Taz

Det er vel kanskje det som er poenget, at det kun er folk med kortisonhund som faktisk vet hvordan denne sultheten faktisk er. For det er ikke matvrak, det er en desperasjon etter mat. Minion går nå på 10 mg, og er en 35 kg hund, og denne sultheten hun har nå, er ikke levelig. Ifølge veterinær så burde ikke så lave doser påvirke en hund så mye, men man merker jo forskjellen tydelig. Det er så vidt levelig på 5 mg, men 10 mg og mer, da blir hun fæl! For nå går hun konstant rundt å leter etter mat, og hun er kreativ nok til å finne det også. Mat hun ikke burde spise. Hun står å peser, stresser, og maser! Leter! Minion er sånn nå. Hun er i sin egen lille mattåke, hun går konstant rundt å stresser, peser, og leter etter mat. Hun er ikke litt trivelig å være rundt, så jeg går rundt å irriterer meg over hvor plagsom hun er, samtidig som jeg har dårlig samvittighet for at hun er så desperat sulten! For jeg syns synd på henne, veldig synd! Hun er desperat, det er ikke matvrak, det er desperasjon! Så hun skal ned på 5 mg igjen, og forhåpentligvis så blusser ikke sykdommen hennes opp igjen! Hvis den gjør det, så vet jeg ikke om jeg kan la henne leve på 10 mg? Minion har igjen vært ute på nye eventyr, og nå har hun klart å åpne en lukka skapdør (aldri gjort i hele sitt liv), og gått i søpla. Så hun har spist det som er, og gudene vet hva hun har fått i seg. Hun har til og med spist en halvdød krydderplante! Så frem til jeg finner en smart løsning for å sikre ting bedre, så må hun være i bånd inne.

Ja! Den bikkja spiser ALT som minner om mat! Syns hun kan slutte å skremme meg! Hun har spist sølvpapir en gang også. Vi har time til tåen i neste uke. Så får vi se hva de sier. Det virker ikke å være særlig akutt, så da har jeg ikke dårlig samvittighet å vente til jeg har råd til timen. Hadde det bare vært litt papir, then yes; sure, hadde nok gått fint. Hun har spist litt sølvpapir uten problemer liksom. Men 20+ muffinsformer? De formene er jo ikke sånn papir som lett løser seg opp i vann, eller særlig små. De kan vel fint klumpe seg sammen og bli en masse inni der? Hun har heller ikke gå på do siden hun spiste de, og hun er sånn som gjør nummer 2 hver gang hun luftes.

Da har du ikke møtt Minion! Fordi nå har jeg prøvd på godbitsøk, og kong med frossen mat etc, ting for å slite henne ut, når hun er ferdig så maser hun etter mer mat. Alltid mer mat! Mat mat mat mat! Står å stirrer på deg mens hun peser, fordi mat!! Mer mat! Er vanlig for mynder da. Men at hun overhodet ikke gadd er vel litt løgn fra min side, hun bare ga opp etter veeeeldig kort tid. Men så fortsetter sagaen da, kortison gjør henne sulten, veldig sulten! Hun er en kreativ hund, som er altfor flink på selvstendig problemløsning. Så nå har hun klart å spise over et stekebrett med matmuffins, INKLUDERT MUFFINSFORMEN! Så da sitter jeg her da, og bekymrer meg, og håper det ikke blir en obstruksjon i tarmen. For så mye papir kan umulig være godt!

Men Minion har ikke allergi, så kortison er eneste brukbare medisin til henne. Hun har immunrelatert revmatisme, aka leddgikt. Så hun har en kronisk betennelse i alle ledd, noen ganger blusser det opp og blir en akutt betennelse, og må derfor få en brukbar dose kortison for at hun ikke skal spise opp leddene sine pga smerter. Så det at tåen hopper ut av ledd kommer mest sannsynlig av en kronisk betennelse, med forkalkninger, inni tåleddet.

