*Marianne*

Ja, det syns jeg har blitt vist spesielt bra i denne serien. Og det er jo kanskje der man bommer mest så helt nybegynner-hundeeier? At man stadig driver å lærer hunden noe helt annet enn man har tenkt, eller faste mønstre som man ikke vet at man forsterker, også skjønner man ikke hvorfor hunden ALDRI lærer. Litt sånn "hvordan lærer en hund"-opplæring, som jeg tror mange trenger en liten påminnelse om. Skulle gjerne hatt noen flere episoder,,,

Syns det er så fint med Maren, jeg, for hun gjør ikke ting så komplisert! Hun lager ikke faste regler («dette er faste regler som ALLE må følge») men ser an folk og hunder og gir tips akkurat der det trengs, og veldig ofte er jo det beste tipset slapp av/bruk mindre tid på analyse-mer tid på å faktisk se hunden/lær deg hvordan hunden lærer. Og de tipsene syns jeg veldig mange hundeeiere burde tenke litt mer på (også «spesialistene» som sitter på Facebook og kritiserer). Det er jo ikke et program med hunder med alvorlige problemer, men et program om oppstarten med valp. Og ting som absolutt er overførbare til trening av unghund, voksen hund også...

Ingen her er veterinærer (eller, noen er), men jeg hadde ikke vært bekymret dersom det er en rosinbolle og en så stor hund, og den ikke viser noe tegn på ubehag, men se på denne linken så får du oversikt over symptomer Rosiner og druer kan gi forgiftning hos hund - helsenorge.no Der står det også at man skal kontakte veterinær.

Det varierer litt, men de fleste jeg har kjent har kommet inn i en relativt fast syklus etterhvert. Forrige tispe jeg hadde hadde ca 8 mnd mellom hver gang, hun jeg har nå litt mer som regel (bortsett fra nå hvor hun tydeligvis har tenkt å vente ekstra lenge)

Brukt det en stund på Maja golden, pga at søster har hatt avtale med dem for sine vorsthere (trekkhunder, både under intensiv trening (Med noe kjøtt i tillegg tror jeg ) og eldre hund) Fungerer godt for dem har jeg inntrykk av, fungerer godt for Wilma (mammas flat coated) og har fungert godt for Maja, men hun har fått litt mer hudproblem med alderen (ichtyose, kløe) så jeg er på vei over på noe mer hudvennlig. Jeg er ingen fôrekspert, men tenker det er et helt midt på treet, økonomisk fôr. Så får andre uttale seg om næringsinnhold...

Og i en rase med såpass «få» individer er jo det ganske ødeleggende hvis bare et par oppdrettere misforstår begrepet «reservert»

Enig i at det er en forskjell, og det husker jeg også vi diskuterte (Og prøvde å opplyse om ifm info om rasen) en del når det gjaldt kooikeren. For det er liksom lettere å skylde på den naturlige reservertheten, enn å si at du har en nervøs hund (gjelder forsåvidt flere raser). Og for en del kan det fremstå relativt likt. red; men jeg skulle gjerne, sånn uavhengig av denne diskusjonen, sett noe statestikk/undersøkelser av det, andelen hunder som faller inn under en definisjon av nervøs i en rase som regnes som reservert ift i en rase som regnes som mer sosial. Her er det jo mye som kommer an på hvordan du definerer de ulike begrepene, men...

Jeg er forsåvidt enig. Og reservert er i utgangspunktet en positiv ting hos meg. Men jeg har på en måte lært meg å assosiere det mot noe negativt. Men de to egenskapene er litt i samme gruppa, kanskje? Og hvis det ikke har noe sammenheng, hvorfor syns jeg da det er mest redde/nervøse hunder hos de rasene som av og til beskrives som reserverte? Jeg vet ikke, men for meg har det vært en slags logikk. Så kan man kanskje tenke at der reservert er brukt for å beskrive raser, så er det på litt forskjellig grunnlag fra rase til rase. Selv om det er samme ord som brukes.

