Leaderboard

Asså, hvis tispa har løpetid har du nødt til å ha dem adskilt.. Og om tispa er mops og hannhunden er labrador høres det ikke helt heldig ut størrelsesmessig heller.. (stakkars tispe... ?) Jeg ville definitivt kontaktet dyrlege.

Hei! Siden det ikke ble noe av "Tren-along" tråden som det ble snakket om her i vinter, tenkte jeg at jeg kunne ta initiativet til en noe lignende men litt slækkere løsning! ? Derfor oppfordrer jeg dere til å legge ut en video eller fler av et av disse temaene, eller begge; apportere og/eller bukke! Hvordan video du vil legge ut og hvordan du tolker det er helt opp til deg, da formålet bare er å få litt mer aktivitet på forumet og å oppmuntre til trening. Legg gjerne ut video som viser innlæring også, og fortell gjerne hvordan du lærte inn denne/disse øvelsene. Ønsker du hjelp til innlæring av disse øvelsene så kanskje noen her kan hjelpe? Vet du om en fin video som viser disse øvelsene? Del gjerne. Oppfordrer noen andre til å lage lignende tråd med annet tema om et par uker

Helt trygt Bare gode erfaringer med de, handlet ganske mye hos de.

Om det er det samme som HUNDiHUSET, så er det trygt, selger hovedsakelig gjennom FB-siden.

Dette hørtes innmari slitsomt ut for dere alle sammen! Jeg ville nok dessverre også ha tenkt omplassering - selv om jeg skjønner at det er innmari tungt. Spørs om det ikke blir vanskelig å fikse dette etter så lang tid. Med en atferdsspesialist el. vil man jo kunne komme et stykke, men dette høres ikke ut som noe jeg hadde orket. Ville iallefall gått separate turer når jeg kunne, så de begge fikk kost seg, og sørget for at eldste fikk være i fred både inne og ute.

Jeg ville tenkt omplassering. Det er ikke noe trivelig hverken for dere eller hundene å ha det sånn.

Du må jo bare holde de fra hverandre i hvert sitt bånd med armene ut fra kroppen. Og selvfølgelig følge med så du er forberedt når det kommer hunder. Eventuelt bare løfte opp den ene.

Du har to hunder som har sloss flere ganger i uka i et år uten å gjøre noe med det? Stakkars hunder! Du sier du har prøvd "alt", hva vil det si? Du må jo sørge for at de ikke får muligheten. Det vil si å holde de adskilt til enhver tid når du ikke har øynene på dem. Og da må du følge med hele tiden slik at de ikke gjør noe som utløser konflikten. Sørg for at de har hver sine liggesteder, og mat langt unna hverandre, og ingen leker eller andre ting som kan utløse ressursforsvar. Når det er sagt så regner jeg ikke med at dette vil løse seg på noen enkel måte, særlig når det har gått så langt. Det er sjelden to voksne tisper som ikke går overens blir gode venner, så om du ikke vil ha et hundehold der de må holdes adskilt til enhver tid så bør du vurdere omplassering.

Ring dyrelege på tirsdag du ?

Bono

Forrige innlegg, med alle våre planer for våren, ble jo skrevet før korona gjorde sitt inntog. Med andre ord ble ikke våren helt slik som planlagt. Men, vi har kost oss likevel! Jeg som arbeidsledig og samboer med hjemmekontor = masse oppmerksomhet, tur og kos på Kendra. Vi har gått mye i fjellet de siste månedene, og Kendra ser ut til å fortsatt digge det. Heldigvis! Etter forrige løpetid har hun vært plaget med innbilt svangerskap, og denne gangen verre enn forrige. Hun virker til å ha en del hormoner i topplokket for tiden. Håpet er at det roer seg litt med alderen, men det får tiden vise. Hun fungerer godt når hun får være i mye aktivitet og får mange oppgaver, så akkurat nå har det passet veldig fint at vi har vært hjemme og kan finne på litt forskjellig. I helgen var vi på agilitykurs, noe vi også skal kommende helg. I tillegg har vi vært på treninger en kveld i uken. Kendra elsker agility. Hun viser det med hele seg. Første trening var det lenge siden sist vi hadde vært på hundeklubben og mye tid gikk med til kontakttrening, men nå som vi har vært der noen uker er hun mye roligere og mer bekvem. Hun er utrolig fokusert og engasjert, og spinner avgårde. Matmor må hjem og trene kondis for å unngå blodsmak i munnen etter hver trening Vi trenger iallefall ikke å trene fart. Hun tar alle utfordringer på strak labb! I neste uke skal hun øyelyses. MH-en vi skulle på i april ble naturligvis avlyst, men vi prøver igjen til høsten. Jeg håper også vi kan få til en NKK-utstilling eller to i år, nå som hun fyller to år i juli. Vi får se hvordan sommeren og høsten blir med tanke på jobb. Uansett hva så har vi det utrolig kjekt sammen for tiden

