vi hadde noe av det samme problemet her. Vi klarte å klippe feil to-tre ganger (usedvanlig tåpelig med tanke på at Ozu har blanke klør. Oh well). Det første til at han rykket i labbene hele tiden, noe som jo bare økte sjansen for at jeg ville klippe feil. For meg ble kjeft feil, fordi jeg tolket rykkingen som nesten ufrivillig. Det blir som om man løfter armene over hodet når noe nærmer seg, eller blunker om noe nærmer seg øynene. Det jeg gjorde var å glemme å forsøke å klippe klørne så kort som mulig, men heller gå over til å være sikker på at jeg ikke klippet feil. Jeg tok med en håndfull godbiter, og ga Ozu en godbit per klo klippet. Det gjorde det litt mer tungvint for meg siden han da røsket hodet opp etter hver *klipp*-lyd siden han da forventet godbit, men det gjorde hele seansen bedre. Jeg klippet bare da så mye at var 110% sikker på å ikke ta for mye. Etter han hadde ligget i ro for siste klipp, så var det julaften og en håndfull godbiter. Etterhvert som vi begge ble tryggere på dette, så reduserte jeg til en godbit per ferdig labb. Han liker fortsatt ikke kloklippingen, men det er helt tydeilg at han har blitt tryggere. Nå holder han labben i ro når jeg klipper, det er nesten ingen rykkinger og jeg kjenner at musklene i bena er avslappet. Jeg måtte rett og slett gi ham gode erfaringer og assosiasjoner med kloklippen.

Ja, det var aldeles nydelig! Kommer til å gå der mer, definitivt. En nydelig runde.

Mitt inntrykk er temmelig omvendt, egentlig. Jeg synes overvekten av hundene her inne har bedre rygg enn de fleste utstillingsschäfere - selv når de står oppstilt slik.

Jeg har tatt en del høstbilder den siste uka, og kommer nok til å legge ut flere av dem her etterhvert. Men først vil jeg bare dele ett blinkskudd jeg tok i dag. Sola var akkurat på vei ned over åskammen, så jeg fortet meg opp på en liten åstopp for å få noen gode bilder før kveldsola forsvant under horisonten.

Kan også være fordi hundene jeg har hatt har vært veldig sosiale og knyttet til eier. Greit jeg har en egen spisshund, men Ozu vil helst bli med på do også, han.

Nå har jeg bladd gjennom latterlig mange bilder av Ozu på mobilen min (jeg vil ikke en gang si hvor mange bilder jeg har av ham der, det begynner å bli småpinlig) for å se om jeg fant et bilde hvor han står sånn ca slik naturlig - og jeg fant ikke ett. Dvs, det var jo et par hvor han står med det ene bakbenet noe lenger bak enn det andre, men ikke i nærheten noe som kan ligne på schäferoppstilling. Så blir ikke Ozu-spam.

Sandy: Nå har du to og de har selskap i hverandre. Jeg tenkte mer på de som har en stakkars hund som står ute alene i garde/bånd store deler av dagen. Jeg for min del ville hatt hundene inne med meg uansett (evt. hatt døren åpen så de kunne velge selv), fordi for meg er hundehold like så mye selskap i hverdagen som tur. Andre må jo selvsagt gjør som de vil, men for meg - helt personlig - så blir det stusselig at jeg skal være inne og hunden ute. Jeg ser for meg ikke helt poenget med å ha hund hvis jeg bare ser den en time om dagen, da det sosiale er vel så viktig for meg som turene eller treningene.

Dansk-svensk gårdshund?

Oooh, siste der var bra, Christine!

Du er hjertelig velkommen til å prøve med en sta og pre-tur spisshund på glatt gulv.

Kjempeinnsats, Nirn! (Huff, for en stygg smiley...!) NÅ er jeg stolt av meg selv! Jeg har aldri vært fysisk aktiv, hovedsaklig fordi jeg har en medfødt hjertefeil som gjør at min kondis er - for å si det pent - elendig. Selv i mine tenåringsår hvor jeg veide mye mindre og var ute og gikk tur med nabohunder 1,5-2 timer nesten hver dag, så jogget klassevenniner som røyket forbi meg. Det har alltid vært svært demotiverende. Det hjelper ikke på at jeg er veldig lav og kortbent, samt at jeg de siste ti-femten årene har lagt på meg jevnt og trutt hele tiden. Så jeg har på en måte hatt alt mot meg når det kommer til å forbedre kondisjonen og gå ned i vekt. (Nå høres jeg veldig sutrete og martyraktig ut, men forsøker bare å gi litt bakgrunnsinfo for å forstå seieren min i dag). Jogging har alltid, og er fortsatt, totalt utelukket. Hvis jeg presser meg så klarer jeg å jogge et par hundre meter. Maks. Uansett om jeg kan gå i et par timer i strekk så kan jeg ikke jogge. Har aldri kunnet det. Og uansett hvor aktiv jeg har vært i perioder, så holder hjertefeilen meg igjen slik at fremdriften er svært treg, nesten umerkelig. Men i dag merket jeg noe. Dvs, jeg har merket det de siste ukene. Etter et par måneder med timevis gange i ulendt terreng, opp bakker og på små toppturer, så har jeg endelig merket fremskritt! Bakkene er ikke så tunge lenger, å gå en time er absolutt ingenting - og i dag satt jeg ny rekord! Pga alle disse faktorene så har min gjennomsnittsfart på en km vært 15 minutter. Det har den vært så lenge jeg kan huske - selv da jeg var yngre, slankere og i ok form. Men i dag gikk jeg seks km på 1 t og 18 min. Dvs en gjennomsnittshastighet på 13 minutter per km - som jeg holdt i 6 km! Jeg til og med jogget opp to bakker! For meg å jogge opp en bakke er noe som tilhører en helt annen verden, det har aldri i mitt liv forekommet. Og i dag ikke bare jogget jeg noe, men opp to bakker! For meg med en slik bakgrunn er dette helt enestående - endelig begynner det faktisk å skje noe med min form også!