Beklager TS, nå er vi vel utenfor tema, men skal bare svare på spørsmålet; Det du skriver er sånn jeg tenkte når jeg ble informert om denne reservertheten før jeg fikk kooiker. Jeg kom fra flat og satt pris på en hund som ikke ønsket å overfalle folk med kjærlighet. Når jeg skriver baserer jeg meg på den tiden jeg var engasjert i raseklubben da jeg hadde min egen kooiker og traff ganske mange eksemplarer av rasen. Jeg hadde hatt retriever før og det påvirker nok litt hvordan man ser på rasen. Kooikeren «prater» mye med hele seg. Mye signaler og tydelig språk, og prosesser og reaksjoner går veldig fort. De er veldig smarte, tenker selv og lærer fort. En fordel på noen ting, en ulempe på andre. Det jeg opplevde var at en del individer ikke bare holdt seg på avstand men også fortalte at de ønsket at folk/andre hunder skulle holde seg på avstand med relativt store bokstaver. Og at en del viste veldig tydelig ubehag i situasjoner som jeg har tenkt er ting som en hund bør klare (Med trening og sosialisering selvsagt), som håndtering, sosiale settinger, folk som ser litt annerledes ut osv. Samt at ubehagelige/uheldige situasjoner satt uforholdsmessig lenge i, kanskje alltid, selv med gode forsøk på å trene/rette opp. Det er jo noe man som hundeeier da tilpasser seg til, med miljøtrening, god sosialisering når hunden er valp osv. Men jeg opplevde hos fler at man skulle gjøre ting så veldig 100%riktig for å lykkes. Det var også flere som var veldig selektive på hvilke personer de likte og ikke likte, og plutselig kunne reagere veldig på en enkelt person uten at det tilsynelatende var noe forklaring (Eller forklaringen var ting som ivertfall jeg ville forvente at en voksen hund skulle tåle). Og som det ble spurt om over her; jeg ville nok regne med en kraftig reaksjon dersom det kom feks et barn overraskende på. Kanskje ikke bitt. Men ivertfall mye tegn til ubehag og klart uttrykk for det. Jeg ville feks aldri anbefale rasen til noen med små barn, og det tror jeg få som er erfarne med rasen ville. Rasen er jo beskrevet som reservert, men skal ikke være nervøs/redd. Jeg har i ettertid tenkt litt sånn at på en rase som liksom er høyt på skalaen for «reservert» så vil det alltid være en del som beveger seg over på redd/nærvøs. Men selv med det i tankene har jeg ikke helt klart å forklare den uberegneligheten som jeg opplevde med fler. Når du tror du er under huden på hunden, får du plutselig en overraskelse. Kanskje derfor jeg fortsatt synes rasen er interessant. De har liksom mange lag, litt katteaktige, kanskje nesten litt menneskeaktige. Det skal sies at det var nok en del uenighet innad i rasemiljøet om hvor mye særhet som var ok (hvor mye skal man tenke at det er greit at man må tilpasse til en hund, skal man ha en rase som er tilpasset det samfunnet man lever i og de kravene det stiller til en hund, skal man prøve å utvikle rasen mot en noe mer robust mentalitet eller tenke at rasen skal være det den alltid har vært og at det er en viktig del av hele pakka) (bare understreker at når jeg bruker begrepet «en del» lenger opp her, så tenker jeg fler enn man må regne med i en rase. Det finnes jo alltid noen «unormale»)

