Dante

Tabris: helt enig! Huskyer kan per definisjon ikke være stygge!

Jeg syns det er helt ok at barn går på tur med familiehunden som jeg antar at de kjenner veldig godt og at hund og barn stoler på hverandre i utgangspunktet. Vel og merke såfremt barnet har fått god opplæring i å gå på tur med nettopp denne hunden og i hvordan å håndtere en del typiske situasjoner som kan oppstå på tur. Og selvsagt også såfremt at hunden i hovedsak er "grei og snill på tur" og ikke har for vane å utvise "ymse utagerende adferd". Utover dette syns jeg størrelse på hunden har en del å si. Små hunder som ikke er så fysisk sterke kan fint bli med på tur med barn de ikke kjenner så godt uten at det burde få noen alvorlige konsekvenser. Større og sterkere hunder syns jeg ikke skal på tur med barn hvis ikke punkt 1 er oppfylt. Uforutsette ting kan skje og konsekvensene kan i verste fall bli store. Grei tommelfingerregel; har man så mye som et fnugg av tvil på om barnet greier ansvaret, så la det være til man er sikker. Ellers må jeg jo si at jeg så langt ikke har sett potensielt skumle situasjoner med barn og hund ennå. Har derimot sett flere voksne tvinnet rundt trestammer der de febrilsk prøver å holde igjen sin giganthund

Gratulerer så mye med gutten!

Da har jeg lært noe nytt i dag også . Jeg så liksom for meg at voksne hunder uten "spesielle innlærte egenskaper" ble gitt bort gratis eller solgt for en symbolsk lav sum ala en tusenlapp eller to. Vet ikke helt hvorfor, men i min verden blir det liksom litt "feil" å kreve så mye penger for voksne kjæledyr. En del hunderaser blir jo gjerne ikke mer enn rundt 8-9 år og jo eldre hunden er, jo større er sannsynligheten for at veterinærkostnader/helsekostnader øker på. Men helt enig i at en høy pris i enkelte tilfeller muligens kan bidra til å luke ut kjøpere som kanskje ikke passer til å ha hund, og det er jo bra.

Heheheh, så bra! Håper utviklingen fortsetter slik!

Herlig skrevet! Jeg sitter på jobb og ler høyt . Jeg har selv slitt med en unormalt aktiv Border Collie som stort sett aldri blir sliten og som ikke har noen AV-knapp og kjente meg igjen i en del av det du skriver. Man blir rett og slett fryktelig fortvilet til tider. Men det blir faktisk bedre med tiden. I dag er han 10 mndr og nærmer seg mer og mer en "normal BC". Så det finnes håp . Du har fått masse gode råd her og jeg har ikke så mye å legge til. Min egen erfaring er at en fin blanding av aktiviteter og ro gjør underverker; - Turer og fysisk lek, moro, hopp og sprett. - Mental aktivisering (lek og trening). - Nye opplevelser og nye sanseinntrykk. - Trene på å være i ro. (Bur kan fint brukes i starten, deretter gå over til å være rolig på en plass i huset). - Gjem vekk det meste han ødelegger. Tren så på det han ikke får lov til å røre (lettere om du har gjemt vekk en god del av det slik at ikke absolutt alt som ligger fremme blir "fy og nei"). - Bruk bur om natten til han roer seg og ikke ødelegger alt mulig slik at du får normal søvn selv. Legg ham en time eller to før du selv legger deg så du får litt fred og ro? Bruken av bur kan kuttes ut igjen senere. - Vær konsekvent. Vær veldig "på" de første månedene du har ham i hus, dette får du mye igjen for senere. Ikke mist motet eller håpet, det blir faktisk bedre med både alderen generelt og med egen innsats. Masse lykke til videre!