Om du får det til uten lyd på et eller annet vis er det det beste selvsagt, enten det betyr å gå helt tilbake til basics, hjelpe, lokke, eller hva det nå er. Men om det ikke går så tenker jeg det beste er å gjøre det så enkelt som mulig, tone ned belønning så mye som mulig (altså ikke la være å belønne, men belønne med mat, rolig stemme osv), minske avstand, minske krav som sitt, bli osv som kan bygge frustrasjon, ikke la henne "tenke så mye selv" om hun er ivrig, kan godt ta det på slutten av økten, men da ville jeg hatt en rolig økt med mat belønning for å generelt holde forventninger og iver litt lave. Jeg ville sørget for å holde meg selv rolig og ikke bli frustrert og jeg ville belønnet så lenge hun gjør riktig for å ikke skape mer frustrasjon. Iver og frustrasjon kan jo være to sider av samme sak, erfaringsmessig så er min opplevelse at lyd vil bli mindre når man gir hunden mulighet til å bli tryggere i øvelsen, tid til å håndtere seg selv og iveren sin, takle det rett og slett. Men man må selvsagt la være å fyre opp hunden mer, da vil det ikke roe seg selv. Det kan også hjelpe og trene nye plasser der hunden ikke har de samme forventningene til plassen allerede. Evt trene etter tur eller noe annet som får ut energi uten å bygge opp de forventningene hun allerede har til trening. Evt jobbe med øvelser hvor hun også har litt lyd, men hvor det er lettere å la henne jobbe seg gjennom det før man belønner istedet for at man enten må belønne lyd eller feile henne for det.

Atlas har også fått lyd når vi trener. Helt enkle ting som dekk eller sitt kan han bjeffe - men akkurat der tror jeg nok det er mer tenåringsrampestreker. Men i innlæring blir det litt bjeffing og piping. Vi går på LP-kurs og instruktøren mente at hans frustrasjon nok er fordi det enten er for vanskelig eller at det tar for lang tid før belønning kommer. Å shape noe med han blir vanskelig akkurat nå, da hans frustrasjonsterskel er så lav. Så vi har f.eks. under innlæring av frystarget belønnet litt annenhver. Belønner først bare touchet, så belønne for frys, så belønne bare for touch. Lyden forsvinner mer etterhvert som han forstår oppgaven. Vet ikke om det var til hjelp egentlig???

Jeg synes dette er veldig enkelt i teorien, litt vanskeligere i det virkelige liv. Personlig kan jeg overhodet ikke forstå hvordan folk kan gjøre slikt. Jeg kunne ALDRI kvittet meg med hunden min på bakgrunn av at den ikke var «bra nok» for at jeg skulle oppfylle mine menneskeskapte mål. ALDRI. Og jeg kan ikke fatte å begripe hvordan folk får til å gjøre slikt. Sånn rent følelsesmessig, altså. Virkelig ikke. Ikke et snev av forståelse en gang. Det var følelser. Så var det etikken i det. Jeg synes det er svært problematisk å se på dyr som rene verktøy. Som en slitt sag som må byttes ut. På menneskets premisser. Man kan jo selvsagt si at alle har dyr som verktøy i en eller annen grad, men de fleste lever med det «verktøyet» de har. Fordi de har en følelsesmessig tilknytning som trumfer eventuelle ambisjoner. Og gjør det beste ut av det. Denne tilknytningen er jeg overbevist om at er et bedre utgangspunkt for å gi dyr gode liv, sammenlignet med de som fint kan bytte hunden ut for å nå sine mål. Men så er det jo folk som helt sikkert har klart å gi hunder veldig gode liv i 3-4 år, ja til og med er glade i dem, så omplassert dem til et meget bra hjem siden de ikke «holdt mål». Hva er problemet da? Vel, det sier likevel noe om dyrs posisjon i samfunnet. Det gir noen signaler om dyrs egenverdi. Noe som til syvende sist ikke er til gode for dyr, generelt. For hvor mange hunder går det dårlig med for hver det går bra med i slike prosesser? Hvor mange blir heller avlivet - spesielt i avl? Hvor mange andre dyr - samfunnet under ett - får lide av de signalene som sendes ut når folk behandler hunder som en slitt sag? Så er det dette med konkurranse og ambisjoner. Det tror jeg er mange hunders verste fiende. Når eier da samtidig ikke har den følelsesmessige tilknytningen til dyret som de som ikke bare bytter bort hunder ved behov, så kan det være lettere å bare kjøre på - kjøre hunden for hardt. Jeg har sett hunder blitt fullstendig ødelagt av eiers ambisjoner. I en slik grad at avliving måtte til. Hunder med en viss usikkerhet som presses så hardt i miljøer og opp mot folk, at de til slutt knekker og blir aggressive. Faresignalene var der, men eiers ambisjoner var større enn omsorgen for hunden - hunden var uansett utbyttbar/mulig å erstatte. Så hva blir summen av alt dette da? Jeg sier jo egentlig at folk som ikke er som meg, ikke bør ha hund. Og de bør i alle fall ikke konkurrere eller sikte mot redningshund. At en gjeng uten ambisjoner skal holde noe særlig liv i hundesporter rundt omkring, er vel kanskje for mye for langt, så da kan man kanskje vinke farvel til det også? Og det høres litt drastisk ut. Om fokuset, eller ambisjonene om du vil, utelukkende hadde vært å ha det gøy i lag med hunden så tror jeg vi hadde kommet langt. All den tid mennesker er konkurranseorienterte, så ser jeg ikke helt hvordan vi skal komme helt dit. Å holde hundesportkonkurranser innenfor rimelige former, forbud mot pengepremier, på et eller annet vis holde også annen belønning (sosial, status) nede, så hadde man kanskje sluppet det verste. Hvordan man skal gjøre det vet jeg ikke - kanskje man kunne innføre en eller annen form for handicap som i golf og seiling? Bare tenker høyt (og ikke spesielt dypt) her. Og for det jeg ser på som den verste konkurransen av de alle, burde man slutte å rangere i det hele og store. Godkjent/ikke godkjent - med relativt vide rammer for godkjent - burde vært nok. Ja, jeg tenker på utstilling.