Gratulerer - endelig! Du har ventet så lenge! Og for en nydelig tass. Blir valpesyk.

Gode tips for meg også her. Jeg kaster av og til en god håndfull eller to med godbiter på gulvet her hjemme. Passer på å kaste litt rundt forbi i hver krik og krok slik at han må lete - men han er lynsnar, stresser hit og dit i rekordfart og har omtrent funnet opp spist opp alt før jeg har fått satt meg ned i sofaen igjen. Det virker ikke akkurat beroligende.

Dette var vanskeligere enn jeg trodde. Vi har glatte gulv, så labbene hans skle ut hele tiden, og da omrokkerte han jo på labbene for å gjenvinne balansen. Også var han fokusert på å strekke seg etter godbiten, og da fløt bena enda mer ut. Dette var de beste bildene av de vi tok: ,

Vakkert, Nirn.

Jeg synes også den hunden ser ut som om han har sunket sammen bak, dvs. nesten satt seg.

That's it, min japaner skal schäferstilles når jeg kommer hjem! PS: Vet ikke om det står i lenken Kanger postet først, men et godt tips er å plassere den bakfoten til hunden som ikke strekkes ut hvilende mot din fot (St.Bernards-eieren gjør det nesten). Så har du mer kontroll på hvor bena står i forhold til hverandre. Og foten som strekkes lengst ut skal være nærmest kamera.

Retriever og belger var det første jeg tenkte på.

:hug: En tung avgjørelse, men også riktig. Føler med deg. 21. er faktisk også min bursdag - mange soniser, både to og firbente, sin dag det.

Hm. Når det kommer til spesielle hendelser, så husker jeg spesielt da jeg var på tur alene med mine to tisper (overtok en godt voksen schäfertispe sammen med min unghund) og de to røk i tottene på hverandre. Jeg var godt inne i skogen og helt alene. Jeg løste det ved å stige over schäferen slik at jeg hadde henne mellom bena mine og så gjøre stoppsignal og holde den andre hunden borte fra henne. Så fort jeg fikk litt avstand mellom dem, så roet gemyttene seg, og jeg kunne gå med dem begge i bånd hjem uten problemer. Men det var skremmende. Atferdsmessig så vil jeg si at Ozus nåværende varselbjeffing i tide og utide er det mest utfordrende.

Vil bare oppdatere med en liten historie jeg opplevde på tur i går. Jeg gikk bortover veien med Ozu og så der fremme en gutt med en berner sennen. Vanskelig å si alderen på gutten, men kanskje rundt en 12-13 år. (Verken et lite barn eller en fully-fledged tenåring). Med en gang han så meg så stilte han seg bredbent over berneren, og jeg fikk bange anelser. Hvordan i alle dager skulle denne guttungen klare - både fysisk og mentalt - å ha kontroll over en svær berner hvis den slo seg vrang? Jeg så for meg Ozu bli spist av den svære bamsen og vurderte nesten å snu, men svelget katastrofetankene og gikk videre. Da jeg nærmet meg, kikket gutten opp på meg, smilte og sa "Fin hund du har!" Jeg ble ganske overrasket da jeg trodde han ville ha mer enn nok med hunden og ikke ha overskudd til å si noe sånt. Litt forfjamset svarte jeg "Takk, det samme!" "Du ser...", fortsetter gutten, like vennlig i stemmen. "Han vil bare leke, men han er for voldsom." "Åja", svarer jeg. "Ja, min har passeringsproblermer med andre hunder." Men jeg så at Ozu - av en eller annen grunn - faktisk oppførte seg når vi passerte. Berneren sto også bare og så på og var rolig. Så vi gikk videre. Og jeg var mektig imponert over hvor høflig, vennlig og moden den guttungen var. Nå skal det sies at det kom en voksen dame med en annen hund noen meter bak, og de to pratet med hverandre. Hvorvidt det var tilfeldig eller om det var moren hans som også var med på tur, aner jeg ikke. Dog, selv om denne gutten imponerte meg, så unner jeg ham ikke å møte på en idiothund med en idioteier og havne i en vanskelig situasjon.

Jeg har nettopp kjøpt meg en Note 3, og er imponert over hvor klare bilder jeg får. (Du kan se dem i oktober-EFITen min). Det negative er at bildene fort blir veldig dårlige når det begynner å bli mørkt. De blir på en måte kornete og utflytende. Men mulig det er en innstilling for det jeg ikke har funnet enda.

Spennende å høre hva dere synes. Mittelspitz var et interessant forslag, da en japaner (som jeg allerede har) vel er temmelig lik en mittelspitz på veldig mange områder, både fysisk og mentalt. Belger er jo en av rasene jeg sånn omtrentelig vurderer. Tar gjerne mot flere forslag! Ellers kan den som ønsker bare ta over og få raseforslag hvis de ønsker. Så kan tråden fortsette.