Hm, mulig det er meg det er noe fryktelig galt med, men er det normalt å betale slike summer for voksne hunder som har fysiske feil/mangler? (Feil/mangler i dette tilfellet: kan ikke få valper). Jeg vet at dette høres veldig ufint ut og jeg mener virkelig ikke å være ufin, men er dette vanlig praksis? Jeg har full forståelse for at man krever store summer for voksne hunder som har blitt trent opp til noe spesifikt (gjeting, jakt e.l), da eier i slike tilfeller har lagt ned fryktelig mye jobb i hunden. Men for en ordinær voksen hund som har lært ordinære ting synes jeg dette hørtes litt dyrt ut? Dersom noen her på sonen måtte gi fra seg sin voksne hund, hvilken pris ville dere lagt dere på? Eller gitt den bort gratis? I teorien hadde jeg ikke betalt 6.000.- for en 4 år gammel hund. I praksis hadde jeg helt sikkert betalt det dobbelte for en 8 år gammel hund med 3 ben og 2 haler som jeg hadde forelsket meg i . Uansett; til TS; masse lykke til med ny hund! Håper dere blir super fornøyde .

Min erfaring går kun på en av hvert kjønn. Jeg har en hanne og en tispe som er like gamle, ca. 10 mndr. Hun har nylig hatt sin første løpetid og vi måtte sette henne bort hos en venninne i 3 døgn. Hannen reagerte ikke før dagen før "stå-dagene" startet og reagerte ikke når hun kom hjem igjen. Men jeg vil anta at de kommende løpetidene blir litt verre i og med at han blir eldre og "skjønner mer". Men det er klart vi håper jo at han fortsetter med å kun reagere på "stå-dagene" . Jeg har alliert meg med 3 personer som hundene er godt kjent med fra før slik at vi kan få pass til en av de ved behov. Jeg synes ikke dette er spesielt problematisk egentlig, men hadde jo selvsagt vært mye verre om man ikke har god tilgang til pass. Utover dette har jeg så langt ikke opplevd noen ulemper med å ha en av hvert kjønn.

Jeg har bittelitt erfaring med Sibirsk Husky som jo minner en del om Alaska Husky og dagens AH har jo gjerne litt Sibirsk Husky i seg slik jeg har forstått det. Andre får korrigere meg her om jeg tar feil . Kort oppsummert er min lille erfaring med SH så langt som følger: Positivt: - Herlig familiehund med flott gemytt. - God og snill med voksne, barn og andre hunder. - Kjempefin turkamerat som tåler mye. Fysisk sterk og utholden. - Perfekt til kløv og trekk. - Perfekt til jogging/løping/sykling og lignende. - Tåler noen rolige dager uten å stresse. - Veldig rolig og behagelig innendørs. - Setter stor pris på f.eks. mental trening og søk/spor med mer. - Tåler kulde/regn/dårlig vær svært godt. - Min SH tåler også sol og varme langt bedre enn f.eks. min BC, vet ikke om dette kan variere mye? - Elsker kos og oppmerksomhet! - Regnes som regel for å være en generelt frisk og sunn rase som har god gjennomsnittlig alder. - Trenger vanligvis ikke å bades så ofte, de ordner seg stort sett selv. - Ikke så dyre å forsikre, tror jeg betaler rundt 1.900.- per år i Agria. - Meget vakker både utvendig og innvendig . Kanskje mindre positivt for en del personer? - Jaktinnstinkt som "slår seg av og på" mht alt fra fluer til sauer. - Krever rikelig fysisk mosjon og aktivisering. - Røyter noe helt vanvittig, så støvsuging av huset må gjøres ofte. Viktig at alle i familien er obs på dette og aksepterer det. - Sjelden man kan ha de løs grunnet jaktinnstinktet. - Noen er litt tunglærte, men dette varierer nok mye. - De er fysisk sterke noe som av og til er en ulempe. - Krever i utgangspunktet lite pelsstell, men bør nok børstes godt minst 1 gang daglig i røyteperioder om du skal ha den inne. - Er kanskje ikke best egnet for å ha oppe i sengen om natten, i hvert fall ikke i røyteperioder. - Kan hoppe høyt og grave dypt, så evnt. utendørs innhegning må være meget godt og sikkert bygd. - Bør fores med godt kvalitetsfor da det er en svært aktiv hund som skal tåle større påkjenninger. - Vær obs på at noen folk du møter på tur kan være mer redde for polarhunder enn andre hunder enten de har grunn til dette eller ikke, dette må man som eier ta hensyn til synes jeg. Jeg stopper gjerne på litt avstand når jeg ser at folk er usikre og forteller de at min hund er god og snill og at de kan få hilse på henne hvis de vil. Dette er ikke noen fasit, bare mine egne opplevelser så langt. Jeg er ikke erfaren nok til å anbefale deg hverken det ene eller andre, men tenkte kanskje du kunne ha nytte av min lille erfaring med min polarhund. Lykke til uansett hva du ender opp med!

