Leaderboard

Jeg jobber fult og har en ganske krevende brukshundrase, og det er ganske normalt. Men det er også en livsstil. Jeg kan ikke droppe å trene eller gå lange turer i en måned på vinteren pga kulde feks. Da hadde det gått helt rundt for bikkja ? Hun krever å få utløp for energi helst igjennom mental trening, og fysisk trening, gjevnlig. Vi har hviledager, men det er toppen to ganger i uka. Alle hunder trenger og fortjener å få utløp for energien sin gjevnlig, hele året. og de aller fleste hunder trenger mer enn en halvtimes tur i bånd for å få det. En sliten hund er en tilfreds hund, og den har mindre energi til å gjøre annen uønsket adferd. Jeg mener at mye uønsket adferd som folk har på hundene sine kunne vært dempet mye om hundene fikk nok mosjon og nok utløp for energi. Fysisk og mentalt.

Nei, det er sant men samtidig er det svært viktig at man innser at det å skaffe hund innebærer tildels store forandringer i husholdet og ikke minst ansvar, for at hunden også skal ha et meningsfylt og godt liv. Alt for mange later til å mene at hunden(e) helst ikke skal kreve så mye når det ikke passer en selv , turer og annen stimulans skal helst bare foregå når man har tid/overskudd selv. Hvilket er selve oppskriften på et dårlig hundehold, både for eier og ikke minst for hunden. Min mening er at det er alt for mye rosemaling ute og går når det gjelder hundehold ( eller annet dyrehold for den del) , hvilket gjenspeiler seg i diverse tråder på ulike fora og ikke minst på Finn og andre ‘bruktmarkeder’.. Det er mange som aldri burde skaffet seg hund, av diverse årsaker men at man har urealistiske forventninger til det å ha hund i hus, utgjør nok en ganske stor andel.

Nå leser du veldig mye inn i en halv setning Jeg mener på ingen måte at erfaringsbasert kunnskap er verdiløs og at kurs er den eneste veien til målet, tvert imot, jeg mener begge deler kan bidra med nyttige verktøy. Kommentaren min var utelukkende rettet mot (tidligere) forumbrukere uten fagkunnskap som presenterer personlige meninger som fasitsvar, samtidig som motparten overkjøres av hersketeknikk. Det synes jeg er problematisk. Personangrep kan vel være så mangt, og handler ikke nødvendigvis om å bli "butthurt". Det kan like gjerne være meningsløse argumenter om hvem/hva man er/har/gjør, utelukkende ment for å kneble debatten. For å ta meg selv som eksempel - i enhver diskusjon om helse hos diverse raser ble jeg avspist med "du har cavalier så du har ikke stemmerett" (mer eller mindre). Sånt blir det ikke særlig fruktbar debatt av, og den type lavmål gidder i hvert fall ikke jeg å bruke tid på.

Mentalitet er i stor grad arvelig, og her sluntrer ALT for mange. Det er veldig viktig å ikke avle videre på individer som sliter med div redsler eller som det på andre måter må tilrettelegges for grunnet det mentale, det er like viktig som at man ikke skal avle videre på hunder med fysiske arvelige lidelser. Jeg synes det er helt forferdelig synd å se mange raser sliter til de graderes det mentale og at det forklares med at «rasen er sånn», INGEN rase skal være engstelig av seg og dette burde virkelig også prioriteres mer på bedømmelse på utstilling og trekkes ned for…

Egen tråd?

Pomchi kan være fryktelig søte. Hadde aldri kjøpt en...

Jeg glemte doodleweiler. Navnet klinger så godt ? Schnoodle er det vel allerede noen som har lagd.

Tror kanskje mitt tilsvar til Maskot har blitt misforstått. Jeg har ingenting i mot tråden som sådan og jeg forstod også tanken bak Mitt bidrag; jeg vet ikke om det hadde blitt en drømmeblanding men tanken på en krysning mellom whippet evt. løpsgreyhound og bearded collie, innbiller jeg kunne ha hatt noe for seg.

@Maskot @QUESTNå er dette presisert som en morsomt eksperiment-tråd, der det er en selvfølge at valpene arver de beste/ønskelige egenskapene fra friske, sunne foreldre, og ingen av de egenskapene man ikke vil ha. Jeg hadde ikke greid å velge... Drømmehunden er vel en røytefri, frisk schæfer med litt mildere gemytt. Schpoodel?