For de aller fleste som er vant til andre raser, vil ikke en «stødig» kooiker oppfattes som en stødig hund, er min påstand. Jeg har også inntrykk av at det er gjort mye bra avlsarbeid med fokus på det mentale de siste årene (med forbehold om det er lenge siden jeg var involvert i noe avlsrelatert), og mange oppdrettere med mye fokus på at hundene skal være «brukanes», men det er jo en rase som opprinnelig var avlet for å jobbe alene med sin eier, evt noen andre hunder, og som skulle være rask i reaksjonen, vâr og «tøff» på samme tid. Og ikke utpreget sosial. Så de passer nok godt som hund i en familie med voksne, som har mulighet til å tilpasse.Det finnes selvfølgelig gode eksemplarer, men de er ganske sære hunder, som både kan kreve «god oppførsel» av andre hunder og mennesker for å godta dem (som beskrevet over). Det har også vært litt for mange hunder som har vært sosiale en stund, men som plutselig slår om og blir mer «reaktive», og usosiale. Og det uavhengig av sosialisering og oppdragelse, er min erfaring. Du kan være heldig å få et veldig sosialt individ, men går du for kooiker må du være forberedt på å få en hund som har intimsone. De har mange gode egenskaper, morsomme å trene, intelligente, raske, kvikke i reaksjonene, gode agilityhunder (mange som gjør det veldig bra, særlig i Finland) jeg skulle så ønske det var litt større sjanse for å få en kooiker du ikke i så stor grad må ta hensyn til «særegenhetene til». (Misforstå meg rett; selvfølgelig tar man hensyn og tilpasser til hunden, men hvor langt skal eier og de rundt gå?) Da hadde jeg gått for en til. Jeg kommer nok til å gjøre meg kjent med rasen igjen på et senere tidspunkt, se hvordan den har utviklet seg mentalt osv. Men sånn utvikling tar tid og det er «få» kull ila et år. Så inntil videre går jeg for retriever, som er mer tilpasset livssituasjonen min nå.

Enig. Jeg mener veldig mange «enklere» raser har større potensial enn folk tror, og kan dekke mange av de behovene folk realistisk sett har. Men en del overvurderer nok sitt behov (og evne til å ha) en krevende rase, og det synes rundt omkring?

Generelt (men ikke uten unntak): jo mer sært/spesielt/krevende, jo mer forberedt/interessert hundekjøper (trenger ikke bety at resultatet er vellykket). Satt på spissen: eksempel fra de rasene jeg har erfaring med- kooikerhund, generelt utrolig interesserte eiere, både i selve rasen/avl/utvikling og en eller annen type hundesport, få helt «likegyldige» eiere. Golden: en del som virker å ha snublet inn i hundeholdet, uten at det virker å alltid være negativt, men det går nok også helt greit fordi det er en rase som er ganske robust og tåler et stort spekter av aktivitet og håndtering. En del som generelt vet mye om sin hund, men lite interesse for andre hunderelaterte saker. Flat er nok midt mellom der et sted? Men den er det lenge siden jeg har eid selv...

Jeg tenker sånn at det er viktigere å sørge for at valpen ikke blir påkjørt på vei hjem, enn at den absolutt ikke skal ha på halsbånd den første tiden. Så det ville jeg bare tatt på. Halsbånd eller sele. For de fleste går det helt fint, og hos mange oppdrettere har de allerede fått prøve å ha på halsbånd. Min erfaring er at den tilvenningen til halsbånd og sele er det bare å begynne med, ikke vent, da blir det plutselig en stor greie. Det betyr jo ikke at dere skal drive å røske og dra i valpen allikevel? Det er viktig at valpen får være ute å se verden, inkl andre hunder, men ikke nødvendigvis ALLE andre hunder. Og ikke nødvendigvis all type aktivitet. Vi har som regel hatt et par vi kjenner godt (også med tanke på smitte) som vi har vært sammen med i begynnelsen, og ellers vært ute i verden uten andre begrensninger enn hvordan valpen «tar det», med mindre det er en ekstraordinær smittesituasjon. Noen vil jo knapt utenfor tomta den første tiden. Men det er ivertfall ikke lurt å isolere seg inne. SÅ farlig er ikke verden. Regner med du mener 12 uker og ikke måneder? Lenge siden valpeperioden her, men det er vel ca da de får vaksine. Ofte er det da man begynner på valpekurs osv, og da har jo valpen litt mer beskyttelse med tanke på å møte fremmede. Det betyr forøvrig ikke at det er lurt å ha fullt frislipp med alle fremmede hunder, men det gjelder etter min mening uansett alder, og er like mye av andre grunner enn smitte...