Jeg har foreløpig dårlig kunnskap om hundeavl, men her er mine tanker om doodlen. Dersom selgerne av doodler er ærlige og redelige når de skal selge avkommene, er det egentlig helt ok for min del. Men da bør de åpenlyst fortelle kjøperne for eksempel: - Det dreier seg faktisk om en blandingshund, ikke en "ny renraset hund". - Den er ikke godkjent i NKK som en egen rase og ser heller ikke ut til å bli det i noen åpenbar nær fremtid. - Prisen bør også reflektere at det faktisk dreier seg om en blandingshund. Dersom oppdretter priser doodlen på lik linje eller høyere enn mange renrasede hunder, bør selger ha noen særdeles gode argumenter som jeg ikke helt kan se for meg hva skal være. - Gi info om begge rasene doodlen stammer fra og informere om at man ikke kan forutsi hvilke av disse to rasenes egenskaper valpen vil få. - Gi info om at man ikke kan forutsi så mye om valpens mulige, fremtidige helse og levealder da det er en blandingshund. - Gi kjøperne mest mulig info om alle de kjente forfedrene til valpen. - Presisere at man ikke vet om valpen blir allergivennlig eller ikke. - Presisere at man ikke kan garantere at doodlen vil bli 100% røytefri. - Gi info om at siden det er en blandingshund, så følger det med visse restriksjoner på hva hunden kan delta på, f.eks. utstillinger. - Ikke fortelle kjøpere at blandingshunder er friskere og lever lengre enn rasehunder, fordi dette kan man ikke dokumentere. Jeg har ingenting imot blandingshunder, doodler eller andre, så lenge oppdretterne gir utfyllende og riktig info til kjøperne sine. Det jeg har noe imot er store oppdrettere, enten det gjelder renrasede hunder eller blandingshunder, da de ikke har mulighet til å personlig følge opp bestanden sin, valpene sine eller kjøperne sine godt nok. Døgnet har tross alt bare 24 timer. Jeg syns det er mye bedre med små oppdrett som folk som driver hjemmefra og har det som en hobby, ikke som sin primære inntekt. Folk som har dette som sin hovedinntekt vil nok lettere kunne nedprioritere hundenes beste, spesielt i dårlige tider, tror jeg.

Min plan er at de skal gå foran meg eller ved siden av meg, rolig og med slakt bånd når de ikke går løse. De kan gjerne snuse og svinse litt rundt bare de ikke drar i båndet eller på annen måte oppfører seg som idioter. BC'ens plan er å dra mest mulig og blir sikkert ikke fornøyd med sin bragd før nakken er totalt ute av ledd. Huskyens plan er å oppføre seg som et udyr fra ******* de første ti minuttene av hver tur og deretter som en skjønn engel resten av veien. Men jeg er helt overbevist om at min plan kommer til å seire altså...en eller annen gang...før de dør av alderdom...

Herlig!

Jeg ønsket meg en aktiv, livlig, intelligent, førerorientert og lettlært hund. En hund som kan brukes til en rekke ulike aktiviteter/hundesporter, med mye motor og pågangsmot. Som er grei for nybegynnere å håndtere. En hund uten for mange typiske mentale eller fysiske problemer. Som ikke er gigant eller mini i størrelse. - Valget falt på Border Collie. - Deretter har det "sneket seg" seg en Sibirsk Husky i hus. Overhodet ikke planlagt, overtok henne fra bekjente. - Vi er veldig fornøyde med begge hundene og angrer ikke på noen av de. - BC'en er krevende på helt andre måter enn antatt og vi har hatt mye å bryne oss på med ham, mens Huskyen er langt mindre krevende generelt sett enn fryktet .