Så pass, trodde kanskje det var litt omfattende, siden det tross er et ledd, og en hel tå som skal av. Men hvis det ikke er noe hokuspokus, og krever lite rekovalens, og ikke er for smertefullt for Minion i ettertid, så er det verdt å vurdere! Langtidsbivirkninger bryr man seg ikke om i det hele tatt, vil at hun skal leve et smertefritt liv med bra livskvalitet lengst mulig, så får tiden komme når den gjør det. Kan hun leve med tåen, hvis hun ikke virker plaget av den? Er det sånn at man kan vente til den virker å hoppe oftere ut av ledd? Bah, hele situasjonen suger! Håper veterinær har noe vettugt å komme med!

Takk. Det høres kanskje rart ut, men jeg trengte å høre at det ikke er dyremishandling å la en hund gå med kronisk sulthet, fordi samvittigheten min har gnagd en del på det. Jeg får dårlig samvittighet av å se at hun er konstant sulten, konstant leter etter mat. Det må jo være slitsomt for henne også. Takk for tips forresten, det gjorde jeg jo en del før, men det har gått helt i glemmeboka. Kong med frossen mat, og godbitsøk, det er tingen for henne! Før var hun ikke litt interessert i godbitsøk, konsentrasjonen hennes rakk aldri så langt, men etter kortison; hun leter til den store gullmedaljen! Er det bedre å fordele maten hennes utover dagen, eller holde seg til 2 måltider, kan se for meg at hun kanskje er mer sulten hvis måltidene blir for små? Takk for hugs! Much nedded! Det er nesten det jeg er redd for, og det er vel litt omfattende og fjerne et ledd? Vil jeg la en kronisk syk hund gå igjennom det? Finnes det alternativer? Brannslukking er kun det som holder Minion i livet, det er kun brannslukking vi holder på med, frem til det ikke gir henne en bra livskvalitet lenger.

Jeg har egentlig ikke vært her inne på en god stund, da jeg har prøvd å fortrenge syke hunder og alt som er. Ikke vet jeg om jeg er ute etter råd, eller bare trenger å lufte tankene litt, for denne sagaen har ingen ende, eller jeg håper den ikke har noen ende; for jeg vil ikke miste Minion. Saken er den at det bare blir litt mye av og til, og jeg har nettopp måttet øke dosen kortison for å ha en bitefri Minion, men hun blir så sulten av det at jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet. For hun er kronisk sulten, veldig sulten. Er det noe man kan gjøre med dette? For mat ser ikke ut til å hjelpe. Så kommer man til det som fikk alt til å renne over, jeg oppdaget i går kveld at hun har en tå som hopper ut av ledd. Den tåen har alltid vært litt hoven, og annerledes, hun har hatt noen betennelser i den, forkalkninger, men den har egentlig aldri vært vond. Så hvor lenge har den hoppa ut av ledd? Føler meg som en elendig hundeier som ikke har oppdaga det tidligere. Men hun halter ikke, hun haltet litt i går, og det var da jeg oppdaga det. Tåen var tilbake i leddet, så jeg oppdaga det fordi tåen hoppet ut av ledd når jeg kjente over tåen. Den hopper ut av ingenting! Minion merker ikke noe til det heller. Jeg har jevnlig sjekket over alle tærne hennes de siste årene, fordi hun kan få betennelser i de, spesielt i den tåen som hopper ut av ledd. Så det virker som hun får vondt hvis den hopper ut av ledd når hun bruker bena, fordi vekt på en tå ut av ledd er sikkert ikke behagelig, men den er lett å få plass igjen. Det kan umulig skje for ofte, da hun halter nesten aldri. Men, hva gjør man med dette? Det er jo ikke noen fiks til en tå som ikke vil være i leddet sitt. Planen er å få en veterinærtime så fort som mulig neste uke, for å ta en kontroll av henne, og få sjekket tåen. Mye av frustrasjonen kommer over at jeg vet jeg ikke får beholde henne så mye lenger, hun har alltid levd på lånt tid, men jeg merker at realiteten av det begynner å nærme seg. Jeg vil ikke at det skal skje nå, så hva gjør man? Er det mishandling å la en hund leve med kronisk sulthet? Eller er det ikke verre enn en labrador som gjør det samme? Hva med tåen? Hva gjør man med den? (Jeg kommer forresten aldri til å la min egen egoisme la henne leve over tiden sin, men jeg kommer heller ikke til å avlive før jeg føler at tiden er inne; at nå er det ikke forsvarlig å holde henne i live lenger. Den tiden er ikke her heeelt enda, jeg er bare redd den kommer fortere enn jeg er forebedt på.)