Det er åpenbart at bare meningen om hva som gikk galt og hvorfor varierer ganske mye. Det som er tydelig nok er at kulturen opplevdes ubehagelig nok til at en vesentlig andel av aktive og faste brukere gjennom mange år ikke orket å være her mer. Det var masse fin og positiv aktivitet før dette skjedde, og det var da saktens mange gode diskusjoner med varierte meninger. Etter min mening kom hovedutfordringer med brukere som gikk inn for å polarisere diskusjonene mye kraftigere, i tillegg til flisespikking, personkritikk og ufine diskusjonsteknikker. Så kan det selvfølgelig være lov å ønske seg et hetere debattklima, men da er man for det første avhengig av at flere ønsker det, og så er det synd når et stort flertall faktisk ikke ønsker det. Som det har vist seg her. Noe av grunnen til at flere trivdes bedre her enn på Facebook var nettopp den litt mer siviliserte, kanskje for noen "tammere" diskusjonskulturen, og forsvant når de ikke orket det de opplevde som usaklig kritikk for enhver kommentar. Så får vi som er her tenke igjennom hva "vi" ønsker, som enkeltbrukere og i fellesskap, og kanskje være litt bevisst det når vi poster.

Langt fra drømmeblanding men Pomeranian / Corgi kan bli veldig kule hunder. Lettere enn corgi og lengre enn pomeranian.

Det er vel relativt klart at genetikken som ligger i bunn spiller en rolle for hvorvidt en hund tåler diverse belastninger og hvorvidt dette påvirker hunden over tid, ved skifte av miljø/eier. Helt klart er det endel eiere som unnskylder dårlig mentalitet med temmelig grunne forklaringer på uheldig adferd men jammen er det også mange mentalt stødige hunder som blir ødelagt for kortere eller lengre tid av eiere som aldri skulle hatt hund! Jeg kjenner meg igjen i MollyC’s historie. Jeg har også tatt tilbake en hund som havnet hos folk som mishandlet hunden. Da hunden kom tilbake hadde den pels som tørt gress og krøp sammen og rygget unna hvis jeg kom inn i kjøkkenet ,der mat og vannskålene sto. Denne hunden hadde foreldre som var særdeles bra mentalt. Heldigvis greide hunden å komme over mishandlingen og viste sitt sanne jeg etter en tid. Besøkende som ikke var spesiellt opptatt av hunder eller hadde tenkt å skaffe seg hund, sa gjerne; ‘Hvis jeg skulle hatt hund, så ville jeg hatt denne’ Så jo, det er fullt mulig å ødelegge et godt individ ved stygg/feilaktig behandling. Dog er det større sjanse for at i bunnen mentalt sterkt individ, ‘kommer tilbake til normal tilstand’ ved miljøskifte.

Jeg har hatt hunder i ganske mange år, det gir meg myyye glede. En ting som ikke slutter å forundre meg, er hvor mye krefter mange hundeiere bruker på andre (tilfeldige) hundeeiere; hva de gjør/ikke gjør/burde ha gjort... Noen ganger føler jeg også på behovet for å være flink, få det til , sånn at ingen kan komme med noe negativt. Men erfaring har vist meg at jeg ikke må glemme at uansett hva andre sier eller tenker, så endrer det ikke på noe. Når jeg klarer å fokusere kun på hunden og hva han trenger, så funker alt så mye bedre. Sånne ting tenker jeg på: Man kan gjøre andre bedre om man bare gir dem tid og rom. Vi trenger ikke dømme og vurdere andre hundeeiere, selv om de tar andre valg enn vi ville gjort. De fleste gjør faktisk så godt de kan, har enda aldri truffet noen som ønsker å mislykkes med hunden sin. ( Dette kommer etter at jeg i dag traff en fremmed som var så positiv, overøste hunden min og meg med gode ord. Det var en fantastisk og sjelden opplevelse, og ga meg mye motivasjon)