Nydelige foreldre, håper inderlig det blir et kull! Lykke til! Fingre og tær krysses av alle oss oppe i lia.

Halvstrup på Huskyen da hun har "rygget seg ut" av vanlig halsbånd før og tok seg flere æresrunder i nabolaget, noe vi ikke ønsker en gjentagelse av da vi er omgitt av sauer . Vanlig halsbånd uten strup til BC'en. Foretrekker dog selen fra Hercules til de begge to. Når de på et eller annet tidspunkt i fjern framtid har lært seg "normal bånd-kultur", håper jeg å kunne bruke bare selene .

Har så langt bare skumlest, men absolutt interessant info, skal finlese etter jobb.

Hm, utrolig godt spørsmål. Her kommer noen tanker fra en grønn nybegynner: - I utgangspunktet syns jeg det er liten tvil om at man kan ha en hund som er avlet opp til ett eller to bestemte formål, men man bruker den til noe annet og likevel får man en lykkelig og tilfredsstilt hund. Et par eksempler på dette kan være trekkhunder som ikke får lov til å trekke eller jakte, men som får annen og rikelig fysisk aktivitet samt mental stimuli. Gjeterhunder som ikke får lov til å gjete, men som brukes til diverse andre aktiviteter. Jakthunder som ikke får jakte, men får bruke kropp, sanser og sinn til andre aktiviteter. En hund MÅ ikke på død og liv brukes til det den er avlet opp til for å ha et godt liv, tror jeg. Slik sett kan man fint fortsette å avle frem en del egenskaper som vi i 2013 ikke bruker så mye som før. - I vårt moderne samfunn har vi ikke lenger så mye bruk for hundenes bruksegenskaper som vi hadde før. Vi trenger kanskje ikke så mange gjeterhunder, trekkhunder og jakthunder som før, ei heller vakthunder. Noen aktiviteter som hunder har blitt avlet opp til har jo blitt forbudt, eksempelvis er lundefuglen i Norge fredet og ulike former for hundekamper er forbudt i store deler av verden. Skal vi da la Lundehunden og "de typiske kamphundrasene" dø ut? Nei, jeg synes ikke det så lenge de kan brukes til andre ting og ha et godt liv. Trenger vi å endre på deres rasetypiske egenskaper? Nei, jeg syns i utgangspunktet ikke det heller. Kanskje man dog kan tone ned noen av "kamphundenes" egenskaper slik at de lettere får gode liv hos gode eiere? Men generelt ellers tror jeg det er viktigere at hver enkelt hundeeier finner en hund som passer til sin egen livsstil. - "Problemet" som kan oppstå dersom hver eneste hundeeier blir mye flinkere til å kjøpe seg "riktig rase", er at visse raser med tid og stunder kanskje kan bli overflødige og utrydningstruet som en konsekvens? Det kan jo tenkes? Da vil man i så fall på nytt få problemstillingen "kanskje vi må endre på noen av egenskapene slik at denne rasen ikke dør ut?". På den ene siden er jo en slik tanke svært trist og når noe først er borte, så er det borte for alltid. På den andre siden er det jo også naturlig at en rase vi ikke har behov for lenger faktisk dør ut. Hvorfor kjempe for å beholde noe som man ikke trenger? Kanskje vi har for mange hunderaser? Kanskje utvalget kunne snevres inn uten at det egentlig gjorde noe? Fornuften min sier helt klart ja, men hjertet sier mest nei... - Utrolig vanskelig, men godt spørsmål. Jeg har ikke noe godt svar, bare en masse uryddige tanker som virket langt mer fornuftige før jeg skrev de ned her . Jeg er veldig glad jeg ikke er oppdretter så de rotete tankene ikke spiller noen rolle . - Litt OT; Jeg vet at en del tenker at det kanskje er selskapshundene som i hovedsak blir understimulert fordi man tar for lett på deres behov og at de mer typisk krevende rasene kanskje oftere får sine behov tilfredsstilt da folk tenker seg nøyere om før man anskaffer seg en slik. Man kom litt inn på det i denne tråden også. Jeg er ikke helt sikker på om det er en rimelig antakelse eller ikke. Eksempelvis har Schaefer, Elghund og Border Collie i mange år vært blant Norges mest kjøpte raser. Disse må vel være "typisk krevende raser", men de kjøpes altså i "hopetall" hvert eneste år. Kan man tolke dette dit hen at det nødvendigvis må finnes en lang rekke krevende, men understimulerte hunder også? Jeg vil gjette "ja" uten at jeg kan underbygge det så mye mer. Jeg tenker at jo mer populær en rase er, jo flere ulykkelige individer av den rasen vil det være. Folk tenker seg ikke godt nok om før de velger hund og oppdrettere er ikke flinke nok til å styre unna feil eiere, bare for å nevne et par av mange årsaker. Så jeg vil tippe at det finnes minst like mange understimulerte krevende raser som det gjør av de mindre krevende rasene. Men det er fullt mulig at jeg er fullstendig på bærtur her