Kiwi har også lavt stoffskifte, hennes verdier var helt nede i grenseland på alle verdier, men innenfor. Veterinær ville fortsatt sette henne på medisiner. Hun har også hatt overfladiske infeksjoner i huden, noe som ble bra med stoffskiftemedisiner. Kiwi var også veldig rolig, og ville helst ligge å sove hele dagen. Altså, hun syns det var gøy å være med på tur, men resten av dagen ville hun helst slappe av. Hun var normalvektig, men jeg har alltid vært påpasselig på hvor mye mat hun har fått etc (hun er også kastrert), og etter at hun begynte på medisiner så har forbrenningen hennes fått en skikkelig boost. Så nå kan hun få mer mat! (lykkelig Kiwi!) Infeksjon i huden er typisk for lavt stoffskifte, samme er lite energi/slapp. Så be om medisiner, eller gå til en annen veterinær for second opinion.

NKK altså! Det er flere og flere som har blitt bevisst på alt det fantastiske denne mannen gjør, og nå har til og med NKK støttet han! http://web2.nkk.no/no/nyheter/Støtter+kampen+mot+torturen.b7C_wlHUWe.ips Yulin er i gang, og det er heldigvis mer fokus på denne grusomme festivalen enn noensinne!

Jeg har en wonderbag! Den sparer man ihvertfall strøm på. Liker ikke å gå fra ovn/komfyr, eller elektriske ting, så da var den et utmerket alternativ når man skal koke kraft, eller slowcooking selvsagt. Veldig fornøyd med den! Skal se om jeg finner noen oppskrifter, men er jo egne sider med oppskrifter til wonderbag, og de kan man jo fint bruke til crockpot'en.

Minion har ingen symptomer nå, og hun hadde ingen symptomer i forbindelse med matinntak, trekking i bånd eller ved lek. Det hørtes ikke ut som luftveiskollaps heller. Hun får jevnlig sjekk ved lytting av hjertet, når vi først er hos veterinæren. Hun har ingen bilyder. Det hørtes heller ikke ut som tørrhoste, eller hoste sånn generelt. Men så lenge hun er symptomfri, så ser jeg ikke noen grunn til å ta henne med til veterinæren! Vi er der ofte nok som det er!

Det gjorde det. Men jeg er fortsatt nysgjerrig på hva det var!

Hun slutta, men hun hadde nesten slutta å hoste/brekke rett før hun fikk ormekuren! Så jeg er litt usikker på hva det var. Hun kan godt gjøre det 1 gang, sånn veldig sjelden. Men da er det nok bare noe hun har fått i halsen. Så er litt spørsmålstegn selv!

Når man har drakamp med en terrier, og hun bommer på leken, da har det ikke så mye å si at hun er liten. Synderen selv!

Min collie er sånn som Kensington Gate forklarer, og sånn en collie SKAL være. Han er ukomplisert, veldig ukomplisert. Kan gå løs stort sett overalt. Vi har også en del hest her, masse hest, og han bryr seg filla om de. Gidder omtrent ikke se på de engang. Koios er vel "reservert" på den korrekte måten, i den forstand at han hilser på folk, og så er han ferdig. Med mindre de gir han masse oppmerksomhet, da må jeg roe han ned. Fordi han blir så glad! Og han er stor, og voldsom! Han er ofte likegyldig til folk flest vi treffer på tur, og det er jo derfor han faktisk kan gå løs. Han må ikke hilse på alle. Koios har ikke et snev av underlagsredsel, eller lydfølsomhet. Han har vel ingen fobier som jeg vet om. Hadde han fått et valg, så hadde han valgt å være garasjehunden til min far, for det kuleste han vet er å dilte etter faren min, og se på når han bruker alle de bråkete maskinene. Koios er en bulldoser, og tjukk i huet. Får han ikke noe til, så tar han fart, og håper på det beste. (ikke heeelt rasetypisk!) Han er konfliktsky, med et veeeeldig bra språk. Han har til nå aldri havnet i krangel med andre hunder, selv om de av og til prøver. Han prøver først å dempe situasjonen, hvis ikke bråkmakeren gir seg, så går han vekk. Går også fint i lag med hunder som har problemer med andre hunder, og eierne blir like forbauset hver gang. "Men hunden min pleier jo å HATE gjeterhunder." eller "Hunden min hater egentlig andre hunder." Så utenom røyting (BAH! RØYTING!), og at han er veeeeldig pratsom når han er gira og glad, så er han egentlig den perfekte hunden for meg. Men man må være obs på de tingene som Kensington nevner, da det ikke er trivelig å ende opp med en collie med skrapmentalitet!