Kooiker ville jeg vært forsiktig med hvis du er avhengig av omgjengelig/sosial og ikke løsmunnet. Riktignok finnes det omgjengelige og stille kooikere, men de er ofte noe reserverte (Eller kanskje mer selektive i hvem de liker eller ikke), og samkjønnsaggresjon er ikke et ukjent problem. I tillegg er de opprinnelig avlet som «gårdshund» så varsling og jaktinstinkt er på flere ganske tilstede, selv om de er lettlærte og de to punktene kan nok til dels trenes bort. På de andre punktene plasser kooiker godt, mener jeg. Ganske sære ofte, men oppvakte og raske hunder med stor læringskapasitet.

Har golden retriever (røyter hele året, men verst vår/høst og ved løpetid). Har en irobot Roomba (som heter Ruth) og er veldig fornøyd. Kjøpt for en del år siden, så husker ikke modell, men var av de dyrere modellene da. Støvsuger grundig, grundigere enn meg under sofaer og inntil lister, så lenge man lærer seg å rydde gulvet før den går. Er ikke så glad i høye terskler, men funker helt supert i vår «hovedetasje» uten noe særlig terskler. Vår kan i tillegg styres av en app, men det er mulig alle kan det nå?

Det virker som det er mange nye hagefrelste i år, pga mye hjemmetid?

Det var mye forskjellig! Jeg prøvde meg på mais i år, men de ble bare brune etter at de spirte? nå satser jeg på at gresskar som jeg har plantet tar seg opp i varmen. Hadde vært fint med egensådde halloweengresskar?

Jeg holder på med sånt? Sår tomatplanter hvert år, som nå har sine første kart, og i år har jeg chili også. Årets nyvinning er egensådde og forkultiverte sommerblomster. Og jeg har konkludert med at det gjør gartneriet bedre enn meg? Så neste år blir det tilbake til kun ting som gir mat? Jeg er en utprøvende hageperson, så jeg liker å teste litt forskjellig, og det som funker får bli. Har også laget et nytt staudebed i år, som jeg er veldig spent på. I teorien skal de flomme over av blomster hele sommeren etterhvert. Foreløpig er det litt stusselig? @laikamor plukksalat bør du så på nytt jevnlig, de går i stokk (blomstrer) fort når det blir så varmt som nå (ivertfall på Østlandet), så da bør man ha noen som er sådd litt i puljer som tar over for de som blir «gamle».

Jeg har alltid regnet meg selv som en retrieverperson, har hatt flat og golden. Men en liten retrieverpause med en annen rase (kooiker) får meg til å tenke at jeg ikke er så patriot som jeg trodde. Akkurat nå er idealhunden en hund med størrelsen, utseende, læreevnen og "kvikkheten" til en kooiker, men lynnet og mentaliteten til en golden…. Det er nok en god stund (hvis noen gang) at jeg kan være ganske sikker på å få en kooiker som er så sosial og omgjengelig som en golden. Så jeg har enda ikke funnet ut hva slags rase det er jeg er ute etter. Godt at det er en stund til neste valp...

Tenker det viktigste er å ikke tenke at det er noe stress. Som nevnt er han jo i en alder hvor ting kan være skummelt, det er ikke helt uvanlig at sånne ting plutselig blir enklere også. Men hvis du i tillegg da har gjort det der med busstoppet til en ganske normal ting, som det da tydeligvis fortsatt er (og ikke noe han etter hvert forbinder med å bli presset på en buss) så er det et bra utgangspunkt.

Jeg tror jeg ville brukt mye tid på det busstoppet, bare sittet der liksom. Gått dit mange ganger. Latt bussen passere. Men også prøve å ikke stresse med det, gjort det til en naturlig ting. Med min hund ville jeg nok bare tatt tak i selen, tatt henne med inn på bussen, foret på med godbiter og kos, sittet på et stopp og gått tilbake for eksempel (golden retriever tispe). Men hun stoler stort sett på meg, og gjør som jeg sier, og når hun skjønner at ting er greit likevel, så er det det. Og jeg skjønner at det kan være praktiske utfordringer med den taktikken hvis hunden slår seg vrang. Man kan liksom ikke bakse alt for mye inne på en buss. Seks måneder er jo typisk en periode hvor ting kan være litt skummelt. Min var plutselig redd for lastebiler og store busser som kjørte forbi i den alderen. Så da gikk jeg masse langs hovedveien. Uten å gjøre det til en stor greie, men lot henne gå med litt avstand til veien og med sånn passe slakt bånd, få lov til å reagere men også avreagere og forstå at det skjedde ikke noe galt.