De første 3 ukene eller så, så gikk vi bare korte turer rundt i nabolaget med BC-valpen (han var 8 uker når vi fikk ham), turene varierte fra 10-20 minutter. Dette var i desember/januar og det var iskaldt ute, kledde på ham dekken men syntes fortsatt det holdt med absolutt maks 20 minutter om gangen. Fra ca. 11-12 ukers alder eller så, gikk vi stort sett 20-30 minutters turer til vanlig samt en og annen lengre skogstur. På de lengre skogsturene tok vi noen pauser og jeg bar ham et stykke et par ganger når han virket litt sliten. På de disse turene hadde han i starten to dekken og minnet litt om Michelin-mannen stakkar . Det er mulig vi var litt for forsiktige de første par månedene, jeg vet ikke. Men årets vinter var både kald og snørik her vi bor og jeg hadde litt panikk for at han skulle få frostskader på magen eller på bjellene som var stort sett hårløse. Fra ca. 4 mndrs. alder eller så, har han blitt med på flere og lengre skogsturer og vi økte fra da av gradvis lengden på vanlige turer til 45-70 minutter (vi varierer litt med ruter som har ulike lengder). Noen kortere halvtimes turer av og til, det kommer an på de andre aktivitetene vi gjør i løpet av dagen. Vet ikke om vår måte er riktig, men synes det har funket fint for oss. Jeg hadde nok vært litt mindre forsiktig om valpen kom i hus på en varmere årstid tror jeg.

For min del er ikke en veterinærattest eller en attest fra alternativ behandler verdt særlig mye hverken hver for seg eller til sammen. Sjekken foretas jo i så ung alder at det er vanskelig å påvise eller forutsi noe særlig om noe som helst. En slik attest tolker jeg stort sett som at "valpen er sjekket for åpenbare parasitter og åpenbare fysiske defekter akkurat i dette øyeblikk" og er ikke stort mer verdifull enn det. Det er dog fint at oppdretter har tatt seg tid og råd til å foreta en veterinærsjekk og/eller en alt.behandler-sjekk, selv om det etter min mening har fint liten verdi. Det viser interesse fra oppdretters side som er generelt positivt. Jeg er av den oppfatning at gener har svært mye å si for helsen og er derfor mye mer opptatt av hvilke helseproblemer forfedrene har hatt og vurdere de problemene som er typisk arvelige når en valp skal vurderes. Jo mer helseproblemer enn rase "gjerne rasetypisk har", jo strengere ville jeg vurdert opplysninger om valpens forfedre. Raser som over lang tid har hatt lite typiske arvelige problemer, ville jeg vurdert litt mindre strengt. En valp kan leveres med all verdens flotte attester; men dersom dens genetiske historie er for dårlig etter min oppfatning, kjøper jeg ikke valpen uansett. Dersom den får dårlig attest(er), men har god genetisk historikk, vurderer jeg fortsatt å kjøpe valpen. Jeg er nybegynner og er helt avhengig av at mine hunder har en god mentalitet da jeg ikke er flink nok til å håndtere noen store problemer på dette området. Jeg har lyst til å prøve ut en rekke hundesporter og er derfor avhengig av at hundene mine har god fysisk helse. En eller flere attester fra ulike tilbydere forteller meg altfor lite om disse tingene som er viktige for meg. Ellers syns jeg det er mye av den alternative behandlingen som kan være nyttig for hunden, det er ikke bare ordinære veterinærer som har noe å tilby en hund. Eksempelvis fysioterapeut, kiropraktor, akupunktør og massør. Jeg kjenner ikke godt nok til andre typer alternative behandlere til at jeg kan uttale meg der.