Den fra jysk er heller ikke helt tett! Fikk jeg erfare på den kjipe måten! (Kastrert tispe som kan lekke i søvne en sjelden gang i blant, som nå i teorien har forbud fra å være i senga)

Det fant jeg ikke ut før etter at jeg hadde skrevet innlegget, og klikket meg ut på forsiden.

Whut? Syns du slutten var kjempegøy? Den var jo trist jo! Episoden ligger ute på HBO nordic nå.

Veloppdragne! De bare oppfører seg eksepsjonelt bra!

Vi tilbrakte 17 Mai i Sørmarka sammen med Monica og Blitz. Det var fryktelig kaldt, for noen *host* ihvertfall ikke meg *host* trodde skulle klare seg fint uten jakke! Men det ble en fin tur allikevel da. Selv om Monica hele tiden påpeker at hundene mine er kjedelige De er bare litt for veloppdragne! I dag har vi bare vært kjedelige, og gått vår standard strandtur (fortsatt terapi), i regnet denne gangen, så ingen bilder! Men fortsatt en folketom strand! Folk liker ikke stranda når det regner.

Jeg er treig med å redigere, så jeg har bare redigert noen få bilder foreløpig. Men her er ihvertfall 2 med Blitz på.

Som alltid går vi vår vanlige strandtur om morgenen, når stranda er helt tom for folk. Det er vanvittig fredfullt! Det er egentlig ren terapi! Sitter å skuer utover stranda i soloppgangen. Ellers har klør blitt klippet, og Kiwi har fått sommersveisen sin. Eller, dagen startet med at jeg måtte tømme analkjertlene til Minion, før strandturen.

Tror jeg er for dårlig på grensesetting altså. For her stjeler Minion mat til den store gullmedaljen (blitt flink til å gjøre mat utilgjengelig for henne da) til tross for at hun har blitt tatt på fersken flere ganger. Tror jeg aldri har straffa en hund så hardt at "en gang og aldri igjen". Jeg bruker et strengt "Nei!", og ros og kos og belønning hvis de hører etter, fra de er valper. De oppfører seg som regel ganske bra. Og de responderer mye bedre på ros/belønning, enn sint eier.

De er venner, men ikke bestevenner. Leker ute sammen (eller Koios og Minion leker sammen, Kiwi løper etter de og vil være med). Minion har pga leddgikten liten toleranse for at de andre går for nær henne når hun ligger på gulvet. Hun er redd for at de plutselig skal tråkke på henne, eller gjøre noe annet som gjør at hun får vondt. Eller, må nesten modererer meg litt, for jeg tror aldri jeg har sett henne kjefte på Kiwi, så hun har liten toleranse for at den klønete bompibjørnen Koios går for nære henne. Dette vet de andre to veldig godt, og Minion får sove i fred. (utenom de gangene Minion sperrer veien, og Koios VIL forbi, da trosser han djevelen selv, og løper forbi. Han tar seg fint lite nær av litt meggekjefting fra Minion sin side.) Minion er litt som en gammel mann som ber naboungene pelle seg ut av hagen hans. Kjefting i løse lufta, og lite alvor. Koios og Kiwi kan fint sove sammen. Men sånn generelt så tror jeg Koios syns Kiwi og Minion er kjedelige, de er voksne, og han er evig drittunge.

10 000 kr? Er det pga operasjonen er noe mer komplisert pga cystene?