Jeg solgte for en del år siden en valp som hadde alle forutsetninger til å bli en stabil hund. Etter noen måneder var jeg på besøk og fikk sjokk. Hunden hylte og løp og gjemte seg under sofaen og der lå hun og pep. Eieren sa at dette skjer hver gang de fikk besøk og når mannen kom hjem. Jeg bad eier om å ta henne fram, dette gikk ikke, sånn kan dere ikke ha det. Hun ble tatt fram og jeg hadde henne på fanget en stund, til hun roet seg. Etter det fotfulgte hun meg hvor jeg enn gikk hjemme hos dem. Da jeg reiste, var hun helt rolig. Hadde mye telefonkontakt med dem etter det og det ble på samme måten som før. Da hun var ca. 20 måneder fikk jeg henne tilbake (pga skilsmisse). Det gikk helt fint her sammen med de andre hundene, og hun løp besøkende og andre i møte hoppende glad. Hun var en helt vanlig hund, etter mitt syn, her hjemme og ute på tur og sammen med andre hunder på hundetreff. Etter noen måneder fikk jeg en forvert, som jeg stoler på, og hun fortsatte å være stødigheten selv. Jeg hadde 3 kull på henne og valpene (alle) er veldig bra familiehunder. Var nøye med hanner som ble brukt. Nå i sommer døde eieren (tidligere forvert) og jeg fikk hunden tilbake 12 år gammel. Hun er noe av det stødigste jeg kan tenke meg. Så selv om hun nok hadde noen mindre bra opplevelser i sitt første hjem, kan det ende godt, når utgangspunktet er bra. Moren som nå er 17 år har også alltid vært stødig og har tatt alt på strak pote.

Det kommer an på hunden. En normalt trygg hund med gode erfaringer tåler at det smeller en gang, eller to, eller kanskje ti. En hund som er svak mentalt og utrygg trenger ikke en særlig dårlig erfaring en gang. Noen opplevelser sitter også dypere enn andre, uten at det objektivt sett er skumlere eller mer alvorlig. Og kanskje andre opplevelser enn det vi tror. Hvis en ung hund utsettes for et "overfall" av en skremmende hund i en sårbar situasjon kan det godt sette seg. Det kommer an på forutsetningene til hunden, situasjonen der og da, hvordan det ble håndtert i etterkant. Om hunden var utrygg i utgangspunktet er det ikke sikkert noe annet hadde spilt noen rolle, og at situasjonen hadde satt seg uansett hvordan den ble håndtert. Vi ønsker gjerne å finne grunner til alt, fordi det er lettere å forstå. Kanskje finner vi ikke alltid den riktige grunnen, men jeg er ikke i tvil om at enkelthendelser kan påvirke hunder, i begge retninger.

Hund er en livsstil i motsetning til f.eks det å ha ute-/innekatt er (eller trenger å være, som man typ «bare kan ha»). Er man ikke genuint interessert i hund og alt hva det innebærer av tid i hverdagen blir hundeholdet neppe spesielt hyggelig for verken hund eller eier, og spesielt om hunden/valpen viser seg å ha/få utfordringer.

De som har hunder som krever mye aktivitet og stimulering har som regel jobb, studier eller begge deler. Men de har hund som sin store lidenskap, og bruker fritiden sin på det i stedet for skjermbruk eller andre interesser.

Slett ikke, men de bruker gjerne mye tid på hunden når de ikke er på jobb. Eller får problemer med dem fordi de ikke får utløp for energien og finner på ting selv. De jeg har trent aktivt sammen med kommer gjerne hjem fra jobb, og går da en kort tur (15-20 min) med hunden før de spiser middag. Etter middag er det enten en lengre tur, eller til klubben/kurs/trening hvor de jobber et par timer med ulike øvelser. Så er det hjem til husarbeid og alt det vanlige folk driver med. Helgene går til hundesport og lengre turer. Mange hunder får kanskje mindre aktivitet i ukedagene, og skikkelige turer eller treninger i helgene. Noen er med på jobb. Mange planlegger valpekjøp så man kan kombinere ferie og evt. avspasering, og har hjelp fra familie eller naboer i en overgangsperiode. Men nei, aktive/brukshunder er ikke for alle. Å bruke et par timer sammen med hunden når den har vært alene hele dagen bør ikke være urimelig. Hunder har et helt annet sosialt behov enn katter, det er kanskje en av de tingene som skiller dem mest.