Jeg tror den grønnsåpen som kommer i fast form (i en plastikkeske, ikke i flaske, kjøpes på matbutikken) er mildere mot hud og pels enn den vanlige flytende grønnsåpen? Den er god til å fjerne mye møkk og lukt, men har ikke prøvd den på hund ennå. Fungerte fint på ildere jeg har hatt i hvert fall.

Annik: Herlige bilder

Mine to sover i hvert sitt store bur i første etasje, burene er store nok til at de får ligge komfortabelt og utstrekt. De må dessverre sove i bur fremfor å gå løse i huset da hannen av og til spiser på møbler og trelister, og tispen hiver seg på når han har begynt. Tør ikke ha de løse før det har gått lang tid siden sist gang han spiste på noe slikt, det er liksom litt verre enn en demontert joggesko. Men jeg har egentlig ikke så veldig dårlig samvittighet for dette da burene brukes kun om natten. Hundene er med oss på jobb og overalt ellers. Håper dog at de kan gå løse i huset på natten når de blir litt eldre, men de får aldri være på soverommet da mannen har allergi og astma.

Er det ikke bare å si ifra på en normalt, høflig måte? Folk må da tåle såpass uten at det gjør noe? Forøvrig syns jeg det er uhøflig av hundeeiere å ta med seg sine hunder inn til andre uten å avklare at dette er ok før man drar hjemmefra. Mine får være med inn til alle som syns det er ok. Men jeg tar de ikke med meg inn til folk som ikke har hund selv når de røyter en del eller når tispen har løpetid, uansett om de får lov av huseier. Det er liksom ikke så kult å legge igjen en halv kilo pels eller 5 dråper blod...

Min hanne får ikke lov til å tisse eller markere overalt og spesielt ikke på gjenstander slik som for eksempel blomsterpotter. Men innrømmer at noen uhell har skjedd av og til når jeg ikke har fulgt godt nok med dessverre. Tispen min har så langt ikke forsøkt å tisse/markere på gjenstander, hun er ganske nøye med hvor hun gjør slikt heldigvis.

Jeg er fersk hundeeier med liten erfaring, men dette er hva jeg har lært så langt: Jeg har latt mine hunder hilse på de andre hundene som bor i vår gate ca. 40 % av gangene de møtes. Helt fremmede hunder har de bare fått hilse på av og til. Jeg spør alltid den andre eieren om hva de ønsker før de får hilse, inkludert de i gaten vår. Men jeg har tydeligvis latt mine få hilse på andre hunder på tur altfor mange ganger da de er veldig ivrige på å skulle hilse på alt "med puls" uansett hvor vi er, både folk og hunder og hester og kuer og sommerfugler Dette er faktisk ganske slitsomt og vi jobber med å bli kvitt forventningene hundene har fått, noe som viser seg å være tidkrevende. Jeg tenkte akkurat som deg; at det var viktig at valpen får hilse på flere ulike snille hunder mens den vokser opp så den lærer seg å bli trygg på andre hunder og utvikler et godt og tydelig hundespråk. Jeg tenkte at det var spesielt viktig at de ble gode venner med hundene i gata så man kanskje unngår fremtidige konflikter osv. Dette angrer jeg veldig på nå i ettertid. Så jeg vil kanskje anbefale deg å ikke la din valp få hilse på andre hunder på tur i noen særlig grad i det hele tatt. Jeg ville heller anbefale deg å spørre en eller flere på valpekurset om dere kan avtale litt leketid/sosialiseringstid dere imellom, kanskje en fast liten gjeng som kan møtes en gang i uken eller så? Slik kvalitetstid tror jeg er kjempeviktig, mine hunder elsker i hvert fall å få lov til å henge sammen med sin faste, lille leke - og turgjeng. Ønsker deg uansett masse lykke til med herlig valp og håper du finner deg en slik liten gjeng der du bor!