Revolusjonerende? Tenkte jeg når jeg så den artikkelen...

Hvis det du er ute etter er "en type rase som det ikke er så farlig å «prøve og feile» med. En enkel rase som ikke krever så kjempe masse grensesetting og hjernetrim. Men som er enkel, snill og glad." så tenker jeg jo at det passer veldig godt på en golden, kanskje helst en tispe? Da betyr ikke det at den ikke trenger grenser og hjernetrim og aktivitet, og de er jo som det blir nevnt aktive og sosiale, kanskje litt bompete og klumsete hunder. Og store og sterke. Men de er som regel godhjerta, omgjengelige, og du ødelegger ikke hunden om du gjør en (eller ti) feil. De er robuste, og tåler litt, men er fortsatt hunder som skal få (og har evnen til å ) bruke hodet og kropp. Men ha i bakhodet størrelse, røyting og en egen evne til å bli våt og skitten (man bør ha litt humor)… (og noen helseissues, greit å sette seg inn i)

Enig, de gangene det har skjedd at det har kommet et knurr har jeg heller hjulpet til (hvis behov) for å få den avstanden som behøves. Det betyr ikke at jeg roser for et knurr heller, men jeg mener det ikke bør korrigeres. Med Maja er det svært sjelden det skjer, selv om jeg anser henne som en som prater mye, og gir lyd tidlig hvis det er noe, men hun kan av og til komme til meg å "be om hjelp" hvis hun syns situasjoner med barna eller andre hunder blir for stressende. Det er gjerne hennes første signal.. Forrige hunden jeg hadde var en hund som hadde veldig kort tid fra knurr (eller andre signaler) til det smalt, så der var jeg helt avhengig av å ikke "straffe" for det ene signalet som det var lett å få med seg.

Denne strategien har jeg brukt mye, litt tilpasset hvor stresset valpen har vært for å bli forlatt selvsagt. Hvis man gjør det til en vane å bare gå uten egentlig å gi det noe oppmerksomhet at han bare legger seg/blir igjen, så får det ikke blitt en sånn ond sirkel hvor han til slutt får belønning for å stoppe, nekte og så gå igjen. Sikkert litt vanskelig hvis det er på en plass med veg, men man kan gjerne øve litt andre steder også. Veldig greit når man gjør det sånn fra de er helt små, man bare tusler sammen liksom, og "hver og en" tar ansvar for å bli med. Tilpasses alder på valpen og hvor man er selvsagt. Og båndtvang. En annen smart ting, som jeg har brukt mye, er å bytte rutine. Gå turen motsatt vei, eller en helt annen tur. Ofte har de bare lagt seg til en vane på et spesielt sted på en fast tur, eller når de vet det er en viss avstand hjemmefra eller lignende. Hvis man ved å legge om rutinen bryter den vanen, så kan det ofte enkelt ordne seg. Jeg har en frøken som har en sånn rutine, et par perioder i året blir hun helt tullete når vi er på vei hjem fra tur, et spesielt sted. Biter i båndet og herjer fælt. Hun er litt eldre, så jeg bryter det ofte ved å kommandere henne til å slippe båndet og gi henne en oppgave (sitt eller "her" (som betyr gå ved siden av meg, men er mer avslappet enn fri v fot)), men da hun var yngre hjalp det ofte å snu turen, komme hjem fra en annen retning osv. Evt kan du jo gi han en oppgave når dere kommer dit han legger seg ned. Være litt føre var, lineføring forbi det stedet, eller be han bære noe forbi, eller liknende.